Generell lavkarbo burde være midt i blinken framover.
Jeg husker at en lege sa at den ekstra energien en graviditet krevde, tilsvarte 1, max 2 ekstra brødskiver til hvert måltid, så det er ikke mye ekstra man trenger å spise - ut over variert, ren og sunn mat.
Takk for det :-) Fortsatt litt uvirkelig dette her.
Har såå lyst til å fortelle det til mamma og et par venninner. Men vet ikke helt om jeg tør riktig enda. I tillegg tør jeg ikke skrive noe i bloggen min om dagen av frykt for å forsnakke meg. Er noen venner og bekjente som leser den liksom.
Har fått legetime 3.mars kl. 10.50. Og håper virkelig formen holder til da. Men må uansett snakke med sjefen min så snart som mulig. Har en krevende jobb som innebærer tunge løft til tider (barnevogner, rullestolramper), og jeg har jo ikke bare meg selv å tenke på nå lenger. I tillegg må jeg tenke veldig mye sikkerhet, og egen sikkerhet settes først. Spesielt nå!
Gratulerer så mye! Du går en spennende tid i møte :klem:
Generell lavkarbo ala Lindberg er helt ideell under graviditeten og under ammeperioden.
Dette med brødskiver er jo gitt som anbefaling i ett vanlig kosthold. Jeg spiste ikke mye brød under graviditeten, men økte sakte da jeg ble gravid. Jeg teller ikke, så jeg vet ikke hvor mye jeg lå på, men spiste knekkebrød til noen måltider.
Siden du kjenner til ketolyse, er det lurt å redusere på fett i takt med at du øker karbohydratene.
Det som er flott med lavkarbo når du er gravid, er at du slipper unna store svingninger i blodsukkeret. Jeg var så stabil at det nesten var kjedelig, hormonelle utbrudd eller hunger etter bestemte ting eksisterte ikke denne gangen. Og det hadde nok med stabilt blodsukker å gjøre.
Lykke til!
Gratulerer :)
Jeg fikk høre at man skulle spise en brødskive pluss ett eple ekstra hver dag.
Så flink du er som skal prøve ut lavkarbo, skulle gjøre det samme men stappet nok i meg alt for masse karbohydrater daglig. Gikk heldigvis ned alt jeg gikk opp på 6 dager ;)
Tusen takk alle sammen! Tenkte jeg skulle skaffe meg en bok om Fedon, så jeg vet liksom litt mer om den retningen. Har liksom fokusert mest på Ketolyse jeg.
Nå om dagen har jeg ikke lyst på noe egentlig. Litt uggen liksom. håper det gir seg snart!
Kikka innom bloggen din no, og eg og er med på sånn dytt.no skritteljqropplegg på jobb! Fann ut eg måtte melda meg på for halda aktivitetsnivået litt oppe i alle fall... Kjenner eg angrar litt allereie då den viser berre 6000 skritt så langt i dag...gulp
Gratulerer så mye!!! Så spennende! -fint at du er så reflektert over kostholdet framover (jeg spiste meg opp 30 kg - hver gang :D) Å få bort igjen så mye etterpå er et problem jeg virkelig håper du slipper.
Lykke til med voksende mage og med "nytt" korthold :p
Konkelimonke: Syns det er ganske gøy med dette dytt greiene jeg. Er nesten oppe i 10 tusen skritt i dag tror jeg :-)
aktivjente: Takk skal du ha! Kostholdet er det så som så med akkurat nå om dagen. Er ikke lett dette å plutselig minke på fettet og øke på karbene. I tillegg har jeg vært sinnsykt kvalm fra igår kveld og til nå. Holder på å dø. Spiser Ritz-kjeks til den store gullmedaljen i dag liksom. Men, får tro det gir seg snaaart. ;-)
Hei folkens!
Fikk den store skrekken på tirsdag 15.februar jeg da. Var på jobb, og etter et toalettbesøk var det blod på papiret. Og vet nå ikke helt hva jeg skal tro. Ble sykemeldt en uke, så skal etter planen på jobb på onsdag morgen. Men, vet ikke om jeg er klar for det. Føler at jeg stresser mye mer på jobb nå, siden jeg ikke vet noenting! Skal på tidlig UL 1.mars, så vet egenltig ingenting før da. Om det er liv eller ikke.
Kvalmen har forsvunnet. Puppene er mindre ømme. Eneste jeg merker er at jeg har fryktelig mye utflod. Går på toalettet hele tiden for å sjekke om det kommer blod eller ikke. Men var bare den ene gangen. Så krysser fingrene for at alt skal gå bra!
