Nå om dagen, med dietter, trening og stor livsstilsendring, får jeg stadig spørsmålet om hvor mye mer jeg har tenkt å gå ned i vekt... Når jeg sier 10kg, slenger alle ut av seg at de syns det såååå mye og unødvendig. Jeg har jo trots alt blitt så mye tynnere.... Men selv er jeg ikke enig...ja, jeg har blitt mye slankere og i mye bedre form, men fornøyd? Nei, er ikke det.... Når jeg står forran speilet ser jeg fortsatt valkene, fettet og andre ymse ting. Man får jo etterhvert et bilde i hodet om hvordan man gjerne vil bli, men er fort gjort å få for store forventninger. Vet jo at jeg ikke blir perfekt, at kroppen vil bære preg av overvekt og graviditet. Fort gjort å bli kritisk... Men, selvfølgelig er nytt liv med nye gode vaner det viktigeste :D
Hva tenker dere andre om dette? Har dere satt dere mål? Eller velger dere å stoppe når dere er fornøyde?
Jeg har satt meg et mål og dit skal jeg. Ikke noe lenger.
Grunnen til det er at jeg har vært der før og vet av den erfaringen at jeg ikke blir fornøyd der, selvom det er der grensa for en sunn vekt går for meg.
Ikke i følge BMIkalkulatoren, men i følge bilder fra back in the days:)
Jeg har satt meg et mål som er ca 10 kg lettere enn der jeg er i dag. Men jeg stresser ikke med det. Målet er der jeg får BMI som normalvektig. MEN, dersom kroppen min sier stopp og vil være der jeg er i dag, så er jeg faktisk fornøyd. Jeg har ikke vært så lett siden ungdomsskolen. Jeg har fått MYE bedre helse og koser meg med maten. Så selv om vekta mi går opp og ned de samme 2 kiloene nå, så kjenner jeg at det ikke gjør så mye. For jeg har forbedret mine helseutsikter mye ved å kvitte meg med 20 kg. Jeg er enda ikke normalvektig. Kanskje jeg aldri blir det. Det gjør ingenting. Man må bare bli gla i den man er og det man har. Jeg prøver å elske valkene, hengepuppene, strekkmerkene og alt det andre som er der. Jeg kan ikke være noe annet enn det jeg er. Jeg må bare like meg.
Tjaa. Til syvende og sist vil jeg nok ikke si meg fornøyd før jeg har en BMI innenfor normalområdet, men da mener jeg 24,9 - ikke mye lavere. :) Grunnen til det er vel mest at da føler jeg kanskje at jeg har "på papiret" at jeg ikke er overvektig lenger, selv om jeg husker at jeg var fornøyd selv da jeg en gang i tiden lå rundt BMI 26. Vet at disse tallene også er ganske meningsløse, egentlig, men jeg vil så gjerne at vekten min skal være "uangripelig", og liksom være helt sikker på at jeg ikke har overvekt som kan skape tilleggssykdom for meg.
Jeg er veldig lite opptatt av vekt egentlig. Jeg vil gjerne at den beveger seg for å se at dietten fungerer. Jeg har også satt 65-70 kg som et "mål", men vet med megselv at om jeg står på 72 kg og føler meg komfortabel, glad og en tanke attraktiv så har jeg ikke noe stort behov for å gå ned mer :)
JEg har satt mål som 65, men kan godt gå litt under det har jeg tenkt. Må se det litt ann, sist jeg var den vekta var da jeg giftet meg, 23 år gammel- og da var jeg vel 62-63, kunne godt hvert der igjen:D Men når er jeg 30 og har 3 unger, og tenker kanskje at under 65 ikke er ideelt for meg lenger.
Tenkte en liten stund på at jeg skulle være fornøyd når jeg når 70, men har funnet ut at jeg ikke skal stoppe der, skal ned på 65- det er hvertfall sikkert. Men egentgli så kan jeg aldri gi slipp på dette kostholde, for da havner jeg bare opp i vekt igjen, og det kan jeg ikke. Så går litt å tenker på hva jeg skal spise når vekta er nådd, og kanskje jeg bare fortsetter, så får vi se hvor vekta ender.
