Dette er vel egentlig bare litt tanker som luftes:p Bare sånn at dere vet det!
Jeg er kanskje litt naiv og "dum" når det kommer til dette området, jeg både tror og håper at jeg og min samboer kommer til å være sammen "for alltid", men det er det mange som reagerer på. De spør meg hvordan kan jeg tro noe slikt, det er da ingen som er sammen for alltid i dag. Jeg har også fått spørsmål/kommentarer ala "hva om du angrer"..da tenker de på et eventuelt ekteskap, hvis vi gifter oss før jeg er blitt 25 år. Angrer på hva da lurer jeg på..hva er det å angre på, sånn egentlig? At du "kun" er sammen med en person på alle områder? Fordi du har valgt å gifte deg ung?
Noen ganger lar jeg disse spørsmålene og kommentarene snike seg litt inn hos meg, men det er sjeldent, men som sagt, noen ganger. Jeg vet at kommunikasjon er alfa og omega i et forhold, uansett. Det har jeg erfart allerede på både godt og vondt. Jeg både tror og håper at vi kommer til å holde sammen, men for at det skal være mulig er det jo mange faktorer vi må arbeide med, både det å kommunisere, å ta seg tid til hverandre ++
Hva er deres "råd" når det kommer til forhold? For å bevare den kjærligheten man hadde når man først møttes. Min største frykt er at det hele går over i vennskap - jeg ser på henne som min beste venn, men det er ikke det samme som at vi er bare venner. Jeg håper jo ikke at det skjer, men for at det ikke skal skje må man jo "arbeide sammen"
Hva tror dere? Er det mulig å være sammen "for alltid"? Hvordan gjør man det da?
Såklart det går an å være sammen for alltid;) Vet om mange som har vært gift i både 30 og 50 år.
Mye av hemmeligheten er kanskje at man passer på at begge får sagt sitt, snakker om ting( noen sier forholdet tok slutt pga dårlig sex, hø, da har man helt klart ikke snakket godt nok sammen), kan man ikke snakke om alt og være helt åpne for hverandre om alt, så tror jeg ting kan gå skeis.
Jeg giftet meg 21 år gammel, vi har vært gift i 8 1/2 år nå og det kommer mange flere år sammen. Vi har det supert sammen og vi snakker sammen om alt og går ikke videre med en sak før vi er enige. Har en i et forhold det vondt, så ødelegger det for begge, husk det!
Vi har mange felles interesser og det hjelper nok, hadde ikke vært like greit om interessene var totalt forskjellig og vi ikke ville jenke oss og prøve å interessere oss for noe av det samme.
Ikke godt å si. :) Jeg trodde også da eksen og jeg ble sammen som 16-åringer og var sammen i mange år at vi skulle være sammen for resten av livet. Men sånn skulle det ikke bli, av forskjellige grunner skilte vi lag etter 18 år. Da hadde jeg alt følt en stund på "hva i all verden skal vi gjøre når ungene blir store og flytter ut, vi har jo ingenting til felles lenger".
Nå har jeg en annen (han også), Lille Gubben og vi storkoser oss i lag! På en helt annen måte enn eksen og jeg gjorde. Vi har mye mer til felles og er mye likere enn eksen og jeg var. Dette forholdet føles helt annerledes, har sikkert mye med alderen å gjøre også, og det kjennes bare trygt og godt og jeg er ikke i tvil om at vi skal bli gamle sammen. "Minst hoinner år!" som Lille Gubben sa en gang. :love:
Men nyt tiden sammen med din elskede og ikke tenk på at det kan bli slutt i morra eller om 3 år eller om 30 år, sånt har man ingen garanti for! Ta godt vare på hverandre, sett pris på de små tingene i hverdagen og vis respekt for hverandre, da kommer man langt tror jeg. :)
Jeg tror man skal leve idag hver dag. Jeg tror på det å hele tiden forvente det beste av seg selv og alle rundt seg, og hele tiden løse opp i konflikter med en gang. Om vi kommer til å være sammen for alltid? Jeg håper det, men om vårt forhold skulle forandre seg til det negative, så vil jeg jo håpe vi går hvert til vårt... Jeg tror nå uansett at så lenge vi begge gjør alt for hverandres lykke, vil vi alltid elske hverandre :)
Jeg har vært sammen med tre menn i hele mitt liv. Han første da jeg var 16 år.. Vi var sammen i 8 år. Da jeg var 25 år ble jeg sammen med far til mine håpefulle. Jeg var sammen med ham til jeg var 34 år. Året etter traff jeg sambo... Vi har vært sammen i 10 år! Og jeg kan med hånden på hjertet at det er første gangen jeg FØLER at jeg skal bli gammel sammen med den er jeg er sammen med. Den følelsen jeg nå har har vært ikke-eksisterende i de to andre forholda, men nå er den ganske så klar. Jeg kommer til å bli gammel sammen med sambo! :love:
Dette var godt sagt!
For å være i et sunt forhold må man både gi og ta. Man må respektere den andre for den han/hun er og bli respektert for den man er.
