I uken som har gått fikk jeg en invitasjon til klassefest via Facebook med klassen min fra barneskolen, da det er 10 år siden vi gikk ut. I den forbindelse lurer jeg veldig på hva jeg gjøre. Saken er at jeg var klassens "hakkekylling", den tjukke brilleslangen som ikke røyket/drakk og var skoleflink som var fritt vilt for alle å tråkke ned i søla. De siste årene på barneskolen var veldig vonde, og de neste tre årene på ungdomsskolen ble ikke noe bedre, da jeg havnet i samme klasse igjen med flere av mobberne. VGS slapp jeg heldigvis unna å havne i samme klasse som noen av dem, selv om flere gikk på den samme skolen. Flyttet fra hjembyen min for over tre år siden for å studere, og i samme slengen for å begynne på nytt i en ny by der jeg kunne være en i mengden, og ikke skille meg ut.
Jeg har egentlig ikke noe ønske om å treffe noen av disse folkene igjen. Gjennom flere år med mobbing og utfrysing brøt de ned selvbildet mitt, og i en alder av 22 år sliter jeg fortsatt med ettervirkningene av dette; sosial angst, depresjon, overvekt (I ungdomsårene hadde jeg perioder der jeg sultet meg, for så å overspise uten å kaste opp). Blikkontakt er jeg utrolig dårlig på, da jeg fortsatt husker de nedlatende blikkene fulle av hån og fordømmelse fra den gang. Jeg prøver å legge det bak meg, men når man i ung alder blir fortalt at man ikke er verdt noen over flere år, ender det med at man tror på det selv. Trodde jeg skulle klare å bli mer sosial under studietiden, men det har vist seg vanskelig.
Samtidig sysler jeg litt med tanken på å gå. Jeg klarer ikke å glemme, ei heller tilgi, men ved å konfrontere fortiden min klarer jeg kanskje å komme meg videre? Etter å ha lagt om til lavkarbokosthold i sommer og deretter meldt meg på EasyLifekurs (VLCD med pulvershake; kombinerer med lavkarbomat når jeg nå har begynt å innføre fast føde igjen) har jeg gått ned over 25 kg, og jeg burde klare å gå ned til en mer helsemessig normalvekt innen klassefesten (slutten av april neste år). I takt med at kiloene forsvinner merker jeg at selvtilliten øker, og det hadde vært litt gøy og dukket opp der i den lille (?) sorte og sett relativt OK ut. Antakeligvis ble jeg nok bedt for syns skyld, tror ikke noen av mine gamle "klassekamerater" tror jeg vil dukke opp. Det blir nok mye fyll utover kvelden, og da får jeg vel høre det at jeg ikke drikker, men det kan sikkert løses hvis jeg finner noe lavkarbovennlig alkoholfritt å ta med meg.
Merker også at den invitasjonen påvirker valgene jeg gjør i matveien, ble straks mer strikt når jeg planlegger måltiden fremover. Hadde lyst til å prøvebake en formkake til jul i helgen (smake på litt og fryse ned resten), men så for meg ansiktene deres og lysten forsvant. Blir litt frustrert av meg selv, for det er for min skyld jeg prøver å gå ned og endre kostholdet, ikke deres!
Det er heldigvis lenge til og jeg har god tid til å tenke meg om, men lurer på om det er andre som har vært i samme situasjon? Møter man opp på ting der man ikke kan fordra de andre deltakerne og verdiene de står for, og hvordan takler man det? Er litt redd for hvordan jeg vil reagere ved å stå ansikt til ansikt med dem etter så mange år - ikke at jeg har tenkt å lage en scene, altså!
(Beklager lagt innlegg, men var så godt å få det ut!)
Skjønner godt at det er vanskelig det her.. Ble mye mobba frem til ungdomsskolen selv.. Måtte le litt når jeg så at den værste mobberen min nå har blitt prest:p Tror det er viktig å huske at disse folka ikke er 12 år lenger. Er sikkert noen drittsekker der, men man forandrer seg jo ganske mye på 10 år da:) Jeg er hvertfall ikke personen jeg var når jeg gikk på barne og ungdomsskolen. Tror du ikke det kanskje kunne vært god terapi å få møtt dem igjen og kanskje se at de er "normale" personer og ikke minst få vist dem hvor flott du er da.
