I dag er den internasjonale kvinnedagen 100 år (hvis jeg ikke husker feil):).
I Norge er det vel mange kvinner som kan si seg svært fornøyd med resultatet av 100 års kamp for like rettigheter, lik status og lik lønn, selv om det fortsatt er noen skanser igjen.. Pussig at typiske kvinneyrker fortsatt er lavere betalt enn typiske manneyrker, tross det åpenlyste i at vi trenger kvinneyrkene (hjelpepleier, sykepleier, hjemmehjelp, førskolelærer) mest. Har vi oss selv å skylde, som ikke står på barrikadene like sterkt lenger?
Hva med andre verdensdeler? I Asia, Afrika og Søramerika er veien ennå lang å gå. Her er det ikke mye snakk om å prioritere helsa til de gravide kvinnene :(
og mange dør i barsel. I tillegg er statusen til jentebarn alt annet enn likeverdig :eek:
Hvorfor kjemper ikke vi for disse kvinnene? Har vi det så behagelig at vi ikke orker å rikke oss? Er empatien oppbrukt?
Akkurat i dag stikker den dårlige samvittigheten veldig :rolleyes:, men på fredag, når lønna mi utbetales (og jeg tjener langt mer enn mange menn på jobb, fordi jeg har høyrere utdanning- og det KAN vi kvinner i Norge tillate oss:p), da er samvittighetsnagene glemt, eller så har jeg sendt 250 kr. til en eller annen organisasjon og er fornøyd :o
Hva kan vi vel egentlig gjøre for alle disse kvinnene som undertrykkes, eller for jentebarna som blir adoptert bort fordi familien føler at de trenger en gutt mer?
Som det meste må det komme innenfra. Jeg synes det er feil å dytte andre land på vårt livssyn. Men selvfølgelig kan vi hjelpe innenfra, med kurs, skoler, helsetjenester - osv.
Jeg synes ikke at kvinnedagen har utspilt sin rolle. Jeg hører mange si: "Nå har likestillingen gått for langt", og jeg lurer, hvordan kan LIKE STILLING gå for langt? Enten er vi like stilte, eller så er vi det ikke. Det finnes ingen nyanser. Men... Fortsatt får kvinner dårlige betalt enn menn i samme eller sammenlignbare yrker. Fortsatt mister man pensjonspoeng hvis man velger å være hjemmearbeidende. Fortsatt finnes "glasstaket", og gutteklubben GREI er like grei som alltid. Det finnes mannlige ledere som ikke klarer å leve "under" kvinnelige ledere. Det er fortsatt (stort sett) konemor som har ansvaret for hjemmet, selv om mannen "hjelper" til, og det er ikke så lenge siden jeg hørte en mann si at han skulle være barnevakt. For sine egne unger! Eh?????
Så er det mannedagen, da. Vi vil også ha en mannedag, hører jeg det ropes. Svaret mitt er: Så lag en da!!! Eller skal vi kvinner ordne det for dere, slik som vi ordnet "mannsgruppa" eller "mannsrådet" eller hva var det nå de kalte seg. Det ble startet av en kvinne - nei tenk det, du! Men den overlevde ikke, kanskje mennene ikke var interessert nok?
Hvis menn er misfornøyd; slutt og syte og gjør noe! Det måtte "vi", ingen kom og overrakte oss dagen, vi tok den selv!
Og ære være kvinnene som sto på barrikadene og gikk i tog og endevende verden og hverdagen til alle kvinner, Kvinnene som jobbet hardt og utrettelig for de godene vi har i dag.
Så:
GRATULERER MED DAGEN JENTER OG KVINNER, I NORGE OG ALLE ANDRE LAND, I-LAND SOM U-LAND, JENTER MED BURKA OG JENTER MED BIKINI. VI FORTJENER DEN ALLE SAMMEN!!!
Kvinnedagen har nok ikke spillt ut sin rolle helt ennå, tror jeg. Det er fortsatt enkelte områder det er mye å sloss for, så det er ingen grunn til å gi seg ennå (enten man sloss for norske kvinners rettigheter, eller i solidaritet for kvinner i andre land).
Nå finnes det vel egentlig en mannsdag (i November, om jeg ikke husker feil). Og menn er vel evt. litt forsiktige med å, på en seriøs måte, kreve rettigheter for menn, fordi de er redd for å bli stempla som antifeminister eller mannssjåvinister.... det er vel kanskje derfor det måtte en kvinne til for å opprette de nevnte mannsgruppene.
