Megvel sa for 14år siden:

Et viktig innlegg!
www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4009798.ece

Noen er overvektige for grunner som vidt overstiger kalorier inn vs ut.
Mange har "baggasje" som må håndteres underveis i nedgang. Verdt å vite at 1) det er normalt og 2) at man ikke er alene om dette!

Det er fler her inne som føler seg som en barbert perserkatt etter å ha gått ned mye. Naken, eksponert, nye forventninger og oppmerksomhet.

ada-emilie sa for 14år siden:

En tråd som "diskuterer" dette har jeg ønsket å se her også. Flott tiltak. For er det noe dette forumet kan fungere som er det jo som støtteapparat i en sårbar prosess. Å takle følelser, avvisningsproblematikk, grensesetting, seksuelle overgrep, tydeliggjøring av seg selv osv. er verdt å snakke om.

Megvel sa for 14år siden:

Ja!
Og i samme røysa - hvordan man oppdrar sine barn til å ikke ha kontrollrelaterte følelser rundt mat. Mitt utenforståendesynspunkt (lykkelig forskånet) på mange spiseforstyrrelser er at det handler lite om mat men mye om kontroll på en enkel del av livet og mangel på kontroll på alt annet...

Nerthus sa for 14år siden:

Herregud jeg har aldri hørt en bedre beskrivelse etter stort vekttap! Ler

Jeg gikk ned fra 95 til 78 kg på ekstremt kort tid med pulver og "barbert perserkatt" er akkurat slik jeg følte meg! Derfor gikk jeg også opp alle kg i løpet av et år... fikk helt panikk og følte meg så sårbar og utsatt at før jeg rakk å tenke så var de på igjen :)

Takk for deling av svært viktig kunnskap og informasjon :)

Fero sa for 14år siden:

Leste også den artikkelen, og det første jeg tenkte var "skulle ønske dette var i Oslo"..

Nå er jeg ingen barbert perser (heller en perser som sakte men sikkert får hårene klippet for hånd), så den delen kan jeg ikke si noe om, men jeg kan si noe om hvordan det føles å ikke ha kontroll over maten.

Mat for meg er så mye mer enn å bli mett. Jeg aner ikke når det startet, men helt fra jeg var liten kan jeg huske at fant jeg en femmer på bakken, gikk jeg rett i kiosken for å kjøpe snop som måtte spises i smug på vei hjem. Jeg stjal, ja stjal, kokesjokolade og annet søtt i skapene hjemme, for deretter å gjemme de mellom plankene og madrassen under senga. Så lå jeg der da, og spiste min stjålne sjokolade i skjul for familien.

Jeg var aldri en tjukk unge, og var normalvektig i tenårene, men jeg har null kontroll over matinntaket, og velger kjappe løsninger fremfor å lage fra bunnen av. Og det har resultert i at jeg 1) spiser usunt, 2) spiser hele tiden pga blodsukkersvinginger og 3) på topp av alt dette, bruker mat for å døyve følelser. Ikke akkurat et bra utgangspunkt.

Har prøvd å slanke meg utallige ganger, og feiler hver bidige gang. Grete Roede var en fiasko uten like, men kanskje mest fordi at selv om mitt høyeste ønske her i verden (nest etter å studere medisin) er å komme tilbake til en slank kropp igjen, så klarer jeg ikke å ta de beslutningene som skal til.

Jeg vet jeg må ligge unna opptil flere store poser med godt&blandet samt mange poser chips i løpet av en uke, og jeg vet jeg må trene, og lese på nettstudiene mine, men hva gjør jeg..?

Jo, jeg sitter foran pc'en dag ut og dag inn, mens hånda er det eneste jeg trimmer, med repetisjoner frembragt av "hånd nedi pose, hånd opp til munn". Ekkelt. Og nettstudiene jeg MÅ gjennomføre for å fullføre min studiedrøm? Den ligger åpen i en fane her i nettleseren, men jeg ender aldri opp der..