Jeg skal også på sånt i år.. :) Jeg har nå gått opp 30 kg siden jeg gikk på ungdomsskolen og det er jo 10 år siden.. Ikke så kult men jeg har bestemt meg for å gå.. Er jo på vei ned igjen og har gått ned 10.. Jeg var nok ikke venner med alle men jeg regner med folk flest kanskje har blitt "voksne" og mer seriøse nå.. :) Så jeg tror det skal gå bra :D Gleder meg til å se igjen noen av dem også :)
Jeg må si meg enig med Nellie, disse menneskene er ikke de samme som de var den gangen - og det er ikke du heller! Du og de har alle blitt voksne, og som voksen har DU en mulighet til å håndtere en slik situasjon på en annen måte enn som barn. Jeg synes også du skal gå - og kanskje alliere deg med noen du hadde litt bedre kontakt med enn andre om det er mulig? Muligens vil du gå, føle deg ganske vel med deg selv, og gå hjem med en ganske deilig følelse inni deg :)
Det finnes lavkarbo-alternativer alkoholmessig, både øl, cider, hvitvin og sukkerfritt blandevann i drinker så da gjenstår det bare for deg å bestemme deg om du skal drikke eller ikke.
Hvis voksne folk (nå er ikke alle 22-åringer spesielt voksne forsåvidt...) mobber andre fordi de ikke drikker, ja da kan de dra en viss plass! Ærlig talt. Sånt er jo bare idiotisk og folk som gjør slikt har rett og slett lite mellom ørene.
Men må du bestemme deg nå? Du kan jo vente til fristen for påmelding nærmer seg og så kjenne mer på det når den tid kommer. Om du velger å gå så gjør du det med hevet hode! Du er ei flott jente med masse bein i nesa og du kommer til å se ut som en hot babe! Garantert! :ja: Lykke til! :klem:
Når jeg fikk samme invitasjon for en del år siden så valgte jeg å ikke dra. Kan ikke klage på mobbing eller noe slikt, men jeg hadde bare ikke noen spesiell kontakt med de i klassen på fritiden. Jeg så bare ikke noe vits i å dra på fest med mennesker jeg ikke ville hatt ønske om å omgås ellers.
Ble forøvrig også invitert av den klassen jeg hadde gått i 2 år på barneskolen, og dit dro jeg :) Så for min del handler det om å omgås mennesker jeg føler meg vel sammen og ikke hvem jeg føler jeg bør omgås.
Jeg synes absolutt du burde dra!!:ja: Som flere sier, det er store muligheter for at mobberne nå er blitt litt mer voksne! For alt vi vet kan det være at de skjemmes pga det de har gjort mot deg, og ikke vil gå av den grunn? Eller at de vil komme med beklagelser?
Synes du burde kle deg helt smashing, gjerne få sminken gjort profesjonelt eller få en god venninne til å dolle deg! Eller selvsagt gjøre det selv :p På denne måten kan du være helt overlegen de andre, og rett og slett ta rotta på de!!! Ofte er det de mest populære/mobberne som faktisk ikke har kommet noe vei i livet...
Misforstå meg riktig...utseendet burde ikke telle... Men ser du helt topp ut, vil du føle deg topp! Og med det kommer selvtilliten til å gå inn døra, stolt og rak i ryggen!
Lykke til uansett hva du velger å gjøre! Men er ganske sikker på at å gå, vil få deg til å kunne legge et kapittel bak deg...:)
Jeg fikk også en invitasjon til en jubileumsfest, i fjor. Jeg ble mobbet de siste par årene på barneskolen, og hele ungdomsskolen. Var tidlig utviklet, og mer skal det ikke til. Jentene var verst, som ofte er...
For meg var det ikke noe alternativ, jeg har ikke noe ønske om å omgås søplehuer. Men jeg ser ditt argument om å komme deg videre fordi du har slitt med at du ble mobbet, hvis du tror det kan hjelpe deg, syns jeg det er en god grunn til at du skal gå.
Men jeg er uenig i at de menneskene ikke er de samme. Det vet man aldri. Jeg vet flere eksempler på at mennesker har forandret seg lite fra de de var da de var barn. Har ikke sett motsatte tilfeller, men de finnes så klart, man har jo hørt/lest om mobbere som har innsett hva de har gjort.
Lykke til, hva du enn velger å gjøre. Og gratulerer med den flotte vektnedgangen!
Jeg har glatt ignorert mine jubileumsinvitasjoner. Omgås ikke søplehuer jeg heller (syns det var godt sagt, Imp).
Og nei, jeg tror aldeles ikke at folk forandrer seg så veldig, men de blir bedre til å skjule sine mindre tiltalende sider. Bruke en hel kveld på de folka som var med å ødelegge alle de årene for meg? Aldri. Vil du gjøre det for deg selv eller gjøre det for dem?