Jordmoren som var på God morgen, Norge her om dagen snakket om akkurat det. Det er faktisk det vanligste spørsmålet. De fleste blør litt de 3 første månedene, sa hun. Det var helt normalt pga hormonpåvirkninger i skjeden etc.
Jeg blødde litt i de periodene jeg skulle hatt mens og derfor skilte det en hel måned på ultralyd- termin og mens- termin. Vet jo til dags dato ikke om han kom 3 uker for tidlig eller 9 dager for sent.:p
Men pittelille frøet er i dag 193cm høy med str 47 i sko, så han tok nok ingen skade uansett!:D
Men for all del. Ikke la deg presse på jobb om du ikke føler for det! Gradert eller aktiv sykemelding kan jo være et alternativ!
gratulerer med spiren :) Som de andre sier, det er ganske så normalt å blø litt i starten. Faktisk er det noen som har vanlig mens igjennom hele svangerskapet også!
Korleis går det med deg?
Håpar framleis spira klamrar seg fast!
Klemmar frå Konkelimonke - som forøvrig hadde blod på papiret etter toalettbesøk kring veke 7-8, som då kom av STRESS rett og slett og difor skjøre slimhinner, og IKKJE frå bebisn! Så som dei andre her seier - det er veldig vanleg å ha litt blødning!
Så vidt jeg vet, så sitter spiren der fortsatt :) Skal på UL på tirsdag, så grugleder meg litt!
Ellers har jeg begynt på aktiv sykemelding da jeg ikke får lov til å løfte tungt eller være mye ute i kulda. Og med min jobb, så ble det enten sykemelding eller aktiv sykemelding. Så begynner på noe som kalles ressurssenteret på mandag. Så får vi se hvor lenge jeg blir der da :)
BlirFjong: Planen var jo litt mer fedonaktig. Men sliter litt for øyeblikket da det meste som frister er karbohydrater om dagen! ;)
Igår spiste jeg brødskiver til frokost, lunsj, middag og kvelds. Eneste som fristet da. Og kjeks!
Men planen er å komme meg over på lavkarbo igjen! Men ikke så strengt som jeg har kjørt før jeg ble gravid. Da var det ketolyse som gjaldt liksom, og jeg skal jo ikke være i ketose nå lenger.
Nja, tips og tips. For min del så vet jeg ikke om det er lavkarbo-kostholdet som har hjulpet meg eller om det er Pergotime som har hjulpet meg. Jeg har PCOS nemlig. Like etter at jeg fikk vite det i fjor begynte jeg på lavkarbo, og spist det litt til og fra siden da. Hatt mine sprekker, men i bunn og grunn har jeg holdt meg unna det jeg bør.
Jeg var imidlertid forberedet på at dette kom til å ta laaaang tid før jeg ble gravid. Så etter at den første kuren med Pergotime var unnagjort, var jeg forberedt på flere. Men så langt kom vi jo ikke da ;) I mitt lille hodet tror jeg nok det var Pergo som gjorde utslaget. For rundt det tidspunktet jeg hadde eggløsning, merket jeg at kroppen var veldig annerledes enn tidligere. Og har i ettertid kommet frem til at det var eggløsningen som var skyld i det. Og kom da også frem til at oj da, jeg har faktisk aldri merket noe til eggløsning tidligere. Og det kan jo være et problem for oss med PCOS. Manglende eggløsning altså.
Masse lykke til med babyønsket! Slapp av og ikke stress! Det går nok fint til slutt!! :)
Jeg har også PCOS! Syns det er så kjekt og oppmuntrende å høre om andre med det samme "problemet" som har blitt gravid! Jeg fikk resept på Pergo i sommer, men den ligger ennå på apoteket og venter, for jeg trengte ikke den siden jeg var blitt gravid før jeg hentet den! Så jeg ringte apoteket 2 min før stengetid nettopp og fikk bekreftet at resepten var gyldig ennå, så i morgen begynner jeg på de! Hurra! Er det ikke sånn at man må begynne når man har "uken"?
ikke slit deg ut på diett når du er gravid.
kos deg med graviditeten og spis som du vil.
klart store mengder som sjokkolade og potetgull er kanskje ikke det lureste.
jeg gjorde det og gikk opp 24 kg under hver av mine 3 svangerskap.
men pytt det meste forsvinner relativt raskt hos de fleste.
Vi med PCOS er som regel insulinresistente, og spiser man "som man vil" ender man fort opp med svagerskapsdiabetes :o Så desverre må nok vi være mer påpasselig med maten. Selv prøver jeg å følge fedon, og blodsukkeret holder seg stabilt så langt (får målt det på rikshospitalet hver fjortende dag).
