Det kom som lyn fra klar himmel...min drømmemann som jeg har vært sammen med i 2 år dumpa meg altså i går. Det gjør så inderlig vondt, at jeg klarer ikke tenke på annet... Jeg må på et vis prøve å holde fokus på jobb. Jeg jobber nattevakter hele helga. Det var fryktelig vanskelig å jobbe i går, hadde bare lyst til å gråte...
Når det kommer til mat, så eier jeg ikke matlyst overhodet... Jeg har egentlig ikke spist ordentlig siden torsdag... Jeg vet at det ikke er bra, men jeg har ikke sjans. I går spiste jeg en osteskive med majones før jobb, klarte ikke få ned mer...i løpet av natta på jobb spiste jeg en neve mandler. Men, jeg drakk en stor kopp te med fløte, og en kopp kaffe med Cocosa og fløte..så fett fikk jeg jo i meg.
I dag har jeg ligget i senga hele dagen. Har ikke orket tanken på å stå opp..Nå må jeg på jobb, så jeg er oppe. Orker ikke lage mat, er heller ikke sulten. Har tvunget i meg en Atkinsbar nå, og en stor kopp kaffe med masse cocosa og krem... Var ikke lett å få ned, men noe MÅ jeg jo få i meg..
Håper ikke dette ødelegger altfor mye for vektnedgangen min.. Har jo ei hel lang natt på jobb foran meg, så jeg må prøve å få i meg noe...
Ah...dette er det verste jeg noen gang har vært med på..trodde virkelig at jeg hadde funnet THE ONE, også kommer dette slaget i trynet:(
Jeg har mange gode venner..men akkurat nå klarer jeg ikke å snakke med noen... Jeg må prøve å holde fokus på jobb, og det er slitsomt nok for nå. Må bare få unnagjort denne tøffe helga på jobb, så skal jeg klare å ta samtaler med venner. Jeg tror og at jeg sitter her og håper at han skal angre seg og komme tilbake til meg.....muligens også derfor jeg drøyer med å fortelle til mine nærmeste...
Uff, veit virkelig hvordan det er, har vært gjennom lignende selv :klem: Det eneste jeg kan si er at matlysten kommer tilbake etterhvert når sjokket har gitt seg litt. Og ikke stress for mye med vektnedgangen, kroppen og hodet ditt har nok å stri med akkurat nå. Sender en god klem :klem:, og håper ting ordner seg for deg!
Tusen takk alle sammen...dere er så snille!!
Det er nesten som at jeg ikke forstår det..eller, jeg forstår det faktisk ikke!!! Derfor jeg klorer meg til tanken på at han skal savne meg og innse at det var feil avgjørelse...
Oj,oj,oj! Vet hvor inni granskauen vondt dette gjør! Og når det kommer uventet også, så går man inn i en sjokktilstand. Regner med at du bare går på autopilot nå, og fortrenger å ta dette skikkelig inn over deg til du får unnagjort jobbinga. Når du er ferdig med jobbehelga, så fortell dette til noen, for når du får tid til å tenke så kommer alle de vonde følelsene, og da kommer du til å trenge noen å snakke med og en skulder å gråte mot. Ønsker deg alt godt og føler med deg:klem:
Ja, Solange, du har rett i at jeg bare går på autopilot for tida...Kjenner meg egentlig litt "borte", kan ta meg selv i å bare bli sittende å stirre ut i lufta... Jeg føler vel egentlig at jeg bare eksisterer på et vis:confused:
Jeg skal gjøre ferdig denne helga nå, det er første prioritet. Når jeg får litt tid til å summe meg, skal jeg involvere mine nærmeste. Har heldigvis et godt nettverk. Når jeg er blant folk er jeg veldig god å "holde maska", og nettopp derfor har jeg behov for å snakke ut med de jeg er glad i..det kan kanskje hjelpe litt på.