Jeg satte meg et mål om å komme såvidt innenfor grensen til normalvektig, og der er jeg, med en BMI som stort sett varierer mellom 24 og 25 alt ettersom når i måneden det er. Så jeg har gitt meg der jeg sa. Men jeg er ikke fornøyd, og vurderer stadig om jeg skal fortsette litt til og gå ned litt til. Jeg har i alle fall bestemt meg for å vente til etter nyttår.
Men det er jo det med at kroppen uansett ikke blir perfekt. Huden trekker seg ikke fortere sammen om jeg slanker bort resten av fettet som er inni, så magen blir uansett ikke stram og fin. Men jeg satser på at det går seg fint til etter hvert. At utseende og forventninger møtes på midten et sted.
Jeg har også satt meg som mål å komme ned i 63-65 kg. Da vil jeg være "normalvektig".:)
Har ennå en del kilo igjen, så jeg håper å greie det til ferien 2011. :_plystre:
Da vil jeg være fornøyd.....tror jeg:cool:
Noen ganger ser jeg meg i speilet og tenker at "hey, jeg har den fine kroppen". Og det har jeg også, med klær på, og gjerne med hold-in-strømpebukse under:p
Så kler jeg av meg og ser magan vettu, så syns jeg at jeg ser ut som jeg trenger å ta av minst 40 kg til!!:eek:
Blir aldri enig med meg selv. Min frykt ligger vel i å ikke klare å stoppe å gå ned i vekt når det er nok:p
For øyeblikket tenker jeg at jeg skal være fornøyd dersom jeg kan handle klær i "normale" klesbutikker igjen. Med andre ord har jeg ikke noe konkret vektmål, men jeg vil gjerne kunne handle klær der klesstørrelsene stopper på 46/48 :o
Det er farlige greier når man kan det. Var str. 54 eller xxxl i fjor og nå er jeg sånn type 40 eller medium/small og kan handle på en hvilken som helst butikk. Og det gjør jeg jo. Til de grader. :p
Kjenner meg veldig igjen i dette. Føler det sånn selv rett som det er... Ene dagen ser jeg meg i speilet og syns rett og slett jeg ser smashing ut :P Magen er fin og "flat" og ja, humøret er på topp :) Andre dager igjen føler jeg meg som en potetsekk. Valker, fett og gugg. Men er vel litt sånn det blir når man har en kropp som er så mye i forandring. Plutselig kommer man inn i de buksene man ikke fikk over knea, men vekta viser fortsatt mange kg overvektig....
Kjenner også meg litt igjen i den frykten for å ikke klare å stoppe. at man på en måte kan bli litt hekta....:S
Ellers er det spennede å se hva alle dere andre har skrevet også. Har tenkt litt på dette i det siste, så flott å lese andres tanker rundt dette:)
I så fall tror jeg at jeg liker å leve litt farlig :p Heller det enn å stå i butikken og vite at du MÅ ha ny topp eller bukse, og ikke fordra noe av det de har i butikken. Å stå der og skulle vurdere hva som er "minst ille" ser jeg veldig frem til å slippe ;)
Handlet aldri i butikker før. Orket ikke. Bestilte alt online. Nå har jeg slutta med det og handler i butikker. Så står jeg der med hendene fulle og må nesten velge hva jeg vil ha (luksusproblem :P), men det er ganske stort for noen som ikke har hatt spesielt mye klær de siste 10-15 årene.