Jeg syntes du skal gå jeg! Jeg gleder meg selv til jeg får slike invitasjoner om noen år, for da skal jeg sannelig "vise dem!". Ble selv mobbet mye for overvekt på barne og ungdomskole. Nå er jeg på vei nedover og får myye bedre selvtillit. Så hvis jeg hadde vært deg ville jeg vært stolt over meg selv og hvor mye jeg hadde gått ned, tatt på meg det fineste jeg hadde (og følte meg vel i), pyntet meg og dratt med hevet hode!
Nå er jeg to år yngre enn deg og jeg "møtte" han som mobba meg gjennom hele grunnskolen(!) - han har IKKE forandra seg. Han mente det var MIN egen feil at jeg ble mobba, at jeg overdrev (er det mulig å overdrive 9-10 skoleår med mobbing, fysisk, psykisk mobbing?), at jeg måtte slutte å sutre sånn over det, det var bare erting.
Så du kan risikere at de drittsekkene ikke har forandra seg, slik som han. Jeg trøster meg med at han er en av de usleste personen jeg noensinne har vært borti. Han er til og med lavere enn meg og ikke den peneste fyren jeg har sett (og jeg liker ikke en gang gutter..):o Så jeg godter meg litt nå i dag at jeg er et bedre menneske enn han (selv om det kanskje ikke virka slik av det jeg skrev rett over her nå:p)
Den dagen vi skal ha klassefest skal jeg troppe opp og vise meg frem - da kan dem bare angre på alle de årene - de gikk definitivt glipp av en fantastisk person:) Fordi jeg er faktisk det, selv om de sa noe helt annet så er jeg det. Han/de har ødelagt halve livet mitt (med tanke på at jeg bare er 20 år..), men morgendagen får de ikke ha!
Hadde han som leda det hele i alle de årene derimot sagt unnskyld, jeg er oppriktig lei meg for hvordan jeg behandlet deg, da hadde jeg kanskje tilgitt ham og alt det der, men han tror jeg ikke kommer til å forandre seg, noensinne. Han er bare en tåpelig drittsekk som tror at det er ok å behandle andre slik som han gjorde...
Så ikke sats for høyt på at de har blitt voksne, du kan bli meget skuffet (hans intensjoner når han sendte fb-venneforespørsel var å sjekke om jeg var lesbisk...:o)
Må også bare legge til at det er sant at det er mange som ikke forandrer seg, men noen gjør det faktisk også! Senest i forrige uke fikk jeg et brev på facebook av en gutt jeg gikk på barneskole med som mobbet meg hver dag. Han sa unnskyld for måten han behandlet meg på, for alle stygge tingene han sa og at han var flau over seg selv. Han sa tilogmed at jeg så bra ut ;)
Jeg godta meg da kan man si!
Vi hadde tiårsjubileum for ungdomsskolen i år. Den verste mobberen måtte drikke seg til mot for å tørre å komme. Han visste at han hadde vært slem med mange og var veldig flau. Men utover kvelden klarte han å lire av seg noen stygge kommentarer som viste at gammel vane var vond å vende. Det gjorde ikke så mye egentlig. Selv om han ikke hadde forandret seg så mye, så hadde alle generelt blitt mer selvsikre. Folk støttet den som ble "mobbet" og sa til mobberen at det ikke var greit å si slik og at han måtte skjerpe seg. Den som prøvde å mobbe endte med å bli mobbet egentlig. :snill:
Og det er veldig sant med at mange av de mest populære ikke har fått noe særlig ut av livet sitt. Som Bill Gates sa på ett foredrag på en skole: "Vær snill med nerdene. Du vil sannsynligvis jobbe for en senere i livet."
Jeg stemmer for at du skal pynte deg opp, stråle mer selvsikkerhet enn de forventer og ha det gøy på klassefest. Det er vel noen der du gjerne skulle ha hilst på, alle kan vel ikke være drittsekker? Jeg holder kontakt med veldig mange fra ungdomsskolen, og valgte bevisst å sette meg ett annet sted med folk jeg ikke hadde snakket med på flere år. Ble gjenforent med flere stk. :snill: Vi har hatt kortspillkveld, og planlegger en spillekveld til i nærmeste fremtid.
Mitt råd er å gjøre det du vil, ikke press deg selv i forhold til noe du ikke vil. Det er ennå en stund til festen, og mye kan skje før april. Melde deg på hvis det er det du vil, du kan alltids la være å dra hvis du merker det blir for tøft.