Folk sier "skjerp deg", men det er så vanskelig. Alt baller på seg, og følgene er enda mer overspising. En stor middag (som startet med småspising av chips f.eks. mens maten varmet i ovnen), blir gjerne fulgt av en forferdelig rastløshet. "Hvorfor er det ikke mer? Jeg vil spise mer!" Og selv om magen buler ut og jeg er så mett at det gjør vondt, så spiser jeg litt til. Og litt til.. Og enda litt til.

Jeg liker ikke å dra på fest, føler meg aldri bra i klærne.. Jeg unngår kontakt som kan føre til flørting og det som måtte følge, pga ikke bare at jeg føler meg uvel, men fordi jeg naturligvis får mageplager av disse spisevanene. Jeg handler gjerne i flere matbutikker i flere runder, fordi det er flaut å legge matvarene på båndet, og jeg tvinger meg selv til å "leke normal" i lunsjpausene på jobb så ingen skal forstå.

Jah, wall of text ble det gitt, men phew, en gang måtte dette ut, og da passer det vel allefall i denne tråden, og jeg regner vel med at det ikke BARE er jeg som føler det sånn.

Og kan jo nevne at jeg har klart meg så langt denne uka. Trappet ned karbene sakte men sikkert fra mandag til onsdag, og torsdag var det start for fullt! Sliter fortsatt med at jeg ønsker å spise 24/7, men jeg spiser i allefall fett og ikke karber nå, enn så lenge :s

Megvel sa for 14år siden:

Hei Fero!
Takk for at du deler!
Jeg lurer på noe.
Hvor høy er du? Har du snakket med legen din om dette?
Har du snakket med mamman din om det var noe som skjedde da du var lita som startet dette?

aktivjente sa for 14år siden:

Så fint at du deler dette med oss Fero. Mht studiene kjenner jeg meg veldig godt igjen. Hadde det akkurat slik ei god stund etter et samlivsbrudd med en voldelig mann (og en laaang rettssak etterpå hvor jeg krevde å få skåne ungene mot han - jeg vant!). Da var det slik at hver gang jeg skulle ta fatt på hovedoppgaven, ble alt så ullent, jeg var liksom ikke helt til stedet i meg selv - og det var nesten som det gjorde vondt i kroppen. Heldige meg har noen venninner som studerte psykologi - og lot dem leke terapaut med meg :D. Jobber stadig med psyken min, spes. med barndomsminner hvor mor var alkis/psykisk syk. Sliter fortsatt med ukontrollert overspising (som pussig nok er kun på fredager!!), men føler at jeg er med i mitt eget liv nå :)

Med andre ord: Du er normal. Det du sliter med, kan du antagelig gjøre noe med. Den eneste som kan gjøre det er DU (var en erkjennelse jeg brukte lang tid på å svelge :D). Heldigvis finnes det hjelp, og min erfaring er at gode venner kan være mer til hjelp enn godt betalte psykologer... (håper ikke mine venninner noen gang ser dette - hehe)

Støtter forslaget til Megvel: hør med foreldrene dine. Kanskje kommer det fram noe som kan forklare. Ta det gjerne opp her etterpå, så kan vi alle her være de gode vennene?

Nerthus sa for 14år siden:

Vil bare sende Fero en :klem: - en del av det du forteller høres faktisk kjent ut gitt... når det gjelder det å sitte foran pc'n og gafle i seg bevisstløst så leste jeg en gang at studier/pc-arbeid trigger slik spising i større grad - spesielt om man er noe disponert for slik spising. Det har med hvordan hjernen bruker energi eller noe - jeg husker ikke i detalj. Hadde du lært det du skulle mens du brukte kroppen tror jeg ikke samme trigging hadde skjedd...

Vet ikke om det er noe trøst at du ikke er alene om å ha det slik... :)

Stå på!

alexsandra sa for 14år siden:

tårene triller kjenner meg så utrolig igjen i dette.

Fero sa for 14år siden:

Hei igjen! Takk for støtten, det er godt :) (og godt å høre det endte bra i rettsalen, sånt må være utrolig leit når det står på)

Såå, svare på spørsmål: er ikke så veldig tygg, 170cm og 76, men hovedproblemet er at selv denne vekta gjør meg fysisk og mentalt sliten, pluss at veldig mye har med magen å gjøre. Jeg har vært på SATS og fått målt fettprosent og alt det der, og jeg har visstnok nesten ingenting av det skadelige "indre-orgran-fettet". Men antar vel at fulle tarmer,full mage og det som kjennes ut som fullt spiserør (æsj, hehe) gjør sitt til at jeg ser gravid ut. Noe jeg også har fått et par spørsmål om, og det er lite festlig.