Jeg fikk beskjed av gyn. om å begynne på første kur på dag 5 i syklusen. Altså, jeg fikk mensen 5. januar, og tok min første tablett 9.januar. Tok 1 tablett daglig i 5 dager. Og vips, der satt spiren ;)
Hei folkens! Lenge siden sist her nå. Er ikke så fryktelig aktiv på lavkarbo-fronten om dagen. Det eneste som frister av mat akkurat nå er brød, brød, brød!!! Middagen kan jeg fint klare meg uten poteter og annet dill. Men akkurat det brødet MÅ jeg ha. Og Nugatti av alle ting!!!
Ellers var jeg på UL igår. Og var en smule bekymret i forkant. Dette barnet er meget sterkt ønsket fra min side og jeg har ønsket det så lenge, så bekymringen om at noe skal gå galt har liksom vært i bakhodet hele tiden.
Anyway, etter UL igår er jeg MYE roligere. ALt var fint med vårt lille knøtt. Og legen var 80 % sikker på at det blir en liten gutt. Men jeg tenker ikke helt blått enda likevel. Venter til etter UL i mai om de ser det samme da. Mamma var også med på UL, og hun var helt i hundre. Og veldig fascinert av at de kan se så mye så tidlig.
Lille knøttet var 6,5 cm ca. Og jeg ble satt en dag frem. Men forholder meg likevel til den forrige termindatoen frem til UL i mai. Det var ingen tegn til misdannelser, kromosomfeil eller noe slikt. Og en veldig aktiv krabat! Vinket til mammaen sin og greier! Den kommende mormor var veeeeldig stolt ja!!
Åh, jeg sliter ordentlig med å finne den følelsen... Kan du gi meg noen tips om hva som gjør at du ønsker barn og gleder deg? Jeg klarer bare å se alt jeg ikke rakk, og hvor skummelt det er å ha ansvar for et helt liv :o Så jeg tror jeg trenger å høre noen som ser litt mer positivt på tingene.
Hei Carisma! :)
Beklager sent svar, men har ikke vært innom her på en stund og fikk et plutselig dødsfall i familien 11.april så har vært rimelig langt borte fra nettet den siste uka liksom!.
Uansett.. Tips ja... Hmmm.. Kan egentlig bare fortelle litt om meg selv der tror jeg. Jeg har ønsket meg barn så lenge jeg kan huske. Samboeren min har ikke vært klar for det å få barn før nå i vinter. Jeg har alltid vært ekstremt glad i barn, og når ei venninne fikk barn ble ønsket bare sterkere. I tillegg ble jeg fort voksen, og alle trodde vel egentlig jeg skulle vært mamma for lengst ;)
Etter en stund fikk jeg mistanker om at jeg hadde PCOS, men turte egentlig ikke å spørre legen av frykt for hva jeg ville få beskjed om. I januar 2010 dro jeg til legen, og fikk henvisning til gynekolog. Hvor jeg da fikk den beskjeden jeg fryktet. JEg var helt knust og overbevist om at jeg aldri kom til å få barn. Gubben var fortsatt ikke klar, så det var ikke aktuelt å prøve en gang akkurat da. Vi ble likevel enige om at jeg skulle gå ned noen kg i vekt for å øke sjansene og se hva som skjedde da.
Så tror jeg skjebnen spilte veldig inn her i vinter da han plutselig var klar for å prøve. Og noen få uker senere var graviditeten en realitet. Grunnen til at jeg tror det er skjebnen som har spilt inn der er fordi at det dødsfallet som kom litt brått på 11.april var min kjære, kjære bestefar. Han hadde visst i 2 uker at han skulle bli oldefar, og døde forrige mandag.
Egentlig kan jeg ikke svare deg helt på hvor jeg har den følelsen av å glede seg til babyen kommer. Jeg tenker også litt som deg at herregud nå får vi ansvaret for et helt liv om noen måneder. Vi må hele tiden tenke på hva som gagner babyen best liksom. Men jeg gleder meg til det! Kanskje fordi jeg har ønsket det så sterkt så utrolig lenge. Jeg vet ikke egentlig jeg. Det bare er slik!
Og nå etter at bestefar døde, er jeg ikke like bekymret for at jeg skal miste vår skjønne baby i magen... Slekter kommer, og slekter går... Og når bestefar måtte dra fra oss, så kommer det et nytt lite liv i stedet for han. Hadde jeg ikke tenkt slik hadde jeg knekt sammen enda flere ganger jeg allerede har gjort ;)
Vet du, når du ligger der og har nettopp presset ut knøttet, så er det ingenting i hele verden som kan komme opp mot den følelsen :hearts:
Og selv om man får barn så er det likevel ting man får gjort selv om det ikke virker sånn de første årene :smile:
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å tørre å ta i tingen engang... :o Har aldri vært spesielt facinert av barn, og de syns jeg er skummel. Ganske greit egentlig så langt....