Den beste "hevne" er å ha et godt liv. Og det har du, og du er på full fart til å få bedre helse og et enda bedre liv nå som du har funnet en livstil som passer deg!
Jeg har aldri mobbet noen eller blitt mobbet, men har vært på "mange" gjenforeninger.
Jeg tror at det kan være for tidlig til at folk har forandret seg så veldig, det fnnes hauger av umodne mennesker. Det har alltid undret meg over hvor opphengt folk har vært i hvordan man var på barneskolen f.eks. Man henger på en måte igjen i det bildet man hadde av vedkommende den gangen.
Dersom du kommer og ser smashing ut, kan det faktisk hende at det er noen som føler seg litt truet av det og sender deg et blikk eller hvisker noe bak ryggen din som gjør at du blir satt helt tilbake til den gangen.
Jeg tror nok at jeg ville ha ventet til neste gang det var klassefest og selvtilliten hadde vokst seg enda større.
Dersom du går på festen kunne det kanskje ha vært lurt å tatt kontakt med et par av de i klassen som du likte best på forhånd sånn at du hadde noen du visste du kunne stole på og som du kunne stråle sammen med:D
Tusen takk for både gode og hyggelige svar! Jeg er enig i flere av argumentene dere nevner for/imot. Etter en del tenking bestemte jeg meg for å svare kanskje. Det er rundt 5 måneder til, og mye kan skje på den tiden. Regner med at invitasjonen på Facebook i første omgang er for å kartlegge hvor mange som eventuelt dukker opp, og at det kommer en mer seriøs henvendelse senere. Jeg må nesten bare se det ann hvordan jeg føler det da. Går jeg skal det være for min skyld (for å komme meg videre), og ikke for deres, men jeg skal prøve å gi de en sjanse. Alle var selvsagt ikke like ille, men opplevde det den gangen som sårende at de som ikke ativt deltok i mobbingen, taust så på eller overså meg. Håpet er iallefall at jeg på den tiden til neste år har kvittet meg med de resterende kiloene, og at jeg faktisk liker og aksepterer den personen jeg ser i speilbildet...
Vet du hva, jeg synes det er fantastisk at du er så åpen som du er! Mobbing i barndommen (forsåvidt også i voksen alder) er beintøft å forholde seg til der og DA - men også å bære med seg mens man vokser opp. Det er utrolig hvordan andre kan påvirke ens egen selvtillit og forhold til andre mennesker på denne stygge måten. Det å oppleve at andre som ser dette - ikke griper inn, føles som et svik, og enda en bekreftelse på at man er ikke sett på som mye verdt. Jeg har vært gjennom mye av det samme - slet mye med at jeg ikke FORSTO hvorfor jeg ble behandlet på denne måten av andre heller... heldigvis hadde jeg en sterk familie som bygde opp selvbildet mitt hjemmefra, men jeg husker mange stunder hvor jeg grudde meg til å gå på skolen... jeg elsket skolen, var skoleflink og sugde til meg kunnskap, men det å bli angrepet på forskjellige måter til de mest overraskende tider var ekstremt krevende å forholde seg til.
Jeg fikk ikke meg en venninne som jeg kunne stole på før jeg nærmet meg 18 år... senere har jeg vært flink til å plukke få, spesielle, vakre og gode venninner som sakte men sikkert har hjulpet meg med å bygge selvtillit. (og jeg har vært flink til å "kvitte" meg med de som har hatt dårlig påvirkning på meg også). Allikevel opplever jeg at i situasjoner som "ligner" de jeg opplevde som barn kan få denne tøffe, selvsikre og selvstendige jenta med høy utdanning til å føle seg som ei lus...
Fordelen med å tippe over 20 som du har gjort, er at du i veldig mye større grad kan velge hvem du vil omgås! Du kan velge å si fra når du blir behandlet dårlig, du kan velge å gå derfra med hodet hevet. Du kan velge hvordan andres atferd skal påvirke dine følelser (ja, man KAN faktisk velge dette!), det er nemlig slik at ingen andre i realiteten kan bestemme hvordan du skal ha det inni deg, det kan bare du :) Dermed er det lettere å jobbe med dette fordi det er DU som kan gjøre justeringer i deg selv, man kan ikke endre andres atferd, kun sin egen reaksjon på andres atferd.
