Ifølge legen min så har jeg en begynnende tendens til en sykdom som kalles for intelloreksi. Intelloreksi er en spiseforstyrrelse som i hovedsak er en besettelse av å spise sunn mat.
Intelloreksi rammer som oftest kvinner som overanalyserer all mat før de tar den inn i kroppen. Det er en besettelse av å spise mat som er riktig sammensatt, og som oftest har de som er rammet av sykdommen ekstremt god innsikt i de aller fleste matvarer og hvordan den fungerer i kroppen.
En intellorektiker drikker lite alkohol, spiser sjelden mat hun ikke har laget selv, eller ikke vet hva er, spiser sjelden ute, som regel aldri samme mat som partneren sin og hun er i de fleste tilfeller som ett leksikon å regne og ett oppkom vitenskapelige, overbevisende grunner av kunnskap om hvorfor hennes mat er oppskrift på god helse.
JEG LER! For se her
Greie kunnskaper om mat og helse - CHECK
Drikker lite alkohol - CHECK
Overanalyserer (det meste av mat) - CHECK
Spiser ikke mat hun ikke vet hva er - CHECK
Spiser sjelden mat hun ikke har laget selv, lack of check (jeg lager ikke mat selv :D)
Såh, i bunn og grunn så har jeg jo litt intelloreksi. Legen bare glemmer en liten sak; Han tar ikke høyde for at jeg noen ganger stopper på gatekjøkkenet og spiser mat med ekkelt transfett, eller at jeg noen ganger spiser margarin, eller at det hender at jeg spiser godis. Dessuten vet jeg at det er mange her inne som er mer nazi enn meg på kostholdet:p.
Høres sånn ut. Men tror det er en liten nyanse, der ortoreksi handler om å spise det man tror er sunt og best for kroppen, mens intelloreksi handler om å analysere alt man spiser, hvordan gi er, hva næringsstoffene gjør etc.
Det er helt greit å ville være sunn så lenge ingen (vi sjøl eller omgivelsene) lider av det. To kjappe problemstilinger:
Hva om en person ikke kan gå på fest/i bryllup/på besøk fordi h*n ikke har full kontroll på hva som blir servert?
Hva om en bruker så mye penger på sunn mat at h*n får problemer med økonomien? Vi må jo bare innrømme at mat av "helsekost-typen" er svindyr sammenligna med annen mat.
Det er flott å ta kontroll over maten, men veldig lite kjekt når maten (evt badvekta) tar kontrollen over deg.
Jo'a, så lenge det ikke blir en altoppslukende besettelse. Ikke bra hvis det hemmer det sosiale livet ditt for eksempel. Sunnhet handler om mer enn hva man putter i kroppen.
Vet du... Jeg skjønte det var en spøk, men tro meg. Du vil faktisk ikke ha en spiesforstyrrelse som tar kontroll over livet ditt, og kanskje setter deg i livsfare. Det kan jeg si uten å vite noen verdens ting om deg.
Hvorfor kan jeg si det? Fordi jeg vet noe du ikke vet. Jeg har vært der. Det er ikke noe hyggelig sted, men det kan du aldri vite før du har opplevd det,
Det eneste jeg vet om deg er det du har vist i to innlegg i denne tråden: At du ikke har erfart hva en spiseforstyrrelse er, og hvor ødeleggende det kan være. Jeg håper det fortsetter slik, men vær forsiktig med hva du ønsker deg.
Det er jo en slags sykdom på lik linje med alt annet. Det er jo veldig greit så lenge at sykdommen ikke kontrollerer livet ditt. Det blir jo straks verre med en gang at du lar deg kontrollere av de tankene du har.
Sant nok.. Men å gi faen i hva man putter i munnen må nesten være verre. Spise alt av transfett og junkfood og sukker og drit og lort.. Men så klart.. å være besatt av noe er ikke bra.. hverken trening, mat eller sex eller noe :P
Det er litt skummelt å lese - for jeg har det nok slik... jeg analyserer, veier, måler, planlegger - men jeg trodde slikt var nødvendig for å gå ned i vekt. Jeg spiser også for tiden ikke det samme som sambo, fordi jeg prøver å gå ned litt mer før jul :) I jula får vi besøk og da blir det lavkarbo MEST siden også familiebesøket har endret kosthold, men små smaksprøver av annet blir det nok helt sikkert.
