Saken er at jeg har ei venninne som virkelig lider av fedme, hun er en av de man nesten bare ser på tv..sikkert 100 kilo med overvekt. Jeg har aldri fått meg til å spørre om hvor mye hun veier..
Hun snakker mye om at hun skulle ha gått ned osv, har fått tilbud om å reise på en fedmeklinikk, men eier ikke motivasjon. Hun tror også at hun kan gå ned mye ved å gå en halvtime to dager i uken, noe hun alltid så svært skal begynne med, men det blir heller aldri noe av.
Hun har såvidt vært innom lavkarbo tidligere, gikk ned 15 raskt, men hoppet av etter kort tid.
Hun mener hun selv ikke spiser så mye, men det blir vissst f.eks potetgull hver kveld. Hva hun mener er store måltider og ikke, vet ikke jeg, for hun spiser nesten aldri med andre til stede.
Siden hun hver gang vi treffes snakker om sin egen kropp og at hun skulle ha vært flink med kosten osv. Når jeg da begynner å snakke om lavkarbo, hører hun liksom ikke etter, svare bare med f.eks. "jeg hadde nok gått ned mye hvis jeg ikke hadde spist så mye gulost".
Det er som å snakke for døve ører. har også vist henne masse oppskrifter, servert lavkarboretter i alle varianter, men ingenting ser ut til å motivere.
Hun sier ofte: "man skal jo leve også, ikke bare tenke over hva man spiser og ikke. Dessuten hater jeg å lage mat."
Hun liker heller ikke så mye, er veldig kresen. Har hittil i livet aldri spist grønnsaker, for det smaker så vond sier hun. Kommer med forslag til å prøve f.eks sellerirotfries, men nei, ingen int, ikke noe svar heller.
Har heller aldri fått noe tilbakemelding på det jeg har laget som hun har smakt på.
Hun bør virkelig gå ned i vekt, ikke minst skylder hun sine barn det, slik at hun ikke rett og slett kan dø av fedme. Hun er jo også mye deppa og trist pga vekta. Føler det egentlig preger alt i livet hennes, noe jeg kan forstå når man er er så stor.
Noen som har gode råd til hvordan jeg kunne ha hjulpet henne på rett vei og fått henne til å bli der?
Har ikke kjent henne alt for lenge, så føler jeg må være varsom også..kan liksom ikke bare fortsette å "preke lavkarbo" for døve ører..hinter jo til ketolyse, noe jeg mener hadde vært midt i blinken for henne, men no respons uansett.
Vil så gjerne hjelpe henne og begynner helt ærlig å bli litt lei av pratet hennes om vekta og kroppen sin, når hun ikke vil høre pånoe av det jeg sier. Og hun har jo alltid hundre unnskyldninger, som at det og det har skjedd i livet, hun er sliten etter jobb osv,osv.
For det første, ho er heldig som har ei venninne som så gjerne vil hjelpe henne. :ja: Du har jo gjort ein ganske så bra innsats allereie!
Men korleis hjelpe nokon som så tydeleg ikkje vil ha hjelp? Ho må ville det sjølv, heilt enkelt. Det er ikkje nok å snakke om det, det må gjerast også.
Forstår ho at du vil det beste for henne om du snakkar med henne om det, eller vil ho berre bli såra/fornærma?
Vel - en metode er å speile henne... da kan det hende hun "ser" hvordan hun oppfattes utenifra.
Eksempelvis: Når hun sier "man skal jo leve også, ikke bare tenke over hva man spiser og ikke. Dessuten hater jeg å lage mat." så kan du forsøke å svare "ja, det skjønner jeg godt - det er helt klart viktigere å leve i dag - enn å telle kalorier. Så lenge man har god helse og føler seg frisk og opplagt er det vel heller ikke noe problem å ha litt ekstra kilo på kroppen".
"Matlaging er pyton ja - det er jo så krevende å lære seg også. Skjønner godt at du heller fortsetter å spise slik du gjør nå - da slipper du jo unna alt styret med matlagingen og greier."
Det er viktig å ikke høres ironisk ut - sett deg inn hennes situasjon og snakk med hennes stemme tilbake mot henne.