Man må gi tid til at den andre skal få være seg selv, og få tid til det samme selv.
Og kommunikasjon er jo alfa og omega. Man må kunne snakke sammen, om ting som er bra og vel så viktig: ting som kanskje ikke er så veldig bra.
Da vi giftet oss hadde presten et poeng jeg aldri kommer til å glemme ( 10års bryllupsdag juni 2011 ;) ) og det var: ikke dra frem gamle krangler når en ny er i emning.. Et utrolig smart råd spør dere meg!
Eg følte det sammen når eg fant mannen i mitt liv. Har vore gift før, men følte meir eller mindre heile tida at noko mangla, ikkje var heilt rett.
Han eg er gift med no, visste eg at var riktig for meg i frå første sekund eg såg han. Visste det langt inne i margen. Han er min beste venn, elsker og far til mitt yngste barn. Eg føler og veit at me blir gamle sammen.
Eg og mannen min prøver kvar dag å få fram dei gode følelsan hjå kvarandre. Med det meinar eg at kvar dag kjenner eg etter om eg får sommerfugler og den "elsker deg så inderlig" følelsen. Og den kjem, kvar dag når eg kjenner etter. I tillegg så gjer eg ting som sier "elsker deg" ovanfor han, og han gjer det for meg. Me behandler kvarandre fortsatt som det kjæraste me har.
Og det funker. For etter 6 år fer eg fortsatt sommerfugler når han kjem heim frå jobb, kribler i heile kroppen min. Eg elsker han fortsatt høgar enn himmelen, og eg får "elsker deg så inderlig" i heile kroppen når han ser på meg med blikket sitt.
Og me pratar fortsatt om alt mellom himmel og jord. Prøver å gjere ting i lag, ting som begge likar å gjere. Me nyter å gjere ting ilag :)
Så om du føler at du kjem til å elske samboeren din resten av livet, så skal du nyte og kose deg med den tanken :D Ikkje la kva andre meiner, gå inn på deg :)
Det er nok ingen som kan råde deg hvordan. Hadde du spurt Sissel Kyrkjebø, hadde hun nok sagt at din største frykt, hadde vært hennes største lykke. Nettopp vennskap. Hun ønske jo at sangen "Kjærlighet" skulle hett vennskap, antagelig fordi hun mener det er mer varig enn kjærlighet.
Ingen har dine og din samboes følelser og tanker, så ingen kan råde deg eller dere, tror jeg. Det som er et godt råd idag, kan være dårlig imorgen, simpelthen fordi dere har gått fremover og forandret dere.
Jo mer jeg tenker etter, jo sikrere blir jeg på at en kan faktisk finne den personen en elsker og at den personen vil være den du elsker resten av ditt liv. Mange himler sikkert med øynene og tenker "herregud, jenta er 20...selvfølgelig tenker hun slikt", men hvorfor ikke tenke slikt? Hvis jeg skal gå rundt og tenke "jaja, vi holder ikke sammen uansett", da kan jeg jo like så godt bare gi opp det hele i dag...
Jeg har en litt motsatt erfaring. For min del har det aldri
handlet om å være sammen for alltid, men å ha det bra
sammen her og nå.
Jeg fikk ofte spørsmålet om jeg trodde det kom til å vare
lenge da jeg var sammen med min forrige kjæreste.
Svaret mitt var alltid; «Hvordan skal jeg vite hva som vil
skje om en uke, en måned eller et år? Vi har det bra sammen
nå og det er alt som teller».
Jeg har kanskje et utrdaisjonelt syn på forhold, men jeg
tror ikke jeg vil kunne leve med en person for evig og alltid.
Alle mennesker forandrer seg og det er sjelden to personer
forandrer seg i samspill med hverandre. For de som gjør det
er det jo flott, men for de som vokser «fra hverandre» tror
jeg det er bedre å partes som venner en å tviholde på
omstendighetene på grunn av rasjonaliteten.
Ikke det at man ikke skal prøve. Ofte er det kommunikasjonssvikt
eller grå hverdag som legger en demper på tilværelsen, og det
kan jo rettes opp. Finner man så ikke igjen til en lykkelig
tilstand er det nok best å skilles som venner.
Uansett bør de fleste konsentrere seg mer om nuet og
ikke fremtiden. Skal man hele tiden bekymre seg over den,
sitter man jo til slutt igjen med et liv som har sirkulert rundt;
«Hva om?».
Til sist vil jeg legge til at den kjærligheten som burde vare
livet ut er kjærligheten til deg selv. Ikke la noe forstyrre denne! :)
No er ikkje akkurat eg noko veteran, eg er nitten år, gifta meg i
sommar med han som eg skal vere saman med resten av livet.
Berre det trur eg er ein nøkkel - å stadig arbeide for at det faktisk skal vere
livsvarig, at ein ikkje forventar at ein veks frå kvarandre, men at ein veks
inn i kvarandre.
Men før me gifta oss, snakka me med mange par, både unge som oss og
gamle som for lengst har passert pensjonsalderen.
