Jeg må si jeg begynner å bli smått irritert å skuffa over min nærmeste familie (foreldre, besteforeldre). Jeg møter INGEN, absolut ingen, forståelse for lavkarbokostholdet mitt. De mener at dette har gått meg til hodet og at det er på grensen til sykt. Fordi.. Når jeg er på besøk osv, ikke sitter å fråser i meg kaker, vafler +++. Hadde nettopp en samtale med både min mor og bestefar som kritiserer at jeg ikke spiser noe slikt når jeg er der. Jeg bruker å ordne meg noe lavkarbo å ta med meg når det er planlagt kaffe og kaker. Men det hender seg at det kommer uvventet og jeg føler ikke noe lyst til å spise masse karbohydrater, å føler det blir feil å gjøre det fordi DE skal smile å behandle meg som om jeg ikke har spiseforstyrrelser. Jeg pørver å få de til å forstå hva dette går ut på å konsekvensene det kan føre med seg om jeg begynner å spise masse karbs. Ikke bare på de fysiske reaksjonene men jeg vet at jeg ikke tåler en sprekk så godt, vanskelig å komme meg inn igjen om dere forstår.
Å nå sitter jeg å føler at jeg får holde meg hjemme eller tåle det å måtte spise for å glede de om jeg skal besøke de.
Ai ai ai! Dette har tydeligvis skremt familien din - men på hvilken måte? Er noen av de overvektige selv?
Tror du "bare" må sette ned foten og snakke skarpt til de. Forklare hvor skuffet du er over de, og at dette er viktig for deg - og at det er synd og trist at man ikke kan få støtte fra sin egen familie!
:klem: håper du finner utav det - DU må uansett leve med valgene du tar, ikke de så forhåpentligvis vil du velge rett - dvs til det beste for DEG og din helse!
De gir seg til slutt. Mange blir redd når noen forandrer seg. Men snart blir de vant til ditt "nei takk" til kake. Jeg har ikke spist kake siden jeg var et barn,jeg. Om noen har problemer med det er ikke det mitt ansvar.
jeg skjønner godt du er skuffet over de som ikke forstår valget ditt :( En forventer jo at familien skal støtte en.
Men jeg tror jeg ville gjort ett siste forsøk på å forklare dem ordentlig hva dette gjelder for deg, og forstår de det ikke da heller så får du heller vurdere å gå mindre på besøk der så du slipper å få sånne skuffelser og ikke minst få kjeft for ett flott valg du har gjort.
Ja si det, det er vel både overvekt og normalvektige her som er så imot dette. Så går det vel litt på det at(hvertfall hos besteforeldrene mine) at sunn norsk kost ala potet, kjøttkaker og brunsaus er det jo ingen som har dødd av liksom. Den der, alt med måte og er man overvektig eller sliter med vekta så er det pga overspising av mat å godterier. Der er det også slik at folk som kommer dit må spise til de triller ut av huset, hvis ikke så er det nedtur i huset. :rolleyes:
Har prøvd flere ganger å forklare, både nå og da jeg gikk på LK i fjor. Men som sagt, de tror dette er noe slankehysteri og det ender med at jeg sier at de får sette seg ned å lese om lavkarbo så de vet hva de snakker om, SÅ kan vi heller diskutere. Jeg har ikke tenkt å "sprekke", eller føye meg, for at de skal bli fornøyde. Det er bare så uttrolig ubehagelig når besøk og samtaler skal ende slik at jeg føler at jeg har spiseforstyrrelser. Mulig det at jeg med tiden, når jeg er ferdig på ketose, kan ta ett kakestykke en gang i blandt, men det kommer ikke til å bli slik at jeg kommer til å spise brødskiver, potet o.l når jeg er der over en helg, påske, altså lengre perioder. Da blir det vanskelig å hente seg inn igjen. Om jeg skal ha ett slikt kosthold, livsstil, så må jeg være striks, ellers så ender det slik som ifjor. Jeg klarte meg fint på en sprekk, i barndåpen til pjokken, spiste ett kakestykke, og det var det, null problem med å fortsette som før etterpå.
Uff, trasig dette.
Er det virkelig så sjokkerende at en ønsker å stå over søtsaker? Det er vel ikke så uvanlig? Alle som passer litt på kostholdet uansett kostholdsretning avstår vel helst fra slik?
