Startvekta mi var på ca 85 kg..ikke så kult når man er 166 cm høy. Det gikk sakte nedover, minstenotering var ca 78 kg - men sakte nedover var nå iallefall bedre enn ikke nedover. Så..havnet jeg i en veldig dårlig periode psykisk. Jeg er en matmisbruker, dvs at jeg har i perioder spist, spist og spist mat, for så å sulte meg i en periode og deretter gått tilbake til å spise, spise og spise mat. Det skjer når jeg har det vondt sånn ellers i livet eller går igjennom tøffe ting.
15.12.2010 sier vekta : 85 kg.
Jeg har spist, spist, spist i ca en måneds tid. Som dere ser har jeg absolutt ikke spist lavkarbo.
Det er utrolig flaut. Hvordan kan jeg hele tiden la meg selv gjøre det mot meg? Kroppen har ikke bra i det hele tatt, kan nevne humøret, luft i magen, kviser og selvfølgelig vektoppgang. Allikevel spiser jeg. Hva faen?!(Beklager språket mitt)
Så sitter jeg der da, sinna på meg selv. Men hjelper det? Nei, absolutt ikke.
I tillegg aner jeg ikke hvilken retning jeg skal bevege meg i. Det er så sinnsykt vanskelig å gå tilbake til lavkarbo. I tillegg sier jeg til meg selv "det jo snart julaften..alle koser seg jo da, da må jeg også få lov". Jeg må definitivt fjerne ordet kos når det kommer til mat. Det er en grunn til at jeg sitter her, med 85 kg-kropp (og min idealvekt er rundt 60 kg..). Men hvordan?
Så nå tenker jeg at pokker ta, javel, det er jul, er det en unnskyldning for å spise meg enda feitere? Nei. Absolutt ikke. Jeg har da lyst å leve et friskt liv, ikke skade kroppen min. Jeg er ung - på tide å forandre vaner før det er for sent.
Men jeg sliter. Det er ikke kunnskapen som mangler, jeg har en haug med bøker som er lest både en, to og tre ganger. Jeg vet akkuratt hva jeg skal gjøre, men får det ikke til. Kan noen hjelpe meg? Jeg virkelig ber dere om hjelp.
Jeg skal hjem i jula, så matlaging kan bli litt bakvendt, men jeg ser for meg at jeg klarer å smyge inn litt opheliia-mat i handlekorga både hos den ene og den andre. Men hvordan skal jeg klare å sitte å se på all den maten som hodet mitt sier at jeg elsker?
Min første tanke når jeg leser innlegget ditt er at du bør vurdere å melde deg på et eller annet kurs hvor de i tillegg til å fokusere på kosthold og trening også tar for seg det mentale. Det sitter nemlig i hodet på oss dette med overspising! Man kan komme langt med viljestyrke, men jeg tror det viktigste er å få endret måten vi tenker på sånn at vi får et normalt forhold til mat.
Selv går jeg på xtravaganza-kurs gjennom Spenst, men det fins helt sikkert andre kurs du kan velge mellom. Jeg er ikke så kjent med de andre konseptene som tilbyr mental trening, men det er det kanskje andre her på forumet som gjør?
Så BRA at du har meldt deg på xtravaganza! Da får du hjelp med å få det mentale på plass! :-)
Kan du prøve å leve litt sånn "Lindbergsk" fram til du starter på kurs? Det er jo ikke fullt så "strengt" som LCHF, så jeg ser for meg at det vil være litt enklere å etterleve i jula..
Ja, jeg gleder meg til kurset, for det er nemlig det mentale jeg trenger hjelp til. Jeg mener, jeg er jo fullstendig klar over hva som må til for å gå ned i vekt, men huff, så vanskelig.
Hm, kanskje lindbergsk kan duge frem til det kurset starter.Jeg så egentlig for meg ketolyse (derfor denne ligger på ketolyse), men kanskje jeg skal vurdere lindeberg frem til da...
Lurer på om jeg skal ta meg en laaaang gåtur i morgen, for å forbrenne litt kalorier:o Jeg vet en del andre teller både kalorier og karbohydrater, kan det ha noe for seg nå frem til det kurset starter? Jeg har veldig lyst å ligge på rundt 80 kg når det starter:p
Vil først og fremst gi deg en klem, vet ikke hva vettig jeg skal si ,annet enn at slik som du har det mht mat, kan det ikke være godt å ha det!
Jeg har det ikke slik, men har problemer med å gå ned, Eurodiett ble min løsning-har langt igjen og skal ha "fri" i julen, men jeg bare vet jeg fikser det med ED:)Får oppfølging av ernæringsfysiolog. Bra du skal få oppfølging også, tror nok det hjelper:)
Jeg prøver i alle fall å holde litt styr på både karbohydrater og kalorier, og føler at det fungerer bra for meg. Jeg ser det er en laaang tråd om akkurat dette som går nå, så det er tydelig at folk har forskjellige erfaringer med det. Du må nesten velge den retningen som du føler passer deg best nå som du ikke har full kontroll på hva som blir servert i jula.