[font=Century Gothic][/font]
Og det som går igjen hjå mange av dei me har prata med, men som me
og ser sjølve, er at det å elske ein anna person er ikkje ei kjensle.
I kvardagen er det eit val, og det er eit val ein tek kvar dag.
Om ikkje ein svever på skyer og er så forelska at ein besvimar snart,
så kan ein framleis velge å elske ektemaken sin.
Det å elske kjem ofte til uttrykk ved respekt hjå motparten sin,
og det å faktisk ta omsyn til ektemakens kjensler og behov,
at ein ikkje alltid tek den sure og negative tonen, men bit det i seg.
Det høyres gjerne ut som ein guide for koner på femtitalet,
men eg hadde iallfall sett pris på det eg nemnte ovanfor.
[font=Century Gothic][/font]
Samstundes trur eg kos og gode ord er uhyre viktig, at ein kvar dag
faktisk fortel kvarandre kor glad ein er i kvarandre, at ein kjærteiknar
kvarandre, kysser, klemmer, ja, i grunn det ein set pris på.
[font=Century Gothic][/font]
Eg anbefalar deg, og alle andre som faktisk vil invistere noko litt
meir enn luft og varme kjensler i forholdet sitt å lese boka med
namn "Kjærlighetens fem språk" av Gary Chapman, og i grunn alle dei
andre ekteskapsbøkene han har skrive. Der finn ein tips om ein berre
er kjærastar eller godt gift. Og slik som han og nevner, er det ikkje
til å stikke under ein stol at eit ekteskap som har Gud involvert er sterkare.
Eg har sjølv opplevd at han knytt ein saman på ein måte som menneskeleg samtale og berøring ikkje heilt får til.
har vert gift i 30 år. Ungene er flytta ut. Og det viktigste for oss har vert at fruen har sine venner, og har et fint felleskap med dem. Jeg har mine venner og et fint felleskap med dem. OG-vi har felles venner som vi har det fint med.
Det er viktig at begge får være seg selv, samtidig som en har en masse felles.
Ellers riskerer en at den ene "kveler" den andre.
Lykke til
Mvh Grovsnus.
Jeg sitter her og mener jeg har verdens fineste gubbe.
For første gang i et forhold kan jeg faktisk SE for meg hvordan vi har det når vi blir eldre :)
Jeg tror ikke nøkkelen nødvendigvis er det ene eller det andre; for noen er kommunikasjon viktigst, for andre nærheten.
Her i gården er åpenhet og frihet nok det viktigste som gjør vår kjærlighet så sterk og nærheten så herlig. Vi kan fortelle hverandre absolutt alt, hvilket vi også gjør, uten å dømme hverandre for det vi forteller.
Vi respekterer hverandres grenser, men kan godt stille spørsmålet "hvorfor". Og da få en vettug forklaring. OG vi respekterer hverandres feil og mangler, godtar dem fordi vi er klar over at vi har dem selv.
Vi har også hver vår hobby som den andre ikke er videre interessert i. Og dette tror jeg er viktig i ethvert forhold: Å ha en ting å gjøre som er BARE sin og ikke involverer den andre parten, som man kan glede seg over alene, men dele opplevelsen i ord etterpå. Det å ha bevegelsesfrihet er nemlig viktig, så man ikke føler at det er en plikt å være sammen med partneren mens man sitter der i armkroken og egentlig bare vil ut og lete etter tomflasker, sparke fotball eller ri en tur.
Slikt skaper frustrasjon, hvilket igjen tenderer til å gå utover den annen part.
Jeg tror også på dette med å tillate at den andre får lov til å gjøre noe en selv ikke liker innimellom. Det viser tillit til partneren, samtidig som hn vet at det koster deg såpass å tillate det at hn setter større pris på at h*n får lov uten gneldring fra sin partner.
Jeg har på følelsen av at det i altfor mange forhold er litt for mye "vi". Eller "oss". Man er to i et forhold, uansett hvordan man vrir og vrenger på det. De to kan aldri, aldri bli til èn, selv om det tidvis føles som om man er ett.
I de forhold man mener man er "èn" er det ofte den mest dominante parten som hele tiden får viljen sin som påstår dette. Den dominerte parten jatter bare med for å unngå bråk.
Jeg har også større tro på ærlighet fremfor s.k fantastisk komunikasjon. Å si rett ut hvordan man har det, og hvorfor, slår gjerne mer an enn å liste seg rundt grøten.
Hvis jeg forteller gubben at jeg bare må vekk noen dager er dette helt greit. Det er ikke HAN som er årsaken, hvilket han vet og stoler på når jeg forklarer.
Og det går andre veien også.
Jeg har større tro på dette forholdet enn noe annet forhold jeg har hatt. Ja, jeg har elsket like høyt før, men jeg har aldri noengang elsket noen så grundig!
