Nå har jeg vært her inne en del og lest,fordi jeg egentlig skulle begynne for fullt på lavkarbo i fjor,men istede ble legetimen jeg hadde bestillt til blodprøvetaking mm til en graviditetsbekreftelse som snart er ventet å komme ut ;)
Men... Det jeg da ser er at det er veeldig mange som faller av,går opp,hopper på igjen. Gjerne flere ganger. Samtidig er lavkarbo betegnet som noe som er veldig lett å gå på,man mister søtsuget og kan spise masse god og fet mat som man holder seg mett på.
For min del så er det søtsuget som er mitt største problem. Det er helt utrolig hvor mye søtt jeg kan få inn i kroppen min på en "god" dag. Så derfor er jeg veldig spent på hvordan dette skal fungere for meg når jeg først begynner på det.
Hva er deres beste tips til å ikke falle utpå med alle fristelsene som er der ute? Jeg kan se for meg at ris og pasta er ganske vanskelig (hvertfall pga sushi!! OMG)
Hei! Jeg har hatt de samme tankene som deg før jeg begynte. Spiste alltid spaghetti og kjøttdeig kanskje 4 ganger i uken, samt taco med tortillalefse, og havregryn til frokost. Det er nada problem skal jeg si deg. Men det kan være viktig for søtsuget at du starter med kostholdet veldig strengt, altså ikke noe søtning, pepsi max, lavkarbobrød osv. Da er det lettere å bli vant til kostholdet, du vil merke at suget etter annen mat forsvinner, og så kan du heller innføre slike ting.
Når en fristelse kommer på bordet, så kan du si til deg selv at dette kostholdet er noe du har valgt selv, og ha klart i hodet hvilke grunner du har for å spise slik. Det som har vært vanskeligst for meg har vært familiesituasjoner, middager med venner osv. Da synes folk gjerne "synd" på deg, for at du ikke kan spise kaken de har satt frem. I værste fall tar de det personlig at du ikke forsyner deg. Jeg har noen ganger ringt på forhånd, forklart situasjonen min og hvorfor jeg ikke spiser mel/sukker. Det er da lettere å motstå "fristelsen" når de ikke maser om: er du virkelig sikker på at du ikke bare skal ta et liiiite stykke?
Det første en må lære seg er at ting tar tid, og at det er en selv som har kontrollen:)
Har spist lavkarbo siden august i fjor, og holdt meg på den smale sti hele tiden, de siste månedene har vekta nesten stått stille, men jeg holder fortsatt fast på mitt nye kosthold.
Før lavkarbo spiste jeg masse kaker, sjokolade, pasta, sushi osv og trodde det skulle være enormt vanskelig å kutte ut alt, men det var det faktisk ikke. Søtsuget blir helt borte.. Klart jeg har tenkt engang iblandt at det hadde vært godt med pasta og sjokolade, men når jeg tenker ekstra etter så er det mest pga lettvintheten, ikke fordi jeg savner smaken.
Beste tips, kunskap:) Les, les og les, og hent inspirasjon fra forumet her.
Lykke til, både med kostholdsendring og ny verdensborger:)
Støtter meg til de dere andre har sagt her.
For min egen del sleit jeg fryktelig med søstug på tross av at jeg gikk på lavarbo. Men det var i begynnelsen da jeg begynete å spise lavkarbo.. jeg følte meg som en narkoman på avrusing.
Jeg kan fremdeles få cravings på noe søtt, men da er det ofte i forbindelse med at jeg har spist litt for mye blodsukkertriggende matvarer( høy GI, litt mye karbo, søte frukter etc)
Det som er viktig da er og holde ut..og ikke gi etter. Da forer man bare avhengighetsmonsteret enda mere, og er tilfredsstilt en stund..inntil kroppen trenger ny dose..
Sukker-erstatninger er i allefall IKKE bra for meg...kroppen min ser ikke ut til å skille mellom sukker og erstatninger for sukker. Jeg får ordentlig cravings i de periodene jeg har brukt slike erstatninger-
Hold ut så går det over! når du er "avruset" fra sukker så vil lavkarbo dfefinitivt hjelpe deg til å minske søtsug da det er blodsukker-regulerende(høyt/svingende blodsukker fører til cravings)..men belag deg på en vansjelig periode i starten :)
Ja, jeg er jo en av de som har falt av både en og to ganger...:p Det jeg har kommet fram til er at det å få orden på mat og trening har like mye med hodet å gjøre som det har med det rent fysiske. Sist gang jeg gikk ned masse var alt det fysiske helt med på leken, men hodet hang etter og kunne ikke helt venne seg til at jeg var 110 kg. Det var vanskelig å oppdage at noen problemer ikke gikk vekk selv om jeg var en jente med nesten sunn vekt (82kg). Og når det da gikk sjejs så gikk det voldsomt sjejs (125kg).