Jeg føler jo ikke at maten kontrollerer livet mitt - eller gjør den det? Jeg kjøper lite-øl og lavkarbo-cider til fest, drikker drinker med lettbrus, spiser bare lavkarbo-riktig mat (som på julebord i går) - og "smaker" sjeldent høykarbomat. Hm... bør jeg gå i tenkeboksen? Helt seriøst?
Jeg har antatt at jeg kommer til å bli "bedre" når vekta er nådd jeg - men fram til da må jeg passe på. I tillegg står jeg mye stille i vekt - så jeg må stadig justere og prøve nye ting, og veie og måle på nytt om jeg har vært litt "sløv" en stund...
Fin tråd - greit å få seg en tankevekker av og til - uten at det nødvendigvis betyr at jeg lider av verken den ene eller den andre spiseforstyrrelsen ;)
Når man studerer ernæring skikkelig for første gang og gjør en grundig undersøkelse er det ikke noe galskap i det. Om man fortsetter å ha dette som hovedfokus i hverdagen slik at det kommer i vegen for daglige aktiviteter, at aktiviteter med andre avlyses fordi man ikke får rett mat sammen med de, f.eks. ,da er det alvorlig. Når det er hemmende for livsutfoldelsen rett og slett. Og dermed tvangspreget. Og det er nettop tvangspreget som er det syke. Om man av ren glede og nysgjerrighet er opptatt av å lære om mat er det helt ok.
Jeg kjenner deg ikke overhodet, men jeg vil uansett påstå at verken du eller andre VIL ha en alvorlig lidelse. Men men.
Jeg kjenner et menneske med denne lidelsen, og det har vært et mareritt å være vitne til.
Interessant at legestanden gjerne drar frem nye diagnoser som intelloreksi og ortoreksi, mens etablerte biokjemiske regler - nei det har ikke noe for seg.
Sånn er det jo første gang man studerer noe som helst! (Kremtkarijaquessonhost)
Man blir VELDIG overbevist om alt som står i bøkene og som professorer breker ut av seg. Psykologi anyone? medisin basalfag? BI? I ettertid, ca ett år senere når det nye kullet kommer igang, er det helt umulig å tenke seg at man var like blindt overbevist.
Så ja en slags sykdom, men bare slik som 5-6-åringer, ingenting har nyanser. Kan bare håpe at modningen kommer...
Jo, men sånn i forhold til oss som faktisk er en del kostholdsbevisste, kan det tenkes at vi har en tendens/symptomer på en spiseforstyrrelse kontra en som faktisk innehar denne lidelsen? Eller kan man i det hele tatt si at å være meget bevisst på hva putter i kroppen er en slags sykdom og ikke bare ett sunnhetstegn?
Det finnes grader av alt, så klart. Men det mest påfallende er vel kontrasten til det store flertall som spiser og drikker helt ukritisk.
Så er du mer opptatt av kosthold enn legen, da kjennes det sikkert godt for legen å ha en merkelapp å sette på deg.... Sånn at du ikke blir for oppesen og tror du kan
noe, tvert imot! Det er noe sykt i dette å være så veldig opptatt av maten!!
Ja jeg kjenner også selv at det nok var litt negativt... Men det kan jo være et snev av sannhet i det.
Er det ikke slik med spiseforstyrrelser at diagnosen slår inn når det går fra å handle om mat til å handle om kontroll (fordi det er noe annet i livet man ikke har kontroll over og man kan kontrollere hva man spiser)?
Joda, jeg selv har (ganske) strenge restriksjoner på hva jeg spiser og hva som er i mat (melkeallergiker (vennlig allergi) og kontrollerer karbo pga jojo-blodsukker), men jeg kontrollerer ikke maten for kontrollens skyld. Det er fordi jeg blir syk uten. Jeg skulle gjerne kunne spise "normalt" jeg! Men da har jeg lungebetennelse om to uker...
