Jeg vil prøve meg på å innføre en ny måte å tenke om "søtsuget".
Er det mulig at vi er karboholikere ? Karbohydrater og sukker har mange kjemiske likheter med alkohol (ref: sukkeralkoholer). Hvis man er avhengig av noe, får man gjerne abstinenser når man slutter med noe. Det er også ofte lett å falle tilbake på "kjøret" når man inntar små menger av det.
"Jeg er for tiden tørrlagt karboholiker" er jo en litt morsom måte å si det på hvis man blir servert en tallerken pasta hos venner :-)
Håper dette kan være en spire til en diskusjon og at de som vil ned i vekt kanskje kan holde seg unna kunstige søtstoffer hvis det kan være med på å opprettholde avhengigheten til karbohydrater.
Har du lagt merke til at forumet heter Lavkarbo :: Karbojunkie? ;).
Det er nok ikke første gang noen ser dette fra en sånn vinkel! Og det ser man jo stadig vekk på folk som sprekker, hvor sterkt det suget er etter å spise mer høykarbomat! Det er helt klart et visst avhengighetsaspekt ved sukker!
Nå tror jeg ikke det å spise karbohydrater skal betegnes som en sykdom, slik det fort kan assosiseres med i denne forbindelsen.
Jeg har ingen tro på at det er farlig å spise karbohydrater eller sukker, men det er mengden det kommer ann på.
Og jeg har aldri hatt ett slik forhold til hverken mat eller godis at jeg MÅ ha det. Det er bare at jeg tåler KH dårlig i forhold til vekta, og kun det.
Det har ingengting med at jeg har noe mer sug etter det enn noe anna.
Njæ, det spørs jo hvordan du definerer det. Jeg blir syk av å spise raske karbohydrater. Jeg er veldig insulinresistent, og er disponert for en voksenvariant av dia1, hvilket vil tilsi at dersom jeg går tilbake til et høykarbokosthold så vil jeg mest sannsynlig over tid bli sprøyteavhengig, ellers kan det få store konsekvenser for meg; Blindhet, amputasjon, svikt i indre organer etc. Ja, det er et stort bilde, men det begynner også et sted.
Som sagt så uendelig mange ganger før; Folk er forskjellige. Om trådstarter føler han er avhengig av karbohydrater som han beskriver, så er det rellt. At du ikke gjør det endrer ikke hans opplevelse ;).
Men du kan jo ikke si at noe finnes selv om noen påstår det og det oppleves sånn for dem. Skal ikke gå så mye mer innpå akkurat det, men om noen påstår dem kan se spøkelser feks for å sammenligne, så oppleves det jo slik for den personen som ser dette selv om det ikke er sikkert det finnes.
Du behøver jo ikke å ta det som om trådstarter finner opp en diagnose, jeg oppfattet det i hvert fall ikke sånn, men at han opplever seg selv som en "karboholiker", eller "karbojunkie" som er undertittelen på dette forumet. Det blir jo bare et løst begrep, men det beskriver jo et voldsomt sug som mange opplever! Mange som bruker betegnelser som "shopoholiker" eller "sjokoholiker" og så videre og så videre. Enn om det er løse og litt "humoristiske" begreper, så er det jo noe som oppleves temmelig sterkt for mange her. Jeg har til og med hørt noen sammenligne det direkte med rusavvenning, tror det var Nicpins som sa det etter å ha jobbet på avrusningsklinikk, at det overhodet ikke var usammenlignbart med en narkotikaavrusning.
Du kan jo ikke ta det som en selvfølge at alle andre opplever karbohydrater sånn som deg, og avfeie andres opplevelser. Å sammenligne dette med spøkelser er jo bare søkt.
Bare en liten oppklaring, jeg er ikke en av de som har det enorme pasta, brød eller søtsuget selv, men er vitne til venner og kollegaer som er det. Jeg har også observert her inne at folk som skal ned i vekt er mest opptatt av å finne søte alternativer... Noen er helt obsessed...
Jeg er ikke der selv, heldigvis. Men det kan helt klart være en sykdom på lik linje med alkoholisme for de som er disponert for det. Ikke alle som blir alkoholikere av å drikke mye heller...
Kan man ikke? Med mindre de hallusinerer (eller har andre sanseforstyrrelser) kan man definitivt si at folk opplever det de selv føler de opplever. Det finnes for dem. Det finnes til og med en egen filosofisk retning som tar utgangspunkt i dette. ;)
For å være personlig kan jeg godt kalle meg selv karbojunkie. Mitt sug etter karber er mye mer fysisk en psykisk. Når jeg spiser lavkarbo har jeg ingen problemer med å gå forbi sjokoladehyllene på butikken, men om jeg spiser "vanlig" er dette veldig vanskelig! Jeg er heller ikke i stand til å spise bare en hvetebolle. Er klar over at ikke alle har det slik, men jeg er slett ikke den eneste. Les en bok som heter Sukkerbomben, der står det mye om dette.
...Med andre ord, akkurat som alkohol? De færreste vil si det er fryktelig usunt å ta et glass vin til en middag - men det vil alltid finnes noen som reagerer på det ene glasset med et behov for mer, mens andre altså finner det ene glasset tilstrekkelig.
Det jeg prøver å si er - jeg synes ikke at du bør avfeie at sukkeravhengighet er en like reell lidelse som alkoholisme, bare fordi ikke alle har det. :cool:
Skjønner ikke hva du mener at er feil, men skjønner jeg deg riktig, har du nok ikke helt rett!
Problemet mitt er at jeg ikke har nok insulin fordi kroppen min er for stor!!!
