Selvbildet, det bildet jeg har av meg selv i hodet mitt, det henger sånn igjen fra da jeg var overvektig!
Jeg har gått ned ca 25 kg på noen år, og bruker nå ca størrelse 40 mot størrelse 46+ før. Når jeg ser bilde av meg selv i hodet, ser jeg meg som litt smålubben, med mage som tyter ut og blubberygg.
Men så var jeg innom i en butikk i går og kjøpte meg en tunika, str M. Da jeg prøvde den, så jeg en slank og fin Vibeke og tenkte umiddelbart, dette må da være juksespeil?
Men slik er det alltid når jeg ser meg selv i et speil. Da ser jeg hvor slank og flott jeg har blitt, og tenker umiddelbart. Jøss, så fin jeg er? Dette kan da ikke stemme, det MÅ jo være noe feil på dette speilet.
Lurer på hvor mange år hodet bruker på å lære seg at kroppen faktisk har endret seg, at det ikke er juks....
NYT det Vibeke! Aner ikke hvor lang tid det tar før du tror på at du er flott jeg, men fortsett å se på deg selv i speilet å kommenter hvor flink og fin du er, så kommer det nok.:)
Hovudet brukar definitivt tid på å forstå at det er endringar på gong, ja. Kanskje like greit at eg brukar lang tid på det.:rolleyes: Men det er viktig å finne kle som passar og som ein føler seg vel i, det hjelper på! Mamma kasta eit par bukser eg hadde med heim i sommar. Ho nekta meg å bruke dei fordi dei var så digre. :D
Ja, jeg synes også det er vanskelig. Og så er det en slags double-think, jeg ser jo at fasongen min har endret seg betraktelig når jeg speiler meg i butikkvinduer og sånt, i det hele tatt er det som regel greit når jeg har klær på, men når klærne er borte klarer jeg ikke å se at kroppen min ser annerledes ut enn da den hadde 26 ekstra kilo på seg. Og som du sier, jeg visualiserer fortsatt meg selv som en hel del større enn jeg er.
...Og det hender jeg har rukket å gå helt til inngangspartiet til Zizzi, eller XLMT-avdelingen på KappAhl, før jeg "husker" at jeg trenger ikke å handle her lenger. Like forbløffet hver gang, hehe.
Det er vel et ordtak som går på at man er sin egens verste fiende, og det er nok rett.
Når vi ser oss i speilet, så ser vi alle våre "feil og mangler" og de kan vokse seg temmelig store. Andre ser det ikke, det er bare å spørre.
Bare det å si "takk" når noen kommer med et kompliment, kan være vanskelig for mange.
Litt på kanten av det du spør om, men, men...
Tror nok at det går en stund før hodet og hjernen oppdateres. Jeg snakket akkurat med ei venninne om dette, hvor mange år man har gått rundt og vært misfornøyd med kroppen sin, hvor mange år man har kastet vekk på nytteløse slankekurer og håpløse dietter.
Det er klart at det tar en stund å snu dette tankegodset, men du er nok på god vei! :)
Hihi, jeg kan ikke hjelpe :p DR Hetland på LIndbergklinikken synes det var morsomt å treffe noen som hadde det omvendt enn de fleste i hodet sitt. Jeg har nemlig aldri helt forstått at jeg er overvektig, i voksen alder,. Var et normalvektig og søtt barn, men ble kalt fet av mobbere i mange år, trodde på dette til jeg var rundt 19, da fikk jeg en tid daglig høre så mye pent om kropp og utseendet(og personlighet) at det satte seg faderullanmeg fast:D Har jo fulgt med på vekten i perioder og uuups oppdaget at her må det slankes, pga av dårlige tall på vekten, er jo ikke dum, vet hva jeg bør veie. Men inni meg har jeg ikke vært overvektig siden jeg var 19, nå er jeg 35. Bilder , tall på vekten og klær som ikke passer har fortalt meg noe annet. Snakk om raring jeg er altså. Håper jeg kan få holde meg på den vekten jeg tror inni hodet mitt jeg er når jeg er ferdig denne gangen.:rolleyes:
Jeg stod i kø på matbutikken da jeg hører to bak meg snakke om at de hadde vært så flinke å droppe kake til ettermiddagskaffen... Det var jo tross alt snart sesong for mindre klær...
Da jeg snudde meg så jeg at de begge var over 80 år...
