Kom i diskusjon med en kar på Twitter (ja, jeg er en av de) omkring dette med sukker og depresjon. Han mente at sukker var underliggende årsak til all depresjon hos folk. Hva tenker dere omkring dette?
Selv mener jeg at sukker selvsagt ikke er bra for kroppen, og at det påvirker deg i en slik grad at du blir "oppe" av å spise mye av det. Man blir derfor "nede" eller i abstinenser når man ikke spiser på en stund.
I henhold til hans logikk så vil det for oss som går på lavkarbo og inntar ingenting (eller veldig lite) sukker, eller raske karber, være lite sannsynlig at vi blir deprimerte. Selv mener jeg at dette ikke kan være helt korrekt selv om sukker selvsagt kan påvirke humøret.
Å joda, man kan bli nedfor/deprimert selv om man spiser veldig lite sukker/karbo.
Men, min erfaring er at jeg blir langt lettere nedfor om jeg spiser som før, dvs et kosthold med mye sukker/karbo.
Alle mekanismene i dette kjenner jeg ikke til, men det er helt klart slik at lavkarbo for meg gir en mye bedre hormonbalanse, og hormoner er som kjent noe som kan sende en ut på "viddene" følelsesmessig.
Håpet på svar fra deg Lena :) Høres veldig fornuftig ut.
Men kan en da si at nedfor-følelsene en får på lavkarbo ikke er en depresjon men bare generel tristhet? Det mener nemlig Mr. Diskusjon om jeg forstår han rett.
Selv merker jeg mindre tendenser til vinterdepresjon etter jeg begynte med lavkarbo, dette er min andre vinter på lavkarbo og jeg føler meg mer oppegående enn før. Likevel, ikke så lystig som om sommeren, men ikke så deppings at jeg bare har lyst til å bli i senga. Så ja, humøret er nok mer stabilt for min del.
Jeg har vel vært temmelig stabil humørmessig siden tenårene gikk over (:p) uavhengig av kosthold - men jeg merker at med lavkarbo har jeg ikke på langt nær like lett for å liksom dytte meg selv langt ned i en negativ tanke/situasjon. Put myself in a funk, ville jeg sagt, siden ordforrådet mitt svikter. ;)
Før jeg begynte på lavkarbo var jeg syk og deppa,skikkelig deppa :( Etter noen uker på dette kostholdet ble sykdommer borte og da stiger jo også humøret,så nå har jeg faktisk lyst til å stå opp om morran :D
Det hjalp ikke engang at unga måtte hjelpes/vekkes,for jeg hadde bare lyst til å ligge hele dagen med dyna over hodet,så kan vel si at dette har vært redningen for meg....
Ellers har jeg ikke greie på stort når det gjelder depresjoner,snakker kun av egen erfaring :)
Jeg tenker at det kan være mange årsaker til depresjoner. Så jeg tror definitivt desverre ikke lavkarbokosthold tryller bort en hver depresjon uansett årsak.
At et lavkarbokosthold vil være positivt for personer med depresjon er jeg alikevel overbevist om. Svingende blodsukker bidrar ikke til godt humør. Og for de hvor sukker/karboinntak er årsaken til depresjon, er det jo virkelig trist hvis de ikke får muligheten til å slippe unna depresjonen pga manglende kunnskap/kjennskap til lavkarbo eller skepsis til lavkarbo.
Jeg jobber med veiledning av depremerte mennesker og jeg har i hvertfall blitt veldig mye mer ydmyk av denne erfaringen. Jeg er svært forsiktig med å fortelle folk at det er jo "bare" å legge om kostholdet så blir alle plager borte. Alle er vi forskjellige og helse er så sammensatt og komplisert at det finnes ikke EN sannhet og EN løsning for alle.
Jeg anbefaler ofte lavkarbo og sier at det KAN hjelpe og ikke at det VIL hjelpe.
Det er det jeg også mener, det KAN hjelpe, og mange av oss "lavkarbere" har gode erfaringer på personlig plan..
Men å gå så langt at en sier at sukker er årsak til all depresjon mener jeg er å simplifisere en komplisert lidelse. Det han da mente var at dette bare gjaldt de som er arvelig disponert for depresjon, dog han hadde ikke noe forskning å vise til.. heh..
Lavkarbo og mental helse er et veldig interessant tema.
For mye sukker i kostholdet kan føre til at man ikke er i hormonbalanse og en følelsesmessig berg- og dalbane.
Jeg er fremdeles like lett å vippe over, like lett å få kjempetrist eller kjempesinna nå etter at jeg begynte med lavkarbo som før. Så for meg har ikke lavkarbo og fravær av sukker gjort meg noe mer stabil. Heldigvis så holder medisinene meg " i orden", men jeg merker at jeg har hatt noen tilfeller av sinne der jeg overreagerer . og ofte så kommer dette når jeg har lavt blodsukker, dvs ikke har spist på en god stund. Da blir jeg lettere sinna.