Helene M, han sa at han "trengte litt tid", vet ikke helt hva han mener med det....men jeg tenker sånn at dersom han er kommet til den konklusjonen at han trenger å "tenke over" forholdet vårt, så er det nok dessverre over...MEN, som jeg allerede har skrevet, så har jeg et liiite håp... Han har vært i en svært stressa hverdag de siste mnd, og har egentlig ikke hatt noen som helst tid til seg selv...aldri hatt tid til å "hente seg inn"..så forhåpentligvis trenger han bare litt tid for seg selv, før han til slutt innser at han ikke kan leve uten meg... Men som sagt..pr dags dato er det slutt:(:(:(
Huff, jeg vet det ikke er særlig trøst nå, men det vil bare gå bedre og bedre, helt til man våkner en dag og innser at man ikke lengre savner han og at livet er minst like bra uten han, kanskje til og med bedre.
Et brudd er en sorgprosess som er viktig å bearbeide, det er lov å gråte, snakke "høl i hodet" på venner og familie, og være generelt lei seg. Sist brudd jeg gikk igjennom fant jeg det best å aktivisere meg, så bra at du går på jobb. Trening hjalp meg veldig også, men er ikke sikkert det er så lurt når man ikke klarer å spise, bør kanskje vente med det da.
Forresten så prøvde jeg å ignorere sorgen, men det var bare dumt, gav meg bare en ny knekk igjen et halvt år etter bruddet, så ja... involverer venner og familie. Dette kommer du deg igjennom. Og du kommer sterkere ut av det!
Uff, dette var ikke noe koselig å lese:(
Men så bra at du klarte å skrive om det her. Det hjelper å få det ut til noen, og når du da av forskjellige grunner venter litt med å fortelle det til de nærmeste, er det fint at du har dette forumet ihvertfall!
Jeg sender over masse god energi og styrke til deg i tillegg til en diger:klem:
Uff. Ekstra trist når det kommer så brått, uten forvarsler. Vanskelig å være den som blir forlatt og "skru" av de gode følelsene man har hatt for en person lenge. Lange gode prater med dem du er glad i blir bra.
Klem til deg
Håper du har det litt bedre i dag Fofa:) ,vet akkurat hvordan du har det å det er ikke lett å tenke at en skal komme seg ut av sjokket.Men etter hvert så vil det bli bedre, sikkert ikke så mye trøst i dette nå men sender deg tusen klemmer:klem:
Mange varme klemmer til deg. Eneste jeg kan si er at gi det tid, kjærlighetssorg trenger tid til å gro. Mener å lese at det tar omtrent ett år å komme over noen. Man må igjennom en bursdag, jul, påske, ferie etc uten partneren.
Ta vare på deg selv. Vekt og slikt kan komme senere. :)
Au.... det er vondt. Jeg håper du snakker med en god venn snart, det er det beste. :klem: Ikke vent lenger, i håp om at han "angrer seg". Det må være ødeleggende å gå sånn og stenge det inne. :(
Tusen takk alle sammen!! Dere er så gode!!
Jeg er sånn at når jeg har det tungt, og er trist, så kan jeg klare å holde maska til en viss grad. Men når jeg snakker med noen jeg er glad i om det, så sprekker jeg totalt, og klarer aldri å holde tårene tilbake. Og setter jeg først igang å gråte, så kan jeg holde på i flere timer. I og med at jeg må forholde meg seriøs på jobb, så har jeg unngått å snakke med venninnene mine enn så lenge. Jeg har sendt dem sms og fortalt nyheten, men har bedt dem om å ikke ringe før i morgen. Jeg kan ikke møte opp på jobb med rødsprengte øyne..
I og med at jeg "slipper" å snakke med noen her inne, så er det en mye lettere måte for meg å kommunisere på akkurat nå...
Jeg har bare ei natt igjen på jobb nå før noen fridager, så i morgen åpnes nok krana her for fullt.... Huff..dette er virkelig tungt.
Selvfølgelig har jeg grått i løpet av helga hjemme for meg selv..men jeg har på et vis klart å begrense det... Det kjennes helt merkelig ut, men det er nesten som at jeg ikke tror dette har skjedd før jeg snakker høyt(ikke bare inni mitt hode) om det til noen.