Opplever eksakt det samme, har siden mai gått ned fra 46/48 til 40/42 og muligens mindre enn det og. Men når jeg ser i speilet ser jeg bare at magen fortsatt er der, at lårene kunne trengt å være noen cm mindre. Jeg VET jo at jeg har blitt slankere, er 180cm høy så str. 40. er absolutt ikke ille. Men hodet mitt er fortsatt der jeg var i mai, da jeg ikke orket å se mitt eget speilbilde. Tar vel sin tid å omstille seg.
Jeg har jo en ganske lik histore som deg, Vibeke, med tanke på antall kilo ned, og hvor lang tid det har tatt. Jeg tror jeg virkelig har trukket veksel på det at det har tatt meg godt over fire år å ha gått ned de kiloene jeg har (23-24 kilo ca), og i løpet av denne tida har jeg jobba HARDT for å dra med meg selvbildet mitt. Jeg har studert kroppen min innstendig under hele prosessen (fra å ha nekta å se meg selv naken stort sett hele voksenlivet), jeg har kutta av hver eneste negative tanke jeg har gjort om mitt eget ytre så fort de har kommet, og gjort meg bevisst på at sånn skal jeg faktisk ikke tenke om meg selv. Så fort jeg ser meg i speilet og det begynner å forme seg et "huff, jeg ..." i hodet mitt, så stopper jeg meg selv, og prøver å endre fokus. Jeg har tillat meg selv å ta i mot komplimenter uten å plukke dem fra hverandre, og er heldigvis velsignet med mennesker rundt meg som er rause med godordene!
Dette har gjort utrolig mye for meg. Jeg vil si jeg stort sett klarer å holde tritt mentalt med hvordan jeg faktisk ser ut i dag, kontra da jeg veide nesten hundre kilo. Tjukkasdagene er det veldig langt i mellom, og jeg nyter tilværelsen som slank, og til tross for at jeg fortsatt har en sju åtte kilo å gå på, så opptar ikke det meg i like stor grad som hva jeg faktisk har lagt bak meg. Jeg er meget stolt :D
Men det har ikke alltid vært så lett, det har vært en lang og vanskelig vei. Synes det er så trist med folk som er flotte fra innerst til ytterst som til stadighet må rakke ned på seg selv, og svarer komplimenter med "joda, men se på magen min" etc :o.
Mamma har ei tante på godt over 80 som også er litt slik. Ja, ho skjer jo vekk fettet på kjøtet, og et magert... Må passe vekta veit du.. Sjølv om dama er slank som ein sykkel. :rolleyes: Trur ting ligg veldig djupt i folk, korleis ting SKAL vere...
Heldigvis har jeg det ikke slik at når jeg ser meg i speilet ser jeg bare bublemage og lår. Da ser jeg jo en flott Vibeke, så det har ikke noe med selvtilliten å gjøre. Det er bare at bildet fra meg før henger igjen!
Så jeg tror Photometoden må til her altså. Et stort speil hjemme som jeg kan studere meg i hver dag slik at jeg blir kjent med denne Vibeke.
Trur det er lurt med ein slik spegel ja. :ja: Eigar eller tidlegare leigebuar i leiligheita vår har jo gjort det heilt store på badet hos oss, og sett opp ein digert spegel rett framfor do. Så då har ein jo ikkje anna valg enn å sjå på seg sjølv. Ein kan jo alltids sitte på do med auga attlatne, men... :lol:
Jeg har det litt slik jeg også.
Men spesielt når jeg går i klær som er litt tettsittende, men på feil steder for meg.
Om går i bukse og genser, så ser jeg bare en mage som tyter over buksekanten og føler litt at jeg burde ikke vært ute blandt folk.
Men så har jeg dager som i dag!
Da jeg går i yndlingsklesplaggene mine(skjørt med pene bluser og kjoler) og da pleier jeg å studere meg litt ekstra nøye, for jeg føler at jeg ser meg selv SKIKKELIG da.
Da ser jeg at figuren min har blitt litt smalere, og at magen ikke henger like mye lenger.
Jeg har det motsatt. Tror at jeg er så mye slankere enn jeg er og kommer nesten på gråten hver gang jeg ser speilbildet mitt, eller bilder av meg selv. I tillegg så sier alltid hodet mitt en mye lavere vekt som første forslag når jeg skal komme på hva jeg veier..... Og nå synes jeg jo at jeg jeg er blitt supertynn etter at jeg har gått ned 3 kg, men så kvepper jeg da når jeg ser meg i speilet... Har vært overvektig og økende til fedme de siste 10-12 årenene spesielt ....
Og prøverom og det å kjøpe klær.... Jeg blir like sjokka hver gang jeg ser hvor store klær jeg faktisk må ha, og det ender nesten alltid med at jeg ikke kjøper noe som helst for alt ser like grusomt ut.
