Når vi diskuterer barn og kosthold her på forumet, har det en tendens til å bli ganske opphetet. Dette er ikke særlig merkverdig, syns jeg, siden vi som er foreldre har nøyaktig det samme målet, men bruker forskjellige midler. De som vet aller best har ofte ikke barn selv. Foreldre er også ofte i en klemme hvor man må gjøre det beste ut av situasjonen, selv om man vet at man ikke gjør det optimale. Ingen klarer å være feilfri særlig lenge om gangen.
Det kunne være interessant å høre erfaringer fra noen som har overvektige barn selv.
Hvordan angriper man problemet?
Hvor langt er man villig til å gå med kostomlegging?
Har selv barn som dessverre er nokså overvektige. Jeg synes selv jeg gir dem for det meste fornuftig mat. Den eldste (16 år) er nå gått over til å spise som meg og har gått ned 6-8 kilo første måneden på dette kostholdet. Selv har jeg holdt på i to år, og gått ned over 30 kilo, uten at jeg har vært spesielt fanatisk. Har riktignok ca 40 igjen før jeg er fornøyd, men har vel planer om å spise som dette resten av livet, og har ikke lenger brenndårlig tid, tar det som en livsstil nå, og ikke en kur.
Her har du ett godt poeng. Har "kamerater" som i bedugget tilstand har tatt på seg oppgaven å lære meg opp i å fore ungene mine, og tipsene deres er jo som ut av læreboka, ikke mcdonalds-mat, og mer trening. Problemet er jo bare at jeg er på mcdonalds eller tilsvarende steder med de kanskje 3 ganger i året. Og den eldste har trent hockey 3-5 ganger i uka fra august til april hvert år siden han var 5, og allikevel bare blitt større for hvert år. Når han nå sluttet med dette så eksploderte jo ikke vekta som jeg hadde ventet, men steg jevnt og trutt akkurat som før.
Jeg har valgt å prøve å servere lavkarbo hjemme. Men de har jo ett hjem til, som jeg ikke har særlig påvirkning i, mora har sagt hun skal prøve å følge opp dette, men er litt usikker på hvor godt det kommer til å gå. Jeg mener ikke at det er der de har lagt på seg, skylden er nok like mye min. Jeg sliter litt med å få til ordentlig skolemat, så for den ene blir det som oftest brødskiver, siden hun klager fælt over "kjøttet og grønnsakene" hun får servert. Den andre får omelett, stekt kjøttdeig/grønnsaker, kylling, salat osv. Ellers så er det lørdagsgodt. Eldste får baconcrisp, nøtter og kanskje en liten sjokolade. Har også kjøpt noen atkins-barer, men er vel litt forsiktig med å dele ut disse.
Jeg er livredd for å påpeke dette med vekt overfor dem. Jeg tror jenter kan være enda mer følsomme på dette enn gutter. Jeg husker jo hvordan jeg selv kjørte i meg mat når ingen så på fordi jeg fikk stygge blikk dersom jeg spiste for mye når jeg var liten. Og jeg var jo tykk selv allerede som liten. For ikke å snakke om hvordan jeg trykka i meg godterier når jeg "flytta" inn hos dama og ingen "fulgte med" på hva vi spiste. Jeg har tenkt til å redusere til 20-40 gram karbo om dagen på sikt hos dem. Har heller ikke tenkt å kutte ut lørdagsgodt, men prøve å begrense mengden. Og det er vanskelig å "kontrollere" hva de spiser når de er borte. Men poenget er jo at jeg prøver å karbo-redusere uten at de skjønner helt hva som skjer.
Veldig vanskelig. Blir det for mye restriksjoner så får de jo tak i ting når de ikke er hjemme. Er de på besøk hos noen, spesielt eldre folk, får de jo servert alt mulig sukkermat. Og får de aldri sukkermat så hungrer de jo etter det og. Og belønningssystemer er vel debunket for lenge siden.
Kommer nok aldri til å lykkes med det. Frykter at de kommer til å slite med dette akkurat som jeg (og mora) gjør resten av livet. Men jeg må jo forsøke allikevel.