I går natt spiste jeg 4 stk ostekjeks på jobb, med masse pålegg, meierismør, agurk osv..så jeg fikk i meg MASSE fett der. Ellers har jeg bare spist mandler og drukket kaffe med fløte og cocosa. Er temmelig sikker på at selv om jeg har spist minimalt, så har jeg fått i meg nok fett.
Nå sitter jeg her og drikker en cocosakaffe med fløte, spiser litt paranøtter og litt fetaost. Jeg vet at dette ikke er et fullverdig kosthold, men akkurat nå driter jeg i det... Har fått i meg fett, så jeg har ikke vært sulten. Har også drukket endel, så det får bare gå seg til.
Herregud hvor mye jeg savner gutten min....det er bare totalt uvirkelig!!!! ahhh:(
Huff! Føler med deg. Opplevde selv det samme i maimåned i år. Kjæresten min som jeg hadde vært sammen med i over 2 år gjorde det plutselig slutt. Han skrev et brev og ga meg 5tusen kroner. Ikke aner jeg hvorfor. Han skrev da i brevet at han ikke hadde de samme følelsene som før og "trengte tid". Jeg reagerte som deg, og var knust. Denne gangen hadde jeg ferie i en uke så jeg "drakk bort sorgene" som man så fint kan kalle det. Jeg dro på fest for så og komme hjem igjen, ordne meg på nytt for så å dra på fest igjen hele uken. Dette var jo absolutt ikke bra, men jeg trengte det for og klare å komme meg ut av sengen i det hele tatt. Vi er nå sammen igjen. Etter 4-5 dager hvor jeg nærmest tryglet han om å ta meg tilbake skjønte jeg at det ikke nyttet og lekte iskald ovenfor han, dette fikk han til og innse at han også trengte meg. Håper det går bedre med deg!
Ahh...Sigboh, det gir meg et lite håp å lese din historie... Jeg har sagt til han at dersom det er tid han trenger, så skal han få det. Sa også at jeg ikke kom til å kontakte han hverken på sms eller på telefon. Så, jeg håper så inderlig at han savner meg.... Han har hatt en veldig intens helg på jobb denne helga(som meg), så jeg vet at han ikke vil ha tid til å kjenne på et evt savn før nå til uka. Han har da for første gang på 5 mnd fri i 5 dager sammenhengende.... Så, jeg krysser alt som er å krysse, og håper at han innser det samme som din kjæreste gjorde.... håpe håpe...
Takk! Jeg merker at jeg klamrer meg litt til den tanken på at han har vært så mye borte, og såååå busy siste halve året. Jeg VET at han ikke har hatt tid til å tenke noe på seg selv...så forhåpentligvis er det det han trenger...
Alle trenger jo litt tid for seg selv noen ganger. Får håpe for din skyld at det bare er det han trengte. Hvis dere finner tilbake til hverandre igjen så kanskje dere får det enda bedre enn før tilodmed! Siden dere begge har fått dit til og tenke og være helt alene.
Det er det jeg og tenker..at dersom han får den tiden han trenger nå, og innser at han savner meg, så vet jeg ihvertfall med 100% sikkerhet at han VIL være min.
Skulle utfallet bli det mosatte...huff, nei...det klarer jeg ikke tenke på. Jeg ser det egentlig ikke som et alternativ nå...jeg kan bare ikke det...for da er det nesten som jeg sier til meg selv at jeg har gitt opp...og DET har jeg ikke.
Lenge leve håpet
Vet hvordan du har det. Har gått skikkelig i kjelleren selv på grunn av sånne ting. For meg hjalp det å tenke på at da var ikke han den rette, da var den rette for meg fortsatt der ute og ventet på at jeg skulle møte ham. Og når jeg til slutt møtte ham jeg er sammen med i dag, er jeg jo glad for alle kjærlighetssorgene jeg tidligere har hatt og at det ikke ble dem men ham.
Men selvsagt, de første ukene var jeg langt nede og klarte ikke tenke sånn.