...det er bare det at det er litt for mye klær i skapene mine nå, og jeg er 159 og veier 75 kilo omtrent, så jeg er jo sånn passe feit enda, og masse av klærne er blitt for store og sånn :P
Jeg vet med meg selv at fornøyd kommer jeg aldri til å bli. Mitt drømmemål er 68 kilo (BMI rett under 25), men så lett har jeg ikke vært siden gymnaset så et mer realistisk mål er på rundt 75 kilo. Jeg har med andre ord sagt til meg selv at alt under 75 kilo er akseptabelt og at jeg da skal si meg fornøyd. Alt jeg evt. går ned etter det tar jeg som en bonus. Jeg var ca 75 kilo da jeg traff mannen min, og jeg ser på bilder fra den gang at jeg så ganske så bra ut :ja:
Og jeg veit ikke om jeg gidder å komme meg ned på 60-tallet heller :p Kasta uansett bort så mye tid på å være misfornøyd når jeg var der for mange herrens år siden så jeg vil heller bruke litt mer tid på å nyte livet et sted på 70-tallet i stedet (og på 80- og 90 tallet også så lenge som jeg er der) :)
Jeg er snart i mål, men vet ikke om jeg er helt fornøyd ennå.... Tror jeg tar litt til, men får mange kommentarer om at nå må jeg ikke bli tynnere. Synes selv at jeg ikke er spesielt tynn. Men har litt dårlig matlyst for tida, og hvis kuren er vektstabiliserende (som jeg har lest et sted her inne) er det vel ingen fare med å fortsette litt til? Men lurer jo litt på om jeg noensinne blir fornøyd? Er dessuten litt engstelig for å legge på meg når jeg øker antall g karber. Har kanskje fått et "sykelig" sært forhold til karbene...
Jeg har hørt at forskning har vist at de som har BMI rundt 27 er de som lever lengst og er friskest. Så kanskje man ikke trenger å stresse med å komme ned til under 25? Jeg vet ikke helt hvor jeg har hørt det da. Så jeg har desverre ikke noe kilder å vise til. Jeg tror at helse absolutt ikke kommermed BMI-tall. Muskler, fett, beinmasse og mange andre ting har mye å si for det tallet. Og på lavkarbokonferansen var det noen som sa at helsefordelen ved lavkarbo kom også uten vektnedgang. Tenk for en helsefordel vi får av både lavkarbo og vektnedgang.
jeg driter i bmi og vekt, så lenge jeg får bort bollemagen og fleskearmer/lår og sånt så skal jeg være glad.. :D Så lenge jeg kan komme meg inni en Medium i klær og få på meg de skoa jeg vil... :)
Jeg tenker at man skal være fornøyd når man lever sunt og tar vare på kroppen så godt man kan, og utseendemessig være fornøyd når man har blitt så fin man kan utfra det som er realistisk mulig å få til. Hva andre måtte mene er lite viktig. Det er ikke de som skal representere seg selv med den i verden.
Enig med deg, og det er det mange andre her inne som er. Desverre er det slik at samfunnet forøvrig er svært opptatt av BMI. Ta f.eks. forsikringsselskaper: Skal du ha en livsforsikring så må du betale en høyere premie dersom du har BMI utenfor normalområdet. Har du en riktig høy BMI kan du bli nektet livsforsikring. Da jeg og min mann søkte på livsforsikring hadde jeg en BMI på ca 29 (Dog var jeg frisk og sunn, spiste lavkarbo og trente 4-5 ganger i uka på den tiden) og jeg betaler altså litt mer i premie enn om jeg hadde hatt BMI under 25 :rolleyes: Da jeg for 4 år siden var hos legen for å få hjelp til vektnedgang satte hun opp 68 kilo som vekta jeg skulle jobbe meg ned i, basert på BMI'en og uten å ta hensyn til muskler. Da jeg derimot var på Fedon-klinikken og fikk veid meg på en skikkelig vekt fikk jeg beskjed om at dersom jeg opprettholdt musklemassen min ville det helsemessig være nok å gå ned til tett oppunder 80 kilo.