Kroppen min klarer ikke produsere insulin til mer enn ca 88kg, når jeg veier 99 blir det for lite insulin til å dekke opp! Med det resultat at bls blir for høyt!
Jeg har i tillegg fått litt dårlig insulinproduksjon(utslitt kjertel) i følge ekspertene, så blodsukkeret mitt blir alt for høyt!:eek:
Altså, problemet er for høyt blodsukker, men grunnen til det, er for lite insulin i omløp!
Men hvis du har type 2. så er problemet at du har hatt høyt blodsukker i mange år, som i sin tur har slitt ut bukspyttkjertlene (eller var det andre?). Da er jo årsaken høyt blodskukker. Det at du ikke lenger kan produsere nok insulin er jo ett resultat av det første.
Det var slik jeg mente det. (Jeg mener IKKE at diabetes type 2 har nok insulin...snakket kun om hva som er den opprinnelige årsaken til sykdommen.)
Nei, jeg i utgangspunktet har hatt en for stor kropp til mengden insulin tilgjengelig og derfor fått høyt blodsukker!
Kan jo illustrere med min historie:
Jeg fikk påvist dia2 for 6 år siden med verdier så vidt over grensen. Lot seg ikke regulere med det jeg da visste om kosthold og begynte på metformin. Brukte laveste dose metformin i 3 år uten problemer. Hadde da et helt flott blodsukker, både fastende og langtids!
Oppdaget lavkrbo og levde fint nesten uten medisiner i ca 2 år. Helt fint blodsukker!
Så sluttet jeg å røyke i januar og la på 12kg så og si over natten!:eek:
Da gikk blodsukkeret mitt opp til f. bls på 16 (langtids på over 8) og ingen piller får det ned igjen! Skal til legen om 4 uker og da får jeg nok resept på insulin i sprøyteform.
Jeg har altså ikke gått lenge med høyt blodsukker, kun siden januar da mengden insulin ble veldig liten i forhold til volumet den måtte dekke!
Der ser du, jeg oppdager stadig ting jeg ikke kan, men interessant å høre om dine erfaringer. Når du gikk opp i vekt etter røykeslutt, spiste du lavkarbo da, eller "skeiet" du ut ?
Jeg ikke bare skeiet ut, jeg fråtset!!!:o
Nei, ikke så ille kanskje!:p
Men jeg spiste ikke lavkarbo de første 4-6 ukene, rett og slett fordi jeg visste at om jeg måtte "gi slipp på" både røyken(etter 27 år) og godis, så ville jeg sprekke som et troll på begge!
I følge legen min er jeg nok av de som fikk høyere stoffskifte av å røyke, og at det var en av grunnene til at jeg gikk på en skikkelig vekt- smell da jeg sluttet. Å få senket stoffskiftet med inntil 10% når man allerede sliter med overvekt, får gjerne slike følger!:(
Men nå har jeg ikke tatt et trekk siden 1. januar og vekta går ikke oppover lenger, den har faktisk sånn nesten av seg selv gått ned de siste 2 ukene. Kanskje jeg faktisk har nytte av de nye medisinene likevel?:D
Jeg vil også anbefale boka Sukkerbomben av Jonsson og Nordstöm. :) Der står det at matavhengighet, og særlig sukker-/karbohydratavhengighet er helt reelt. I Sverige har de laget behandlingsopplegg som bygger på AA-opplegget. Tendensen til avhengighet kan også "overføres" fra en ting til en annen. Slik at en som er alkoholiker og tørrlegger seg, kan oppleve å bli avhengig av matvarer, for det er "lov". Etter en stund oppdager personen at dette har blitt et stort problem.
Så marjusen, dette er, akkurat som ved f.eks. røyk og alkohol helt reelt. Akkurat som ved røyk og alkohol, så er det ikke alle som blir avhengige. Noen substanser er generelt sett mer avhengighetsskapende, slik at alle som prøver det (visse typer stoffer, f.eks) har en høy risiko for å bli avhengig. Andre ting er det bare få mennesker som blir avhengige av.
Man kan også bli avhengig av opplevelser, slik som mange som driver ekstremsport eller er spilleavhengige.
Grunnen er både fysisk (kjemiske ubalanser) og emosjonelt. Ofte bedrives det f.eks. trøstespising eller -drikking. Nettopp behovet for denne typen trøst, er etter min mening et svært viktig tegn.
Her er det mange som tar med seg "kos"-begrepet i forbindelse med mat. Det som kjennetegner "kosematen" er at det er mat som har liten næringsverdi, utover at det inneholder mye sukker, evt. søtstoff. Kosematen skal koste lite og en skal helst bruke lite tid på å lage den, men her finnes unntak. Noen snur helt på det, og vil spinke og spare på den gode hverdagsmaten, mens når det er selskap/helg/reise/noe trist som har skjedd, så investeres det store krefter og ressurser (relativt sett) på å lage noe "ekstra".
Ellers opererer Jonsson og Nordström med grader av avhengighet.
Selv har jeg nok en lettere grad av avhengighet for karbohydrater, men at det er der, er i hvert fall for meg helt tydelig. Lavkarbo hjelper for mitt tilfelle, men det fjerner det ikke. Å "skeie ut" og "bare ta litt" er derfor ikke noen god løsning for meg; ei heller å erstatte brød og diverse søtsaker med lignende ting som ikke gir den samme blodsukkersvingningen. (Fort opp og fort ned).
Det som er viktig for meg er å balansere hormonene mine best mulig, slik at behovet for ugunstige matvarer blir redusert av seg selv. :)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