Mange fine svar og jeg er enig i mye av det dere skriver:)
"Greit" å vite at flere ser på det å være sammen "for alltid" faktisk er mulig, uansett alder. Greit, jeg har faktisk fått en del reaksjoner, negative, men hvem er de som har rett til å påstå at bare fordi jeg er 20 år så er det umulig å finne den personen en ønsker å være sammen med "for alltid"?
Jeg skal aldri påstå at det er helt 100% sikkert at vi er sammen "for alltid", men det er det jeg håper på, tror og føler. Den følelsen av å være så forelsket at verden er helt perfekt er gått over, men jeg kjenner fortsatt den kriblendes følelsen av å tenke på henne, jeg blir glad når jeg tenker på henne. Joda, noen ganger er hun så sinnsykt plagsom, alle de uvanene, men jeg er jo helt likens. Jeg har sikkert noen helt forferdelige uvaner (som vi later som om jeg ikke vet om:p), men allikevel så er det så mye mer som er enn de uvanene.
Når jeg ser for meg min fremtid ser jeg definitivt henne der (og det jeg vet at hun gjør med meg også, for det har vi pratet om). Vi har pratet om nettopp det å vokse fra hverandre, slik som så mange sier at de gjør, og vi begge tenker noe ala det nattfisk skriver. Vi begge tenker også at et forhold er ikke bare-bare uansett alder og hvor lenge en har vært sammen, en må faktisk arbeide for at et samliv skal være mulig. En må møte hverandre langs veien, en må inngå avtaler og kompromisser for at ting skal fungere. Er en uenig i noe må en prate seg frem til en løsning...vi vet alt nå at vi har forskjellige tanker om blant annet interiør og kosthold. Jeg liker det lyst og litt romantisk, men samtidig fargerikt..jeg er også superengasjert i hva jeg spiser og den dagen vi får barn så er jeg fast bestemt på at dem ikke skal vokse opp på fast food ala mc donalds og mat rik på raske karbohydrater. Jeg vil heller ikke lære dem å spise godteri o.l Hun elsker mørke møbler og er enig med meg til en viss grad ang kosthold, men mener at jeg er litt ekstrem. Ok, dette var egentlig bare litt teite eksempler på forskjellene hos oss, men det jeg prøvde å skrive var at vi er tross alt to forskjellige personer i et forhold, vi må faktisk arbeide for å holde sammen - det krever litt av oss begge hvis vi skal være sammen "for alltid" som jeg så fint drømmer om.
Jeg satser på at det er mulig jeg:D:D
Viser det seg derimot at vi ikke er ment for å være sammen "for alltid" så ja, da skjer det, uansett alder.
jeg og samboern har vært sammen siden jeg var 21, er nå 26 og vi har vært sammen over 5 år.. holder på å bygge hus sammen nå,så nå er det skikkelig seriøst føler jeg.. hehe men jeg vil ikke gifte meg eller få barn jeg da.. :) men jeg tror man kan ha det fint likevel.. om han er the one for resten av livet vet ikke jeg.. det hender her er dager da jeg helst vil hive han rett ut av huset, hehe :P men stort sett er han en fin gutt, med noen flotte foreldre :)
...uenighet om møbler og innredning, say what? Der tror jeg faktisk vi alltid kommer til å ha forskjellige meninger om- men det fungerer jo allikevel. Vi velger noe som begge synes er ok, jeg får et eget rom til hobbytinga og det kan jeg ha akkuratt som jeg vil (m.a.o kaos :rolleyes:) og den dagen vi får et litt større hjem enn vi har nå så er det alt bestemt at hun skal få innrede kjellerstue e.l akkuratt som hun vil :cool:
Den andre og største forskjellen hos oss er musikken... I følge henne hører jeg på bråk og jeg mener det samme om hennes musikk! Jeg hører på heavy metal (sjokkerendes nok så har hun faktisk blitt med på konserter, men nekta å være med på Metallica) og hun hører på sånn der dj-dritt :o
Men tenk så ufattelig kjedelig hverdagen ville vært hvis vi er helt like? Ingenting å krangle om da hihi
fnis Så lenge man krangler på vennskapelig basis og ikke trekker det ut i uvennskap så. :)
Men hvordan jeg klarte å rote meg borti en fyr som synes malt panel er grusomt må guderne vite. Jeg synes nemlig det er nydelig! Så når det kommer til punktet "Kjære, synes du ikke vi skal male det gamle panelet på stua lyst og fint?" kommer jeg til kort gitt, ikke bare det - jeg stanger hodet mot en totalt ugjennomtrengelig betongvegg! Og siden huset er hans (særbo...) så kan jeg ikke bare ta malekosten fatt heller...
Men jeg skal ikke klage - vi malte kjøkkenskapene hvite til jul i fjor og det ser ut til at jeg får viljen min ang. kjøkkenskapene på hytta også. :D
Gi det litt tid:p
Men jeg er enig, det er jo faktisk mye penere med malt panel. Min mormor malte stua si for noen år siden og det ble noe helt annet, mye penere. Hun malte med en så lys farge at du så liksom trefargen litt gjennom, det var veldig pent, det passet liksom inn i hennes hus.