Det er forøvrig rett som du sier at BMI fra 25-27 regnes som lett overvekt, men ikke helseskadelig :ja:
hmm.. vanskelig å svare på egentlig. Har et langt mål om å veie 69 kg. Men er veeeldig fornøyd om jeg når 75. Men samtidig er jeg veldig redd for å ha et mål på vekta for å føle meg fornøyd med meg selv. Hva skjer når jeg når 69 eller 75 kg?
er jeg da "ferdig"? Redd for å slippe opp og plutselig legge på meg igjen! Jeg er i grunn fornøyd med det jeg veier nå, men jeg tenker jeg fortjener å gå ned mer! for min egen del. Gleder meg, men samditig gruer meg til å nå målene mine. Det er da utfordringen starter for min del. Å holde vekta :)
tror jeg blir fornøyd når det sunne matinntaket og treningen går av seg selv :)
takk for at du satte igang tankene rundt dette :) Tror det hjelper å gå ned i vekt og holde vekten hvis en er veldig bevisst på tanker og følelser rundt dette med vektnedgang.
Jeg var egentlig fornøyd og sa meg ferdigslanket da jeg kom ned på 64 kilo. Men etter to år på lavkarbo så var jeg også blitt så glad i lavkarbomaten at jeg liksom bare fortsatte å spise sånn som jeg var blitt vant til. Med det resultat at jeg gikk ned sju kilo til, uten å tenke over det engang. Jeg prøvde ikke heller. Kroppen bare justerte seg ned dit den ville være. Selv synes jeg nå at jeg er blitt for mager og kunne tenkt meg litt mer kjøtt på beina, men på lavkarbokosthold ligger kroppen dønn fast på 57 kilo åkkesom.
Tror ofte at kroppen bestemmer selv hvor den vil være på vekta. :ja:
Men "fornøyd"...tja, si det?! Det sitter vel mer mellom øra enn andre plasser? Jeg tror det er viktig å ha en bevisst prosess omkring sine tanker, følelser og holdninger knyttet til mat, vekt og selvbilde, samtidig som man går på lavkarbo eller andre "slankekurer" og kosthold. Man kan ikke bare fikse på symptomene (overvekt), man må også prøve å jobbe med årsaken til at det ble sånn i utgangspunktet.
Jeg vil egentlig ikke ned kjempe masse mer, tenkte målet skulle vœre rundt 75 kg, jeg har ingen planer og lyst å bli super tynn. Ikke noen ønsker om å gå under 70 kg.
Det eneste jeg vil ha vekk er magen, som jeg håper blir operert bort til sommeren.
Når jeg kontaktet en klinikk om bukplastikk så fikk jeg beskjed at jeg trengte å komme ned til 80 kg for å bli operert.
I dag veier jeg nok under 90 kg, kanskje rundt 87 kg + - , om jeg er heldig (har ikke veid meg på rundt 5 uker).
og er faktisk ganske fornøyd med meg selv nå (når jeg har på meg klœr, ikke uten), hadde det ikke vœrt for den forferdelige magen og puppene som har blitt mindre.