Og jeg kjenner også at når jeg blir sinna eller satt ut, så kommer behovet for snop for å trøste meg. Kroppen sender signaler om at dersom jeg spiser en sjokolade, så blir alt bra. Men jeg har jo ikke slikt i hus. Så i dag ble jeg ganske desperat. var rasende, går ikke inn på årsak her, men iallefall rasende. Og ganske desperat for jeg hadde ikke snop. Vurderte å stappe i meg en atkinsbar. Men så endte det med at jeg pisket krem og spiste med natreen og sjokkoladepulver. Det hjalp litt.
Det er vel trøstespisingsbehovet som slår gjennom. I det daglige så klarer jeg meg uten det voldsomt søte, men når jeg blir sinna, deprimert, osv, så er søthungeren der med en gang.
Kjenner til det, og jeg har det sånn selv også. Det er mer psykisk enn kroppslig.. Feks når jeg har mensen (har sterke smerter) har det alltid vært greit å spise (trøste seg med) sjokolade tidligere. Nå som jeg er på lavkarbo får jeg derfor den samme trangen til sjokolade.. Samme hvis jeg føler meg nedfor..
Samtidig blir jeg ikke like mye nedfor som før.. Om det har noe med lavkarboen å gjøre eller med den generelle trivselen vet jeg ikke.
Jeg var innom det på en annen tråd her en plass i et eller annet forum (surrehuet, ja)..
Man kan bli deprimert av årsaker som bl.a. dårlig kosthold. Hjernen vil ikke fungere optimalt med for lite næring, og da går det utover de mindre viktige tingene som følelser, tanker, fertilitet og andre mindre livsviktige funksjoner.
Enkelt nok.. Så for noen kan det være nok å bytte kosthold.
Hvis man er deprimert p.g.a. traumatiske opplevelser i livet, så KAN endring av kosthold gjøre at en føler en har kontroll, på en sunn måte, og man vil føle seg bedre av kontrollen i seg selv. Men da vil jeg påstå at kosten i seg selv ikke har all verden å si i det store sykdomsbildet.
Noen av de som opplever depresjon, er så enkelt som en kjemisk ubalanse i hodet, som gir ujevn utdeling av serotonin som er "happydrug'et" kroppen har. Hvor det kommer fra, vet jeg ikke. Har bare blitt fortalt det. Hehe. Hatt mine timer hos psykolog og psykepleiere, for ikke å snakke om antall timer på nettet! (anti-depressiva skal da balansere serotoninnivået i kroppen, derav noen føler seg "flate" av det)
For min egen del, så spiller det ikke direkte inn på depresjonen min. Vil sette megselv i siste kategorien. Uforklarlig deprimert, rett og slett. Tåler dårlig medisiner mot det, da jeg gjerne får mer bivirkninger enn virkning i det hele tatt. (Jeg vet jo hvorfor jeg blir deppa, men jeg kan ikke/vet ikke hva jeg skal gjøre med det.)
Men! Det som hjelper for min egen del er at jeg sover bedre, har mere energi og mindre påvirket av pms og de type hormoner. Dette gjør så klart at jeg har mere overskudd til å takle deppingen min, og jeg får sove!! Søvn er alfa omega for i det hele tatt å overleve føler jeg. Det hjelper jo også på at jeg bare er troll en dag og to i måneden, kontra 10 dager før! :P
Vi lever i en verden med MYE press, både sosialt, karrieremessig, familie og statussymboler. Jeg tror at mange som er deprimert, er det fordi de må leve et liv de ikke er ment til å leve. Vi må presse oss selv inn i en form ikke alle passer inn i, bare fordi samfunnet og verdensledere har sagt at vi skal det. Det er ikke for alle å skulle måtte bestemme en livslang karriere i en alder av 16 år. Ei heller å måtte jobbe fra morgen til kveld for å få endene til og møtes, slik at vi kan kjøpe oss ny bil, tv, spillkonsoll, ny mobil, merkeklær o.s.v. For vi må jo ha sånne ting, for det forteller reklamene og naboene oss. Noen ønsker mere tid med barna enn en time på morgenen og tre timer på ettermiddag/kveld. Og samtidig med denne lille tiden med familien skal vi helst ut å farte for og vise alle hvor perfekt familien er. Noen er laget for et døgn på 24 timer, ikke døgn som helst skulle vært 34!
Nå ble det mye babbel på meg her, men jeg har tenkt masse på akkurat dette med psykisk helse. Det er rekordmange som er deprimerte, utbrente, får "utmattelsessyndrom" o.s.v. Det har ikke så mye med kosten å gjøre, som med måten vi blir tvunget til å leve livet vårt.