Du kan feks også si at DU vurderer å forsøke spisdegslank ferdigmåltider for da slipper du alt styret med matlaging og sånt - og slipper å telle og måle og veie mat og sånn :) Fortell at du har hørt positive ting om dette (jeg har feks prøvd det og synes det er en kjempeløsning) - det koster heller ikke så mye minimum 500 kr pr uke for ALLE måltider (unntatt pålegg til lavkarbobrødet). Spør henne så hva HUN synes om dette - og om du virkelig bør prøve det. Ikke snakk om henne i det hele tatt.
Når det gjelder pratet hennes om å gjøre noe med vekta - og det at hun aldri hører på noe av det du sier, kan du jo si det til henne da - at du ikke forstår hvorfor hun stadig vekk snakker om å gjøre noe med vekta - når hun aldri gjør alvor av det, og at hun aldri lytter til det du sier uansett - så kan du jo foreslå at dere snakker om ANDRE tema istedet for hennes vekt ;)
Bare noen forslag. Jeg har vært i hennes situasjon (selv om jeg ikke har vært SÅ overvektig) stadig vekk på andre områder og jeg går nesten tvert i vranglås om noen jeg opplever at noen "forteller meg" hvordan jeg skal gjøre ting... HØRER jeg andre snakke om ting uten at det er relatert til meg derimot, pleier jeg å sjekke ut det de snakker om på nett etterpå :)
Jeg antar også at hun sliter med mange nederlag - og dermed blir det tungt å starte på noe nytt når hun i tankene sine allerede har feilet...
Lykke til - bryr du deg om denne jenta så vet jeg at du finner en løsning. Du får heller være helt ærlig med henne når du blir frustrert - jeg anbefaler ikke å "være forsiktig" fordi dere nettopp har blitt kjent - fortell henne istedet at du BRYR deg om henne - og derfor blir så frustrert. Nå ser hun kanskje også at du lykkes - og det gjør det enda vanskeligere for henne - for hun vil jo mest sannsynlig mislykkes ( i sitt eget hode...).
Jeg kan anbefale en av de to bøkene jeg alltid anbefaler - den heter "Vekst og endring" av John Berglund. Den kan du bruke for å bedre forstå hennes atferd rundt dette temaet - men kanskje også kan HUN ha nytte av denne kunnskapen for å kunne snu ting om i sitt eget liv.
her er linken til hvor den kan bestilles - eventuelt ta kontakt med de direkte om de ikke selger den lengre her. jeg har den på nattbordet alltid og leser litt nå og da. Den er grundig i sine forklaringer på hva som motiverer mennesker til endring - og jeg vil tro både du og henne vil ha stor glede av den :)
Jeg tenker også som så at det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil det selv ... Syns du har gjort en bra jobb allerede. Kan du si ting rett ut til henne eller vil hun da bli sur? Hvis hun sliter deg ut med å klage på vekta og komme med hundre unnskyldninger bør du kanskje si fra om dette på en fin måte, forsøke å la henne vite at du er der for henne dersom hun trenger hjelp og støtte? Du skal jo heller ikke se bort fra at hun syns det er vanskelig å være vitne til at du lykkes med kostomleggingen, mens hun ikke har klart det enda, og da kan det være ekstra sårt for henne å få gode råd. Sånne situasjoner er vanskelige ...
Så fint å se du bryr deg om andre på den måten.
Jeg tror det går en fin grense mellom det å "bry" seg positivt med tanke på den andres ve og vell og det som lett kan oppfattes som innblanding og sårende bemerkninger.
Skal man ta opp temaet bør det gjøres med positivt fortegn, med å fokusere på hvor flott det er å komme seg i form og få en bedret helse. Den overvektige vet jo som regel godt hvor skoen trykker og mange er jo deprimerte over sin egen situasjon.
Klarer man å mobilisere motivasjon hos den det gjelder, med fokusere på det positive er man nok på rett vei.
Vekt er et ømt tema. Det er vanskelig å si til noen at de er for store og det er vanskelig å høre det. Jeg viste at jeg var overvektig, men såg ikke hvor stor jeg egentlig var.
Kanskje fokuset bør være på noe annet en kropp og kilo. Hva med å få henne med ut på en liten gåtur nå som det nærmer seg vår? Finne en liten runde som dere kan gå. Ta med termos med kaffe og ta en prat etter å ha gått en halvtime? Gjøre det til noe hyggelig. Det kan etterhvert gi overskudd og velvære nok til å gi henne et spark til å ta tak i matvanene sine?
