Er det noen her som er adoptert/har adopterte barn?
Jeg sitter og funderer litt på adopsjon.. Igrunn kunne jeg ikke tenke meg barn, men det har vært i hovedsak fordi jeg ikke ønsker å gå gravid og føde, og alt det der..
Det er vel mulig å adoptere selv om man kan få barn? Har aldri testet om jeg kan få barn men...
Vet dere om det er vanskelig med tanke på økonomi å få adoptert? vi er jo begge i vanlig jobb, ikke noe toppjobber men.. Inntekten er jo stabil..
Jeg kunne såfall tenke meg i fra www.inoradopt.no/ ..der har dem unger fra Brasil feks.. Det syns jeg høres spennende ut... :)
Noen som har erfaringer med hvordan adopterte unger blir mottatt av samfunnet? Alle de jeg kjenner som er adoptert har det i alle fall bra men... :)
Nå er jeg jo heller ikke gift, og har igrunn sagt jeg aldri skal gifte meg, men det er vel et krav. Har jo vært samboer i 5 år, så det hjelper visst på tror jeg...
Å adoptere et barn er en lang, slitsom og omstendig prosess! Du må vrenge ut alle sider ved livet ditt, helse(vekt faktisk), jobb, hobbyer, økonomi, hjemmet, familie, venner etc.
Dere blir intervjuet sammen og hver for dere. Ting dere sier blir vridd og vrengt på og gjerne tatt opp i verste mening.....
Dersom du tror det er lettere å adoptere enn å få egne barn, vel, tro om igjen!;)
Å være norsk- adoptert har aldri vært noe problem. Tror nok det stort sett ikke er noe problem uansett hvor man er adoptert fra, men vet ikke hvordan det blir fremover.......
Hvorfor har du noe i mot å være gravid og føde? Det er jo det kroppen din er skapt for. :)
Kvinner er skapt for det, men når jeg ser hvor mange som plages i måndesvis både før og etter fødsel og diverse får jeg ikke lyst.. Jeg har ingen behov for å utsette kroppen min for det der...... Dessuten er det nok av barn der ute som trenger foreldre... som jeg da kunne hjulpet.. :)
Jeg har heller ikke noe stort behov for å ha et avkom som ligner på meg, hverken av gener eller utseende.. grøss, føre sånt videre, haha..
Jeg har aldri trodd det har vært lett å adoptere, det tar gjerne mange år har jeg lest, og jeg har lest igjennom de skjemaene man må fylle ut.. For meg er det i alle fall FYSISK lettere å adoptere enn å gå gravid. For gravid er ikke noe jeg vurderer.. I alle fall ikke nå :p
Hver sin smak :)
Er her noen som har adoptert som har noen synspunkter?
Det er en kjempefin tanke, men stemmer ikke helt. Det siste jeg leste var at det var mangel på barn i forhold til de som ville adoptere, derfor er bla. ventetiden ofte på flere år, det er svindyrt og man må ofte ta flere turer til adopsjonslandet osv. Ofte får man et eldre barn med psykiske laster, og det er utrolig flott at noen kan ta imot dem for de trenger det jo virkelig, men jeg tror man skal være ganske forberedt på at man ikke alltid sitter igjen med en "søt liten baby", misforstå meg rett.
Jeg er nok litt farget av at en bekjent for noen år siden var gjennom en hard adopsjonsprosess og sa at hun virkelig skulle ønske hun kunne få barn selv og slapp å gå gjennom det marerittet, selv om det selvsagt var verdt det til slutt. Jeg er nok også farget av at jeg elsker å både gå gravid og føde, det er helt fantastisk og jeg skulle gjerne gjort det 100 ganger til om jeg hadde kunnet.
Vel for meg er alternativet enten barnløs eller adopsjon... hehe :)
psykiske problemer kan da egenfødte få også.. Og som jeg har lest på de sidene så trenger de jo søkere.. Ventetiden fra brasil ligger på ca 16 mnd.. Man går jo også gravid i 9 mnd så det er jo ikke såå mye lenger.. :)
Ja det er dyrt, kan komme på oppi 200 000 totalt med reise og alt vil jeg tro..
Høres litt merkelig ut at det er mangel på barn å adoptere, for det er da såå mange foreldreløse barn der ute? Må såfall være at dem ikke er oppe for adopsjon eller noe sånt, at dem ikke blir godkjent av firmaene eller noe..