Den dagen jeg lærte dette, pluss et par teknikker på hvordan gjøre det, endret livet mitt seg fra å være svært negativt og deprimerende (så langt ned man kan komme faktisk), til å kunne lete etter positive ting, til å være oppmuntrende overfor meg selv og andre - og til å kunne gå videre :)
Jeg har et par bøker som har hjulpet meg veldig med å finne ut hvordan dette skal gjøres, de sier egentlig det samme som min terapeut lærte meg for over 15 år siden. Jeg sier ikke at livet etter å ha lest disse plutselig blir en dans på roser, og lykken flommer over, men for min del så har de gjort at jeg tilbringer MER tid på den positive siden, og MINDRE og kortere tid i den negative. Som et svært følsomt menneske, spesielt overfor andres kroppsspråk og følelser må jeg bare ta med angsten og depresjonen som av og til følger med - men det er ikke DET som lengre styrer livet mitt :)
Jeg ønsker ikke å fortelle deg hvordan du skal leve ditt liv, eller håndtere de tingene som har skjedd med deg - jeg håper du ser det. Jeg ønsker bare å dele det som har hjulpet meg, i håp om at også andre kan finne noe de kan bruke positivt i sitt eget liv :) Du er tøff, du er her fremdeles, nå er det "bare" å finne ut hvem du er på ordentlig - så upåvirket som mulig av andre menneskers handlinger overfor deg :)
Bøkene jeg har hatt mye glede av å lese:
Randi B Noyes: Kunsten å lede seg selv (lett og liten bok)
John Berglund: Vekst og endring (litt tyngre og mer detaljert bok innen samme tema)
Jeg har lest alle innleggene og jeg kjenner meg igjen i din historie sunako og mange andre.
Vil bare si at om mobberne er blitt voksne, er det kanskje like vanskelig for dem å møte deg. Og det er en usikkerhet som gjør at noen bare må trokke på andre.
Vet det er vanskelig å møte sin "egen fortid" på den måten. Jeg klarte det ikke.
Men; jeg håper for din del at du tar kontakt med legen din, og får psykologhjelp. Det her jeg fått- Og jeg har fått et nytt liv.
Uansett hva du velger å gjøre- Lykke til.
Åhh. Kjenner meg så gæli igjen i alle historiene over her, :( jeg hadde også en sånn oppvekst. Sånne gjenforeninger har jeg alltid holdt meg laaangt unna, de søppelfolkene kan definitivt få seile sin egen sjø for meg.
Jeg ble utvist i en hel uke en gang på ungdomsskolen, fordi jeg til slutt tok igjen med mobberne mine. De var tre stykker, mye større og eldre enn meg, som holdt meg nede i en snøfonn og banket meg på en bortgjemt plass i skolegården. Da kjente jeg at "hovedsikringa" i hodet mitt bare røyk, og jeg griseklikka og slo og sparket tilbake. De var tre større gutter, jeg var ei lita jente. Jeg lyktes med å treffe hovedmannen med et skikkelig velretta spark midt i julebjellene med et knas. Derav utvisningen av meg. ;) Dette er 26 år siden. Har hørt av bekjente fra bygda at denne fyren og kona ikke klarer å få barn. Hmm.... :rolleyes: Lurer på hvorfor.
Hevn smaker best når den serveres kald.
Hold deg unna gjenforeningsfestene inntil du er rede til å knuse noen julebjeller som takk for sist... :cool:
Om jeg hadde blitt mobbet og hele klassen var med på det og jeg ingen venner hadde ville jeg aldri i livet dratt på klassefest. Jeg ville respondert på invitasjonen med et:
Å, vil dere ha en å mobbe på festen? Det var underlig etter så mange år. Tror du virkelig jeg ønsker å se dere så kjipe som dere var mot meg? Hvor dum går det an å bli?
Om du skulle troppe opp modelltynn hadde de jo på et vis vunnet. De hadde med sin gamle oppførsel fått deg til å forandre deg og da på en måte kunne rettferdiggjøre sin oppførsel i ettertid. De kan tenke at de satte deg jo bare på plass; du hadde tykk kropp og nå er det rettet opp slik at du kunne ha håp om godtakelse.
Jeg ville ventet til de var enda mer voksne og ikke kommet før noen sa unnskyld og viste interesse for den du er nå.
Da jeg gikk på skolen var jeg hverken mobber eller offer, men den som tok meg av mobberne fordi jeg regnet med at ingen ville kødde med meg. Kun e'n jente ertet meg en gang men etter det snakket jeg ikke med henne. Hun var verdiløs i mine øyne. De man får respekt av respekterer man, og de man ikke får respekt av får ikke respekt tilbake heller.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