Lykke til! Og håper hun får lysten og viljen til å ta tak i problemene sine. Men husk at hun må selv ta ansvar for seg selv og egen situasjon.
Er det noen her som hadde latt seg motivere av at andre hadde fortalt dere at du burde være motivert?? Jeg hadde overhodet ikke satt pris på eller tenkt noe mer på saken fordet om ei venninne hadde sagt til meg at jeg burde.. Mulig jeg er rar, men.. Venninna di vet jo at hun er overvektig. Hun må finne motivasjon selv og det er da du kan steppe inn og være et støtteapparat og bidra med kunnskap, råd og tips, dersom hun ønsker det.
Det er det jeg lurer på også, hvor rett frem jeg kan være..hun er svært sårbar på alle områder, noe jeg mistenker egentlig overvekten hun har slitt med hele livet er årsaken til eller rettere sagt roten til.
Føler at hun har behov for å snakke om at hun er stor (som er ordet hun bruker) for å vise at "ja, jeg vet jeg er stor og må bare si i fra om at jeg er klar over det". Vanskelig å forklare.
Jeg har også pleid å snakke om det i nøytrale ordlag, så og si aldri om henne direkte, at hun burde gjøre det og det, mer sånn som at, "ja, kanskje ketolyse er noe for deg da, for da kan man jo spise mye gulost osv", når hun sier hun burde ha tatt tak i kosten men ikke vil lage mat eller at hun spiser for mye ost. Eller sagt slike ting som at jeg har funnet herlige oppskrifter på f.eks rundstykker som er er lavkarbo. For hun har jo kunnskap om både ketolyse og lavkarbo, som sagt har hun prøvd lavkarbo en liten periode. Hun vet i det minste hva ketolyse går ut på:).
Men kjernen er jo som noe av dere nevner, at hun må ville det selv! Føler at mye av utfordringen er at hun skulle ha fått øynene opp for hvor enkelt det egentlig er, for hun er en dame som er utrolig flink med organisering og planlegging av andre ting i livet, så da skulle det jo være mulig å planlegge litt innen mat også. Det ligger kanskje mange negative erfaringer rundt mat og slanking fra før, jeg vet ikke ikke så mye om tidligere erfaringer, bortsett fra at alle forsøk nok har vært halvhjertet.Det er inntrykket mitt ihvertfall. Hun har økt år for år, og tror også at man må trene. Har prøvd å gi henne kunnskap om at det ikke er nødvendig og at det er i kostholdsomlegging det store vekttapet ligger.
Tipset om å prøve spisdegslank skal prøves;)! Det kan det jo være håp for at hun vil prøve. Men blir sikkert skeptisk siden hun så og si liker bare høykarbo matvarer. Har som sagt aldri spist grønnsaker eller fisk. Liker lite rent kjøtt ellers også.
Så får vi se hvor direkte jeg tør å være..litt pinglete i denne sammenhengen, så redd for å såre..
Direkte er bra - det spiller ingen rolle hva du sier hvis hun ikke innser at hun selv er ansvarlig for seg selv. Jeg antar det er ett eller annet som gjør at du er venninnen hennes, så kanskje bare la vekten hennes være og gjøre noe sammen istedet?
Jeg har selv vært i en situasjon der omgivelsene til stadig minte meg på hvor "farlig" jeg levde som overvektig.
Dette virket ikke motiverende, jeg var overvektig ikke uintelligent!!
Motivasjonen må komme innenfra, og det må være noe man innstiller seg på i eget hode.
Dette kan ta tid og da bør de som er rundt vedkommende være pasive. Når den overvektige selv gir uttrykk for at motivasjonen er tilstede for å gjøre en livsendring, da kan man heller stille opp som rådgiver og støtte.
Tror ingen har klart å lykkes med varig vektnedgang og ny livsstil med "mas" fra de som står rundt.