Sjefen i selskapet du jobber i, bryr seg ikke om deg, som person. Men likevel er det vår livsoppgave og sørge for at direktøren får millionlønningen sin. Jeg er laget for et liv med familie først. Jeg er IKKE laget for et liv hvor jobben er min viktigste oppgave!! DER tror jeg problemet til mange ligger. Samfunnet er ikke bygget opp for å ta vare på individer. Det er laget for å ta vare på systemet. Mennesker har tatt feil så lenge vi har eksistert. Vi er ikke så smarte som vi tror. Vi er ikke over naturen. Det at vi er i live, er ikke vår fantastiske bragd, men naturens! Systemet vi lever etter i dag, er ikke i kontakt med vår naturlige side, lengre. Og noen av oss, er og blir barn av naturen :)
Et enklere liv er nøkkelen til sånn type helseproblemer, tror jeg. Ut i naturen. Leve av det en dyrker selv, se hvor livet vårt kommer fra og hvorfor vi faktisk er i live den dag i dag. Være med dyr og se hvordan naturen harmoniserer sammen med alle levende skapninger som bor der.
Maten er bare en del av det, så nei..sukker er ikke den store fienden for mennesket. Det er andre mennesker.
Har selv tenkt på det.. alt skal liksom være perfekt - man skal ha mann, barn, stasjonsvogn og fjong hage.. Samtidig skal man gjøre det bra på jobb. Det er mye press fra alle kanter, og folk har ulike prioriteringer..
Selv vil jeg gjerne opp og frem i arbeidslivet men følger meg ignorert og usynlig på jobb - det er veldig frustrerende. Fokuserer derfor på å få ny jobb nå.. mens familien presser på og lurer på når barna skal komme inn i regnestykket.
Har funnet ut at jeg, eller min mann og jeg, må tenke på hva VI vil, ta det i vårt tempo rett og slett.. og etter jeg bestemte meg for det og ikke lot meg berøre så mye fra press om det ene eller det andre så har det gått mye bedre..
Men selvsagt.. det hjelper meg utrolig at jeg ikke spiser slik at blodsukkeret hopper opp og ned lengre. Det gjorde humøret mitt ustabilt. Føler meg mer avbalansert nå.
Så mange gode poeng! :) Godt å se det er flere av oss som ikke lever opp til hvordan samfunnet vil ha oss.
I ca 1/2 år har jeg fått endret kosthold og fått unna en del sukker, fikk endelig samboer som liker kosthold og trening :D Merka det gikk bedre i hverdagen da. Nå har jeg kommet så langt at jeg er på min 5. dag uten antidepressiva og det går strålende. Lite med bivirkninger, antageligvis pga at kostholdet er riktigere.
Men nå skal jeg prøve meg igjen på mye mindre karbo og ok med kalorier. Håper det gir meg en ny dytt jeg trenger :)
Må bare fortelle at jeg hadde et mini eksperiment i høst2010. fikk lov av meg selv å spise ca en halv kilo godteri, noe jeg aldri pleier å gjøre fordi jeg ikke vil. men NÅ skulle jeg kose meg. Konsekvensene: ikke bare mage, men etter ca et par mnd, så gikk det opp for meg at jeg var i en depresjon, som ble vedlikeholdt av sukker og karber. Det var som et lys gikk opp for meg:) Har aldri spist så mye dårlig mat på en gang, så derfor skjønte jeg ikke hva som skjedde/merket det ikke før etter en stund. Da jeg sluttet med karbo, ble jeg kjapt mye bedre. Måtte og bestemme meg for å komme meg opp til et visst klokkeslett, og holde det, for å så få gode rutiner inn..... Sukker kan ta en inn i depresjon er iallefall min erfaring.
ja det er riktig.... milde depresjoner, men virker veldig bra.... det var egentlig det jeg ville ha frem. den retter på hormonbsignalene i hjernen, og kan gjøre div medisiner ut av spill. kunne sagt mye om johannesurt. bare spør egentlig.
jeg har også hørt det.
men har også lest at JBK, johannes brød kjerne mel - som vel er fra samme urt/plante - sammen med enkelte antidepresiva/antipsykotika kan være farlige :confused: Noen som vet noe om dette?
Kan vel si at jeg har god erfaring med depresjoner da jeg har vært kronisk syk i 17 år. Eller god og god...en kan vel ikke si det om en slik tilstand.
Jeg har nå vært på lavkarbo/ketolyse i 21 dager og mine erfaringer er at humøret er litt mere stabilt nå. Er jo fortsatt veldig sliten og litt "skilpadde", men håper det vil lette utover våren. Mest forandring merker jeg egentlig på angsten. Det har blitt MYE bedre. Tror blodsukker-svingningene kan ha hatt noe med det å gjøre.
Blir i hvert fall spennende å se om jeg får en opptur nå som kostholdet er bedre og blodsukkeret jevnt.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