Er hyperallergikere intellorektikere også, da? Huh. Jeg vet jo for min del, at om jeg ikke dør av anafylatisk sjokk om jeg spiser den og den matvaren, så vet jeg at det tar livet av meg langsomt. Jeg er veldig nøye på hva jeg spiser, men det går ut fra konsekvensene og ikke et behov for kontroll. Behovet for kontroll kjente jeg på da jeg i årevis sulta meg selv fordi jeg var så redd for å bli tjukkere enn hva jeg var.
Jeg tror KarMa40 er inne på noe. Det er jo mulig å sykeliggjøre absolutt alt! Om man vil få noen til å føle seg dumme, er det jo bare å hinte til en eller annen tvangslidelse, liksom.
Jeg tror ikke meningen skal være å sykeliggjøre alt, tenker diagnosen vil omfatte dem med et sykelig forhold til sunn mat - det er alltid grader, men for en liten del i den ene enden av skalaen har tanker om mat og sunnhet tatt helt overhånd, livet innretter seg etter maten.
Psykiariske diagnoser vil selvfølgelig alltid være skjønnsmessige, men tror nok at hvorvidt skadelige konsekvenser foreligger er nøkkelen, når man blir syk av å være for sunn er det noe som ikke er bra.
Noen av spørsmålene som foreslås er:
*"Er du mer opptatt av om maten du spiser er riktig, enn gleden ved å spisen den?"
*"Føler du at kostholdet isolerer deg sosialt?"
*"Bruker du mer enn 3 timer av dagen til å tenke på sunn mat?"
*"Har livskvaliteten blitt dårligere ettersom kvaliteten på kostholdet har økt?"
Ikke for å være veldig vanskelig, jo forresten det også, men her er det gråsoner der spørreskjemaer ikke er løsningen. Fordi spørsmålene stilles fra en sammenheng der karbohydrater er bra, folkehelseinstituttet har rett, alltid, matvareintoleranse er innbildning og vi som holder på her er farlige fanatikere.
Svarene mine på disse spørsmålene er:
Neppe for egen del, helt klart for samboers del
Ja, ville du like å få besøk av noen som vasker opp tallerkenen før de spiser maten de har laget selv på ditt kjøkken, som de ogå har vasket?
Ja, men jeg har valgt denne mannen så jeg har dermed valgt dette. og forresten, vis meg noen som ikke tenker på mat i tilsammen timesvis på en dag? -særlig hvis du inkluderer alkohol/pottis/sjokolade som tankespinn...
Snarere tvert imot takk, det meste er bedre nå. Det er klart det er surt å se listen med nei-mat øke for hver dag, derfor bruker vi jo tilsvarende lang tid på å tenke på ja-mat i nye varianter....
Vi som henger her er vel alle mer enn gjennomsnittet opptatt av hva som går i grisen, de som virkelig måtte lide av dette vil nok stikke seg ut selv her.
Jeg vil mane til mistenksomhet mot en sekkebetegnelse som tilfeldigvis kommer fra legestanden mot noen som spiser annerledes og tilfeldigvis er rommelig nok til alle oss som ikke spiser 8 skiver brød og fem frukter og superskummet ekstralettmelk der de har måttet putte d-vitaminene tilbake igjen for at det skal være noen vits.:mad:
Og ikke minst har så upresise spørsmål at jeg som ikke veier meg selv eller maten min engang havner klart i risikokategorien:confused:
Så det på CSI en gang. En mann som glemte å holde øye med svogeren og han spise seg dermed ihjel! Noe med en forstyrrelse i temporallappen eller noe i den duren!
Eller så kan man snakke om hyperfagi, overspising. Hyperfagi kan forekomme ved skader og påvirkning av sentralnervesystemet, men kan også være ledd i en psykisk lidelse, f.eks. bulimi.
Ja jeg prøver ikke å si at spiseforstyrrelser ikke er farlig og at det ikke er en ordentlig sykdom, men jeg stiller meg heller skeptisk til å likestille denne diagnosen med anoreksi.
Nerthus for eksempel kommenterer at det er skummel lesning, pga hun(/han) er veldig opptatt/forsiktig med hva hun drikker og spier (lavkarbo øl osv).
"Har maten tatt kontroll over meg?"
men er det ikke like naturlig å konkludere med at "jeg har kontroll over maten, derfor spiser jeg som jeg gjør!"