Og det er selvsagt ikke noe du orker å tenke på akkurat nå. Tillat deg selv å kjenne på følelsene dine, gråt når du føler for det, la verden seile sin egen sjø en liten stund uten deg og drit i vekttenking og sånn. Og når du begynner å føle deg litt bedre, synes jeg du skal skjemme bort deg selv. Si pene ting om deg til deg selv, bruk en hel kveld i badekaret med stearinlys, lag god mat, se en god film, les en god bok, klipp håret, shopp klær, dra på kino med venninnene dine og bare skjem bort deg selv.
Først en :klem:og så vil jeg bare si at jeg er kjempeimponert over deg. Du holder kosten og jobber for helsa di midt i elendigheta du er sendt ut i, du er KJEMPESTERK! bøyer meg i støvet
EmilyB, du har rett i det..jeg har bestillt meg en liten reise nå. Skal bare tre dager, men trenger bare å komme meg bort. Har bestemt meg for å shoppe masse masse. En kortvarig glede å shoppe....samtidig holder det meg opptatt, og jeg trenger absolutt noe å gjøre for å la hodet mitt få litt pause...
Først en klem! :klem: Sambo dumpet meg også en gang for lenge siden.. :(
Jeg lot ham få den tiden han trengte... Det gikk et par uker og plutselig var han tilbake! Siden har det vært bare fryd og gammen :love:. MEN skulle utfallet blitt det motsatte, ja da vet jeg at jeg ikke kunne gjort noe mer... jeg kunne jo ikke tvinge ham til å være hos meg...
Samtidig er det viktig å understreke at man ikke kan generalisere. Det er ikke sånn at alle menn blir interessert hvis en kvinne spiller kostbar og mister interessen hvis hun blir for intens. Noen liker at jentene er pågående, noen at de ikke er det. En kamerat jeg har blir f.eks kjempeusikker om jenta begynner å spille kostbar. Da trekker han seg fra hele greia. Det aller beste er at man er seg selv og ikke spiller noen former for spill og heller snakker sammen.
Beklager den lille avsporingen.
Fofa: En reise hører veldig bra ut :) Da får man ofte ting litt mer på avstand. Håper du får en flott tur og at du alt føler deg litt bedre.
Tenk på at vi menn resonerer totalt forskjellig fra kvinner. Har vi det vondt, for eksempel, vil vi ikke snakke om det. MED NOEN. Vi vil gå inn i hulen vår og tenke på det selv, i dypeste ensomhet. OM vi skulle ha behov for å snakke, DA sier vi ifra. Ellers ikke.
Om vi ikke får den "ensomhetstiden", så mister vi identiteten vår iblant, og da er vi raske til å legge skylden på den som står oss nærmest. Kan være sånn.
Åh ... Been there, for omtrent akkurat to år siden. Eller, det var faktisk jeg som gjorde det slutt, men det var tvunget fram av uholdbare handlinger fra min daværende kjæreste og samboer. Vi var sammen i årevis, og det var virkelig et Bambi på glattisen-momento å plutselig skulle gå ut i verden alene, singel. Men det gjorde meg faktisk mye sterkere. Jeg berodde nok mye på han for å leve, både økonomisk og selvtillitsmessig.
Men selv om det var jeg som gjorde det slutt, så hadde jeg veldig kjærlighetssorg. Venninna mi pleier å si at kjærlighetssorg er sorgen ingen kommer med blomster til ... Det kan være en ensom greie, og litt for lett for andre å avfeie, liksom ...
Men jeg gjorde det helt motsatte av hva jeg pleier. Bittorres sier over her at kvinner og menn ressonerer helt annerledes, det er vel kanskje en generell tendens, men jeg gjør som han sier menn gjør, og holder alt på innsida, og har nok for vane å dele alt for lite av mine innerste tanker og følelser. Den høsten jeg ble singel måtte jeg bryte den livslange vanen for å rett og slett overleve, og jeg "brukte" vennene mine for alt de var verdt, og var ute og snakket med en eller annen hver eneste kveld i ukesvis. Jeg og eksen bodde fortsatt sammen i et par måneder etter bruddet, noe jeg i all min snillhet lot han til han fikk seg et nytt sted å bo. Men det ga oss også sjansen til å knytte absolutt alle tråder, og vi skiilte veier uten noe uoppgjort.