For meg er i alle fall en trimtur utmerket mental næring! :-) Jeg har vært på skitur med hundene mine i kveld, og følte meg som "ny" igjen når jeg kom hjem! Masse energi og matlyst som kun gikk på den "rette" maten.
Det blir spennende å høre hva du synes om xtravaganza! :-)
Hei du!
Ikke lett dette her. Det er lett å komme inn i en ond sirkel.
Problemet ditt minner meg faktisk om min utfordring: Jeg jobber for mye, reiser for mye, engasjerer meg i alt og sier ja til alt. Rovdrift på kroppen over flere år førte til utbrenthet og sykemelding over en lengre periode. Jeg var helt utkjørt. Jeg måtte virkelig ta meg sammen. Men når man er vant til å være med på alt og ta på seg alt man blir spurt om og enda litt til, er det vanskelig komme på rett kjør. Det blir en ond sirkel det også - og oppgavene og ansvaret bare baller på seg.
Min løsning var å involvere venner, familie og jobben. Jeg involverte alle om at fremover vil det bli slik og slik. Jeg kommer til å si nei til ting og være fraværende til tider. Da ble det også til at alle "passet" litt på. Fikk veldig god støtte og et alvorsord når jeg havnet på "gjøre-kjøret" igjen. Har det veldig bra i dag - men vennene passer fortsatt på;-)
Tror du det hjelper å involvere venner og familie for deg? "Dere, jeg misbruker mat. Kan dere støtte meg i å endre vanene mine?" Sikker på at alle dine vil støtte deg 100%. Holde deg unna fristelser, gjøre riktig mat tilgjengelig. Og så er det kanskje en "forpliktelse" for deg når du vet at de vet?
For å si det veldig enkelt: det er ekstremt slitsom å ha det slik som dette her med mat. Det har vært slik så lenge jeg kan huske..i perioder kunne jeg gå ned 10 kg i måneden(!) for å legge på meg det samme ei lita stund etterpå..
Jeg håper at jeg lærer meg til å ha et litt sunnere forhold til mat. Det tar virkelig på å ha det slik som dette her med mat og seg selv.
Men i morgen, da er det en ny dag. Ser for meg å gå en utrolig lang tur før jeg skal på skolen..få unna litt dårlig samvittighet for hvordan jeg har spist i det siste (jada, jeg vet at det å trene o.l for å få bort dårlig samvittighet etter å ha spist er enda et tegn på en ganske spiseforstyrret person:o). Ny dag i morgen, ny start:D Nå må jeg bare prøve å få det til denne gangen...er lei av å være overvektig:( og tenke slik jeg tenker om meg selv...
En del personer vet faktisk om det, men hvis jeg sier til f.eks min mor så bare ler hun. Nå er ikke det så stort problem (bor 19 timer fra henne..) sånn i hverdagen - men gruer meg litt til hjemturen nå i jula. Kommer så til å få høre hvordan jeg ser ut:(
Det er sikkert ikke lett, men du MÅ bare prøve å ikke tenke slik! Prøv å spise mat som får deg til å føle deg vel, og tren litt sånn at du føler deg i bedre form! Da vil du i alle fall føle deg litt bedre med deg selv inntil du får hjelp til å ta problemet ved roten!
Jeg sender over en oppmuntrende klem nå, og håper at det hjelper litt!
Det siste du skrev kjente jeg meg plutselig igjen i; husker alle de gangene jeg grudde meg til hjemreiser fordi jeg ikke hadde klart å slanke meg og med ei mor som møtte meg med et målende blikk og sur mine og kommentarer. Uff det var fælt. Håper du klarer å heve deg over det hvis du får kommentarer, vi trenger jo støtte og ikke negative kommentarer på noe vi vet så altfor godt! Lykke til og god jul!!!:)
Jeg tror (nei, jeg VET) at omtrent 2/3 deler av det du har gått opp igjen er vann. Ikke så mye trøst så lenge det sitter spikra det også, men litt bedre å vite at man faktisk ikke har gått opp så mange kilo i fett (det er ikke mulig på en mnd :o). Og, det kommer til å slippe raskt når det først slipper.
Er det ikke rart hvordan vi selv er våre verste sabotører? Alle disse tingene vi gjør, enten av selvforakt eller manglende tro på oss selv - det er vondt å lese det du skriver om hvordan du har det med maten :( Jeg tenker at her er det ei jente som må lære å bli glad i seg selv, for virkelig å forstå at hun fortjener en annen hverdag enn den hun har nå. Selv har jeg brukt mange år på å snu selvdestruktiv adferd (handler ikke så mye om mat hos meg, da, men andre ting) - og jeg vet at det er vanskelig å snu alle sine negative oppfatninger og selvbilde. Men det er fullt mulig, og når man først spiller på lag med seg selv; da står alle dører åpne! Da er det nesten ikke GRENSER for hva man kan få til :) Når jeg ser tilbake på de siste ti årene i mitt liv er det de desidert beste jeg har hatt! Jeg får si som Nike: You can do it!