Jeg forventer ikke at min familie vil forstå meg (mor er MEGET tradisjonell i matveien) eller tilpasse maten etter mitt kosthold når jeg er hjemme, men de vil nok ikke gå "til angrep" på meg heller.
Huff, dette er trasig å oppleve! Det er liksom av sine egne at en vil ha støtte og oppmuntring, men det er ikke alle som er så heldige å ha det sånn hele tiden. Det er mulig at det er lavkarbo-greia de reagerer mest på og som virker skummelt på dem. Men du er veldig flink og fornuftig som har greid deg så langt til tross for slike verbale angrep.
Jeg tror også at de gir seg etter hvert, særlig hvis du viser at du tross alt spiser, bare det er etter lavkarboprinsipper. Noen legger litt for mye personlig ære i om hvorvidt andre spiser maten de har lagd og hvor mye de spiser. Det er jo deres problem. Så lenge du har forklart tydelig hvordan det ligger an, får de bare tilpasse seg om de fremdeles vil ha besøk av deg. De gjør nok det etter hvert. Men du får si klart fra om at selv om du spiser annerledes så er det ikke noe du behøver å bli angrepet for.
Stå på videre! Det er forresten ikke bare lavkarbofolk som ikke spiser kake, jeg kjenner flere som ikke liker det, og det er det ingen som kan si noe på. :)
Lykke til videre!
Vet dere, jeg synes faktisk ikke at man på noen måte skal finne seg i å bli bølla med. Spør dem direkte om hva de synes er viktigst; at du velger å være sammen med dem eller at du holder deg borte fordi mat er et tema. Jeg hadde gitt f*** og latt dem tenke grundig over hva de holder på med. Det får da virkelig være måte på. Lykke til !:)
Ja den der er jo svært viktig da. Og før så har jeg jo spist MASSE når jeg har vært der, virkelig. Sist jeg var der så viste jeg ikke at jeg skulle dit, morsdagen og da var det jo flaust av godsaker. Hadde bare med meg en sukkerfri sjokolade pluss litt baconcrisp så jeg spiste det men det var just ikke en blid bestemor da nei. Når jeg holder selskap så har jeg laget lavkarbo (i tillegg til vanlig kaker osv) og da spiser jeg mye og de andre prøver lavkarbo variantene de også og synes det faktisk er godt, til og med bestemor ;) Så jeg får kanskje ta noen runder dit å ha med meg lavkarbo varianter av ting å spise MASSE så de ser at jeg faktisk spiser slike ting.
Er sikkert nedtur at barnebarnet går fra å spise de nesten ut av hus til å ikke røre noen ting. Men jeg får si dette med å bli angrepet. Må finnes respekt og så lenge jeg er sunn og frisk og har det bra slik så burde de akseptere det.
Jeg snakket med de i går fordi at jeg tenkte å ta turen i dag (men det ble ikke noe tur pga hodepine å dårlig føre). Men hvertfall så ble det litt kritikk over at jeg skulle komme uten å kunne spise noe, sa at jeg kunne ta med noe godt så vi kunne spise, noe jeg også spiser. Men påenget er at det skal serveres fra dem.. at det de har ikke er bra nok. Svarte med at de kunne steke opp noen egg da så får jeg spise det :rolleyes: Å jeg sa også det at jeg kom for å besøke DE å ikke for å spise.. men..
Synes dette er veldig trist å lese, at de ikke kan respektere dine valg og iallefall når du forklarer dem hvorfor synes jeg er trist.
Du kan kanskje forsøke å sette hardt mot hardt, hvis de ikke respekterer dine valg og din helse så vil du i fremtiden ikke ta del i slike familiesammenkomster da dette virkelig går inn på deg. Jeg snakker selvsagt ikke om store begivenheter, men type søndagskaffi og slike ting.
Det hadde vært uhyre interessant om forumets menn hadde hatt kommentarer til dette med familiepress. Jeg lurer på om det er den forbannede dårlige samvittigheten vi kvinner ofte har i forhold til dette å glede/tilfredsstille familie og venner som skaper problemer i slike sammenhenger.