Hva måtte hun igjennom med adopsjon som var så fælt da? Jeg spør jo her fordi jeg lurer på hva en må igjennom..
Ikke vil jeg gå gravid, ikke vil jeg føde, og ikke vil jeg ha barn som har mine gener eller ligner på meg.....Med min flaks hadde jeg nok fått diabetes, bekkenløsning og keisersnitt og hele pakka, grøss :p
At noen vil utsette kroppen sin for sånt, ja nei det skjønner ikke jeg.. Men man må vel kanskje ha født for å forstå det? Godt mulig jeg hadde ombestemt meg om jeg ble gravid, men det er litt dumt om jeg ikke hadde det... :D Har en sjef nå som er gravid og hun har slitt i mange mnd.. jeg vil ikke igjennom det h.. der..
Skjønt, kanskje om jeg var mann så skulle jeg nok gjort det på egenhånd, men det er jo jeg ikke... hehe :D
Jeg er norskadoptert og har aldri møtt noen som har problemer med det.
Når du skriver at du har problemer med å forholde deg til de fysiske plagene før/under/etter fødsel så kan jeg ihvertfall si at det er mye mindre fysisk og psykisk slitsomt enn å ta vare på barna i oppveksten. Søvnmangel, bekymringer og ikke minst minimalt med tid til seg selv. Jeg har to barn selv og elsker dem overalt på denne jord, men JA det er mer "slitsomt" etter at de kommer ut enn inni ;).
Nei norskadoptert er vel ikke så mange som merker uten om man vet om det, så da er det vel ikke så lett å "ha problemer" med det.. har man en annerledes hudfarge er det nok litt annerledes. Det er nok ganske vanskelig å få en norsk unge om man skal adoptere tror jeg..
Jeg lurer litt på hvilke fysiske plager du får av å ha barn? Det å gå gravid kan sikkert være fint om man ikke får noen plager, men noen får jo også masse plager.
Nekter å tro du rivner nedentil og får bekkenløsning av å ha unger i hus. hihi..
Det JEG ikke skjønner er hvorfor folk er sånn i mot adopsjon? Hadde jeg sagt jeg ikke KUNNE få unger, hadde dere vært like mye i mot det da?
Jeg får kanskje dra og utrede meg, om jeg er heldig så kan jeg ikke få unger.. Så slipper jeg alle de slitsomme prevensjonsmidlene som bare fucker opp kroppen min..
Det stemmer ja, det er mange foreldreløse barn, men da snakker vi om gatebarn. Vi kan jo ikke bare plukke dem opp fra gata heller, for å adoptere må det gå via firma og der er det mangel på barn per i dag, i forhold til antallet potensielle adoptivforeldre. Gatebarn blir noe annet (dessverre, det er tragisk hvor mange som lider).
Jeg har fått to barn selv, og har ingen barnløse venninner. Jeg tror ingen av oss ville kjent oss igjen i det du skriver om svangerskap, hehe. Jo kanskje noen til dels, men alle har fått mer enn 1 barn til tross for at et par av dem har hatt ganske fæle svangerskap. Det er helt fantastisk å få oppleve det, men vil man ikke så er det jo ingen problem å la være, man skal jo ikke føle seg tvunget til å få egenfødte barn, selvsagt. Jeg bare skjønner ikke at man ser på det på din måte, for jeg tenker jo helt omvendt. Men vi er jo forskjellige.
Ja vi er nok veldig forskjellige, hehe :D Jeg har aldri hatt lyst til å gå gravid faktisk, aldri noe jeg har drømt om.. Nesten litt skrekken for det.. hehe
Kanskje man kan bli fosterforeldre eventuelt.. vi får se.. Først må jeg evt gifte meg, grøsssss, noe som jeg også syns er helt på trynet.. Single får adoptere, mens par må være gifte for å få adoptere, helt på trynet!
Svangerskapsplager er jo som regel kortvarige, de går jo over etter fødselen? Noen får litt bekkenplager etterpå, men det er vel ikke normalen, sånn egentlig. I hvert fall ikke den hemmende sorten.
Revner nedentil under fødsel gjør man stort sett, men for det første kjenner du det ikke når det skjer, og for det andre bruker de i dag noe som heter "finsk grep" når ungen skal ut, slik at man revner mye mindre og de syr jo det lille man evt. revner etterpå.