Nå er det vel strengt tatt mindre grunn til å ha en mannsdag enn en kvinnedag siden det fortsatt finnes en snev av sannhet i det utrolig teite utsagnet: "Vi trenger ikke en mannsdag, vi har jo allerede 364 av dem. Hø hø hø!" ;)
Stå på jenter (joda, jeg veit det var i går, men ingen grunn til å kjempe bare en dag i året) :)
Jeg tror vi trenger en likeverdsdag. Uansett om man er mann eller kvinne. Hvorfor skal man på død og liv ha like mange kvinner som menn i typiske dameyrker og like mange menn som kvinner i typiske kvinneyrker?
Jeg mener at det er likestilling når alle gis den samme muligheten til å velge det de VIL velge og samtidig får økonomiske resultater for det. Det var f.eks et forsøk som foregikk i en svensk kommune hvor de som ville være hjemme med barna mens barna var under/i skolealder/småskolen skulle lønnes. Vanlig, grei lønn, MEN det var krav om at de måtte passe et par barn i tillegg. Men de skulle altså lønnes på vanlig vis, betale skatt og opparbeide pensjon.
Det var faktisk utrolig mange MENN som svarte positivt på dette forsøket.
Årsaken var at menn FØLER at de er forpliktet til å være den som sørger for livsopphold etc. Men hvis de kunne sørge for livsoppholdet ved å være hjemme med avkommet så ble det optimalt!
Nå vet ikke jeg hvordan det gikk med dette forsøket, men jeg synes tanken var meget god.
Ja, vi trenger en internasjonal kvinnedag! Mens vi her i Norge lurer på om det er "mer" vi kvinner kunne ønske oss - tenker jeg mer generelt på verdensbasis.
Jeg tenker på alle jentene som ikke får ta utdanning fordi religion eller økonomi gjør at guttene blir prioritert. Jeg tenker på alle jentene som blir utsatt for trafficing - fordi det er så mye fattigdom der de kommer fra at de i desperasjon lett blir lurt. Jeg tenker på alle kvinnene som ikke blir sett på som mennesker men som "bruksting" av menn.
Jeg tenker også på at kvinner generelt er dårligere betalt enn menn i samme yrke... jeg tenker på den sjåvinismen som er åpenlys når man er vakker kvinne OG smart... jeg tenker at det er lang vei igjen å gå før man respekterer kvinner og deres kunnskap og erfaring på samme måte som man gjør med menn :) jeg tenker på alle kvinnene jeg har møtt som "later som" de er dummere enn de egentlig er for å ikke gjøre mannen sin flau... eller for å tiltrekke seg menn generelt (tragisk å se på... ).
Så kanskje kvinnene i Norge burde bruke mer av tiden på kvinnedagen til å finne på hvordan man kan hjelpe kvinner som ikke engang har basis-behovene sine dekket, eller som er kidnappet og truet til prostitusjon... ?
Så lenge det finnes kvinner der ut i vår til tider vakre verden som ikke får lov til å være et fritt og trygt menneske som kan gjøre egne valg - så trenger vi den internasjonale kvinnedagen!
Jeg vurderer å bli kjønnsforsker, foreløbig er kjønn hobbien og sosiologien arbeidet, men jeg ser ikke bort fra at de to kommer til å forenes i enda større grad i fremtiden.
Min konklusjon er at vi trenger markeringer for å sette fokus på likestilling. I Norge føler jeg meg ofte priviligert. Jeg har kunnskapen om strukturene som fører oss og jeg både ser, opplever og leser om hvordan kvinner og menn møter ulike forventninger samt at tallene mellom kvinner og menn er svært ulike (økonomi, arbeid, husarbeid, tid med barn etc).
Min mening er at forandring starter i det små. Ønsker vi likestilling får vi starte på hjemmebane! Fødselspermisjonen kan deles, far kan ta sykedager med barn og om "mannen vår" ikke stryker klærne akkurat slik vi vil ha de - er det virkelig så farlig?
Vi har kommet langt i likestilling. De siste hundre årene har gjort mye for kvinner og jeg føler meg priviligert. Likevel er vi ikke helt i mål. Samfunnet forventer ulike ting av kjønnene og mange som bryter ut av mønstret møter sanksjoner og blir fremdeles sett ned på.
Jeg har selv hatt problemer som kvinnelig sjef i studentorganisasjoner, menn blir kalt homser om de passer på utseendet sitt og transseksuelle opplever ofte å ikke bli godtatt for den de er.
Vi burde hatt flere dager i året som tar for seg denne problematikken.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