Ble vel ikke så mye konkret ut av dette, men håper dette kan bidra til en slags disksjon som ikke utarter seg til "men du sa jo ditten, derfor mener du også datten"-trådene som det dessverre ofte blir.
Du/dere er jo på godt i gang! Når eldste på 16 år har gått ned 6-8 kilo i løpet av en måned, gir ikke det ytterligere motivasjon til omlegging av kostholdet?
En på 16 er jo så gammel at man ikke lenger kan styre kostholdet i særlig grad mot vedkommendes vilje - man er avhengig av en felles forståelse for problemet.
Mor burde vel også oppdage vektnedgangen etterhvert, og dere har jo sammenfallende interesser i barnas ve og vel.
Slik var det for min datter da hun begynte på internatskole også, fastlagte, begrensede måltider fordi hun allerede da var overvektig. Og mye aktiviteter da hun gikk naturbruk.
Opp drøyt 30 kg i løpet av ett år ble resultatet.
ja og for barn og ungdommer tror jeg dette er en lettere kost å følge.
for det spises oftere, og de får mindre tid å tenke på f.eks snop og gatekjøkkenmat.
Var det meg du svarte? I såfall tror jeg ikke du fikk med deg at min datter gikk OPP drøyt 30 kg på internatskolekostholdet som besto av norsk husmannskost...
Jeg vil gjerne komme med min erfaring som har vært overvektig hele livet, også som barn. Jeg var også eneste overvektige i søskenflokken.
Jeg var jo klar over at jeg var større enn de andre barna, men tenkte kanskje ikke så mye over det før jeg engang ble innkalt til helsesøster som foreldrene mine hadde arrangert.
Det tror jeg faktisk var deres største feiltrinn. Da ble jeg så utrolig klar over min egen overvekt. Var også sårt når de andre barna lurte på hvorfor jeg måtte til helsesøster i timene. Ikke artig for en 10-åring å fortelle at det var fordi jeg var tjukk.
Jeg vil ikke si at jeg utviklet spiseforstyrrelser etter det, men et meget anstrengt forhold til mat. Det kunne gå mange dager uten at jeg spiste noe særlig, og til slutt heiv i meg ei skål spagetti feks. Eller smugspiste godterier og slikt.
Det var alltid fokus på hva jeg spiste og hvor mye når jeg spiste noe. Lærte meg at jeg var "flink" når jeg spiste lite og kalorifattig (høykarbo..), så fokuset var mer på at jeg spiste lite enn at jeg fikk i meg mat. Dette gjorde jo at det ikke ble lagt merke til at jeg i perioder ikke spiste.
Siden jeg ofte var tom for energi så orket jeg ikke å bli med på så mye til tider. Husker jeg nesten hadde konstant hodepine.
Alt i alt er mitt råd å rett og slett passe på hvordan man ordlegger seg. Passe på at barnet får i seg nokk mat, og ikke nekte de snop når andre får. Ikke få de til å føle seg så annerledes. Lære de at mat er sunt men rett mat.
Ta de med på aktiviteter de liker (ikke tvinge de med på ekstremlange skogturer når de hater det.. ;))
å hehehe
vel jeg mente det jeg sa allikevel.
ler godt her nå.
men det kan jo være at datteren din ikke ble fulgt opp i forhold til mengdene hun spiste.
å ta til seg engang og bruke tallerken modellen er en fin måte å løse overspisingen på.
og kanskje hun i tillegg spiste endel snop.
og det skal bestå av 2 mellom måltider som er reservert for frukt og evt grønt.
jeg har ingen fasit selvfølgelig og jeg vet jo heller ingenting om din datter og hennes kropp og kost så der har jeg ingen formening,du kjenner datteren din best av alle.
jeg ville bare si hva som har fungert med det jeg har jobbet med.