Jeg tror, ihvertfall det jeg hadde reagert best på, i sånne tilfeller er det beste kanskje å la henne ta opp temaet. Det har hun jo gjort, så vidt jeg skjønnner. Så jeg tror jeg ville ringt en å annen dag å spurt om hun ville være med ut å gå tur. Siden hun hadde sagt at hun trodde det ville hjelpe. Det er en start ihvertfall, bevegelse er alfa omega for å bedre humør hos mange.
Støtter opp om å spørre henne til råds om ting, som angår deg. Selv om du mener å hinte til henne. Kanskje kan det jo bli en ting dere gjør i lag.. hvis det er en god nok veninne til at du ville startet med slik startkur som foreslått ovenfor.
Anyway, det jeg ville fram til er nok å ta henne på ordet. Nevnte hun å gå tur, ta henne med på tur. Meld dere inn i sats eller noe sånt i lag, kan jo gå på møllene, sykle, trappemaskiner og styrketrening osv. Sykkel og trappemaskiner er jo kanskje bedre dersom hun har dårlige knær, noe jeg har blandt annet av overvekt og overbelastning..
Flott å høre erfaringer fra dere:)! For jeg aner jo ikke hvordan det er å være overvektig selv egentlig, har bare hatt noen få kilo for mye etter svangerskap.
Har aldri tatt opp temaet hvis ikke hun har begynt å snakke om det selv, kun da jeg har kommet med tips eller kommentarer/svar.:)
Så det har ikke noe med at jeg har oppheng i vekten hennes, men hun snakker selv om det hver gang vi møtes. Og det er selvfølgelig ikke hver gang jeg kommer med råd,, tips o.l heller, mange ganger jeg bare lytter.
Har forresten bedt henne med på turgåing flere ganger, men hun er ikke videre int. For vi bor ganske nærme hverandre, så tenkte vi kunne være turkamerater. Treningssenter er nok ikke aktuelt, det er det mest grusomme stedet hun kan oppholde seg har hun fortalt. Det kan jeg også på en måte skjønne, for hun vekker vel litt oppsikt.
Har du tatt bilde av henne og visst henne? Eller evnt filmet? Be henne med på noe hyggelig, film dere alle sammen, og så setter dere dere ned senere med litt godis og ser på filmen.. DET setter vekker for mange.. Det var først når jeg så bilder av meg selv at jeg fikk opp øynene! Mange blir rett og slett litt "blinde" på sitt eget speilbilde :o
Da jeg var som størst følte jeg mange ganger at det ikke var noen "vits" å slanke seg, for jeg ville jo aldri blir fin igjen. Jeg følte at kroppen min var ødelagt samme hvor mye jeg gikk ned i vekt, dere vet, slapp hud over det hele.
Samtidig virket oppgaven å gå mye ned i vekt umulig å klare, med alle de erfaringene jeg hadde gjort med aldri å lykkes.
Motivasjonsfaktoren var på bånn, og det var kun min samboers engasjement som fikk meg i gang med lavkarbo.
Før dere nå sier noe om at man kan ikke bare tenke på utseende, det gjelder helsa også....jo, man vet jo det, men det er nå en gang sånn at man gjerne vil føle seg litt normalere og finere også. Ihvertfall følte jeg det sånn.
Man må kjenne at et finnes håp for å få kroppen sin tilbake, kan du hjelpe henne med å få tak i den følelsen tro? Uten å tråkke for nær eller såre.
Så skal man tenke på at det også kan finnes andre faktorer i en persons liv som trekker ned. Det kan f.eks. være en vanskelig og slitsom livssituasjon som påvirker negativt, uten at det har noe direkte med kostholet å gjøre. Så kanskje trengs det hjelp på flere plan......
Ja treningstudio er en tilvenningsak for folk som er store. Så den skjønner jeg. Begynte først for å bli med en veninne. Men jeg var motivert og det er vel noe man må være. Men vil hun heller ikke gå tur er jeg ute av tips desverre. Har selv venner som vil, men ikke egentlig vil og da er det vanskelig å tvinge noen.