Ja det er ikke annet å gjøre enn å prøve å forklare, så kanskje de vil skjønne med tiden. Går jo greit med slike sammenkomster som er planlagte, at jeg har tid til å kjøpe inn å lage noe å ha med. Men værre om det plutselig blir slik at det skal spises kake, eller at de skal ha middag som er langt fra lavkarbo rettet. Å jeg har vært der før at jeg ikke har vært der noe særlig, men det var mitt valg og ikke pga jeg ble kritisert men jeg var skikkelig psykisk opptatt av å telle kcal og klarte ikke å dra bort fordi jeg ikke hadde oversikt over hva jeg da skulle spise. Det var en annen tid og ser nå at jeg isolerte meg pga dette og at det gikk langt over styr.
har hatt det som deg.
men en person i familien vår har gått på LCHF i 4-5 år og det har liksom vært helt greit.
når dere hører grunnen kommer dere til å le godt.
Jo fordi han var jo så stor og elsket mat så han måtte jo være i himmelen som fikk lov å spise slik mat, helt perfekt kost for mannen.
ingen nevnte alt sukkeret han ikke spiste.de skjønte godt at han ikke spiste kaker og slikt han hadde jo "stappet" i seg masse feit mat.
men jeg...jeg er ikke stor nok skjønner dere,det er bare galskap at jeg skal gjøre det.
vis noen sier noe så får du prøve å få fram livsgnisten og vise dem at du er i bedre form enn noen gang, det bør jo bety masse for dem.
Utrolig leit å høre sånt, men det fins dessverre slike andre steder også. Jeg har også møtt det der, om enn ikke like ille kanskje.
De trenger, som mange andre, kanskje å få klar beskjed om at hva man spiser og ikke spiser er en privatsak og at det absolutt bør respekteres!
Jeg pleier av og til, i lignende situasjoner, si at jeg holder meg helt unna sukker og at jeg har med meg noe sukkerfritt (= lavkarbo ;)) til meg selv og evt andre som vil ha. De fleste slike kaffebesøk-godsaker inneholder uansett sukker, og det er enkelt både å forklare og forstå at man ønsker å avstå fra sukker. Det er iallfall min erfaring. Men når jeg begynner å snakke om karbohydrater blir det noe annet, da er det "hysteri og galskap og usunt"...
Mhm, det kan ligge noe der at det er mer respektert om man har mye å ta av ja :) Jeg møtte ikke så mye motstand da jeg drev på med lk i fjor, men da hadde jeg mye mer å ta av enn det jeg hadde når jeg startet på nå også. Men de ser på det som slanking mens jeg ser på det som en bedre livsstil :) Og en evig livsstil :)
Tror du bestemoren din kunne tenkt seg å lage noen lavkarbo alternativer til deg, da?
Det er fullt mulig at hun er av den typen som likestiller mat med omsorg. Hva med å finne frem noen oppskrifter - og fortelle at disse kan du spise, og om hun kanskje ville forsøkt noen av dem? Mange flotte oppskrifter på forumet og det kom også ut en bakebok i fjor: "Bakeglede uten sukker" - har ikke prøvd oppskriftene, men mye ser fristende ut :)
I den perioden jeg gikk ned, valgte jeg å takke nei på nei-mat og ja på ja-mat. Om de ble fornærmet vet jeg ikke. Og jeg brydde meg veldig lite om det. Når det ble diskusjoner, så er jeg bastant og vant alltid diskusjoner, om det såret folk, jeg ga f'n. Det må sies at det hjalp at jeg er en introvert mann og er ikke redd for å holde meg alene, slik at jeg ikke brydde om at alle måtte like meg. Om valget var mellom sosialsamværelse og utskeing eller holde på dietten, så valgte jeg først dietten. Det må sies det ble stor motstand hjemme i begynnelsen, men jeg satte foten ned. Om de hater meg for det så for det være sånn.
Nå som jeg ikke skal ned noen kilo mer, er det mer omvendt, jeg skeier ut av og til om helgene(men holder fortsatt under 150g kh) og holder strikt lavkarbo på hverdagene.
Nei det er vel heller tvilsomt vil jeg tro :) Men kan lufte det med henne. Men jeg tviler stort. Hun har også barnebarn som er allergiske og hun baker ikke noe de kan spise, hun er såpass gammel også da så det er ikke noe jeg forventer av henne.
kanskje om dere bakte til dere selv dere som har allergi og lever på en annen kost.
frys det ned i hennes fryser, så tar hun opp for dere når hun har bedt dere på kaffe el te.
kanskje hun hadde satt pris på det. da hadde hun iallefall den gleden av å servere noe.
det er jo det de gamle føler at de er verdt..for mange av de er vokst opp på kjøkkenet som sin arbeidsplass.
Jeg forstår deg godt.