Da vi var sammen trodde jeg han var mannen i mitt liv, og kunne ikke tenke meg noe annet enn å bli gammel med han. Nå som jeg ser det med andre øyne må jeg ærlig talt si at jeg er glad jeg tok det valget den gangen, og grøsser på ryggen ved tanken på å skulle tilbringe livet med han, av veldig mange grunner jeg var helt blind for da ... :o.
Jeg sier ikke at du ikke skal gi opp håpet, jeg har selv vært der at jeg har "trengt tid til å tenke", så har det blitt tolket som et brudd fra den andre kanten, men jeg sier også at om så, så er det en stor mulighet at du ser på ting annerledes i den tid følelsene endrer seg!
Du har min største medfølelse! Kjærlighetssorg suger, altså! Og her har du blomster;) : :blomster:
Først, sender masse klemmer og bøttevis av sympati! Håper ting går slik du håper, men husk at du uansett vil klare deg helt fint. Tid leger alle sår sies det, og et brukket ben som er leget er sterkere enn det var.
Så vil jeg få gi et råd fra "en manns sinn", noe som har vært en viktig overlevelsesmekanisme for meg både i samlivsbrudd og andre ting. Veldig enkelt (og kynisk) forklart:
Følelser er ikke nødvendig for å overleve. Kjærlighet, lykke og venner er ikke nødvendig for å overleve. Luft, vann, fett og proteiner er det som er nødvendig for å overleve, og jobb så man har råd til disse nødvendighetene. Man trenger i ytterste konsekvens bare disse tingene og styrke i seg selv.
Hold deg gående og la tidens magiske effekt gjøre jobben. Har du gode venner og familie er du heldig, men ikke tilbring all tid med dem på gråten. Forsøk etterhvert å komme deg ut. Ta en fest, prøv paintball, spill bowling, stå på ski, ting som i noen fattige øyeblikk tar tankene til et annet sted.
Lykke til! Ikke la følelsene styre fritt, for innerst inne i ditt logiske, fornuftige selv vet du at samme pokker hva kommer du til å overleve, så leve, og så nyte livet igjen! klem
:ja: Det var omtrent slik for min sambo.. Han slet med ting han IKKE ville at jeg skulle vite om fordi at han trodde jeg ville se på ham på en annen måte hvis jeg fikk vite.... Men NÅ er vi sammen om absolutt ALT! :love:
Tusen takk for klemmer, oppmuntring, råd og tips!!
Hvordan har jeg det?? Ja...jeg kan vel mildt sagt si at det svinger veldig... På dagtid har jeg shoppet MASSE(er på storbytur)og møtt venner, så da går det på et vis. Det vil si, jeg tenker på det hele tiden..men når jeg holder meg selv opptatt med noe, så er det på en sånn måte at han ALLTID ligger i bakhodet mitt.
MEN, jeg har sovet veldig lite disse dagene. Jeg våkner midt på natta, og får ikke sove mer Og det er da tankere får en mer destruktiv karakter. Jeg har hele mitt liv sagt til meg selv at ingen kan noen gang elske meg...(har alltid vært veldig overvektig, så det bunner i det)så, disse nettene er det de tankene som kommer frem igjen. Så, da har jeg ligget i senga og grått for meg selv et par timer..
Jeg har fått et par meldinger fra han de siste dagene. I den første beklager han at han utsetter meg for dette. Dessuten poengterer han at jeg ikke må skylde meg selv for noe av dette, for dette er kun han...Han sier at han er veldig glad i meg osv...men at han trenger å være alene pr dags dato... Så, status er ikke forandret..
I kveld vender jeg nesa hjemover, med en FULL koffert, og en tom konto... Jeg elsker å shoppem så det har virkelig vært terapautisk for meg..dog noe kortvarig, men likevel godt for meg!! Har dessuten kjøpt masse julegaver, så alt i alt en bra tur i den forstand
Kjenner jo ikke hele storyen, men jeg synes han burde komme med en litt bedre forklaring på hvorfor han må være alene osv. Det blir jo så vondt for deg å gå og lure...og, håpe...