Jeg revnet MYE med eldste, hele fødselen varte i knapt halvannen time og hun føk ut som en rakett og etterlot hønemor som et blodig krater. Jeg ble sydd i minst en time etterpå, av kirurg. Jeg merket ingenting annet etterpå enn at det var litt vondt å sitte og tisse i en ukes tid, etterpå var alt helt normalt og alt SÅ og SER normalt ut. Så om man revner normalt lite er det ingen fare whatsoever. Man får ikke ødelagt underliv av å føde, altså, det er en myte og skjer det så er man maks uheldig.
Jeg synes overhodet ikke du skal bli gravid om du ikke vil det selv, men jeg synes det er dumt om du lar tanker som ikke engang har rot i virkeligheten, stoppe deg fra det. For det du tenker om svangerskap, stemmer egentlig ikke, ikke så veldig.
Det er ganske så "lett" å ha problemer som adoptert; uavhengig om man ser etnisk norsk ut eller ikke. Det er problemer som oppstår hos adoptivforeldrene som kanskje ikke har de økonomiske eller intellektuelle ressursene til å støtte ett rotløst barn. Mange adopterte føler seg rotløse og uten noen iboende identitet. Det er ofte viktig å søke etter sitt opphav for å finne svar, det er noe dere som mulige adoptivforeldre bør tenke igjennom og hvor dere bør støtte opp på best mulig måte.
Når det gjelder fysiske belastning etter fødsel så kan jeg nevne nattevåk i noen år, tidlige morgener i flere år, konstant taxisjåfør og løpejente.:D
Først må jeg bare få sagt at trådstarter ikke startet tråden for at vi her inne skulle stille spørsmålstegn til hvorfor hun ikke vil føde. Jeg vil tro at når hun først har tatt det valget, så ligger det mye tanker og vurderinger rundt det. Ikke for å være frekk mot noen eller noe sånt, altså...men når hun ber om råd/tips/erfaringer rundt dette med adopsjon, så er det vel ikke meningen at vi skal være kritiske til hennes personlige valg:) Så var det sagt..hehe:cool:
Jeg har to nære venner som har adoptert, og de er begge superfornøyde. Det er en laaaaang prosess, og det kan være både tungt og slitsomt underveis, men det er verdt det. Sikkert akkurat som på samme måte som biologiske foreldre sier det var tungt å være gravid, og å føde osv..
Jeg synes det står respekt av ditt valg!! Det er første gang jeg har hørt at det ikke er nok barn som trenger foreldre... Men nå er kanskje ikke jeg helt oppdatert:o
Det eneste jeg vet, er at mine 2 venninner som har adoptert, har en helt annen erfaring om akkurat det. Så snart de henta barnet på barnehjemmet, så kom en ny unge inn på hjemmet, for å klargjøres for adopsjon...
Joda, enig med deg i det at det er fabelaktig at noen vil adoptere et av verdens foreldreløse barn. Men tror du ikke adopsjonskontoret kommer til å stille spørsmål på samme vis som det er stilt her?? Jeg tror de spørsmålstegna som er kommet er er småtteri i forhold til hva som venter...
Men, bare så det er sagt! Trådstarter er tøff og har pågangsmot, MEN jeg tror hun må finne andre grunner enn det at hun ikke vil gå gravid i 9 måneder ei heller utsette kroppen sin for en graviditet.
ÅÅÅÅ, tenk å ha barn som sov hele natta før de begynte å gå, det skulle jeg gjerne opplevd en gang! Her har det ikke vært snakk om å sove en hel natt før mellom 2 og 4 år( storebror våknet hver natt til rundt 4 års alderen)..
Og sånn ellers, det er jo ikke alle som revner nedentil av å føde heller, mye kommer an på en selv og jordmor også. Jeg revnet en del under første fordi jeg ikke klarte å holde igjen under den rien der hodet kom. Men siden revnet jeg ikke og det var heller ikke noe traumatisk. Men at noen er redd for eller vil slippe plagene ved svangerskap og fødsel, det kan jeg skjønne, selv om jeg selv elsker å gå gravid og føde.
Spør du en del som adopterer, så skulle de nok gjerne ha gått gjennom både 2 og 3 fødsler for å slippe den prosessen det er å adoptere. Hele ditt liv blir blottlagt på godt og vondt, men hovedinnlegger høres jo ut til å være forberedt på dette.