Har det akkurat likens selv. (med svigerfamilien) Jeg spiser det jeg kan, og takker nei til det jeg ikke kan spise. Det har ført til sure uttrykk og spydigheter, men vi må bare heve oss over det.
De skal ikke være grunnen til at VI sprekker.
Resultatet er at jeg er mindre på besøk.
Dette klarer vi.:)
Ha en fin fin lørdag:), og kos deg:)
Takk, Greddy, en frisk måte å gjøre det på, synes jeg. :)
Trj, du har helt rett, vi har lett for å bry oss for mye om hva andre mener. Sol-Angelica, jeg håper det går seg til etter hvert.
Det er virkelig for ille at slike ting skal gjøre at en kvier seg for å gå på besøk til noen en ellers er glad i, bare fordi matvanene ikke er helt A4. Er det heller ikke mulig å få foreldrene dine til å forstå dette? Jeg tenker at det kunne gjort det lettere.
Nå har du prøvd å forklare, uten å få noe gehør. Kanskje best å gå over til å bare si nei takk? Ikke la deg gå inn i noen diskusjoner om det. Vær trygg på at det du har valgt er rett og bry deg ikke om at andre har problemer med det. For det er deres ansvar! Du har forklart og det er det.
Men fortsett å stå på. Koster det for mye energi å gå på besøk til dem, får du heller avstå. Ta vare på deg selv, du er så flink med dette, så det er absolutt oppmuntring og ros du skulle fått, ikke dette.
Rett opp ryggen og vit at du har oss bak deg! :blomster:
Tror du det hadde hjulpet å gi dem håndfast informasjon? At mat som sukker, hvetemel, poteter, osv, ting de har vært godt vant med i alle år, faktisk kan gjøre folk overvektige og syke? Kanskje du kan printe ut noe, eller finne et par brosjyrer, noe som er enkelt å forstå og som de tar til seg.
Har du forklart dem ordentlig hvorfor du ikke kan spise maten deres? Blodsukkeret ditt stiger, du blir dårlig i magen, osv. Håper du får til en samtale med dem hvor respekten går begge veier. Besteforeldre og foreldre har gjerne lett for å glemme at barn(ebarn)a blir voksne, selvstendige mennesker og treffer sine egne valg uavhengig av hva de selv har gjort..og de skjønner ikke at de ikke lenger har noe de skal ha sagt. (Den problemstillingen er særs vanlig når det gjelder babyer, nemlig...)
Tipper vi reagerer omtrent på samme måte.. Jeg måtte ihvertfall bryte kontakten helt for å kunne leve det livet jeg selv ønsket. Det skyldes først og fremst at "noen" fikk for seg at jeg gjorde noe galt, og dermed var kverna igang. Til slutt var alt jeg gjorde galt i deres øyne, og jeg måtte til slutt bryte kontakten for å "overleve". Trist, men jeg måtte bryte for å kunne beholde helsen (både psykisk og fysisk)
Nå i dag så har situasjonen forandret seg litt i og med at en av de har fått hjerteproblemer og dermed insett fordelene med lavkarbo. Men jeg kan fortsatt ikke ha kontakt da konfliktene ikke bare skyldes lavkarbo, men også mange andre forhold. Det er begrenset hvor mye krefter en person har å bruke på unødvendige konflikter, og det er ikke lett å være alene om å overbevise flokken. Spesielt så lenge de gjør det de gjør kun for at de tenker på mitt eget beste :)
Det er jo en høy pris å "betale" (eller kanskje ikke ?), men her var det jo tydeligvis underliggende konflikter i tillegg. Er det derimot kun kosthold som er årsaken til konflikter med nærmeste omgivelser, så bekrefter det teorien min om at mat ikke er mat alene, men at det er en masse følelser - og sosial kontroll - knyttet til dette. Dette kommer jo også til uttrykk gjennom spiseforstyrrelser, som man får inntrykk av er blitt en folkesykdom. Jeg tror man må stå på knallhardt for egne valg, kosthold er faktisk en privatsak. :)
Jepp. prisen var høy. Men alternativet som den eneste sauen i ulveflokken kostet mer.. Stor forskjell på å bry seg om og bry seg med... spesielt på personlige områder som kosthold, karrierevalg, osv.
Og ja, viktig å kjempe knallhardt for egne valg :)
Hmm, jeg må si at noe av det beste med denne livsstilen er nettopp fraværet av dårlig samvittighet. Hvis noe går galt er det bare å tilgi seg selv og stable seg på beina igjen.