Dette er nesten som å lese om meg selv! Jeg ble også tatt med til legen som en veldig overvektig tolvåring (som IKKE spiste mer godis og mat generelt enn andre, sånn at det er sagt), og ble satt på en mager diett, skummamelk, tørre brødskiver uten smør med bittelitt pålegg, og jeg måtte slutte å spise lørdagsgodteri og kaker på bursdager og lignende. Foreldrene mine likte det ikke, men de turte ikke annet enn å følge legens råd med mange små magre måltider gjennom dagen, og frukt som eneste snacks (bare synd jeg var allergisk mot så godt som alt av frukt). Til og med lærerene fikk beskjed om å holde et øye med meg, i tilfelle jeg prøvde å bytte ut den kjipe nista mi med noen andres mer fristende matpakke. Dette resulterte i at jeg begynte å kaste opp mat og ta laksativ i smug, som etterhver ble erstattet med periodevis sulting. Fortsatt den dag i dag, tjue år senere må jeg jobbe med å eliminere skamfølelse i forhold til det å være mett og spise når jeg er sulten!
Jeg prøver å ikke tenke på hvordan livet mitt hadde vært, om lavkarbo hadde vært like kjent på åtti/nittitallet, det er bare deprimerende, og man er hvem man er på grunn av hva man har erfarrt og alt det der.
Det var min erfaring med overvektige barn, nemlig meg …
Og, Titti76, jeg tror den oppskriften der kun fungerer for et barn som er overvektig ene og alene på grunn av overspising og stillesitting. Dessverre er det ofte langt mer sammensatte grunner til overvekt hos barn. Som når ingen lurte på hvordan en elleve- tolvåring (altså meg) kunne legge på seg drøyt tredve kilo på få måneder.
Nå må du gi deg litt da, du har jo "formeninger" i bøtter og spann som bortforklarer at hun gikk sykt opp i vekt det første året på internatskole hvor det ble servert norsk husmannskost..... Hun ble fulgt opp nettopp fordi hun var overvektig i utgangspunktet og resultatet ble drøyt 30 kg opp.
Tallerkenmodellen med alle karbohydratene er jo det som gjorde henne sykelig overvektig!
Det var KOSTEN og sammensetningen av maten som gjorde at hun gikk så himmla opp i vekt.
Det virker ikke som om du har særlig tro på lavkarbo som mener vi trenger både karbohydrater og frukt?
ja det er helt korrekt.
jeg sa ikke at vedkommende hadde noe spesielt sykdomsbilde bak seg.
men sannheten er at vedkommende hadde ADHD og var autist så kan ikke si hun var stillesittende,men glad i mat,det var hun hehe
leste ikke du de siste linjene??
det står at jeg har ingen fasit og at jeg kjenner ingenting til din datter og deres situasjon.
men jeg snakker ut fra det jeg vet fungerte for meg og den jobben jeg gjorde.
så unnskyld meg. jeg har egentlig ingenting å beklage for jeg har lest over det jeg skrev å ser ingenting du burde bli støtt av.
jeg har god tro på lavkarbo,men litt skeptisk skal man være.
blindhet fører sjelden med seg noe godt.
og fanatisk er jeg ikke. det fungerer ikke i dette hjem.
Når du skriver : men det kan jo være at datteren din ikke ble fulgt opp i forhold til mengdene hun spiste.
å ta til seg engang og bruke tallerken modellen er en fin måte å løse overspisingen på.
og kanskje hun i tillegg spiste endel snop.
og det skal bestå av 2 mellom måltider som er reservert for frukt og evt grønt.
vil jeg vel påstå at du har formeninger i bøtter og spann. Om ting du har null peiling på å uttale deg om... ;)
Er det virkelig overraskende at jeg som er lavkarber ikke ha det minste tro på den tallerkenmodellen din? Den ga meg en sykelig overvektig datter og en undervektig sønn....
Om tallerkenmodellen fungerer for deg, hva er da årsaken til at du spiser lavkarbo?
Eg kan berre snakke for meg sjølv, som overvektig unge/ungdom/vaksen. Men eg trur det blir litt feil å snikinnføre mindre karbohydrat/sunnare matvanar. Eg trur bevisstgjering er tingen, utan å få folk til å føle seg som aliens. Få dei med på bestemming av måltid, vere med å lage til, gjere det lystbetont, noko kjekt ein gjer saman.
Eg veit berre at hadde eg visst om lavkarbo då eg var 10-12 år, så hadde livet mitt truleg sett litt annleis ut no.
Jeg selv har ingen erfaring med overvektige barn, men jeg vet jeg ville hatt det hvis det ikke hadde vært for lavkarbokostholdet i familien.