Og om et kostholdskurs ikke er nok for deg, så ikke vær flau over å oppsøke psykologhjelp. Det er mange veier til et godt liv, og for noen går veien innom en slik ;)
Det er alltid vanskeligst å ha seg selv som motstander, og det høres ikke ut som moren din er på laget ditt heller. Jeg sier teita! på dine vegne:mad:.
Jeg har ikke overspist så mye som spist tanketomt, og gjort noen andre dårlige "life Choices". Ikke direkte slutty, mer litt dårlige grenser, ahem:o. Og riktignok måtte jeg uti med begge beina endel ganger før jeg kunne begynne å se et mønster, og at det ble feil hver gang og at det nok hadde med meg selv å gjøre (hvem ellers?) og så stoppe. 15 år siden og to forhold på 7 år+ bak meg.
Ikke like lett å slutte å spise seff, men jeg har spurt meg selv "hvorfor? hva sier dette om meg?" og "alt jeg gjør er drit!" teller ikke som svar.
Mye mer interessant å legge vekk moralismen og se at jeg har hatt grunner som: fordi jeg ikke er feig (hallo? det kan jo heller være løsningen), fordi jeg ikke hadde øvd på nei (øvd masse etterpå da, stakkars sambo), fordi jeg lot noen andre få bestemme (og de må jo gjerne prøve nå, sånn er jo spillet). Und so weiter...
Ang spising så har jeg bla spist fordi jeg ikke har tenkt meg om, fordi jeg kjeder meg, fordi jeg kjeder meg fortsatt, fordi sjokoladen/potetgullet/smashen var åpnet allikevel, fordi jeg er feit og da spiller det ikke noen rolle, fordi jeg synes synd på meg selv fordi jeg er feit og spiser...
Selve sorteringen av idiotiske begrunnelser gjør det ikke lettere, men når jeg ikke helt vet hvorfor, er det så mye lettere å holde på litt til og bli litt lenger (og spise litt mer og noe ekstra...) Det kunne være ekte kjærlighet, liksom? Men det er veldig sjelden det. Ihvert fall ikke fra mat.
Ned å ta 20 (10 eller 8... 6) push-ups som straff for å plukke på kjøleskapet/kjekspakken er bedre enn å starte "jeg-får-aldri-til-noe!"-kverna inni knotten, det er helt sikkert! (Dette er selvfølgelig noe jeg veldig sjelden gjennomfører, nå skal jeg jo spise :) mmm ost!!:D)
Sånn sett funker lavkarbo bedre, når man engang står på kjøkkenet og fyser. Man kan jo bli mett! og ikke bare kvalm og oppgitt over seg selv.
Du kan kanskje tenke på jula som en militærøvelse? og du er hemmelig agent bak fiendens linjer, moren din er FI 2K og alle prøver å forgifte deg og alle måltider er hjernevask du må stå imot. Og du er selvfølgelig heltinnen! (Fløtt deg angie):cool:
Hmm, her ligger en hel serie med dårlige filmmanus og venter, kjenner jeg.
Du er allerede på god vei! :klem: Du er jo bevisst, du har gjort deg opp tanker og meninger om hva dette gjelder i ditt tilfelle, du ser utfordringene dine, fått en følelsesmessig knekk og løpt tilbake til den trygge, velkjente trøstemetoden: kos, mat, trøst. Ikkeno' gæli i det. Du ser det jo selv. Noen ganger må man bare falle ned fra et stup for å huske hvorfor man begynte å klatre i utgangspunktet.
Jeg har erfart gjennom fire år at lavkarbo har gjort meg slank, javel...men også at lavkarbomat holder meg frisk i hodet. Tidligere depresjoner og destruktive tanker er som blåst bort, og det har satt meg istand til å ta tak i livet mitt på nytt, tørre nye ting, utfordre meg selv, være tøff og bare gå på.
Jeg tror noe av det ligger i at kroppen min nå har fått betydelig lavere insulinproduksjon fordi jeg ikke spiser noe som gir høyt blodsukker. Vi skal være klar over at insulin er et kjempekraftig hormon som lager MYE kødd og ubalanse i kroppene våre; og ikke minst i hodet og psyken. Og enda mere hormonkødd er vel det siste vi damer trenger, eller...? Det gjør oss nedbrutte, deprimerte og syke, i tillegg til feite. Omtrent som PMS hele året.
Men du har startet på den viktigste jobben: å bevisstgjøre deg selv! Masse lykke til i jula, og alle gode juleønsker fra Sør-fylket ;) :klem:
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