Som serien fra barnetv: Sånn er jeg og sånn er det, liksom.
Min egen mor er fantastisk snill og hjelpsom og en skatt i hverdager og til fest. Men når jeg skal på besøk dit etterpå idag, uten spesialmat til sambo som ikke er med, så vil hun gjerne gi meg vafler... Og hun har aldri sagt noe, men hun er liksom hypnotisert hver gang jeg heller, unnskyld heeeeeelllllller kremfløte i kaffen.
Trådstarter sine problemer er bare enda en bekreftelse på at å assosiere KOS/HYGGE = MAT har gjort at spising i dagens samfunn handler mer om skikk, bruk og politikk enn om å få i seg det man trenger.
Du har jo tilogmed sagt at du reiser for å besøke dem, ikke for spisingen, men de skjønner det ikke. Og det er kanskje ikke så rart, fordi hele livet har de vært opptatt av at slik er det, og hele livet har de fått fortalt og forklart om og om igjen at det er det sunnest tenkelige.
Det er DU som sier at jorden er rund, mens de vet at den er flat, så strengt tatt tror jeg du burde (fortsette å) bestemme selv hva du putter i munnen - og være et godt eksempel. Si ifra hvordan du har det, men ikke bli deppa hvis de ikke forstår.
Og ikke gjør noe bare for å glede andre på bekostning av deg selv.
Kjenner meg ikke igjen i problemstillingen og det bør jeg jo være glad for!
I mitt vedkommende har jeg stor forståelse av mine omgivelser for at jeg tar tak i helsen.
Mine nærmeste er i ferd med å tilpasse seg mitt kosthold, slik at familien kan spise det samme.
Jeg har påvirket 3-4 i familien til å starte opp på det samme, og det har de gjort ved å lese ketolyseboka til Torkild. Så her er det mange gode ringvirkninger. :)
Vil bare slutte meg til oppfordringen til å tenke på deg selv og egen helse og ikke sette hensynet til omgivelsene foran.
Du har en åpen og reflekterende famile ! Flott ! :D Jeg har ikke sondert i egne omgivelser, fordi jeg ikke bryr meg om hva de mener. :cool: Dersom noen spør, får de svar. Etterhvert får jeg positive kommentarer fra kolleger over lunsjbordet når de ser matpakken min; "Åh, den maten din så god ut... ordentlig mat". Ønsker de utdyping, får de det, men jeg misjonerer ikke.
Kan fortelle at jeg tok turen i dag og det gikk greit, selv om de ikke fatter påenget med at jeg skal holde meg unna visse typer mat. Men, det ble både middag og desser ;) De hadde ribbe så jeg tok med blomkål å laget blomkål mos(restene tok bestemor for å ha til middagen i morgen faktisk! Godt ja ;) ) så middagen gikk da bra. Til desser hadde jeg med en stor skål med lavkarbo sjokolademousse. Den skåla ble tømt for å si det sånn, å det var ikke bare jeg som forsynte meg ;) Både besteforeldrene mine og min mor spiste den og de var svært fornøyde ;)
HURRAAAAAA! :D Fantastisk! :heia: Og den blomkålmosen ER jo bare til å dø for da!
Jeg pleier ikke å si så mye lenger, og jeg kaller det slett ikke lavkarbo eller sånne andre "skumle" benevnelser :rolleyes: For jeg har oppdaget at dess mer jeg forklarer dess mer krangler de og skal diskutere.
Jeg sier bare at jeg har oppdaget at jeg ikke tåler sukker og stivelse, jeg. De fleste er egentlig så kunnskapsløse omkring mat og ernæring at de vet ikke hva det betyr engang, så da holder de fred og bare tenker at jeg har en eller annen matintoleranse. Og det er jo ingen som baker nøttekake til en nøtteallergiker heller... ;)
Jeg har flere perspektiver rundt dette. Først har jeg lyst til å sette dette med lavkarbo litt i tidsperspektiv. Da dine besteforeldre vokste opp vil jeg tro de faktisk spiste mye mer lavkarbo enn det de gjør i dag. Jeg vil tippe at deres kosthold også har blitt påvirket av samfunnet. La meg nevne noen eksempler. Lettprodukter er relativt nytt, ergo dine besteforeldre spiste ekte rømme, fløte og meierismør. De skar nok heller ikke fettet bort fra kjøttet. Ingen snakket vel om mager mat. Videre var det ikke normalt å spise store mengde sukker ofte. Sukker var vel ikke en råvare de hadde ubegrenset tilgang til. Og når det gjelder frukt og bær vil jeg tippe at de spiste dette i sesongen hvor dette var modent. Kan ikke forestille meg at det lokale landhandleriet hadde frukt og bær til salgs året rundt. Min mor vokste opp på 40 tallet. Hun kan fortelle at til jul fikk barna en 1/2 appelsin hver. Altså ingen helårs fråsing i søtsaker. Så mitt forslag til deg er å spørre dine besteforeldre hva de spiste i gamle dager. Kanskje de selv oppdager at deres kosthold i yngre dager ikke er så langt unna det du spiser. De spiste nok brød, grøt og poteter. Men mye er nok likt alikevel.