Yngstemann i familien er 12 år, spiser ett brødmåltid om dagen på skolen, resten av måltidene er moderat lavkarbo. Jeg tipper karboinntaket på en normal dag ligger i på 70-100 g. Han drikker kun vann, syns det er best. Her har han en enorm fordel i forhold til dem som elsker brus.
Han har spist på denne måten i 4-5 år, før det spiste vi alle det jeg kaller brødbasert mat, akkurat slik Ernæringsrådet anbefaler. Da vi la om kostholdet hadde han en liten antydning til "fettpølse" på maven. Vi snakker kun om en halv til en kilo fett som var uheldig plassert. Dette indikerte at min insulinresistens var genetisk videreført (faen og...). I dag, som 12-åring er han i nedre normalområde vektmessig, men sterk som en bjørn, høy og muskuløs. Trener/konkurrerer fysisk hardt 3-5 dager i uken. Folk som ikke kjenner ham tror han er 15-16 år gammel. Han ligger an til å ta ut hele vekstpotensialet sitt, og bli i overkant av 2 meter høy. Hvem var usikker på om lavkarbokosthold er ok for barn i vekst...?
Det er ikke meningen å virke ufordragelig vellykket. Vi har hatt våre fighter, og har måttet ty til betenkelige bestikkelser og lignende noen ganger for å justere vaner. Vi har for eksempel hatt "godtelov" (hvor kommer det ordet fra?) i perioder, med en premie i andre enden. Muligens ikke helt etter læreboken, men det har fungert. Lørdagsgodt velger han selv, det går mye i sjokolade og salt snacks. Vi har aldri vært en dessert- eller kakefamilie, men når anledningen byr seg i selskaper og lignende, er det heller ingen restriksjoner, annet enn høflighetsmessige! Dette er så sjeldent at det betyr ingen ting. Vi er så heldige å kunne ta mye ferie, så han forstår godt at ferier ikke kan være generell unntakstilstand kostmessig. Det blir imidlertid noen iskremer i uken om sommeren - skulle bare mangle.
Jeg tror vi var heldige, og klarte å legge om vaner mens han fremdeles var ganske liten. Når noe først har blitt en vane går det av seg selv. Nå er han også så gammel at han uten problemer forstår hva kroppen trenger og ikke trenger.
Jeg tar med Skaldeman i min faste aftensbønn, det var han som fikk meg til å tvile på det allmektige Ernæringsrådet...
Jeg har aldri vært overvektig som barn, men alltid litt rund og slet med dette. Men jeg slet alltid med selvbildet med en mor som konstant var på slankekur, for å sprekke og ha snop og brus tilgjengelig i lange perioder, før det ble kutta ut igjen.. Fikk rette og slett ett usunt forhold til mat, snop og brus.. Dette tror jeg er grunnen til at når jeg flytta for meg selv, så la jeg på meg.. fritt frem for alt da :p
Med min sønn har jeg vært veldig bestemt på at han ikke skal ha det sånn. Vi har ett normalt sunt kosthold med en og annen snopedag(eller kosekveld som han kaller det). Der vi lager oss noe godt sammen. alt fra popcorn(hjemmelaga), bakst fra kjernesunn boka eller forumet(sjokoladekaka er blitt en favoritt), så tenner vi lys og ser en film sammen eller spiller brettspill/kort.. han har ett sunt forhold til mat, maser aldri om søtsaker og er normalvektig :D
Tror på å gi de belønninger i form av sunne ting. en gang i uka har vi pannekaker/lapper/vafler til kvelds(sunn variant). Han føler ikke at han blir fratatt noe, men får noe annet istedet ;)
Nåja. Jeg fikk også servert slik du skrev..og endte opp som datteren til Charlott. Jeg var i fysisk aktivitet og spiste "sunt"...nå er jeg ikke direkte overvektig pga muskelmassen er såpass høy som den er. Hvis en følger BMI, ja, da er jeg faen meg så syk, men BMI er bullshit...og ifølge alle andre tester har jeg bare høy muskelmasse + noen kg for mye.