Jeg tror vel foreldrene mine har en viss greie på hva som foregår, siden vi har vært igjennom noen runder med depresjoner i tillegg, men det tok lang tid for dem å si "kanskje du skal snakke med en psykolog" i stedenfor "det er ikke noe galt med deg". Kan ikke huske noe annet enn at jeg hadde en fin barndom, ingen hverken gode eller vonde minner rundt mat, middager eller matmengder egentlig. Husker bare det med sjokoladeplatene jeg gjemte under senga. Min bestemor sa at mamma og pappa passet litt på meg i smug, ved å gi meg lettmelk i steden for hel, og bare ett glass osv. osv fordi jeg kunne være i faresonen for å legge på meg.

Når jeg ble eldre og mistet kontrollen mer, så merket jo familien at jeg la på meg, og det ble møtt med kommentarer som var velmenende, men som likevel stakk. "Jeg synes du har lagt på deg? Du må kontrollere dette her, ellers ender du opp som bestemor". (og hun er veldig stor og har prøvd alle dietter i hele verden, og er en evig jojo).

Det verste var jo at jeg ikke klarte å stoppe, og selv om jeg har så sterke ønsker om både det ene og det andre, så er det engang lettere å sette seg ned å tenke "jeg er alene nå, og jeg kan forsette å være alene, så da kan jeg heller bare spise og spise, for jeg mestrer ikke å bryte ut av det".

Kan legge til at jeg har vært gjennom flere runder med røyk/snusstopp, og etter at jeg har klart det så er jo søtsuget mye verre, for det er noe jeg har manglet i all overspisingen. Aldri vært superfan av søtt. Én sjokoladerute var nok f.eks., men nå er jeg helt fri fra snus og nikotin, og det har blitt såååå mye verre etter å måtte ha sluttet med snusen. Den var liksom det som holdt meg fra å spise, for jeg likte snus bedre enn mat, og hadde en innunder leppa så å si hele dagen. Og man kan jo ikke spise samtidig, så det ble redningen..

Null snus og jeg raste opp 3-4 kilo. Det er som et platå jeg er på nå, det tar laaang tid å gå opp, og jeg klarer bare å gå ned 2-3, og opp igjen.

Æsj, jeg er notorisk kjent for å ikke klare å fatte meg i korthet :rolleyes:

Megvel sa for 14år siden:

Lever bestemor?

Kan du prate med henne om dette? Hun forstår kanskje bedre enn du tror?
Kanskje hun har innsikt i hva som skjer?

Vet du hva det er du savner - egentlig?

Fero sa for 14år siden:

Hun lever heldigvis i beste velgående :) Vi har snakket endel om vekt og slanking, men bestemor har alltid sagt at det er medisinsk (hun får mye vann i kroppen etc) og lavt stoffskifte og det ene og det andre, mens min onkel sier hun bare spiser for mye, og har gjort det i alle år. Så der var det ikke mye å hente.

Hva savner jeg..? Hmm, temmelig klisjé, men er det lov å svare "meningen med livet"? :p

Mille89 sa for 14år siden:

barbert perserkatt ja. hm. i helgen møtte jeg en del venner jeg ikke har møtt på en stund, og du verden så mange komplimenter jeg fikk! synes det er deilig at folk legger merke til nedgangen, men ble litt sliten av det på lørdag. igår endte jeg opp meg hauger av chips og sjokolade, og en ekkel pizza. alene. idag kom meg jeg aldri på skolen, selv om det var en viktig dag. jeg har hatt noen slike i løper av diett-perioden, og skjønner ikke hvorfor.

jeg kjenner meg igjen i en del av det dere skriver. jeg har alltid brukt mat som trøst, husker jeg spiste hauger av mat i skjul i ettertiden av at mine foreldre gikk fra hverandre. men min vektoppgang starter for alvor da jeg ble student og ga litt faen i det meste. nesten 20 kilo på et år vil jeg si.