Denne type kosthold er det som gjør den fysiske delen lettest for meg av alle mulige andre måter å gå ned i vekt på, men denne gangen prøver jeg å holde hodet med i gamet mer bevist enn tidligere!
Ja, det burde jo vært en selvfølge. Tror nok fortsatt det er flere som fortsetter med lavkarbo i en eller annen grad, enn de som fortsetter med f.eks. Grete Roede-kosthold livet ut uten å legge på seg igjen.
Enig me du me tanke på sushi.. men når ønska vekt er oppnådd er det vel ingenting i veien med sushi noen ganger i året. Så lenge det ikke blir kaker til alle bursdager :)
Jeg spiste faktisk helt rent lavkarbo i et år før jeg prøvde meg på "ulovlig" mat... ;)
Karbohydratrik mat gir en kjemisk reaksjon i hjernen, samtidig som det er lett tilgjengelig energi. Med fettforbrenning går det noe tregere, og mange får et kraftig fall i "lykkehormoner" - noe som kan føre til litt nedstemthet og "sug" etter noe søtt.
Hjernen vil da hele tiden prøve å lure oss til å spise mer karbohydrater fordi den "sulter" - og har man dårlige dager, er syk eller lignende, er det lett å falle for fristelsen i håp om at man kanskje vil føle seg litt bedre.
Det nye nivået med "lykkehormoner" vil etterhvert stabilisere seg - men iflg Thor Foseid (mannen bak spisdegslank), kan dette ta opp i mot et år.
For min del har jeg lært at jeg fint kan fyse som bare det - selv om jeg er stappmett i magen. Det sier meg at dette er noe som ligger mentalt - ikke nødvendigvis fysisk fordi kroppen trenger noe. Derfor har det ihvertfall for min del vært en lang vei - og er enda en lang vei - å jobbe med bevissthet i hverdagen når jeg spiser. Har man som jeg "kost" seg ofte, "trøstet" seg enda oftere - er dette et mentalt mønster som er lett å falle tilbake i når hjernen mener den "sulter" og man har dårlige dager. Det å IKKE spise noe når man fyser og er mett er for mange - inkludert meg - en kraftanstrengelse som krever bevissthet bevissthet bevissthet! Det kan gå bra i flere dager/uker, så plutselig får man en dårlig nyhet, man får influensa, man har kanskje en kronisk sykdom som slår seg vrang... og da blir fokuset noe helt annet og man blir litt "bevisstløs". Mat blir da en trøst - og det må jo være noe karbohydratrik mat gjør med kroppen som gjør at man føler seg "trøstet" sammenlignet med ren lavkarbomat?
For min del gikk det fint det første året FORDI jeg leste dette i boka til Thor Foseid, og kunne i større grad se at det var hjernen som "klagde" over for lite rask energi - og dermed var det lettere å la være.
Etterhvert har jeg vært igjennom en alvorlig sykdomsperiode - der jeg helt klart hadde nok med å komme meg gjennom dagene - og da falt jeg raskt innom feil kosthold. Heldigvis kun i korte perioder og jeg tok meg hele tiden inn.
Vet ikke om dette ga noen større forståelse - men ihvertfall er dette MIN oppfatning av det du spør om :)
For meg har det vært enklest å tenke som så at jeg skal tilfredstille meg selv, ikke andre.. Målet mitt er å gå ned i vekt, og da nytter det ikke å gjøre det halvveis.. Ikke har det vært vanskelig heller. Om jeg skal i bursdag eller lignende så tar jeg med meg noe jeg kan spise. Eller raider kjøleskapet der jeg er om ikke de har noe jeg kan spise..
Når jeg skeier ut så gjør jeg det så ordentlig at jeg blir dårlig av det. sånn at lysten til å gjøre det igjen er ikke eksisterende.. og jeg har gjerne lagt på meg 3 - 4 kilo ved å gjøre det...
Jeg tenker at lavkarbo blir livsvarig for meg, og det er helt greit. Jeg er ikke sulten, har ingen ubehag, luften i magen er borte, er mer opplagt og sover bedre.. Så jeg tenker meg ikke tilbake til trøtthet og slapphet, fjerting, større lovehandles etc :)
Jeg trodde brød og Pasta skulle være det værste å komme over. Men det har gått forbløffende greit det og.. Revet stekt blomkål fungerer som ris.. mange grønnsaker er bedre enn pasta.. Må bare prøve deg frem. Idag hadde jeg nykål til tacokjøttdeigen.. det var nydelig.. med smeltet meierismør på selvfølgelig :)
Jeg begynte i mai 2010 og lå på 20-50 kh/døgn i et halvt års tid. Fungerte fint, magen var eksemplarisk (men ble ikke mindre...) og maten var kjempegod. Men! Jeg eide ikke overskudd i beina, var utholdende på flat mark for å si det sånn, men bare jeg gikk opp trappene til 3. etg der jeg bor hyyylte lårene av utmattethet! I fjor sommer lå jeg på rundt 50-100 kh/døgn, men lårene var ikke stort bedre da heller. Jeg hang langt etter Lille Gubben opp bakkene på skogsrunden vår.