Så noen tåler bare ikke den "sunne maten" som alle skryter sånn over:rolleyes: Frukt er like ille som godteri for meg. Tallerkenmodellen? Joda, grei den..men ikke i praksis. Jeg gikk fortsatt opp. Ikke kult når man er barneskoleelev :o Og blir mobba i utgangspunktet.
Min datter er forøvrig nå vektoperert, som 17 åring (2. året på internatskole med kontrollert kosthold) veide hun 146 kg, hvor drøyt 30 av disse kiloene kom på i løpet av det første året.
Fordi hun var overvektig da hun begynte var hun blant de som fikk ekstra oppfølging. (internatskole for elever med særskilte behov, overvekt blant elevene var ikke ukjent og de hadde oppfølging mtp mat og aktivitet)
Hennes bror derimot veide 65 kg fordelt over 184 cm, mao undervektig.
Hadde vært så utrolig godt for oss som er foreldre å visst HVA som gjør at enkelte barn legger på seg ut av en annen verden mens andre faktisk blir undervektig på samme kosthold.
Hadde vi visst det når barna var små kunne vi tatt de riktige grepa og forhindret alt som følger med overvekt, alt fra det sosiale med mobbing etc og helse til mer praktiske ting som klær... :o
Det er virkelig vondt å være et overvektig barn!
Word! Som halvannen meter høy tolvåring å bære på drøyt nitti kilo, stort sett kun fordelt på overkroppen gir merker, både fysisk og mentalt; dårlige knær, strekkmerker fra helvete, og et mentalt bilde av meg selv og min egen kropp som har tatt mye tid og innsats å justere. Jeg føler veldig med datteren din, og ikke minst deg som forelder. Jeg VET det ikke er lett, men du har kunnskap ingen rundt meg hadde da jeg var barn, og det er en utrolig styrke!
Ettersom faren min opplevde noe av det samme i sin oppvekst, antar jeg med stor sikkerhet at det er snakk om noe genetisk, ettersom det var såpass ekstremt. At jeg som tjueseksåring fikk beskjed om at jeg kom til å utvikle diabetes før fylte tredve sier jo også sitt. Jeg har i dag påvist dette i tillegg til pcos og lavt stoffskifte. De kunne kunna ha fõra meg med grovbrød og skummamelk til evigheten, resultatet hadde blitt sykdom og fedme uansett.
Å i dag ha en slank kropp er ingen selvfølge for meg, men en velsignelse, etter å ha kontrollert overvekt med sulting i femten år.
Vet ikke om det er riktig å si "desverre" ikke? ;)
Hadde det vært en medisinsk årsak hadde det kanskje vært noe som kunne behandles.
Hun har vært utredet i "hue og ræva" via Ung Overvektig-prosjekt ved Tønsberg sykehus. Det eneste de fant var forhøyet blodtrykk, noe som ikke er rart mtp overvekten hennes.
Hun har "alltid" drevet med hest, ridd og jobbet i stall bla, så det er ikke at hun satt rolig foran tv`n og gumlet snop som skapte overvekten.
Det ER trist at ei så ung jente ender opp med en slik overvekt! Hun har blitt mobbet myyye, aldri invitert på det samme som resten av klassen. Rett og slett miste muligheten til å være en normal tenåringsjente med alt det fører med seg.
Så jeg kan nok bli litt vel engasjert når det diskuteres barns kosthold, vet så altfor godt hva min egen datter har måttet gå gjennom pga overvekten :o
Av mine 3 barn har 1 vært normalvektig, 1 undevektig og 1 svært overvektig. Fikk bla oppfølging og ukesmenyer av helsestasjon og lege, hun måtte til helsesøster for å bli veid en dag i uka på barneskole/ungdomsskole, noe som gikk veldig innpå henne siden de aldri var fornøyde med vekta hennes og moralpreknene ble dagligdags fra velmenende lærere, famile, venner, helsesøster, lege osv. Hun følte seg ikke akkurat vellykket kan man si.
Var det på Senter for sykelig overvekt i Tønsberg hun ble utredet? De har nemlig en leder som er mildt sagt inkompetent i faget sitt. Han heter Jøran Hjelmesæth og i "Debatten" på NRK den 3. februar i år hevdet han at:
"Diabetespasienter tåler ikke sukker dårligere enn andre..."