planen nå er å begynne å trene regelmessig, og ha på en liten klokke som skal fortelle meg når jeg skal spise. og jeg skal si til meg selv at jeg har god tid. jeg har ca ti kilo igjen før vekten er der den skal være, og jeg skal jobbe med meg selv og vite at når de er vekke, da er det nok. bli glad i meg selv, opprettholde vekten, og ikke arrestere meg selv om jeg går på en smell. det er det værste. den dårlige følelsen etterpå. "nå har jeg jo ødelagt alt så en sjokolade til skader ikke mer uansett."

imorgen er det trening og opp på den høye hesten.:boxing:

eh,,,hvem sa noe om å fatte seg i korthet:p

Megvel sa for 14år siden:

Selvsagt. Savnet du det da dette begynte? Så du din hensikt da?
Har du barn? Tantunger?

(Nå begynner det å bli høytflyvende her men pytt)

Nerthus sa for 14år siden:

Mille89:

Er det noe av det jeg sier som ringer en bjelle - tenker jeg at du burde ta en runde med mental hygiene når det gjelder selvtillit, hva du ønsker av livet, og etterhvert sette vekt og mat litt tilside for andre ting som burde være en større del av livet ditt - for det FORTJENER du nemlig!

Jeg har selv hatt perioder hvor jeg ikke har klart å komme meg ut døra - og bare pakket i meg feil mat mens jeg har grått og hatet meg selv.
Dette har jeg i ettertid sett stort sett skyldes "bevisstløshet" og redsel. Hvis jeg kan anbefale litt lesestoff - en bok jeg ofte kjøper og stadig vekk gir vekk til venninner og familie - en bok av Karin B Noyes som heter "Kunsten og lede seg selv". Den sier kortfattet mye om hvordan man kan ta kontroll over egne tanker og atferd - til det bedre :)

Klisjeen "elsk deg selv" brukes ofte - den er faktisk sann, gjør man det vil livet bli litt lettere. Dessverre er det vanskelig å elske seg selv når man opplever slike dager som du gjør - og du føler kanskje at du står "utenfor" og ser på hva du gjør. Vær tilstede i hverdagen - kjenn etter hvordan du faktisk har det - og lag deg liste over hva du ønsker deg av livet - og etterhvert hvordan du ser for deg at du kommer dit :)

Jeg føler veldig med deg - jeg har hatt det VELDIG mye slik selv også!

JEG har tro på at du klarer dette - bare ikke gap over for mye av gangen! Behold trua på deg selv, og ikke gi opp selv om du har dårlige dager innimellom - det kan skje de fleste :) Reis deg opp, børst av støvet og fortsett på den flotte veien du har begynt på - så skal du se at hodet ditt etterhvert er med ettersom kroppen din forandrer seg.

:heia: på deg jeg!

Fero sa for 14år siden:

Mille, jeg kjenner meg veldig igjen i både mat- og skolesituasjonen der gitt. Jeg har også ment å gå på viktige forelesninger, men når klokka ringte, så neei, da ble det ikke til det. Jeg er sånn at jeg kommer meg opp uansett når det gjelder jobb, men så fort det er skole eller fridag, så har jeg null kontroll, og ting flyter ut alt for fort :|

Når jeg var yngre "levde jeg livet" i mye større grad. Masse venner gjennom skole, flørt og moro med gutter, festing og andre ting. Helt toppen! Hadde dessverre en temmelig fæl eks, som sikkert har noe av skylda for all dritten jeg sliter med av og til, men generelt følte jeg at livet var okay. Så var videregående over, og jeg følte meg klar for videre studier. Det varte i et par måneder alene på Blinderen, og jeg sluttet. Jobbet et par år, prøvde meg så på en høgskole et annet sted (helt annet studie) men sluttet der også, etter halvannet år. Fail!

Nå føler jeg presset på meg selv om å fullføre studier er bone-crushing, i mangel av andre ord. Tredje gang. Jeg KAN ikke feile igjen, har simpelthen ikke mer studielån å ta av. Foreldrene mine betaler allerede for fag gjennom Sonans nå, for at jeg skal klare å få allmenfaglig studiekompetanse, og ennå klarer jeg ikke ta meg sammen :s

Uansett. Det ser ut til at noen av dere andre har slitt med studiene også, så hva gjorde at dere klarte å komme ut av dårlig tankegang på det området?