Vil også nevne en søt historie jeg ble servert fra en kollega på jobben i dag. Min kollega fortalte at hun hadde overhørt en samtale jeg hadde hatt med noen kollegaer over lunsjen. Mine kollegaer hadde kommentert min matboks og hadde meninger om hva jeg spiste. De hadde kommentert at de ikke ville gjort som meg eller noe tilsvarende. Da hadde jeg svart at "det kan jo du mene". Da hadde diskusjonen blitt helt dø (selv husker jeg ikke denne episoden). Poenget er at min kollega hadde merket seg i min kommentar og syntes at den var veldig god.
Så hadde hennes sønn på 4 år fortalt at han stadig ble så lei seg fordi andre kommenterte ulike ting ved han. Feil lue, at han er dum osv. Så hadde hun kommet på min kommentar og foreslått for sønnen at han kunne si til de som måtte komme med meninger om han at "det kan jo du mene". Dette har han brukt rått siden og avvæpner alle som måtte prøve seg. Dette har tydeligvis fungert så bra at i går hadde han kommet hjem fra barnehagen og var lei seg fordi ingen hadde kommet med kommentarer til han. Han fikk dermed ikke anvendt seg at sjefskommentaren sin, hehe. Så den lille tassen på 4 år bruker nå disse enkle ordene, ergo andres dumme innspill preller av han, og de andre slutter å plage han.
Så min moral er at kan en 4 åring bruke en slik strategi, så kan kanskje vi voksne lære noe av han :).
Jeg kan huske at mine bestefedre kjørte ostehøvelen på smøret, kniven på gammelosten og honning på toppen. :D
Og røykelaks med smør under og seterrømme oppå.
Edit: Og salig morfar lærte meg at man kan spise potetgull dyppet i fløte-sjysaus bare man holder passe avstand til tantene, sukk minner.
Og de spiste en hel del karbohydrater, med potetkjeller og kålrabi og gulrøtter, men hverdagen på gård den gangen var mye mer fysisk enn livet er for oss innesittere idag.
Er det noen her som har prøvd å hesje høy selv? Det er ikke for moro man gjør det.
Japp :ja: Treningssenter GO HOME! :D Og jeg bruker også ostehøvelen på smøret den dag idag, men gammalosten døde med salig bestefar Hans fra Toten. Beinhardt kroppsarbeid fra morra til kveld og sukker bare til høytidene fordi det var så dyrt, så tålte man nok den poteten og kålrabien bedre tenker jeg.
Hva med "kake-på-jobben"-problematikken? Når en kollega har bakt en fantastisk kake og de går på rundtgang på pauserommet... alle forsyner seg godt... og du sender kaken videre til nestemann uten å ta. Vi er bare 3-4 på jobb samtidig så det er veldig "synlig" at jeg ikke tar. Det blir et tema.. "NÅ må du ta deg litt kake da. Du kan jo smake LITT. DET kan jo ikke skade. Nå får du gå og ta deg en kaffe, slik at du kan smake på dendeilige KAKEN! HVa spiser du egentlig?" Nå sist så tok jeg et bittelite kakestykke,for å få slutt på maset. :-( Med påfølgende ubehagelig sukkerrush. :-/
Kanskje jeg bør lære å svare for meg (selv om jeg har svart nei, ellers takk, sånn ca 100 ganger.
Huffja..i påska skal de få bløtkake og godteri på jobben. Dårlig gjort at de ikke kan kjøpe litt lavkarbogodt! Skal jammen ta med meg litt selv jeg. Så kan de sitte der med det sukkeret sitt og bli fete :fnis:
Noen historier om "sprekking for andres glede" eventuelt for å hindre andres vrede i påsken?