Man kan vel skille mellom sykdom eller friskhet her ved å se på drivkraften bak. Om det er frykt som gjør at man analyserer så meget eller om det er ren interesse/nysgjerrighet eller omsorg for kroppen. Om man har en reell redsel for å få i seg noe man er allergisk mot er det en ting, men om man er overdrevent opptatt av å spise perfekt er det noe annet. Hm, hva er motivet for at disse vil spise perfekt egentlig? Hva er de redd for? Det kan vel ikke kalles en sykdom heller? Kontrollfreak?;)
De er redde for å ikke være perfekte!;) Og som du selv sier i en annen tråd, det er det ingen som er uansett!:p
Om det går så langt at det blir en tvangslidelse som styrer hverdagen, er det en sykdom, OCD.
Det er lurt å sjekke at man har skrudd av stekeovnen. Det er ikke lurt når man aldri kommer seg på jobb fordi man stadig må snu for å gå tilbake og sjekke og sjekke igjen og igjen og igjen........
"Spørreskjema-diagnosering" er lusne greier, nesten uansett hvilken diagnose det gjelder. For ikke så lenge siden hadde nrk puls en sånn spørre-test som skulle fortelle deg om du var for opphengt i og bekymret for egen helse, mao om du var hypokonder. Jeg tok den, og jadda, spørreskjemaet syntes jeg burde oppsøke hjelp for hypokondri. "Problemet" var at skjemaet ikke en eneste gang spurte eller prøvde å få klarhet i hvorvidt jeg faktisk hadde en diagnose til bunn for alle smerter og bekymringer og tidsbruk.... dette visste jo jeg, men jeg gråter litt for alle dem som sitter og faktisk ikke har fått en korrekt diagnose ennå som får enda en stemme som sier at de bare innbiller seg ting.
Det samme gjelder det fantastiske spørreskjemaet jeg har møtt et par ganger hos leger som har hatt lyst til å avfeie meg med depresjon (ganske vanlig før ME-diagnosen ble litt bedre kjent). Er du trøtt, er du slapp og sliten, orker du ikke å være sosial? ...Tenke seg til. :rolleyes:
Dermed har jeg også liten tro på et spørreskjema som skal prøve å avgjøre om man har et sunt og bevisst kosthold eller om det er en kontroll-lidelse. Lar jeg matens "riktighet" veie tyngre enn matgleden? Gjør ikke alle det når de gjør som leger og eksperter og ukeblader oppfordrer til, og lar være med å fylle handlekurven med sjokoladeplater, da? :p
Altså, det har jo aldri vært snakk om et spørreskjema som brukes for diagnostisering.
Jeg kom med eksempler som kan brukes under konsultasjon for å lettere å kunne fange opp de som muligens har en spiseforstyrrelse. Slike spørsmål kan viktige for legen for å oppdage en psykisk lidelse, men de er ikke diagnostiske på noen måte, de angir en slags risiko, også bruker man sitt skjønn for å sette en evt. diagnose.
Det finnes ingen objektive diagnoser for psykiske lidelser, men slike hjelpemidler er nyttige verktøy for en lege for å fange opp noen tilstander. Skjønner ikke hvorfor dere gidder å kverulere på disse spørsmålene, jeg skrev dem fordi det kunne være interessant å lese noe av det man ser etter ved tilstanden (som altså enda ikke har noen diagnose i verken amerikansk eller europeiske diagnosesystemer enda)
Hva angår depresjon - er det MADRS du tenker på? Ikke et diagnostisk verktøy for depresjon, igjen man bruker klinisk skjønn, MADRS vil gradere en evt. depresjon og er et nyttig verktøy i oppfølging av behandling.
Jeg tror det er mer enn et snev av sannhet i det. Mennesker er veldig glad i å kategorisere og systemere ting.
Jeg syns det ligger en viss hersketeknikk bak dette jeg. Å si til noen at du er på grensen av en å ha psykisk lidelse vil jo hindre personen i å ta opp noe relatert til dette senere, da man vet at det i papirene står svart på hvitt at man er på grensen til en diagnose. Man vil jo ikke frivillig snakke seg inn i en psykisk diagnose, i tillegg til at det å stemple dette på en person svekker troverdigheten i alle saker relatert til kosthold.