Oi, det var da veldig streng BMI-kalkulator du hadde, da - på melk.no sier de at jeg må veie 58 kg. for å ha en BMI på 25. Og jeg er 152,5 cm høy :rolleyes:
Flott å se hvilke tanker dere har rundt emne:) For ja, kroppsbildet forandrer seg når vekta går ned... I alle fall for meg. Når jeg var på det tyngste hadde jeg på en måte gitt opp å se bra ut. Ga litt pokkert. Likte ikke de klea som ble solgt i min størelse osv. Nå som jeg har mista endel kg/cm, har jeg blitt mer kritisk og pirkete. Har et mye større ønske om å se bra ut liksom...kansje mer forfengelig:P Ikke meningen å virke kroppsfiksert, for ja, jeg syns det er fantastisk deilig å få bedre helse og miste vekt:) Men syns det er viktig å reflektere over disse sære tankene som dukker opp i hode når man har en kropp i stor forandring:)
Det er kanskje mange av oss som har vært der at vi bare har "gitt opp" som følge av kroppsstørrelse, vanskeligheter med klesstørrelser og generell mistrivsel med speilbilde. Jeg ga i alle fall fullstendig blaffen i mitt ytre, hvilket lot seg reflektere i hår og hud og alt annet også. Nå er det liksom helt nytt for meg å investere (ikke mye, men i alle fall litt) tid i min fremtreden - jeg har feks plutselig en rettetang, hvilket ville virket helt meningsløst for et år siden, for jeg tenkte jo sånn at jeg kunne ikke se bra ut uansett bra jeg gjorde. På en måte er det vanskelig for meg å godta at jeg nå er interessert i dette også, for jeg er ikke en som er spesielt interessert i "jåleri" uansett hvordan man vrir og vender på det. (Eier feks ikke noe som kan kategoriseres som sminke.) ...Men det er jo en overgangsfase, en glede over å plutselig kunne handle i butikker jeg tidligere ikke engang ville turt å gå inn i av frykt for å møte alle XL-merkelappene jeg ikke kunne få på meg, engang... Nå står jeg faktisk fritt til å velge klærne jeg liker, som fremhever det som er positivt ved kroppen min, som igjen tvinger meg til å vedkjenne at det finnes noe positivt ved kroppen min, etc; så, JA, jeg har blitt mer forfengelig! Men jeg tror at jeg bare nærmer meg medianen etter å ha ligget langt i minus på forfengelighetsskalaen veldig lenge. :p
Jeg hadde som mål å nå 55 kilo, jeg har jo veid det før med cirka samme høyde. Har nådd 60,5 og er ganske fornøyd med magen. Har igjen sideflesket da, det ser ikke bra ut. Så vet ikke jeg, 2 kilo til ned kanskje? Jeg trener ikke, kan hende det er det som trengs for å stramme opp siste rest.. cellullittene blir jeg nok ikke kvitt.
For å være normalvektig må jeg som er 165 ned i 65 kg sier legen min på Lindbergklinikken. Men nå er det nå sånn at jeg ikke gidder å høre så mye på det da lille meg faktisk synes jeg ser skikkelig bra ut (naken hvertfall) NÅ som 78,6 kg tung:D Er vel ikke som mange andre på dette punktet, men slik er det. Men vekten sier at jeg er overvektig og jeg ønsker meg inn i noen pene klær jeg har liggende, så JA jeg fortsetter selvsagt lenge lenge på diett enda(ender opp på noe alla Lindberg til slutt), ønsker meg ned i 70, der vet jeg at jeg er FIN, så DET så!:D
Mål: Under 90. Det er dette jeg har holdt ved hele tiden, altså siden start september i fjor, og i aller høyeste grad etter ketolysestart i juli.
Nå skjønner jeg at hjernen ikke er på dagens mål, og jeg klarer ikke se objektivt på den skikkelsen som er i speilet. Jeg ser fortsatt michelin.
Dagens kompliment: Jeg fikk høre at ei ikke syntes jeg var overvektig. Det var godt i hjerterota.
En annen ting er at jeg ønsker at kroppen min skal bestemme dette selv. I alle år har jeg herjet med den, og nå skal den få bestemme selv. Fine kroppen med alle valker, skavanker og strekkmerker. På tide å sette pris på seg selv !
Man blir aldri fornøyd - det er iallefall min erfaring.
Klart, jeg er kanonfornøyd med å ha gått ned 30kg fett, jeg er kanonfornøyd med å ha holdt vekta og passet klærne i over 2 år, og jeg er fornøyd med å ha lagt på meg 5kg muskler fra bunnoteringen på 80kg (da var jeg kanskje for mager). Og jeg er EGENTLIG temmelig fornøyd med kroppen min slik den ser ut nå.