Hva med å bli fosterforeldre? Det er mange barn i vår eget land som trenger et trygt stabilt hjem, kanskje det kunne vært noe?
Har ikke peiling på adopsjon, men vet litt om fosterforeldre da min bror og svigerinne er det. Og jeg syns det er utrolig flott at de åpner hjemmet sitt til et fremmed barn.
Hjelper ikke så veldig det, når det er 100 par i kø for å få adoptere!!!
Lendene barna adopteres fra, har som regel så mange søkere at de setter harde krav til de som vil adoptere! Tidligere lot Kina enslige kvinner adoptere jentebarn, nå er det så rift om barna at de kan tillate seg å nekte singel- adopsjon!
Man får ikke adoptere om man har en psykiatrisk historie, om man har hatt kreft de siste 5-10 årene, om man har for høy BMI, om man er for fattig, om man ikke har god nok utdannelse................
Kjenner mange som har adoptert av forskjellige grunner. Det vanligste er jo at man ikke kan få barn. En har en arvelig sykdom, andre vil ha flere barn, eller flere adopterte. En har ingen mann.......
Flott at noen orker hele adopsjonsprosessen, da. Må si meg enig med Kanutten også; Det som kommer opp her, er bare småtteri i mot hva man må gjennom for å bli godkjente som adoptivforeldre!:eek:
Vet om 2 par som holdt på å gi opp, det ble nesten for tøft!
Har akkurat mottatt mine egne papirer og de er 43 år gamle. De er enda strenger/grundigere nå enn de var den gangen. De første papirene man må fylle ut er bare toppen av papirfjellet, for å si det sånn!;)
Selv om de fleste fosterbarn i dag plasseres med tanke på langtidsomsorg, er ikke barnet "ditt". Som regel må man forholde seg til biologiske foreldre og man blir, som du sier, et offentlig hjem hvor mange har krav på innsyn til en hver tid!
Ikke at det er noe galt i det, vi er i prosessen om å få et fosterbarn akkurat nå:spent:, men jeg som adoptivbarn ser også behovet for å ha et "eget" barn, et som du kan oppdra som du vil, som "tilhører" deg, familien og slekta på godt og vondt, som skal arve deg økonomisk og føre dine (i mangel av et bedre uttrykk)tanker og verdier videre!
Jeg sier ikke at det ikke kan bli sånn med et fosterbarn, men da er det så mye annet som spiller inn!
Jeg må innrømme, at om vi ikke hadde fått egne barn først, ville jeg nok ha gått for adopsjon, ikke fosterbarn. Men vi har våre egne 2 :love: som begynner å bli store, så nå vil vi bruke "foreldreoverskuddet" vårt på et annet barn som trenger oss!
Nei men velger man fosterbarn må det da være ganske sårt å ha en unge noen få år og så evt miste den igjen? Vet ikke så mye om hvordan det virker med slike, men der får vel også foreldrene vite hvem som er fosterfamilie, og jeg kan heller ikke tenke meg å ha biologiske foreldre hengende over meg fordi de er fratatt ungen sin og vil ha den tilbake..
Du blir jo ikke foreldrene til det barnet.. En egenfødt unge eller adoptert blir jo din familie/slektning.. Har jo ikke noe med å eie å gjøre. Regner med du ikke ville levert fra deg ungen din (egenfødt) etter noen år til noen andre?
At jeg vil adoptere selv om jeg kan få barn må jeg vel ikke grunngi? Det burde da holde at man vil hjelpe noen av dem barna som allerede er satt til verden fremfor å lage enda flere? Det finnes da flere folk som adopterer som både har egne barn og som kan få egne barn..
Vet om folk som har hatt fine svangerskap, og jeg vet om folk som har vært sykmeldt i flere måneder og opp til år etterpå..
Det er enorme køer for å adoptere, par må ofte vente i både 2 og 3 år på et barn, og det ER ikke nok barn i forhold til de som vil adoptere. Mange tenker at det jo er mange gatebarn i verden, men man kan liksom ikke bare gå og plukke seg et gatebarn heller, det blir jo noe helt annet. De barna som er på adopsjonslisten er de man må forholde seg til, og pga. enelte lands strenge krav til hvem som får adoptere i tillegg til hvor mange som vil adoptere, så blir køene lenger og lenger.