Jeg har styrt langt unna sjokolade og godis, men når jeg takket nei til vertinnens karamellpudding, søte krem og karamellsaus igår var grensen nådd for en i familien, og jeg fikk høre HVORFOR må det gå sånn inn på de andre at jeg styrer unna sukker/karbohydrater.
Det slå meg at det kan være misunnelse fordi jeg faktisk greier å styre klar av søtsakene.... ?
Jeg er så "heldig" at jeg ikke tåler sukker særlig godt etter min gbp.
Det er derfor ingen på jobb som reagerer på at jeg aldri tar meg kake på personalrommet.
Skjønner ikke at det skal være nødvendig at folk legger seg bort i hva andre velger å spise jeg da. Må være for å godtgjøre at de selv stapper i seg sukker :confused:
Du er ikke alene om disse opplevelsene. Jeg tror de fleste av oss får skrå blikk og teite kommentarer på matvalgene våre.
For å være litt mindre vanskelig spiste jeg mammas lasagne (ikke pastaen) i går, den hadde hvit saus med bare litt hvetemel. I tillegg mistenker jeg at hun hadde hatt sukker i kjøttsausen. Uansett mente hun at det var så lite fordelt på hele måltidet at det ikke gjorde noe. Vel, det var jeg som ble sittende på do med kraftig diare etter måltidet.
Kroppen min har det tusen ganger bedre på lavkarbo, derfor syns jeg ikke det er noe offer å skulle avstå fra alt det søte de andre tyller i seg. Og det er JEG som går ned i vekt, mens de står på stedet hvil.
Det er ikke enkelt når andre ikke forstår, det blir så en gruer seg. Jeg gruer meg for å dra til svigers, der er det full oppdekking, bare vi skal opp og hente en ting. Kake, kake og atter kake, og der sitter jeg da, og ser på godsakene, og sier nei hver gang jeg blir bydd.Selv om jeg har forklart de det ørten ganger, så blir jeg bydd gang på gang i løpet av besøket. Jammen frukt da..... det er da sunt? Hva.... kan du ikke spise frukt engang...det som er så sunt??????? Neitakk, holder med te til meg.:rolleyes:
Jeg gidder ikke å bry meg om andres kritikk. Jeg spiser det jeg spiser og da får de bare si hva de vil. Jeg bryr meg da virkelig ikke om hva andre spiser heller? Ikke blir jeg fornærmet om det kommer folk hit som ikke ikke vil spise maten min heller. Det er lett å si, men det er bare å heve seg over det.....de er nok bare misunnelige ;)
Kanskje man skal tenke ut en formulering man kan hente frem når trykket (og maset) blir for stort. Øve seg på forhånd ? :cool:
F.eks (dersom de rundt en ikke gir seg):
"Jeg har et kosthold nå som er godt for kroppen min. Dersom jeg spiser dette risikerer jeg å bli dårlig her og nå og det vil ødelegge resten av dagen min. I tillegg får det innvirkning på mitt velvære mange dager fremover."
I løpet av påsken vil jeg tro at mange kommer i slike situasjoner hvor de må forklare og unnskylde seg.. ( Ja unnskylde seg, det er jo det man gjør. Man sier nei takk, den kaken ser nydelig ut, men jeg spiser ikke noe med sukker i. Eller, den sausen er sikkert fabelaktig, men jeg tåler ikke hvetemel noe særlig, så jeg står over..)
Ikke noe kjekt. Jeg har bare holdt på med LK siden slutten av februar, og deler av familien er ikke helt oppdatert, så det har vært noen runder.. Heldigvis er søsteren min også blitt overbevist når det gjelder lavkarbomat, og moren min syns alt i matveien er en utfordring som hun tar på strak arm... Men svigermor og den siden av familien blir en hard nøtt å knekke..I år har jeg snudd tradisjonen på hodet, og invitert dem her istedetfor at vi kommer til dem. Sånn sett kan jeg styre med maten selv, og slipper lett unna. Men vi går inn i en måned snart med en haug med bursdager og andre feiringer som vi pleier å ha sammen. Tror jeg velger den enkle løsningen og forklarer dem at jeg ikke tåler sukker og mel ... Sånn sett er jeg kvitt to problemer hvertfall....
Det er lett å si at man ikke skal bry seg når folk maser, og det er helt riktig at man først og fremst skal ta hensyn til seg selv, Men de fleste av oss har likevel en dårlig følelse når man takker nei til noe man vet har tatt andre lang tid å lage for å glede gjestene sine, og alle blir litt lei seg når noen sier neitakk til å smake. Sånn er vi bare, vi mennesker.