Han henviste videre til at "nesten alle andre forskere i hele verden mente det samme som ham". Det er leit at slike mennesker sitter i sentrale posisjoner i offentlig helsevesen.
:klem: Føler med deg!!
Jeg ble den slanke ungen hjemme, mens lillebroren min som fikk samme kostholdet som meg ble den barnetykke som også er blitt operert.
Jeg ble tykk etter to barnefødsler.
Yepp, thats the man! Hun var jevnlig der, bla hos ham, i nesten 4 år før hun ble operert. Hjalp veldig med de turene dit liksom ;) Godt å vite at det er slike som skal råde og veilede barna våre... :o
Om den var til meg sier jeg tusen takk, Kanutten! :klem:
(Så at jeg har fått 2 "røde prikker" for en uttalelse jeg har hatt her i tråden, må passe på å be Titti om unnskyldning for en undøvendig formulert utalelse.. :o Jeg blir desverre litt for engasjert når det blir snakk om barns kosthold, men lover å skjerpe meg i fremtiden!)
Hun er utredet for Cushings også, jeg ble tipset om det fra en venn og fikk henne utredet :)
Men, ikke noe galt er funnet, så hun er frisk som en fisk :D
Vi får krysse fingrene for at fordelene med lavkarbo sprer om seg så flere foreldre vet det finnes et alternativ til statens kostholdsråd! :)
Hei!
Jeg har vært overvektig siden jeg var barn, og vekten har økt jevnt og trutt. Det var ingen helsesøster eller lege som gjorde noe for meg, så jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre.
Nå som voksen er jeg fortsatt overvektig, til tross for en gbp-operasjon i 2005. Den hjalp meg med 40 kg, men burde ned 40 til... Mine to barn på 10 og 3 er også kraftig bygd, arven fra mor og far, både gener og miljø.
Vi valgte i fjorvår og søke oss inn i Family2010-prosjektet. www.stolav.no/no/Aktuelt/Nyheter/Pulsen/Trenger-flere-overvektige-familier/
Her har vi som familie tatt tak i ting sammen, både mat og aktivitet, og dette har ført til at guttungen "vokser" seg inn i vekta si. Selv er jeg fortsatt fullstendig spiseforstyrret, men prøver nå på litt karboredusert kost, og ungene spiser mye av det jeg lager + potet/ris o.l.
Det vi har gjort er innført mellommåltider, lager noe mat sammen, planlegger aktiviteter i helgene for hele familien og har fokus på måltidsrytme. Lar guttungen "kjenne" litt på ting selv, ROSER ham når han tar riktige valg i forhold til både mat og aktivitet, og veileder når vi ser at han strever.
Han er kjempeflink, og nå prøver jeg å være like flink også!
Dette Family-prosjektet arangeres også fra Tønsberg tror jeg, ikke bare trøndelag, og anbefales!
Min sønn var seks år da jeg ble skilt. Av mange grunner tok det litt over ett år så var han ganske overvektig. Jeg tok det opp med faren uten å nå fram, men sa aldri noe til gutten selv om jeg så at dette bar galt avgårde. Da han var 7,5 år kom han til meg og sa:"Mamma jeg er blitt feit, kan du hjelpe meg å bli tynn igjen?" Jeg svarte at jeg ikke syns han så forferdelig feit ut, men at jeg selvsagt ville hjelpe han når han ba om det. Han blei kjempeglad og var veldig motivert.
Vi satte oss ned og prøvde å finne ut hva som hadde gått galt, jeg lot han selv komme med sine tanker og ideer og jeg må si at jeg blei imponert når han sa at han trodde alle nudlene han spiste hver dag kunne ha noe med saken å gjøre.
Selv om dette var lenge før jeg begynte med lchf så var fy-lista full av karbohydratrike matvarer, pluss godterier. Dette blei kutta ut og vi gjorde noen endringer for hele familien (det var tre barn til der) uten å si noe om hvorfor, eller lage noe styr rundt det. Vi spiste mye mindre karbo, og alle godterier ble erstattet med oppskåret frukt, også masse grønnsaker kom inn i kosten. Pluss at vi økte fysisk aktivitet ved at vi svømte to ganger i uka, pluss gikk minst en halvtimes rask tur daglig, i tillegg til at han gikk på fotballtrening, men det gjorde han mens han ble tykk også. På tre uker gikk han ned fire kilo og ble helt normalvektig. Da var han en lykkelig gutt som hadde lært veldig mye om kropp og mat, og det på en skånsom og god måte der han følte at han selv satt med nøkkelen.