Høres jo ut som om han har bestemt seg pr dags dato i alle fall - og, da burde han komme med noe mer enn "det er ikke deg - det er meg...".
[color=darkslateblue][/color]
Sukk...er ikke lett dette, for noen av dere sikkert - føler med deg og sender deg en god klem :klem: støtte og styrke.
Det med at det er han, ikke meg...sier han fordi jeg har spurt om det er noe jeg har gjort, eller noe jeg har sagt el. Jeg starter nesten automatisk å skylde på meg selv..derfor han sier det sånn.
Det må sies at da vi møttes, så sa han at han ikke var klar til et nytt forhold, da han nylig hadde endt sitt tidligere forhold. Men det ble som det ble, og vi ble sammen. Det kan godt hende nå at han rett og slett bare trenger en "pustepause"...ikke vet jeg... men, som han selv forklarer det, så sier han at han har en "følelseskrise"... Vet ikke helt hva han mener..men han sier at han trenger litt tid og rom for å rekke å få kjent på følelsene sine.
Jeg har ingen hast, forsåvidt..så han må gjerne ta sin tid. Sålenge jeg har fått bekrefta at alt håp ikke er ute... I en drømmeverden skulle han aller helst vært tilbake hos meg i går.. Jeg klarer rett og slett ikke å se det at han ikke kommer tilbake som et alternativ..
Ja, skjønner at det er litt mer innvikla og nyansert enn det jeg skisserte. Jeg bare føler sånn med deg;)
[color=darkslateblue][/color]
Du er såra og i litt sjokk du nå antar jeg - og, det er rett og slett bare noe du må gjennom uansett hvordan dette ender til slutt. Og, du kommer til å komme deg gjennom det - helt sikkert - selvom det er en mager trøst akkurat nå.
[color=darkslateblue][/color]
Fikk du noen form for "forvarsler" på at dette kom? Eller kom det som lyn fra klar himmel? Om du ikke så det komme - kan du nå i ettertid se noen signaler du overså?
Offa, er aldri noe kjekt når sånt skjer! Håper at du etterhvert kan klare å tenke at det ordner seg, og at det ikke er din feil. Man ser det ikke så ofte der og da, men ofte kan slike oppbrudd tjene sin hensikt enten man blir sammen igjen eller ikke. Det viser jo at alt ikke er som det burde være.
Og jeg er helt enig med de som har skrevet at dette ikke er tiden å bekymre seg over vekten, det er viktig å komme seg til hektene først!
Lykke til, håper at det går litt lettere hver dag :) :heia:
Klemmer :klem:
Er også enig i det at det ikke er nødvendig å passe vekta nå som du har det fælt. Men tenker også at det kanskje er greit å følge lavkarbo som før, siden da får du noe annet å fokusere på :confused:
I dag har jeg en litt bedre dag...ikke fordi jeg begynner å venne meg til tanken, men pga oppmerksomhet jeg fikk fra han i går...
Jeg kom hjem fra shoppe-turen min i går. Når jeg satt på flyplassen fikk jeg en sms fra han. Han spurte hva jeg hadde shoppa, og sa at han hadde sett masse serier på pc'n for å fylle tiden sin med noe. Også sa han "vi snakkes snart"...Jeg har ikke hørt stemmen hans på nøyaktig én uke nå...da han "slapp bomba"...
Når jeg kom hjem, logget jeg på facebook, og da sto det at jeg hadde 3 notifications... Det var 3 bilder av meg han hadde trykket "liker" på. Altså..han hadde sittet og sett på meg på bildene mine, og la igjen 3 "spor" ved å like dem... Mulig jeg er helt teit, men jeg ser dette som positive tegn... Om det er teit, så får så bare være..jeg trenger bare noe for å holde håpet ved like.
Når det kommer til vekta, så har mye skjedd denne uka, også på vekta. Jeg har ikke hatt matlyst i det hele tatt denne uka... De første dagene gikk jeg ned i vekt. Men nå har jeg gått OPP 1,5 kilo siden tirsdag. Så, da vet jeg det at jeg faktisk legger på meg når kroppen går i sparemodus.