Lukk ørene og skift samtale emne...verre er det ikke! Jeg pleier bruke "vi har akkurat spist middag, så er så mett..men kaffe må jeg få ;)" Så sonderer jeg kaketilbudet...er jeg heldig og det er en ostekake, eller gele så tar jeg kanskje det for syns skyld, men stort sett så klarer jeg lure meg unna med den over.
Nå går det bedre her. Familie og slekt maser ikke lengre på at jeg skal spise ditt å datt. Jeg tar med lavkarbo kaker eller desser når jeg skal bort og spiser MASSE av det, så de ikke skal bli bekymret å starte nok ett mas om at det er slanke hysteria. De rister litt oppgitt på hodet noen ganger ja men det får så være ;) Nå har jeg vært hjemme i tre dager i påsken, møtt mange kjente og ikke ett enda godt ord har jeg hørt om vekt nedgangen, kun negativ kritikk. Skikkelig motiverende. Jeg har nådd mitt mål og er fornøyd, føler meg på topp og har energi så det holder. Men de ordene jeg har fått høre i løpet av påsken, de skal få gli ut det andre øret for å si det sånn. Men fryktelig trist at det skal være så negativt som det har vært. Ingen god følelse å sitte igjen med, hvertfall ikke når jeg har følt at jeg har vært flink og SUNN.
Dette opplevde jeg og i 2006, dog ikke fra familien. Jeg oppdaget at mitt vekttap ble ansett som en trussel! Jeg hadde jo i mange år vært den som veide for mye og som enkelte kunne kommentere og sammenlignet seg med. Når jeg så gikk ned i vekt ble det ubalanse i dette og det kom kritiske bemerkninger som at jeg ble for tynn osv. Det er ren misunnelse og bruk det til å holde motivasjonen oppe og til å tenke at du aldri skal gå tilbake dit du var før. :klem:
Jeg sier ifra om at jeg reagerer på visse ting, noe som jo er sant. Når jeg spiser hos andre spiser jeg det jeg tåler, og ellers ingenting utenom. Har alltid med meg hvitløksbrød, så er det koldtbord bruker jeg det, og er det middag legger jeg kjøtt og litt saus med grønnsaker på det. :p
Jeg vil ikke la andre styre når/hvis/om jeg skal ha en sprekk.
Har en veninde som maser støtt, men jeg spør henne om hun ikke koser seg med maten hvis jeg ikke "sprekker" og skal lide for det, da blir hun som regel stille.:cool:
Jeg har ikke vært veldig overvektig jeg, har hatt en del kilo å slite med etter svangerskapene og jeg er kun 3 kg lettere nå enn den vekta jeg lå på mellom de to svangerskapene (ca 8 år). Så egentlig så har jeg vært normalvektig. Jeg skjønner at noe kan være misunnelse, fra enkelte hvertfall. Men når gammle menn begynner å drasse meg ned pga vekta, ja da skjønner jeg ikke bæra. Han ene (det som virkelig tok kaka) begynte å tuttre i hva jeg hadde lært på kokkeskolen, at jeg måtte forstå at det jeg holdt på med ikke var bra osv. Skal sies at han ikke var helt 100% edru. Han var skikkelig nedlatende mot meg. Først så ber han meg komme ut for å få se på meg fordi han hadde hørt at jeg hadde blitt så tynn, når jeg kommer ut så sier han: sjekk den babsen da!! Å later til at jeg ser flott ut, før han snur helt om å blir helt motbydelig.
Nei deggern om slike folk skal få meg til å kutte lavkarbo, aldri! Men jeg har fått opplevd en helt annen verden etter jeg startet på dette, hvor ekkle folk kan være mot andre. De har ingenting med hva jeg spiser eller ikke. Jeg tenker som så, at man ei heller går til angrep på en slik måte mot en person som feks er syklig slank eller har spiseproblemer. Har kjent folk jeg også som har hatt anoreksia men jeg har ikke gått å sagt at du ser ut som ditt eller datt, du ser gjennomsiktig ut osv. Det blir bare helt feil. Å nå kjenner jeg at jeg blir irritert igjen, hehe, får prøve å glemme de kommentarene å heller være godt fornøyd med innsatsen min :D
Herregud.
Hev deg over dem og vær stolt over deg selv :D
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