Selv hater jeg trefarge....og heldigvis for meg er vi faktisk enig på det punktet der! Trefarge på ei hytte er ok (men jeg må innrømme at jeg har lyst å ta frem kosten når jeg er på familiehytta, men får vente til jeg har arva den etter pappa:o)..Så jeg skjønner ikke mannen din som ikke vil male panelet...det blir så..tre...
Jeg liker forsåvidt panel når det er forholdsvis nylagt og lyst og pent, men dette her er over 20 år gammelt, ikke spesielt pent og dessuten er det blitt veldig mørkt med årene og sluuuuker alt av lys så stua blir veldig mørk. sukk Men den dagen vi eier noe sammen, da blir det ikke med slike vegger nei!
Det er jo definitivt en av de tingene som kan snakkes i hjel da. Når man må snakke om hvordan bra sex skal være er vel forholdet allerede på tynn is?
Min bror mente at malt panel var forferdelig, panel skulle være naturlig trehvitt. Og samboeren hans var enig. Gjett om jeg måtte sette meg ned da de malte hele leiligheta lys, alle panelveggene! Men de var jo eneige etterpå om at de plutselig fikk dobbelt så stor leilighet da, hvorfor hadde de ikke gjort det før liksom.. :lol: Så ja, gi det litt tid!
Og ophelia, jeg syns det er modig å skulle dele resten av livet med en kvinne. En ting er å finne den rette mannen, men å finne den rette kvinnen? :rolleyes: Jeg vet hvertfall at det kunne jeg aldri klart. Men så gjelder nok det motsatt også, ingen jente holder ut med meg over lengre tid :D
Samtidig er vel faktisk statisktikken for partnerskap mellom kvinner mye bedre i forhold til holbharhet enn mellomn menn, og i samfunnet generellt?
Selv har jeg og sambo vært sammen i åtte år om en uke. Om han er verdens mest fantastiske mann? På noen områder. På andre irriterer han vettet av meg. Men det betyr at han fortsatt kan overraske meg (på god og vondt :D) Og jeg vet det går begge veier. Også kan vi le sammen. Vi ler sammen nesten hver dag. Det er kanskje det viktigste.
Boka du anbefaler er et "must" for alle som er i et forhold. Jeg er sammen med verdens kjekkeste og snilleste mann, det er bare det at vi har forskjellige behov i forhold til hvordan vise kjærlighet... jeg fikk han til å lese boken - og ser allerede at han tar mer hensyn til MINE behov også, samtidig som han har blitt flinkere til å si hva HAN har behov for... det går rett og slett ut på at for noen (som meg) er fysisk kontakt, intimitet viktig, mens for han er det at jeg feks holder det ryddig rundt meg som er viktig.
Vi blir nok sammen en god stund til ;)
Men skal man trenge å fortelle den andre hva man har behov for? i et forhold hvor man respektere og kjenner hverandre skal man vel ha såpass respekt for motparten at man gjør de tingene den setter pris på uten å bli fortalt det.... Jeg vet hvertfall at i det jeg føler jeg må begynne å BE om respekt og omtanke så tar jeg beina på nakken!
Å ja, så klart det er mulig å dele HELE livet sammen.
Ikke alle gjør det, men mange gjør det.
Jeg og samboer har vært sammen i 21 år, siden jeg var 18 og gikk på videregående, og han skulle i militæret.
Knirkefritt har det IKKE vært, noen ganger har det hold virkelig hardt.
Evnen til å kunne si "unnskyld" og evnen til å kunne tilgi er viktig, for krangler kommer alltid, og stort eller smått, og da er det viktig å kunne bygge bro over vanskeligheter.
Man må svelge stolthet noen ganger.
Ellers er nok kommunikasjon generelt et STORT nøkkelord tror jeg. og en ting som fellesskap og enighet om f.eks en så viktig ting som barneoppdragelse må man tenke på.
Joda, det finnes mange skjær i sjøen, absolutt, men de kan ofte overvinnes.
Og så dette om bli lokket av andre....som en person sa til meg engang..."gresset er kanskje grønnere på den andre siden, men kua er den samme" ;-)
Men om den andre faktisk ikke vet hva man trenger?
Det er ikke gitt at en mann vet hva en kvinne vil ha, eller at en kvinnelig partner nødvendigvis vet hva en annen kvinne vil ha.
Eller at vi kvinner vet hva en mann faktisk vil ha.
Men, jeg skjønner likevel hva du mener, for jjeg tenker slik mange ganger selv, helt til jeg setter meg ned og snakker med min kjære og forstår at han faktisk ikke VET.
Da prøver man til man finner ut hva den andre trenger! Man setter seg ikke ned i en krok og venter på å bli fortalt det. Ofte trenger man jo bare at den andre gidder å prøve.
Jeg ser at Gary Chapmans bok "Kjærlighetens fem språk" blir nevnt her. Jeg har ikke lest den, men jeg fant kjapt ut at den ligger gratis tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets digitale samling.