Jeg har vært veldig deprimert, men ikke gått til psykolog. Legen henviste meg til DPS, men de avviste meg to ganger. Da fikk jeg en laaaaang liste med alle psykologer og psykiatere i hele Oslo og fikk beskjed om at "sorry, men jeg kan ikke gjøre noe mer, du må ringe rundt selv for å finne noen som kan ta deg inn". Jah. Needless to say, det ble aldri noen psykolog på meg.

MEN, så ble jeg desperat. Ikke desperat nok til å ta fatt på psyko-lista (pun intended), men jeg endte opp i alternativland. Så, hvorenn teit det høres ut, så fikk jeg en sjaman til å utføre fjernhealing på meg. Folk kan mene hva de vil om slike ting, men for meg spiller det ingen rolle om det er sjamanisme eller placebo, så lenge det funker, for jeg har ikke følt meg bundet av depresjon siden, og det er nå en drøy måned siden :)

Åkkkei, jeg skulle jo svare på om jeg visste om jeg savnet noe før. Hmm, aner ikke, jeg antar at livet da var greit nok, for jeg var ung og hadde god tid. I dag er jeg 25 og føler tiden løper fra meg. Studiene jeg har sett meg ut tar jo en 6-8 år alt ettersom hvor kjapt jeg leser realfag, og først da har jeg tid til å tenke på å stifte familie. Jeg har ingen baby-urges enda, så det er greit nok, men jeez, jeg blir superstressa av å tenke på det!!

Jajamensann, her ble det et langt innlegg igjen. Hvis jeg bare fikk betalt for å skrive, hehe..

Fero sa for 14år siden:

Ble nysgjerrig på boka jeg også, den tenker jeg at jeg må prøve å finne! Er altfor lett å pakke seg inn i egen sorg fordi man ikke vet hvordan man skal snu tankegangen til det bedre.

Noen (muligens Oprah) sa dette en gang, om folk som hele tiden brøt løftene de hadde gitt seg selv: Ville du brutt et løfte du hadde gitt din beste venninne? Nei, selvfølgelig ikke! Så slutt og bryt løftene du gir til den viktigste personen i livet ditt, nemlig deg selv!

Ikke alltid lett å overholde, men et veldig godt poeng :)

Megvel sa for 14år siden:

Har du tilgitt deg selv for det som skjedde da?

Affirmasjoner - har du forsøkt det?

Nerthus sa for 14år siden:

Det å ta opp fag fra vg er dødskjedelig om du ikke har en plan for resultatet etterpå! Jeg prøvde i mange år og rotet med privatskoler og dust for å ta opp og forbedre karakterer fra vg skole...

Du studerer nå allmenfag for å få generell studiekompetanse? Du vet at du ikke trenger å fullføre vg skole for å få generell studiekompetanse? 23år +5 år regelen gjelder vel enda for å få realkompetanse? Jeg kom inn på ingeniørutdanning uten å ha fullført alle fag fra vg... måtte bare ta realfagene for å få realfagkompetanse...

Er du over 23 år og har etter ungdomsskolen gått skole heltid eller jobbet noenlunde heltid i tilsammens 5 år kan du søke alle høyere utdanninger som har generell studiekompetanse som krav...

En annen ting du KAN gjøre istedet for å gå på private dritdyre skoler for å ta opp fag er å ta forkurset til ingeniørhøgskolen... det er intensivt, varer i et år, og koster deg 400 kr pr semester eller noe... fordi det er offentlig skole. Det gir deg allmennfaglig studiekompetanse da det er beregnet for de som ikke har gått videregående skole i det hele tatt. Og du MÅ ikke gå ingeniørutdanning etterpå ;)

Jeg tar forbehold om det er gjort endringer de siste par årene altså! Men slik var det ihvertfall tidligere.

Hva har du tenkt å bli? Jeg mener - hva har du LYST til å bli? ;)

Åååh kjenner jeg blir så engasjert ;) Jeg har opplevd mye av det samme selv - og sett at det GÅR AN å komme seg utav slike mønster!