Tusen takk :) Av en eller annen grunn så ble sønnen min bevisst sin overvekt av seg selv og jeg tror at siden kiloene kom så fort så følte han ekstra på det. Grunnene til at dette gikk så knirkefritt er flere, men at han selv tok tak i det og var så supermotivert som han var, var den største suksessfaktoren. Jeg har tro på å ta tak i tidlig alder, og jeg har tro på bevisstgjøring i forhold til kosthold, også når det gjelder barn.
Har et barn med Aspberger syndrom som er overvektig....
Han er noe preget av ritualer og har et spisemønster som dessverre innebærer at han spiser altfor mye søtt. Det største problemet er imidlertid at han nekter å prøve noe nytt, han skjønner ikke nødvendigheten av å spise andre ting enn det han gjør....
Det er en vanskelig situasjon fordi Aspbergere har en tendens til å tviholde på det de kjenner / er trygt - også når det gjelder mat....
Takk for det. Som en annen skriver her så skal man være veldig forsiktig med hvordan man ordlegger seg overfor barn, og selv om min sønn sto i speilet og så på seg selv og sa: "Se mamma, jeg har fått pupper, og se hvordan magen min henger." Så trøstet jeg alltid og sa at neida, det så ikke så ille ut som han trodde. Det var mange tårer forut at han ble normalvektig igjen, spesielt i starten når det ikke var synlige resultater. Da måtte jeg trøste og si at jeg synes han var fin i kroppen sin uansett. Jeg har aldri, ikke i årene etterpå heller, sagt at jeg synes han var overvektig/feit på den tia, selv om han vet det selv. Og det at vi la om kosten for hele familien uten å si noe til de andre ungene om hvorfor, så ble han ikke stigmatisert og det ble ikke noe ekstra fokus på hans situasjon. Jeg mener at man må bevisstgjøre barn, men ikke gjøre det i forhold til at de er mislykket og må gjøre sånn og sånn for å bli vellykket. Et barn som er rund og god kan være vellykket likevel. Vi veide ikke underveis, jeg ønsket minst mulig fokus på vekt. Men for å ha et mål så veide vi før vi startet.
En annen suksessfaktor var at jeg og min nye mann er veldig aktive mennesker og vi er mye ute i skog og mark med ungene, noe som skaper naturlig aktivitet. Gåturene hver dag atspredet vi med å gå forskjellige steder, vi bor veldig landlig til, og vi hadde hund som vi lekte med underveis. Målet vårt var at vi skulle bli skikkelig varme. Vi hadde over en halvtimes kjøring til svømmehallen og av og til var jeg så trøtt at jeg måtte stoppe halvveis og gå ut og lufte meg, men det er utrolig hva man får til når motivasjonen er stor:)
Man kan nok ikke følge en oppskrift på alle. Man må finne ut hva som passer akkurat til sitt barn. Kanskje man må snikinnføre nye vaner for noen, uten å si for mye om det, til andre kan man snakke åpnere om hvorfor man gjør som man gjør. Ei venninne av meg meldte barnet sitt på et fedmeprosjekt i kommunal regi, der ble datteren, som er sterkt overvektig, fortalt at hun er overvektig (noe hun nok visste fra før) og hva som er lurt å gjøre i forhold til det. Der er ikke fokus på vekt, men på økt aktivitet og sunnere kost. Målet er at hun ikke skal legge på seg mer i kilo, men at når hun strekker seg så skal fettet gradvis forsvinne. Prosjektet omfatter selvsagt foreldrene og også min venninne har hatt godt av det og har gått ned mange kilo. For dem er "prosjekt helse" blitt en felles greie som binder dem bedre sammen. Det er ikke lavkarbo, men det går riktig vei og de kunne aldri klart det uten å melde seg på et sånt tiltak. Det viktigste er å gjøre noe med det.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