Ang. fosterbarn så skjønner jeg godt at folk vegrer seg. Jeg kjenner ikke så godt til prossessen, men er det ikke sånn at man kan "miste" dette barnet etter en tid? Jeg blir uvel av å tenke på å få en liten baby i hus og være mamma for denne babyen for så å miste den når den er 2-3 år eller mer. Jeg vet at man er innstilt på at man er fostermor og ikke ordentlig mor, men jeg hadde ikke taklet det.
Ja der står ventetiden på 52 mnd.. Ikke skjønner jeg helt hvorfor Kina skulle være så mye mer populært enn alle andre.. Burde jo være enklere å få en unge hit fra Ungarn eller Bulgaria feks, med tanke på at man må jo reise ned og være der nede etc..
Jeg skulle ønska flere kvinner som har født kunne holde noen gamle tradisjoner i hevd. Tenker spesielt på det fenomenet jeg observerer blant mine bekjente, eldre kvinner her i bøgda, hvor det finnes en slags felles konsensus om at de aller blodigste krigshistoriene om svangerskap og fødsel snakker vi ikke om hvis det er unge/ugifte kvinner (som ikke har født) til stede. Dette ansees som alminnelig folkeskikk blant den eldre garde her omkring. :)
Alle skjønner at svangerskap og fødsel er en fin og fantastisk ting som kvinnekroppen er skapt for å utføre, og de fleste skjønner også at man har et psykologisk behov for å dele denne vanvittig sterke opplevelsen med andre. Men man trenger kanskje ikke å være så innmari grafisk omkring detaljene alltid, tenker jeg da.
De av oss som har levd et liv innenfor Forsvaret skjønner at man hadde jaggu ikke fått vervet mange villige rekrutter hvis man allerede på sesjonen hadde opplyst om krigens gru, og blod og gørr og istykkerrevne kroppsdeler, og kanskje spesielt revnede og oppklipte kjønnsorganer og sånt noe. Det er jo fint og flott at noen er så tøffe at de er villige til å utsette seg for sånt noe frivillig og går inn i det med åpne øyne, men alle er kanskje ikke SÅ tøffe? :o
All ære til den harde kjerne, men tenk litt på den effekten det har på ferskingene når man deler krigshistorier over en kaffekopp eller et glass rødvin.
Dette innlegget er ikke rettet mot noen person her inne på forumet eller i tråden altså, men bare en betraktning fra ei som skjønner dilemmaet til trådstarter veldig godt :ja:
Hehe, word. Og det var nettopp det jeg prøvde å belyse da jeg skrev om mine opplevelser mtp revning og greier i forbindelse med fødsel. Nettopp at det ER ikke så ille som det høres ut. Trådstarter snakker jo om alle slags grusomheter i forbindelse med fødsel og svangerskap, men jeg synes hun har et litt urealistisk syn på det, det ER i de aller fleste tilfeller ikke så ille som man tror, tvert imot. Derfor orker folk å gjøre det flere ganger, tror neppe folk hadde fått mer enn 1 barn om det hadde vært så grusomt. :p
Jeg har ei veninne som har adoptert et barn fra thailand. Krevende prosess og alt det der. Men hun er veldig fornøyd. Han var 4 år da hun fikk han.
Man bør være gift, HELT frisk, god økomoni og nettverk. Kommer ikke på alt, men det var veldig mye.
Hun vil gjerne adoptere en til, men etter hun fjernet en cyste på livmoren, er det utelukket.
Grunnen til at ho gjorde det var at hun har mistet to barn sent i svangerskapet.
Adopsjon er ingen enkel løsning, men heller ingen umulig løsning.
Ja, nå skal ikke jeg starte noen debatt utenfor tema i denne tråden...men selvfølgelig har man et urealistisk syn på noe man ikke har prøvd.
Problemet er når blodige skrekkhistorier skremmer folk fra å tørre og prøve.
I min bekjentskapskrets finnes det utrolig mange som har født og som elsker å fremheve sin egen prestasjon gjennom å brette ut så mange gørrete detaljer som mulig, for virkelig å understreke hvor flinke de har vært, liksom. Det er trist at de ikke klarer å se forbi sitt eget behov for selvhevdelse, og ikke skjønner at de skremmer andre kvinner. Eller kanskje det er nettopp det de gjør? Jeg vet ikke.