:klem:

Fero sa for 14år siden:

Nerthus: Jeg har generell, trenger kjemi 1+2 og fysikk (og i verste fall biologi). Jeg drømmer om å studere medisin, og har sjekket med rådgivere, og de sier at for å komme inn her i Norge må jeg ta ca 10 fag, mix av forbedring av karakter og nye fag. I tillegg må jeg vente til jeg er 27-28 for å sanke alderspoeng. Og da kommer jeg kanskje inn.

Jeg har derfor sett meg ut utenlandsstudier, og ender vel opp i østeuropa, men jeg vil helst gå i UK. Mulig jeg kan gå i Irland eller Skottland, men England har priser som er skyhøye for de som ikke er medlem av EU, og selv om Lånekassa støtter, må jeg finansiere siste året selv (har bare 5 års støtte igjen). Det er også derfor jeg tar private nettstudier nå, for det er billigst da jeg ikke kan bruke studielån.

Aberet er at jeg muligens må ta matte i tillegg for UK-alternativet, må se ann litt. Ellers blir det nok Riga, og det frister lite med tanke på språk og temperatur. Prisene er jo greie da, det er vel det eneste :)

Megvel: Har vel hørt om dette sånn helt vagt, og har faktisk den "The Secret" filmen liggende på PC'en. Det er vel noe av det samme opplegget? Det er jo absolutt verdt å sjekke ut, så takk for tipset. Leste i allefall igjennom linken og valgte meg en affirmasjon :D

Mille89 sa for 14år siden:

fero: det du sier om at du alltid kommer deg opp til jobb men ofte skipper skole, vel jeg er akkuratt slik! Har tatt en halv bachelor på humanetisk fakultet, historie og slikt, men har nå begynt på scratch. faktisk det du snakker om nerthus, realfagskurs på høyskolen. Jeg tar (tilsvarende) 2 + 3mx og 2fy, matte og fysikk. Skole hver dag. Denne gangen prøver jeg virkelig virkelig hardt. Mitt beste. Og kjenner jeg sikter mot toppen. Og det er skummelt for fallhøyden er stor! Vi hadde prøve i matematikk idag, tja, det gikk som det gikk for å si det sånn, sukk. :o

Jeg tar mattefri ikveld for å slappe av. For jeg føler jeg fortjener det, om jeg slapper av selv om jeg ikke burde blir jeg bare stresset.

Nerthus sa for 14år siden:

Å så kult! Jeg drømte, spiste og sov med matteboka mi i 4 mnd i den perioden... ble helt hekta på å forstå faget. Hadde utrolig engasjerte lærere som inspirerte og motiverte veldig!
Savner faktisk den perioden... såååå deilig å få lov til å BARE fokusere på et par fag av gangen... :)
Ikke stress, prøv heller å "kos" deg med matten. Gjør masse enkle oppgaver som du har forstått og skjønt om att og om att til logikken sitter og du "ser" mønstre i løsningsmetoder. Synes du det blir vanskelig - gjør kjente stykker på nytt uten å se i fasiten. Matte er et modningsfag - som også fysikken. Du må gjøre mange oppgaver av samme sort før noe av forståelsen kommer - og den kommer av seg selv en dag! Bare fortsett å jobb, repeter og repeter - jeg kan nesten garantere at det vil løsne når det virkelig gjelder!

Jeg har trua på deg! :D

aktivjente sa for 14år siden:

Ikke for å leke hobbypsykolog, men for meg virker det å skrive kontrakt med meg selv. Slet fryktelig med psyken siste år på VGS ( i Trondheim), begynte på Blindern og mistrivdes veldig. Synes Oslo var en by full av kalde, usympatiske mennesker (no offence - hadde nok bare uflax). Ble riktig deppa, murte meg inne med mat og TV og droppa ut av studiene.