Men jeg er ikke fornøyd med alt...sixpacken er ikke nok definert, skuldrene og armene er ikke store nok og definerte nok. Har litt sommerferiefett som jeg gjerne skulle blitt kvitt igjen.
Så helt fornøyd, det blir man aldri.
Men kroppen min - DEN er fornøyd den!
Hvilken del av oss lar vi vurdere når vi er fornøyde? Jeg har en perfeksjonistisk del som aldri blir fornøyd. Skal jeg lytte til denne? Den synes kropp i seg selv ikke er bra nok! Jeg synes den her som sier at hun vil la kroppen bestemme er superfornuftig og ikke minst modig og tolerant. Jeg tror det å akseptere kroppen som den er uansett hvordan den ser ut er viktig for at den skal få rom til å bli slik den vil. Jeg tror nemlig at om vi er opptatt av skavanker vil vi med vår oppmerksomhet holde fast ved de slik at de ikke slipper unna. Om vi derimot fokuserer på det positive vil det skje mer positivt. "jeg er tykk" er selvoppfyllende profeti. "Jeg er slank" eller "jeg blir tynnere" er også selvoppfyllende profeti. Så frykt som skaper det første alternativet må erstattes med tro og kjærlighet til kroppen. Ingenting er feil, alt kommer i orden.
Jeg har besøk av tante rød og lurer på hvorfor jeg alltid syns jeg er STYGG de dagene i mnd. Resten av dagene er jeg godt fornøyd. Men nå har jeg lyst å stenge meg inne og ikke vise meg. Dumme hormoner :(
Har gått ned fra 95 kg til 77 kg (+/-1) og har en BMI på 23,5 nå. Har vært stabil på vekta siste 8 mnd, og ser at jeg har funnet matchvekta mi. Har ingen planer om å stresse med å gå mer ned, men heller ikke øke vekta.
Ser at med mitt lavkarbo kosthold og enkelte helger der en har litt utskeielser så er vekta fantastisk stabil, +/-1 kg og jeg er ihvertfall superfornøyd.:)
Dette er skummelt gjenkjennelig for meg, og henger nok sammen med at jeg har vært overvektig hele livet, og det har vært en klamp om foten min, mildt sagt, skapt både av meg selv og andre.
Jeg er sånn passe fornøyd med meg selv nå, med en bmi på litt over 26, men jeg når både rett under 25 og sekstitallet sånn ca samtidig (om jeg ikke husker feil), og selv om det er litt tåpelig, så er det en normal bmi og være på sekstitallet som er noen av de "kosmetiske" målene mine og jeg skjønner skikkelgi godt hva du mener med det at da er vekta uangripelig. Over det ruver det at jeg for alt i verden ikke vil utvikle noen av de sykdommene jeg vet jeg sto i fare for å få.
Det sies jo at man er sin egen verste kritiker, og det stemmer jo det. Er mange som sier til meg at jeg ikke trenger det osv, men da svarer jeg bare "jeg gjør det mest for min egen del", og da er de stort sett fornøyde med det svaret:)
Jeg har satt mål på 60kg, men slik jeg ser ut nå så tror jeg at den vekta blir for lav. Men nå sies det jo at ketolysekuren kan "avslutte" seg selv når kroppen føler seg fornøyd, så jeg skal bare forts til det stopper opp hvis ikke jeg blir fornøyd selv først:) Jeg trives jo veldig godt med kostholdet, så ser ingen grunn til å slutte heller. Har planlagt sprekk i jula, og gleder meg til å kose meg sammen med familien på julaften:D
Etter å ha sett Anna Anka vise fram magen sin på TV, og fortelle at hun kun har 11% kroppsfett tenker jeg at det er viktig å stoppe i tide. tror dama har slanka bort det hun må ha hatt av hjerne...
Hvis det er slik at lavkarbokost gir vektnedgang eller oppgang til man oppnår sin naturlige kroppsstørrelse, får man vel bare vente og se?