Jeg hadde ikke tatt i en baby før jeg fikk Emma og turte faktisk ikke ordne med henne i det hele tatt, de første ukene. Pappaen måtte gjøre alt. Gikk seg heldigvis til. Men tør fortsatt ikke holde i andre unger da:p
Turte heller ikke å gjøre så mye med han, spesielt første døgnet, da fikk jeg hjelp til alt :P
Men så ble det naturlig etterhvert :)
Gruer meg igjen til neste da, for nå er jo ikke pjokken en liten baby lenger, så får vel sjokk over hvor små de egentlig er :)
Jeg gledet meg masse mens jeg gikk gravid, men turde ikke å ta i ungen og var følelsesmessig ganske langt ned i kjelleren en stund etter fødselen. Men gleden og den ubetingede kjærligheten kommer etterhvert, uansett :love: Hvem vet, Carisma, kanskje din nøkterne innstilling under denne graviditeten er nettopp det som gjør at du ligger der og er verdens lykkeligste etter fødselen. Og pussig nok så faller det praktiske naturlig, selv om man er både enebarn, aldri har vært barnevakt eller tatt i en unge før og egentlig ikke er så begeistret for dem i utgangspunktet ;)
Idamor: Gratulerer så mye med spiren, og så bra at alt så fint ut på UL :)
Den egne myke følelsen når du har slitt med å få ungen til å sove, og du har gitt opp barnesengen og vognen og alt og puttet alle oppi sengen mens du prøver å holde, bare ikke for hardt eller fast, bare rundt den lille ormen som sliter med å finne roen for noe du ikke vet hva er. Når h*n strekker ut armen og legger hånden midt i fjeset ditt for å kjenne ordentlig at du er der og du kjenner at dette er mammaslit på sitt beste, og at du kan sove godt med en varm liten neve rundt nesa, bare det ikke slipper.
Jeg har vel alltid generellt hatt problemer med å binde meg. Eller kanskje mest å la noen binde seg til meg. Så jeg ser ikke helt for meg at en skirkende bylt som stort sett bare kan drite og spise, og i all hovedsak er 110% avhengig av meg i årevis er veien til lykke for meg :flau:
Det som har fått meg gjennom dagene, og årene, er å ha foten langt inn i neste prosjekt, den foten er nå rimelig lenka. :o
De sier noe lurt hver gang man flyr: hjelp deg selv, før du hjelper barnet.
Riktignok om oksygenmasker, men det gjelder ellers også.
Veldig mange går 110% opp i ungen, A B S O L U T T hver eneste ting skal være riktigst og best og anbefalt av eksperter og det er ikke sikkert at ungen egentlig trenger det. Mye mer nyttig med foreldre som ordner opp etterhvert med faktiske problem, og ellers slapper av.
Det er mer et utfall av hvordan vi sosialiserer hverandre til å være mammaer, med dårlig samvittighet som sterkeste våpen. Heldigvis begrenser anstrengelsene seg ettersom man får fler barn, men alt for mange klarer ikke kvitte seg med samvittigheten.
Det er vel strengt tatt ikke mulig å slappe av? Vi snakker jo om det største ansvaret noen kan ta på seg her, og det fullstendig uten utdannelse eller erfaring til det? Hvis noen hadde forsøkt å få en jobb på så tynt grunnlag som de fleste får barn på, så hadde de blitt anmeldt for bedrageri. Eller i det minste utstøtt fra fagmiljøene i årevis :rolleyes:
Skal ikke mer til enn en kikk på Paradise Hotell for å se hvor galt det går :o
Tror du har et bedre utgangspunkt for å takle det bra i forhold til de som tror at barseltiden, og de første årene, og ja.. Hele barneperioden i det hele tatt, blir en dans på sukkerspinnrosa skyer, Carisma..
Vet du, du har helt rett, du kommer til å bli utfordra på dette med at ungen er avhengig av deg - og de andre nærmeste - en god stund framover. Den lille trenger jo masse nærhet og kjærlighet for å bli trygg og glad. Kanskje er det lurt å bruke litt tid på å tenke på hvorfor det er vanskelig å binde seg, og om det er noe du kan eller vil gjøre noe med. Jeg har selv gått flere runder ift. slike ting, og det har virkelig gjort godt.
Andre her har sagt hvor viktig det er å passe på seg selv først, og det må jeg si meg enig i. Viktig å kunne ta pauser, finne tid til å gjøre ting man liker, be om hjelp når man trenger det osv. osv. Jeg glemmer det ofte selv, men det hjelper når man føler seg lenket fast til hjemmet/barna eller hva det nå skal være.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.