Uansett er jeg faktisk veldig stolt over å kunne si at jeg ikke har gjort som "mitt gamle jeg" ville ha gjort; å stappe i meg karbo.. Kjente at jeg hadde lyst til å spise boller, sjokolade, pizza osv..men gjorde det ikke.
I dag når jeg sto opp kjente jeg faktisk at jeg var sulten, og hadde lyst på mat. Så nå har jeg spist en fettrik frokost. Håper det holder seg sånn, og at jeg klarer å gå nedover på vekta igjen.... Dog er ikke det det som opptar tankene mine mest disse dager:(
Samme her! Hos oss var det riktignok eksen som gikk, vi hadde vært sammen siden tidenes morgen, men forholdet hadde hanglet en god stund, skal innrømme det. Men etter å ha grått i to dager brettet jeg opp armene og gikk videre med mitt liv. (Vi har to barn også og det kompliserte jo det hele en del, men har løst seg til det beste for alle parter) Jeg fant faktisk en styrke og selvtillit jeg ikke hadde tiltrodd meg selv å ha. :)
Det å gråte og be på mine knær om at han skulle ombestemme seg og bli var aldri noe alternativ, å vite at han hadde blitt i forholdet fordi jeg tryglet om det hadde bare fått meg til å føle meg enda mindre tror jeg. Og jeg klarer meg som bare det! Hadde det kjempeflott den tiden jeg var singel (halvannet år) og har det så bra som jeg aldri har hatt det nå, 7 år etter, med ny kjæreste, riktignok særbo en god stund ennå, men vi har det knallfint. :)
Så selv om trådstarter nå ikke ser annet enn svart-svart-svart så er mitt råd ikke å tenke på ham hele tiden, få tankene over på noe annet og fortsett med sitt eget liv. Hans liv kan ikke hun bestemme over rett og slett. Han er ikke ansvarlig for at hun er lykkelig, det må hun sørge for selv.
Men jeg skjønner godt at hun har det vondt nå altså! :klem:
Bortsett fra at jeg tok eksen min tilbake den ene av de to gangene han gjorde det slutt-er det Trilltrall skriver som å lese om mitt liv! Signerer dette inlegget-jeg har det utrolig godt nå jeg også, selv om jeg var dypt deprimert den 1.gangen han slo opp.
Enig! Det gjør jo ikke ting noe lettere ... :o. Men dette er jo fortsatt veldig ferskt, og jeg er veldig glad på Fofas vegne at han oppfører seg så anstendig mot henne, tross atl, det er det ikke alle som gjør under et brudd, tro meg ...
Min løsning ble nok litt radikal, men tjente sin hensikt. Jeg møtte en ny fyr før det hadde gått en knapp måned, det gikk rett vest etter noen måneder, men det hjalp utrolig mye på rekonvalensen for å si det sånn.
Ja, jeg har egentlig ikke noe nytt å komme med ang status.. Han har forsåvidt ringt med i dag og i går. Og vi snakket lenge sammen..men ikke om hans følelser eller oss..heller bare ting som skjer i det daglige. Sånn helt generelt. Men samtalene har gått veldig fint..det føles litt som at alt er som før..men vi har som sagt ikke snakket noe om det.
Når det gjelder resultater av en ufrivillig "faste", så har jeg gått opp 2 kilo.. Jeg spiste nesten ingenting første uka.. De første dagene gikk jeg ned et par kilo, men etter en uke uten særlig fast føde, så gikk jeg opp i vekt. Regner med kroppen bare måtte holde på det lille den fikk.
Matlysta er litt tilbake nå, så forhåpentligvis slipper kroppen litt på vekta igjen om ikke lenge...
Ja, jeg kjenner at jeg nå klarer å få i meg mat. Men det å lage mat byr meg veldig i mot. Heldigvis står det noen ganger noe middag igjen på jobb når jeg kommer på nattevakt. Så de middagene jeg har spist har jeg bare varmet her.
Ellers, så går det egentlig mest i ostekjeks med pålegg og agurk hjemme.. Men men, det er jo bedre enn ingenting
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