Jeg var livredd for at kroppen min hadde sagt seg ferdig på 70 kg, men så løsna det heldigvis og det rant av nye kilo.. så nå tenker jeg bare at jeg liker kostholdet, koser meg med masse overskudd til jobb,trening og familie, og får stadig finere kropp. La vita est bella!!
Én ting er hvordan hun ser ut, en annen ting er hva slags verdisyn hun har og forfekter. Jada ... Jeg har sett Hollywoodfruene, jeg klarte for en gang skyld ikke å overse hypen :p.
Jeg har også "alltid" vært rund. Den gangen jeg var nede i BMI 26 eller deromkring var jeg 18 og gikk ned omtrent sju kilo på tre uker, som følge av feilbehandling med antidepressiva. (Dette var før ME-diagnosen, og før noen tilsynelatende klarte å oppfatte symptomatikken som noe annet enn psykosomatisk... en helt annen rant. :p) En relatert detalj er at kroppen min faktisk er slankere nå enn dengang, selv om jeg veier mer - det har nok også litt med alder å gjøre, men nå kan jeg kjenne krage-, hofte- og ribbein jeg aaaldri har stiftet bekjentskap med før, hehe.
Kanskje det er vanskeligere for de av oss som alltid har vært for store å forstå når kroppen ser "riktig" slank ut, og det derfor blir viktigere med uavhengige målestokker som feks BMI? I forhold til de som har lagt på seg over kort tid og har et minne om hvordan de skal se ut, mener jeg.
Ja, sant! Jeg tror det ligger noe der. Jeg har jo ikke vært normalvektig siden jeg gikk i barnhagen, og selv om jeg sikkert, for alt jeg vet har vært nede i den vekta jeg er nå, så har jeg aldri vært så velproposjonert og all over slank som nå, ja, med krage- og hoftebein og what not som du beskriver.
Og så har jeg vel også følt meg stigmatisert med overvekta, uansett grad, at det har vært en del av identiteten min, og jeg vet jo at det er noe av det folk har sett, og jeg lurer jo fortsatt på om dette er noe folk liksom ser, for det er så mange som sier at jeg ser helt normalvektig ut, men de har jo ikke sett meg uten klær, heller :rolleyes:.
I natt drømte jeg at noen viste meg noen nye bilder av meg og en annen dame som løp rundt på en plen i lange hippiekjoler (hahahaha, jaaadaaa), og jeg ble helt satt ut over å se hvor slank jeg var, og vedkommende som viste meg dem sa "men det er du da!". Sært.
åå eg kjenne meg såå igjen!
i følge målet eg hadde i utgangspunktet har eg nådd det om berre nåken få kilo. men eg VEIT at det var visst ikkje nok likevel! frustrerande
Denne tråden er så fin! Elsker å lese om de som "nøyer" seg med et par kilo ekstra, som ikke føler at de MÅ være syltynne. Selv er jeg jo på den alderen der jeg aldri er fornøyd, men når vekta også står bortimot stille på 68/69 kilo, klager jeg ikke. Koser meg med god mat, og jobber inn gode vaner som jeg skal leve med resten av livet. :ja:
Målet mitt er 62-64 kg, men om jeg ender opp et par kilo over tror jeg ikke det er så ille. Holder på å trene opp kroppen fra å ha vært potetsekk, så da blir det jo mye muskelbygging. Er med andre ord fornøyd med å ligge på f.eks 66-69 kg, så lenge de ekstra kiloene er muskler og ikke fett. :D
Aaaw, takk for det :). Jeg er jo ikke misfornøyd med meg selv som jeg er nå, altså, men jeg vet av fornuft at jeg nok burde gå ned opp mot ti kilo til, men det hindrer meg jo ikke å nyte det faktum at jeg totalt er godt over tjue kilo lettere! Men i blant blir man litt blind på seg selv, man har gått ned mye, men stått stille en stund, og nyheten blekner litt, og det blir stadig lettere å fokusere på det man fortsatt bør gå ned framfor den jobben man faktisk har gjort, og hvor man står nå i forhold til da man både var ti og tjue kilo tyngre :).