Hm - ja av og til er det nødvendig :) Det er ikke alltid man som menneske "ser" hva den andre har av behov - man tar ofte utgangspunkt i seg selv - og tror den andre har de samme behov :)
Et eksempel er mannen som arbeider hardt, overtid for å tjene penger til familien. Han forventer at kvinnen hjemme synes dette er den beste kjærlighetsgaven å få - mens det faktisk viser seg at HUN ønsker seg mer tid sammen med han, og heller da ha mindre å rutte med. (Amerikansk eksempel, men forhåpentligvis hjelper det å forklare hva jeg mener).
Det handler - som jeg forstår - mer om hvordan man er vant med å bli vist kjærlighet, enn at man skal "gjøre ting" for hverandre :) Slik som med min sambo, som ikke kommer fra en familie der det er vanlig å være fysisk med klem og kos - og jeg som kommer fra kose-familien deluxe - er det klart at jeg har følt et savn i forhold til fysisk kontakt - og har følt meg tildels avvist av og til. Dermed blir det mitt ansvar og fortelle hva jeg har behov for - slik at han får muligheten til å gi meg dette :)
Et forhold handler om balanse, gi litt, få litt, anstrenge seg litt osv. For MIN del har boka åpnet øynene for oss begge to - og med det - et mye bedre forhold :D
Jeg synes ikke jeg kan forvente at samboeren min til enhver tid har oversikt over mine behov. Jeg må heller ikke BE om respekt og omtanke, respekten er tilstede - og omtanken - vel, den kan HAN vise på sin måte slik han ønsker omtanke skal vises overfor han, det trenger ikke være samme måte JEG ønsker omtanke skal vises på - eller har behov for ;)
Tøft! Anbefales igjen! Den er amerikansk - slik at man bør ta dette med i betraktning når den leses. Samtidig har han mange gode poeng - og jeg kjente meg ihvertfall igjen på veldig mange området :)
Å, der er jeg så enig med deg, særlig det med man ofte bare trenger AT den andre prøver, kjenner meg veldig igjen.
Det er noe med det å føle at man blir tatt på alvor, og at den andre bryr seg.
Det kan ofte være nok til at man klarer å trekke på smilebåndet og føle seg litt lettere :)
Jeg har sagt det det før; sambo og jeg er sammen om ALT!!! Hvis han skal levere søppel på søppelplassen er jeg med. Hvis jeg skal på Fretex er han med. Vi går på do sammen, hvis den ene sitter på do pusser den andre tenna (mest kveldstid vel og merke....). På kjøkkenet ser han på meg mens jeg lager mat og jeg ser på ham mens han vasker opp....Sambo og jeg lever i en symbiose.... :o Den ene er IKKE noe uten den andre! :love:
Jeg føler at jeg kjenner kjæresten rimelig godt etter 5,5 år, men jeg skal da for søren ikke skryte på meg at jeg til enhver tid vet hva han har behov for fra min side! Og han kan heller ikke skryte på seg det samme...
Men du verden så godt vi har det sammen allikevel! :) Respekten og omtanken er der da, omtanke kan man jo vise på så mange måter. Som for eksempel nå i det siste har han hørt meg si at jeg ønsker meg dunparkas til jul, han vet jeg fryser lett, at jeg lett får ledd/muskelsmerter når jeg blir kald og at jeg ikke er stinn av penger. Så nå har han bestilt akkurat den dunparkasen jeg ønsket meg aller mest til jul og den er grisedyr! I tillegg betaler han all bensin for meg og i dag hadde han kjøpt julebrus - akkurat den typen han visste jeg liker best. :) Både store og små ting og det varmer i hjertet. :)
Ingen andre en du vet hvordan du vil ha livet ditt. Du bestemmer din egen fremtid, og hvordan det vil bli. Mange kan si så mangt, men stol på dine egen føleser og meninger fremfor alle andre. Du vet hvordan du føler for samboeren din, og hvordan dere har det i hverdagen- det kan ingen andre si noe på.
Vi giftet oss da vi var 23 år gamle, hadde da hvert sammen i 5 år. Han er det eneste sexuele partneren jeg noen gang har hatt, og selv om det i starten var litt vanskelig for meg å akseptere at jeg aldri ville få "prøve" andre, syns jeg de ti dag er fantastisk. Hvorfor skal jeg være med andre, jeg har funnet min skjelevenn.
Vi har nå hvert gift i 7 år, og selv om det er tøft noen ganger, elsker jeg ham over alt på jord, og selv om han kan irritere meg grønn, er det ingen andre enn ham jeg vil dele livet med. Forhold er tøft, det er vanskelig, og noen ganger har du bare lyst å flytte fra det. Men famililivet er tøft, det er tøft å bo hjemme emd irriterende brødre også- men alikvel vil en jo ha familien sin, brødrene sine og som sagt- mannen sin.