Nå spiser jeg forholdsvis normalt, noe mindre karber enn gjennomsnittsnordmannen og lite sukker, men energien er på topp! Vi hadde sesongpremiere på skogsrunden sist søndag og jeg spratt opp bakkene som en fjellgeit mens Lille Gubben peste som en blåhval!
Men jeg trives med å være her inne av og til og mener jo at mindre karber i form av sukker og raske karber bare er av det gode. :) :ja:
Må legge til at jeg ikke har noe vektproblem da, bare 2-3 pyntekilo som egentlig ikke spiller noen rolle, men det trenger ikke å bli flere. :)
Årsaken til at mange faller av og hopper på og faller av osv. er like sammensatte som menneskene er sammensatte. Bortsett fra at lavkarbo har en rekke helsemessige fordeler fremfor et typisk lavfettkosthold, så er det ikke så mye annerledes enn andre måter å gå ned i vekt på. Det er kun 5% som lykkes i å holde vekten sin etter et vekttap. Jeg vet ikke om denne andelen er høyere på lavkarbo enn andre metoder, det er godt mulig, men markant mye høyere tror jeg faktisk ikke at det er.
En livsstilsendring er alfa-omega for at man skal lykkes, uansett slankemetode. En livsstilsendring innebærer jo i stor grad at vaner må endres, og det er jo ingen hemmelighet at det er vanskelig å endre vaner. Dessuten tar det tid. Jeg bruker å sammenligne det med røyking. Jeg har sluttet å røyke utallige ganger. En gang var jeg til og med røykfri i nesten 6 måneder før jeg startet opp igjen. Det fysiske suget etter nikotin var jo borte da, men det psykiske behovet eller vanene som jeg engang hadde tulla det til for meg. Nå har jeg vært røykfri i snart 3 år (bortsett fra et tilbakefall på et lavkarbotreff :p), men fortsatt kan jeg kjenne jeg suget etter en røyk etter en bedre middag, når jeg venter på bussen og ikke minst når jeg tar meg et glass vin. Jeg tror det er litt samme greia med sukker, for det er jo en viss tilfredsstillelse i å spise sukker og det tror jeg hjernen husker lenge. Så er det noe med hvilken innstilling man har til dette da. For om man skulle falle i sukkerbøtta igjen, så er det jo ingen fare om man velger å bare sette det på tabbekvota og fortsette som før. Men det er jo noen som tror at alt er tapt og bortkastet, og hiver seg på en karbonansa som varer i uker, måneder eller år.
Og der dreier jeg inn på det neste punktet - og det er at hodet må med i prosessen. Mange overvektige har et eller annet psykisk og usunt forhold til mat, kropp osv. Hva som ligger i bunn kan være så mangt. Lavkarbo vil i så måte bare hjelpe på symptomet (altså overvekten) og ikke årsaken. Jeg er en av disse - Jeg har ikke blitt så overvektig som jeg er nå bare ved å spise pasta og ris og en sjokolade og litt potetgull i ny og ne. Jeg er som en periodedranker - bare at mitt alkohol er potetgull og pizza. I perioder hvor jeg har det vanskelig eller opplever mye fysisk og/eller psykisk stress er dette mine to dop som jeg tyr til. Jeg har egentlig aldri tatt ordentlig tak i de bakenforliggende årsakene til at dette er min måte å takle tøffe ting på - ergo har jeg enda ikke lyktes i å gå ned nevneverdig i vekt selv om jeg ellers lever på lavkarbovis, og i så måte har en ny livsstil i bunn.
Ellers har man jo momenter som at man ikke har nok støtte hjemme, at man syns sosiale settinger blir vanskelig, at man ikke liker maten osv. osv. Det fins i det hele tatt mange årsaker til at en del faller av lasset. Og selv om lavkarbo i mange tilfeller er en mye mer behagelig måte å gå ned i vekt på ved at man holder seg lengre mett, får mer stabilt blodsukker og alle de andre helsemessige fordelene, så er det likevel ikke ensbetydende med at man lykkes med livsstilsendringen sin, sånn med en gang.
Hmm, dette blr sikkert både usammenhengende og fryktelig langt, men men, det får vi leve med :p
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