Og der har vi vel den største årsaken til at hun ikke hører på deg:) Jeg ville hatt problemer med å ta alvorlig noen som skulle delt informasjon og tips om slanking og trening hvis de selv ikke har erfaring med å være overvektig... Beklager, men jeg tror du bare skal være venninne og ikke ta opp temaet uten at hun tar det opp selv. Bruk tid på andre ting dere synes er interessante istedet - kanskje det vil øke hennes tillit til deg over tid også :)
Så bra beskrevet, der var det, det er nettopp håpet jeg så gjerne ønsker at hun skal få, siden hun kommer på inn på sin str. på ett eller annet vis nesten innenfor alle temaer vi snakker om. Og hun har jo også betrodd seg at hun sliter med depresjoner og livsgnist pga størrelsen, fordi den påvirker veldig mange situasjoner i hennes hverdag som hun forteller og hun skammer seg. Og jeg ser egentlig et veldig fortvilet menneske bak et vakkert smil. For hun er virkelig pen og veldig fjong i klær, hår og sminke!
Håper virkelig jeg kan bidra til å tenne det håpet, om jeg ikke ser helt hvordan enda, men ser en utfordring i det at hun er så veldig kresen også..
Jeg kom til å tenke på at dersom hun har minst 100 kilo overvekt så veier hun antagelig over 160 kilo. Det er jo utrolig flott gjort av den dama og greie jobb og barn med den overvekten. Hun er kanskje fullstendig utslitt og orker ikke å ta tak i mat og treningsproblematikken i det hele tatt. :D
Jeg tror ikke trening hjelper så mye når man er SÅ overvektig.. Da er det vel bedre å få kostholdet i orden og så trene etterhvert når kroppen er litt lettere.. Merket selv bare da jeg var 105 at trening var helt grusomt... Og jeg har nå klart å gå ned 26 kg uten å trene noe.. Så jeg ville vel heller fokusert på maten?
Jeg har inspirert flere av dem jeg kjenner til å se på lavkarbo.. ikke ved å mase på dem, men ved å fortelle og vise selv hvor mye jeg har gått ned.. Og da får de også lyst til å prøve..
Den skammen kjenner jeg igjen, og den er ikke morsom. I ganske stor grad blir maten den trøst man har. En vanskelig sirkel å komme seg ut av, da maten også er en stor "skurk i dramaet".
Det er også vanskelig å "åpne" seg helt for de man har rundt seg, mye pga at man skammer seg. Som du skriver, hun spiser nesten aldri med andre til stede.
Hun føler nok veldig på dette hva andre vil tenke hvis de ser henne spise vil jeg tro.
Kan du på noen måter styrke hennes "ego", altså selvtilliten hennes? For den biten er nok veldig underernært hos henne. Det må gjøres på en naturlig måte som ikke får henne til å tenke at det er for å være snill. Det skal heller ikke gjøres bare fordi du vil være snill, det må være ekte, ellers vil du bli gjennomskuet.
Trekk fokus vekk fra vekta når du gjør dette, men fokuser på ting hun kan ta til seg og virkelig føle er gode.
Jeg vet ikke helt hva det kan handle om når det gjelder din venninne, men du skriver......"vakkert smil. For hun er virkelig pen og veldig fjong i klær, hår og sminke!"
Jeg tenker... har hun et hår du kan misunne? Si det da til henne.
Flink til å sminke seg? fortelle henne det og spør om hun kan gi eg noen råd.
Har hun flotte negler?
Hva er hun flink til, hva er hun god på? Hva er hennes fortrinn!
Som jeg har skrevet ovenfor Nerthus, så snakker aldri jeg om det hvis ikke hun tar det opp selv, noe hun gjør til stadighet, og det er ikke alltid jeg da heller gjør annet enn å lytte, men noen ganger må jeg jo gi en konstruktive svar, noe som blir naturlig i forhold til det hun sier eller måten hun sier det på. Men har aldri laaange tirader om hvordan hun kan spise, burde ha gjort osv, går mer på hvordan jeg spiser og og klarer å holde vekta, enkelt forklart. Når hun alltid tar initiativet så blir det vanskelig å aldri svare liksom;). Jeg ville aldri ha tatt opp dette selv med henne, for det er hennes kropp og liv og jeg ser på henne som en like god venninne uavhengig av størrelse!
Jeg har også tidligere sagt i innlegg ovenfor at trening er ikke ikke så viktigg i dette tilfellet enda, det er ikke der nøklen ligger:).
Og ja, hun er sliten med jobb, mann og barn og har dårlig samvittighet for at det meste av arbeidet hjemme tilfaller mannen.