Jeg bruker ikke å snakke dritt om kjendiser, men hu der... Hun har så stygt ansikt, ser så gammel og dradd ut. Jeg trodde hun var mye eldre da hun dukket opp i nyhetene førse gang.
Jeg tror ikke jeg ville byttet utseende med henne, selv om hun er slank.... Vel, hmmm.... hvis jeg fikk beholde personligheten min, så kanskje jeg kunne spise litt lavkarbo og få litt rundere kinn? Er ikke de innhule kinnene typisk for de som spiser veldig magert?
lurer på om det er fleire som har det slik:
om morgonen med ein gong eg har stått opp synst eg kroppen ser fint ut med flat mage og greier, men utover dagen ser det ut som kroppen sige sammen og ligner en potetsekk og føle meg slett ikkje like fin lenger. sånn har det alltid vært her i gården.
Så gøy å lese hva alle tenker og skriver om dette tema:)
Jeg kjenner virkelig kroppen forandrer seg om dagen. Mange av de nye klærne jeg har kjøpt i det siste, begynner jaggu å bli alt for store..... Men får holde igjen å ikke kjøpe meg noe nytt før etter jul:P Det har jeg IKKE råd til:) Trur det er første året på lenge jeg faktisk ser frem til å lirke kroppen inn i en penkjole til jul:)
Jeg skal si meg veldig fornøyd den dagen hvor kroppen min igjen er sterk og sunn og med MUSKLER istedet for fett og løs ekkel hud. Trening blir det lite med for tiden pga kronisk sykdom,men jeg forsøker.
Vekten er ikke sjekket på en liten stund, men siste veiing var 72 kg. Med BMI på 22 så ligger jeg sikkert greit an, men jeg ønsker å forme kroppen med muskler istedet for fett. Ned noen kg og så sterk i ben og armer. Og hodet; må ikke glemme hodet. Livsstilsendring omfatter jo LIVET og vi må ha med hodet som kan støtte oss mens vi ler og gråter og desper over ufargede ketostix'er, hater eggesmaken tilslutt, og mas om kaker og julebord....
Tror hun spiser lavkarbo på den måten kroppfyggere gjør. Mye kjøtt og fet fisk, cottage cheese og egg, proteinshakes, endel oljer (omega 3-9 osv og nøtter), men ikke smør og slike ting.
Jeg har lest litt om henne selv og hun har visst en spisedag i uka, men er ellers superopptatt av kosthold. Hun anbefaler blodappelsiner og epler fordi de er sunne og knasker i seg (kylling)sener/bein fordi hun tenker at det kanskje forhindrer kreft.Hun trener mange timer fem dager i uka.
Jeg hørte ett sted at Anne Anka hadde en fettprosent på 14 !! Er ikke det litt sykt?...
Mitt mål er å for første gang i mitt liv kunne gå ut blandt folk og føle meg tiltrekkende, tynn og virkelig VEL med meg selv.. Jeg har såå lyst til å kunne gå inn i en butikk å vite at om jeg vil, og hadde hatt penger, så kunne jeg kjøpt ALT fordi ALT passer...
Så lenge jeg kan husker har jeg måttet lete igjennom stativ etter stativ, haug etter haug med klær, for å finne det største plagget.. For så å trykke meg inn i det i prøverommet, og så kanskje tenke at nei! Usj, dette plagget vil jeg ikke ha, ELLER så har jeg kjøpt den med tanke på at jeg èn dag.. i fremtiden skal bli tynnere...
Mitt hovedmål er faktisk, og jeg er ikke fornøyd før jeg er tynn... Jeg er 20 år, og har aldri vært "tynn" eller "slank".. Jeg skal ikke leve hele livet å bare ha opplevd å være bælfeit og lubben... Kanskje litt sært, men det er mine tanker.. ^^,
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