Livet inneholder opp og nedturer, det vil de alltid gjøre- noen lettere enn andre, men det er viktig og aldri ta noe for gitt. Og selv etter 13 år, så tar jeg ham ikke for gitt- vi jobber stadig med forholdet, fornyer det på alle tenklige måter. Og en viktig ting en må huske- det som ikke kneker en, gjør en bare sterkere- og det er såååå sant at jeg ikke kan få sagt det nok!
Kjærlighet er ingen følelse. Følelser er i forandring hele tiden. Det hele kommer an på viljen. Vil du , og om hun vil også, ja, så er dere sammen. Så enkelt. Da setter dere inn det som trengs der det trengs for at det skal funke. Om en av dere kommer i tvil om den andre er verdt å satse på, ja, så raser forholdet sammen også i mangel på input. Jeg er glad du vil det skal vare. Og håper din kjæreste vil det samme.
Mannen min og eg er litt slik, me og :) Elsker å være i hans selskap, og han elsker å være i mitt :) Me jobba godt ilag som team. Me er bestevenner, og elskere :hearts::hearts: Og eg ville ikkje hatt det ansleins :D
Føler meg litt bånn her no eg, fordi eg nettopp har blitt separert - av eige ønske - føler eg har fått livet igjen, men når eg les det her så tenker eg har at eg har gjort alt feil og alt er mi skuld :(
Mitt råd til kjærlighet og forhold: Finn nokon som er mindre enn deg. Det gjer ingenting om du må finne ei gardintrapp i ny og ne.
For å si det veldig enkelt: Jeg takler ikke tanken på være sammen med en mann. Jeg vrir meg av vemmelse når jeg ser for meg ha sex med en fyr - det er bare så uffattelig ekkelt. Det hadde med andre ord absolutt ikke fungert å vært sammen med en mann - jeg hadde jo vridd meg av vemmelse :o Jeg trives bedre med mannfolka som kompiser, jeg har helt ærlig, aldri likt de på noen annen måte. På ungdomsskolen så var jeg heeelt sikker på at det var noe galt med meg, selv om jeg hadde lært og var helt åpen for at noen liker det samme kjønn, men det trodde jeg ikke angikk meg. Til slutt måtte jeg bare gi etter for det:o Jeg prøvde riktignok å like en gutt når jeg var sånn 16 år, men vet du, det gikk ikke!? Jeg er glad for at jeg aldri gikk så langt som å ha sex med han, for å like han, det tror jeg at jeg ville angra noe helt sykt på i ettertid. Det hele endte jo opp med at jeg ble forelska i ei jente og når jeg tillot meg selv det, når jeg aksepterte den siden av meg så ble jeg en helt annen person, det tror jeg mange rundt meg kan si, at jeg ble mye mer..ehm, tilfreds og glad...jeg forstod at jeg var hverken syk eller unormal, ikke kom jeg til å ende opp som ei gammel jomfu bitter på verden rund meg (min største frykt når jeg var 17 år..haha...), jeg fant den personen som gjør meg lykkelig, glad og en person som liker meg som den jeg er og hjelper meg til å akseptere meg selv:D
Men jeg skal innrømme at av og til er jeg veldig skeptisk til hva folk rundt meg tenker om meg/om oss - men det letteste er å bare gi faen:o I hva andre tenker. Uansett så tenker de fleste ingenting negativt, det må være de som er ekstremt fordomsfulle. Jeg har ei venninne som hater det at jeg er sammen med ei jente, men hun viser det aldri utad og oppfører seg ikke på den måten som man skulle tro mot meg, grunnen til at hun ikke liker det er veldig enkel ; hun mener at samlivet er skapt for at en kvinne og mann skal være sammen...og hun er veldig veldig religiøs, men som hun sier: jeg legger meg opp i hvem du elsker, så lenge du er lykkelig, da har det ingenting å si om jeg mener det er rett eller galt. Men jeg har helt ærlig aldri møtt noen fordommer, kun slibrige mannfolk som prøver seg med å si "du, vi skal ikke ha sex, vi tre?", det hører med at de er dritfulle..og du møter dem på byen...æsj...
Jeg synes ikke du skal tenke slik, jeg mener, det var jo en grunn til at du ville ut av det ekteskapet? Det må faktisk være to i et forhold, både om det ene og det andre. Gi det litt tid så vil du nok finne DIN lykke:)
Selv om du virker "litt mot kjærligheten" så er det du skriver ganske viktig, føler jeg iallefall. Jeg er også helt sikker på at hvis begge vil så går det, jada, en møter hindringer, vi har alt møtt hindringer, selv om vi bare har vært sammen 2 år, men vi har da kommer oss gjennom dem og hvorfor skal vi ikke klare det i fremtiden? Hvis begge vil så går det, det tror jeg...