Så skrev jeg en liste med hva jeg ønsket med livet mitt. Brukte lang tid, og måtte rokere en god del på lista før jeg var klar. Etterpå skrev jeg en formell kontrakt med meg selv; jeg skulle få flytte nordover, men da måtte jeg stille på hver eneste forelesning, osv.
Litt rart, men det virket :D Siden har jeg skrevet flere ønskelister og kontrakter. Når kontrakten er satt opp såpass formelt, med undersikrift og greier, er det ikke like lett å bryte den ;)

Takk for tipset om boka Nerthus. Tror jeg kjøper den!

Mille89 sa for 14år siden:

kontrakt med seg selv, hmmm. den var ikke dum. gratulerer med at du fikk det til aktivjente! virkelig godt gjort. kanskje jeg skal gjøre det samme? jeg har begynt med trening, og var på veiledning idag og fikk et tøft program å følge (jeg syntes det var knalltøft, lårene mine skalv på vei hjem). kanskje hvis jeg setter opp en kontrakt som du, så har jeg større sjangs for å klare det? hmmm

nerthus: jeg koser meg igrunn med matte. når jeg sitter meg ned blir jeg som regel sittende helt til jeg må slutte, fordi jeg må gjøre noe annet. som å jobbe, eller spise. men det går utrolig fort. sliter med å komme meg på skole hver dag, og henger stadig litt bak. heldigvis har vi blitt en fin gjeng på tre stykker som backer hverandre opp. jeg sikter høyt, men det kommer til å gå. for en gangs skyld. jeg bare vet det. det må jo gå bra. jeg VIL og jeg SKAL!

det var bare det der med å skulle få satt opp den pulten jeg kjøpte på ikea da, det er utrolig vanskelig:rolleyes:

Nerthus sa for 14år siden:

Veldig glad på dine vegne at du koser deg med matten!

Når det gjelder pulten fra IKEA - får du kanskje finne noen med praktisk talent til å hjelpe deg? ;)

Nannah sa for 14år siden:

Det er aldri forsent å ta en utdannelse! Jeg ble blomsterdekoratør i en alder av 47:)
Og selv om jeg ikke jobber som det idag...er jeg utrolig stolt og glad for at jeg fullførte:heia:

Fero sa for 14år siden:

Amen to that!!

Fero sa for 14år siden:

Æsj, en typisk spisedag for meg i dag.. Spiste frokost, men ville bare spise mer og mer og mer.. Det gikk med baconsvor og nøtter, og atkins-sjokkis og fun light.. og fanta zero :s Ble litt for mye av det "gode". Føltes ikke bra. Vel vel, sprakk i allefall på lavkarbo og ikke julemarsipanen som lå i kjøleskapet!

Megvel sa for 14år siden:

Så da? Du sprakk ikke, all maten var lov. Nå må du la deg få lov til dette og gi deg selv litt ros!

Fero sa for 14år siden:

Men det fremstiller fremdeles den motbydelige følelsen av å ikke ha kontroll, pluss at vekta fortsetter å gå opp, enda jeg er i ketose :s Får vel bare være tålmodig, men disse to kombinert er ingen motivasjonsboost akkurat.

Men ja, all ære til meg selv for å ikke ta noe som var ulovlig i allefall :)

Nerthus sa for 14år siden:

Ikke drømmesituasjonen dette - jeg har det slik som deg - kanskje vi burde lage en egen del på forumet som heter "jeg gjør alt riktig men går ikke ned, heller opp?" Jeg ville ihvertfall vært svært aktiv der ;)

Jeg lurer på om en del av oss har kropper som ikke er helt i vater når slike ting skjer. Jeg må som nevnt ørten ganger før spise ned i spisdegslank-kcal mengde for å gå ned - og jeg synes da at det blir litt lite for denne rimelige store kroppen (fremdeles)... vi det da sørge for at den får nok næring til de viktige oppgavene den skal gjøre - og vil jeg få nok energi til å fungere i hverdagen (uten å trene nå da)?

For min del blir jeg styggdårlig av å spise høykarbomat pga chronsen, så det er ikke aktuelt å verken "grave seg ned i tide" eller "snu om været forverres" hehe... Ville bare gi en liten oppmuntring fra noen som vet hvor lite motiverende det er når man selger smør (SPISER det ihvertfall) og ikke får betalt for innsatsen! :) HOLD UT!

Jill sa for 14år siden:

slettet