LenaBeatrice: Jeg roser henne eller kommenterer ofte hennes flotte klær, make-up og hår. Da stråler hun som en sol og sier det er kult at jeg kan misunne henne noe også. Hun sier det er noe hun setter veldig stor pris på å høre, spesielt siden jeg har holdt på mye med make-up + div selv.
Trekker også frem hennes gode egenskaper som f.eks. er så lett og fin å snakke med, at hun er helt rå til å male og tegne.+++:)
Kanskje du kan spørre henne litt konkret når hun tar opp vekttemaet selv; "Hvilke endringer tror du at DU kan gjøre for å gå litt ned i vekt?" På en fin måte selvfølgelig :)
Noen ganger hjelper det å gi svarene selv, istedet for at alle andre skal komme med dem for deg.. For om hun tenker seg om, tror jeg hun har noen forslag for seg selv om hva som kan endres i det små! Hun må gjøre ting på SIN måte.
Foreløbig syntes jeg at måten du har gått frem er kjempefin! En god venn! Men så lenge hun ikke er klar for å ta opp kampen mot kiloene kommer hun ingen vei, selv med alle verdens råd.. Ikke alle som finner denne setningen motiverende, men den er veldig sann:
"Ikke prøv, bare gjør det!" Den dagen hun har bestemt seg for at dette SKAL hun klare, det er nok dagen hun kommer godt i gang :)
Jeg er enig med flere over - trø varsomt. Når man er ganske stor kan det fort være sånn at man ikke helt vet om man skal le eller gråte når venninna med høyst fem pyntekilo foreslår en diett. :cool:
Det er en beslutning det er viktig å komme til selv. Kan du interessere henne i kostholdets betydning for energi og, nettopp, livsgnist? Uten å trekke frem slanking som første og beste gevinst? Jeg tenker at om hun feks får lest en skaldeman-bok - som forfekter et kosthold med masse mat, lite grønnsaker, og stort velvære - så ville hun kanskje bli litt inspirert. Kanskje!
Men, ja, man må ville det selv. Jeg hadde vært overvektig og hatt kunnskap om lavkarbo (og sett et nært familiemedlem gå ned mange titalls kilo ved hjelp av det) i over ti år, før jeg endelig klarte å bestemme meg selv for at nå. Nå skal jeg gjøre dette! :cool:
Hun har en del kunnskap fra før, men det er nok selve gutsen til endringen og at hun er sliten og kresen i matveien som gjør at hun ikke gjør noe med det og mangel på håp eller tro på at det skal funke å gå ned såpass mange kilo. Tror nok lysten er der, ettersom hun ofte sier at nå burde jeg ta meg sammen igjen, men... Ikke tror jeg hun ser på det som en livsstilsendring heller. Men jeg trør veldig varsom og har ikke spurt så mye om tankene hennes. Har ikke kjent henne mer enn et par år, blitt bedre kjent det siste året.
Jeg øsnker som sagt ikke å prøve å overtale henne til noe, men bare være oppmuntrene når hun til stadighet nevner temaet.
Vi er generelt flinke til å gi hverandre ros og gode ord, så det skal jeg også fortsette med, når det faller seg naturlig selvsagt.
Den største grunnen til at jeg ikke vil spørre så mye eller si altfor mye, er nettopp fordi jeg er "venninnen uten noen kilo for mye." Har som ikke gravid bmi på 19 og er veltrent og fornøyd med kroppen min (nå også som høygravid).
Som noen foreslo her, å ta bilder eller filme henne og se på etterpå, er noe som er totalt uaktuelt for meg å gjøre. Mulig det hadde funket, men det går langt over mine normer for adferd mot andre mennesker.
Jeg får bare se om hun vil gjøre en endring i kostholdet i fremtiden og være der som støtte hvis hun orker. Kan evt neste gang hun snakker om det/sier hun vil gjøre en endring, si at jeg gjerne vil hjelpe henne hvis hun selv ønsker det, f.eks.foreslå en lavkarbo-matlagings/bake-dag sammen og hygge oss.:)
Tiden vil vise. Takk for erfaringer dere har delt og tips:).