Mellon; Jeg har også tenkt den tanken av og til, den der med "ingen andre noensinne", men det er jo bare tåpelig å vie tid til å tenke slik. Hvorfor skal vi/jeg gå rundt å tro at noen andre er bedre enn den personen jeg alt har? Ja, ok, jeg har aldri vært sammen med noen andre, så jeg kan jo aldri si aldri, men jeg har heller ikke behov for det. Jeg ser at mange som etter type 3-5-7 partnere skulle ønske de ikke hadde hatt dem, når de har funnet den personen som er "the one", så jeg ser heller på det som en positiv ting, at jeg ikke har vært sammen med andre. Både når det gjelder det ene og det andre...:D Dessuten tenker jeg litt slik at hva hvis jeg hadde gått ut av dette forholdet, møter ei anna ei og så viser det seg at hun jeg var sammen med var den jeg virkelig ville vært sammen med, man kan ikke bare gå tilbake og si at man angrer, det er liksom ikke noe man sette på pause og vende tilbake til etter litt "fritid" ute i verden med andre:p Fungerer ikke slik som et pc-spill eller playstation.....
Jeg tenkte egentlig ikke på akkurat den biten med fordommer. Mer at mitt største marereitt er f.eks å jobbe sammen med bare jenter! :o Mest sånn på det spykiske med andre ord.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk skal henge seg så opp i at noen faller for folk av samme kjønn. Det har da alltid vært sånn! Se på alle de gamle ungkarene som delte hus ute på bygdene "fordi de ikke fant seg kjærring". Ja, liksom, som om de ville ha kjærring... :rolleyes:
Og jeg har veldig forståelse for de som sier de faller for personligheten til folk og ikke kjønn (hvis jeg hadde klart å se forbi at jeg ville flydd i trynet på ei jente etter noen timer/dager :D)
Jeg har kanskje større fordommer mot de som velger å stifte familie med noen fra en helt annen kultur. Mest fordi jeg har sett noen virkelig grelle eksempler på hvor galt det kan gå. Men det er en helt annen diskusjon!
Selv om noen kvinner sikkert føler det sånn så gjelder nok det langt fra de fleste. De fleste av oss synes det er helt fantastisk - med den rette mannen i alle fall! :love: Min påstår at jeg bruker ham opp! :lol:
Med unntak av det som foregår på badet, er vi nok der vi også! :love:
Etter 18 år, 15 som gifte, 2 barn, hus, hunder, oppussing(er), dårlig økonomi, sykdom, overvekt, våkenetter og svigerfamilie og ........ er jeg fortsatt like forelsket og sikker på at dette er for livet!:love:
Som nygift snakket jeg med en dame i forsikringsselskapet vårt og en dame i banken pga navnskifte etc. Begge to syns det var rart at jeg hadde tatt hans navn (så umoderne, da!) og begge to snakket om hva som ville skje NÅR jeg ble skilt!!!
Ikke noe vissomattedersomatte, men NÅR!
Ikke særlig oppmuntrende, men jeg er like sikker nå som jeg var da; vi skal ikke inn i den statistikken!!!
Ehm, mitt største mareritt er også å jobbe med bare jenter. Det fungerer ikke, de aller fleste baksnakker hverandre så sinnsykt:( Og så er det den gnålinga da...Men det går ikke ann å sammenligne et parforhold med to jenter og arbeidssted med bare jenter. Iallefall mener ikke jeg det (dah liksom):p
Min stemor tok pappa sitt etternavn og de gifta seg for..ehm, tror det er 2 år siden...tror det begynner å blit litt "in" igjen:p Det jeg også har sett er at de blandet etternavnene....jeg synes det er litt søtt å ta mannen/partnerens etternavn, men har bestemt meg for at jeg ikke vil det selv, fordi mitt etternavn er ikke noe ALLE heter, men kjæresten min sitt etternavn er det 12000 som har, mens mitt etternavn er det 500 stk som har....:p Alternativt kunne jeg tatt bort etternavnet jeg har etter min mor og hennes istedenfor...men den tid den sorg, jeg skal ikke gifte meg i morgen, i år eller neste år:p
Mannen min tok faktisk mitt etternavn :)
Men det er fordi mitt er sjeldent (50 -60 i norge med det navnet), og me skal overta garden etter onkelen min, og den har jo samme navn.
Dermed avgjorde han at han ville ha mitt navn. Familien hans reagerte faktisk kraftig på det, og meinte han på den måten "meldte" seg ut av familien. At han gjorde det pga garden, meinte dei var ein unskyldning....
Jaja, dei om det :)
Det skjønner jeg egentlig ikke, uansett navn er man jo i slekt? Men må innrømme at jeg har tenkt tanken, jeg har nemlig fornavn, mitt mors etternavn og pappa sitt etternavn. Selv synes jeg det er unødvendig med to fornavn, fordi jeg bruker bare det ene..men jeg har ikke turd å ta det bort av den grunn, i tilfelle mamma blir såret:o Men dagen en gifter seg så er dte jo andre saker, da har man en bedre grunn enn "fordi jeg bare bruker det ene":p
(Men det er litt kult at mannen tok etternavnet, fordi det er ikke vanlig, ikke enda iallefall:))
Jeg skal ta sambos etternavn når vi gifter oss. Jeg synes hans navn er penere samt at jeg synes det er litt romlemantisk det at man har samme etternavn. :love:
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