Når man så registrerer at flere av disse bekjente kvinnene sliter med sexlivet etter fødselen, og man allerede har fått informasjon om hvilke kroppsdeler som er revet i stykker, klippet og sydd så gjør man seg visse tanker.
Fint at dere som har uttalt dere om svangerskap og fødsler i denne tråden deler sånne positive erfaringer! :ja: Positive, oppmuntrende historier trenger vi flere av i verden, for kanskje å få et mer balansert syn på ting.
NuNu Det er vel lov å ha andre meninger enn andre? Å si at noen kommer med dumme spørsmål gjør med trist:( Det finnes mange spørsmål, kanskje ikke alle så gjennomtenkte, men dumme svar finnes i mengder.
Det er LOV å ha svangerskaps og fødselfrykt, temmelig mange har det, ubegrunnet. Jeg har slangefobi, ubegrunnet, gjør det meg til et dumt menneske?
Det er også LOV å si at man ikke tror at man vil ha et fosterbarn. Det ER en kjennesgjerning at mange fosterbarn har temmelig mange fosterforeldre bak seg, selv om fosterforeldrene kanskje var mere enn bra nok, så kanskje de protesterte på noe som de mente ikke var bra for barnet. Som feks den 5 åringen man hørte om som er autist og ble av BV og barnehage tvunget til å drikke 3 liter vann i løpet av 6 timer og sitte på do nesten hele barnehagedagen. Dette protesterte fosterforeldrene på fordi de så at dette var barnemishandling, men det så ikke BV. Landet vårt har mange slike saker. Jeg kjenner til flere som har vært veldig gode fosterforeldre, men av div. grunner( totalt ubegrunnet i manges øyne), har BV flyttet de til andre hjem. I dag kommer barna hjem til våre venner og gråter fordi de ikke fikk bli der, fordi BV stjal de fra "mamma og pappa":(
Mitt poeng, selv om det finnes mange solskinnshistorier ang. det å ha fosterbarn, så er det dessverre ikke alltid slik. Det er ikke alle som klarer å forholde seg å ha et barn til låns på den måten, det er forskjell på å ha egne barn(egenfødte eller adopterte) og fosterbarn, det er en kjennsgjerning, selv om man føler at barnet kan bli der for alltid, så skjer ofte ikke det.
Da får du lese om igjen det jeg skriver. Så klart vil ingen biologiske foreldre gi fra seg ungen sin. Og det vil jo man heller ikke egentlig om man da får en fosterunge skulle jeg tro? Man blir jo like glad i den og da blir det jo like tungt å gi fra seg den mente jeg.. Det var jo tross alt et retorisk spørsmål.
Jeg ga ingen grunn for at jeg ønsket å adoptere i mitt første innlegg da jeg startet tråden, men det ble SPURT om hvorfor jeg ikke heller ville ha egne barn, derfor svarte jeg på det..... Jeg har ikke noe behov for å brette ut for dere at jeg ikke ønsker å gå gravid, det syns jeg er min egen sak.. Jeg syns det er mer frekt å ikke respektere at noen ikke ønsker å gå gravid.. At dere har solskinnshistorier fra deres fødsler eller graviditet endrer ikke mitt syn på at jeg ikke vil bli gravid. Dere kjenner ikke meg personlig og vet fint lite om dette. Jeg har aldri sagt man ødelegger helsen av å gå gravid, men jeg har selv opplevd folk som har blitt veldig dårlig både før og etter fødsel, og det kan da ingen nekte på.
Og hvor i all verden har jeg sagt det er peanuts å oppdra et barn? Tror du får lese om igjen innleggene mine jeg. Jeg sa bare at man får ikke fysiske skader på kroppen av å oppdra et barn..
Jeg vet om flere som har mistet barn til fosterforeldre, og jeg vet at mange av dem har fått igjen ungene også. Og det syns jeg er flott, at de som faktisk er foreldrene får en ny sjanse.
Jeg startet denne tråden for å få vite mer om adopsjon, og det er jo dessverre ikke så mye folk her inne vet personlig om det, ettersom mange her heller prater om graviditet og føding.. :) Det var ikke det jeg spurte etter....
Blir det ingen adopsjon for meg så forblir jeg barnløs, noe som egentlig jeg hadde slått meg til ro med.. Uansett ikke noe som haster for meg, skulle jeg adoptert så blir det nok et par år frem i tid..
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