Hei :)
Jeg vil bare komme med to tips du kan vurdere:
Ta kontakt med "senter for spiseforstyrrelse" og be om råd, eller tips henne om å ta kontakt. En trenger ikke ha bulimi for å kontakte dem, de vil gjerne bistå alle som har et vanskelig forhold til kroppen sin og mat.
Kanskje har hun ikke forutsetning for å slanke seg av egen motor rett å slett fordi hun har en sykdom (overspising/spiseforstyrrelse, depresjon?) - og dermed ikke greier å slanke seg av egen motor samme hvor motivert hun er. Etter sikkert tusen forsøk blir en rimelig lei av å mislykkes og trenger kanskje profesjonell hjelp for å lære å snu tankegangen?
Tips henne om å kontakte sin fastlege for råd. Han kan feks henvise til kognitiv terapi for overvektige. (De har iallefall slik behandling på sykehuset i Stavanger.)
Det høres gjerne litt drastisk ut, men det kan kanskje oppleves som en lette for henne å tenke på overvekten som en sykdom som trenger behandling, istedenfor å føle at hun må gjøre jobben selv og at alt handler om hennes motivasjon.
Hun har allerede et samarbeid med fastlegen sin, hun har fått tilbud om ulike behandlingsmetoder som tar for seg både det fysiske og psykiske, men hun vil ikke... Og er egentlig litt irritert på denne legen som maser om dette. De har også hatt en del avtaler om endring i kosten, han har satt opp planer til henne, men hun sier hun ikke klarer eller makter å følge de. Så skuffer hun seg selv og det blir nok en faktor i den onde sirkelen.
Hun hater å lese noe om seg selv, f.eks i journaler, for da ser hun at hun ikke blir oppfattet som "normal", men som et menneske med ordet RISIKO foran det meste. F,eks, som under svangerskap. Dette tar hun tungt. Det er slik hun har forklart meg det da.
Så kanskje handler det litt om erkjennelse også...
Jeg mener jo ikke for å hetse henne etterpå og fortelle henne etterpå hvor tjukk hun er og hvor gjerne du vil at hun skal slanke seg.. Det hadde jo vært direkte ondskapsfullt!! :eek: men jeg mener å ta bilder som dere felles ser på etterpå. .vennebilder. .Du trenger jo ikke kommentere noe som helst du, men forhåpentligvis så vil det åpne øynene hennes på hvordan hun selv ser ut....
Nei, nei, skjønte det altså;)! Men det blir liksom ikke helt naturlig føler jeg uansett, har liksom ikke noen "grunn" til verken å filme eller ta bilder...Og så føler jeg at det vil synes på meg at det er en tanke bak det. Men hun ser jo bilder av seg selv og har mange hengende opp hjemme har jeg sett. Så tror kanskje ikke det vil funke noe mer om jeg tar bilder:).
Jeg har egentlig ikke så mye råd til deg, men ville bare si for en fantastisk vennine du er. Jeg skulle ønske jeg hadde en venn som deg, da hadde jeg nok begynt å slanke meg for flere år siden:) Jeg håper du kommer igjennom til henne, men det er nok vanskelig om hun ikke vil det selv/er motivert. Lykke til.
Jeg er enig i at en skaldeman bok kanskje hadde vært noe? Da får hun lese historien til en mann som har gått ned MANGE kg, og kanskje kan kjenne seg igjen?
Ikke at hun må forplikte seg til å spise sånn eller sånn, men at hun leser boken, og så ser om hun vil gjøre noe?
Og at boken kan komme opp i en av de samtalene om kroppen?
Kanskje du "tilfeldigvis har boken" og hun kan låne den?
Skaldeman spiser jo mye blandet kjøtt også, som kanskje er bra, siden hun er kresen? Farsekakene og lignende :)
Skaldeman var heller ingen dum ide, siden han har gått ned så mye selv. Greit å ha noe å identifisere seg med. Men at hun skal se denne boken må også komme naturlig. Hvis hun spør selv om noe innen lavkarbo igjen, kan det være en fin mulighet å nevne den boka;)!
Enig :ja:
Også hjelper det sikkert at hun selv ikke må skaffe seg boken, lettere å komme igang om den "blir servert" :) Kanskje du kan sjekke om den er på biblioteket?
Så kan du tipse henne, eller tilfeldigvis låne den når dere skal treffes? :)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