Jeg skulle ønske jeg alltid møtte leger som var det minste interessert i å vise klinisk skjønn. :) Det er jo nettopp dette som er det kjipe da - når det først finnes et skjema vil det også finnes et antall leger som ikke gidder å forholde seg noe mer til saken. Dermed synes i alle fall jeg det er risikabelt å innføre noe slikt i utgangspunktet - det er vel nok av oss som har erfart å bli redusert til "det som står på skjermen" i samtale med en lege.
Det var uansett ikke meningen å angripe deg, jeg endte vel med å lufte en del samlet frustrasjon over akkurat denne typen skjema-leger istedet. Beklager!
157 cm skrev: Dermed har jeg også liten tro på et spørreskjema som skal prøve å avgjøre om man har et sunt og bevisst kosthold eller om det er en kontroll-lidelse. Lar jeg matens "riktighet" veie tyngre enn matgleden? Gjør ikke alle det når de gjør som leger og eksperter og ukeblader oppfordrer til, og lar være med å fylle handlekurven med sjokoladeplater, da? :p[/quote]
He he:) Men det er nok snakk om gleden over maten idet man spise den. På supersize vs superskinny var det for litt siden om ei dame som ikke følte noe glede over mat og valgte mat utelukkende helsebevisst. Hun var overbevist om at hun ville komme til å leve lenge slik.
Min gamle fastlege har startet privatklinikk. Jeg var hos han på mandagen fordi jeg er sliten og aldri kommer "ovenpå" uansett hva jeg gjør, og jeg får bare hodepinetabeletter og beskjed om å spise frokost og sove hos min nye fastlege.
Jeg ble faktisk positivt overrasket. For når han var min fastlege så var det mye skjematikk og automatikk, og noe jeg tror er retningslinjer for fastleger. Samt dårlig tid. Nå var han mye villigere til å se meg som PERSON, lytte til meg, og ta seg TID til å undersøke meg på en ordentlig måte. Det var ingen sånn "diagnoseliste" han leste sjekkpunkter av uten å se på meg etc. Totalt verdt 450 kroner, og en ny time i januar pga han ville følge meg opp!
Det får meg til å tro at fastleger har ett "regelverk" for behandling og diagnostisering å forholde seg til! Uten å ta pasienten i betraktning!
I tillegg fikk jeg inntrykk av at han var svært misfornøyd med behandlingen jeg hadde fått hos fastlegen min, en lege han selv har ansatt:p
Jeg blir direkte provosert av at man skal klappe for noen bare på grunn av dr. med. foran navnet og si takk og amen til alt. Jeg kjenner noen leger fra før de begynte på studiet og kan ikke tenke meg å la meg behandle av disse.
Fastlegeordningen er ikke fantastisk, og raske diagnoser (og sure damer på kontoret?) er løsningen på at det går rundt inne rammene.
Som om rammene har noen egenverdi i forhold til en persons helse.
Jeg tror at hovedgrunnen til at det ofte går bra er at menneskekroppen tross alt er robust og kryper seg avgårde, for det er ikke så mange alternativer. Legen oppdager ikke skjulte symptomer og er genier inne på kontorene sine, men folk føler seg dårlig og oppsøker en lege og viser frem det de mener feiler dem. Og så kan legen si hva det heter på latin/gresk/engelsk og skrive resept eller henvise til spesialist.
Så det er forbausende hvor ofte man hører om leger som tydelig ikke hører etter, ikke ser etter og ikke bryr seg. Det skal liksom være det de pugger for i åresvis...
Man skal ha en spiseforstyrrelse til alle, skjønner jeg. Dersom man ikke gjør noe farlig (og det gjør man ikke så lenge man lever SUNT, ikke over-underspiser, kaster opp eller likn) eller dersom det går ut over livskvaliteten så skjønner jeg ikke poenget med å kaste en diagnose etter alle som kan krype og gå.
Hva med A4reksi? Ingen tydelig kostholdsfilosofi, men en sykelig fraværenhet av noen sykelige tilbøyeligheter?
Nå tror jeg du er inne på noe... De burde tvinges til å gå med et symbol av noe slag! Hva nå det skulle være...
En psykiatersønnkamerat har sagt at du er ikke normal hvis du ikke har en nevrose av noe slag. Så da tar jeg gjerne mat-fokus, når det holder kjæresten min på beina.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