Jeg har aldri hatt helfigursspeil før (men det var på de to siste stedene jeg bodde store speil på badet hvor man ser alt fra hofta og oppover, forsåvidt), men jeg bestemte meg da jeg flytta nå sist for at nå skulle det til! Jeg vil se HELE meg når jeg prøver klær etc. Så jeg kjøpte meg mitt aller første helfigursspeil, og det har jeg hengt sånn at jeg går forbi det dagen lang, i gangen på vei til både do og kjøkken :D.
Men selv om jeg ikke tenker på meg selv som tjukk lenger, så blir jeg ofte litt overraska når jeg prøver klær i butikker, og det har hendt jeg har spurt om det er juksespeil, for SÅ slank er jeg da ikke :lol:.
Men jeg tror det ligger veldig mye i det å tørre å konfrontere sitt eget selvbilde. Står du foran speilet og bare ser elendigheten, se en gang til! Legg merke til hva som er fint ved akkurat din kropp, og fokuser på det. Og hold fokus! Har du stor mage, så har du kanskje flotte pupper! Og er det dager jeg synes jeg at jeg ser litt stor ut i speilet eller på et bilde, så er det faktisk ofte så enkelt som at jeg må se hodet i forhold til kroppen, og da er jo ting som de skal være! Og det å kle seg flatterende er et must! Fremhev det som er pent. Da både ser og føler man seg bra ut, og det er en hvers privilegium og rett, å føle seg flott uansett størrelse :).
Tror også at dette tar lang tid, veldig lang tid.
Selv så jeg nesten ikke at jeg gikk ned 30 kg (gått opp endel av de igjen og de ser jeg)
Så må innrømme at det skal bli spennende nå etter Gatric Bypass å se om jeg går ned og hvor fort det går, for jeg er hellig overbevist om at hodet ikke har sjans til å følge med hvis vekta går fort nedover.
Du må øve masse, Fungirl! :D. Studer deg i speilet så ofte du kan, ta bilder fra alle bauger og vinkler og kjenn på klærne! Detta går så bra, jeg heier på deg med armer og bein :heia:!
Jeg har det litt på samme måten, har gått ned 23 kilo nå, men føler egentlig ikke at jeg er noe tynnere, kanskje litt i ansiktet og har fått mindre (og mer hengete) pupper. Men klærne merker man det på.
DER ja, en til som meg, som henter alt for små klær og blir forbauset når de ikke passer he he. Men tror ikke det er negativt å tro seg litt slankere enn man egentlig er da.:)
Har egentlig motsatt problem jeg da, en tilstand kroppsbyggere kaller "megarexi". :rolleyes: Uansett hvor bra treninga går ser man den samme bleikfeite, triste nerden i speilet. Var i forholdsvis god form sommeren 2010, altså overvektig i følge BMI på tross av en fettprosent på rundt 9-10 (altså, blodårer og mageruter). Så alikevel svææært liten forskjell på kroppen fra jeg var utrent og veide rundt 85kg, til jeg var litt trent og veide 93kg, til jeg på sommeren var enda sterkere og veide rundt 75kg på det minste.
Holy hell, den hjernen kan dette med å kødde med oss. Oo
Gikk litt opp for meg da jeg på en vennefest i januar møtte ei venninne som host fikk.. ahem.. ganske grundig inntrykk av formen min sensommeren 2010, og det datt ut av henne "Jøss... trener du ikke mer? Du hadde jo muskler og sånt sist jeg så deg!" mens hun flekset litt og gjorde seg "stor" for å demonstrere hva hun mente. :rolleyes: Vel.. da vet jeg i allefall at sommerformen foregående år faktisk er et mål jeg kan være fornøyd med og ikke bare en ubetydelig veipinne på veien mot den dagen der jeg faktisk kanskje blir skikkelig, et-hundre-prosent fornøyd med speilbildet! :p
Nå tror jeg at jeg skal gå hjem og snufse litt mens jeg spiser noe rødt og animalsk, stekt i overgenerøse mengder meierismør, før jeg tusler bort på treningssenteret og piner livet av meg med et helt grusomt hypertrofi-program! Du vet.. for å få den fantastiske følelsen etterpå, ^^
Dette var akkuratt som om jeg selv skulle skrevet det!!!! Jeg føler jeg ser helt lik ut nå, som for 25 kg siden. Men merker det jo selvfølgelig på klærne, i og med at jeg har mått handla meg helt ny garderobe!! :D
Jupp, ikke så mye annet å gjøre. Vi er jo sylfider uansett vi... hahaha....
:heia: oss!!!!
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
