Sult styres ikke fra magesekken eller blodsukkeret.
Sult har sitt utspring i at cellene i kroppen ikke får energi. Men vinglende blodsukker med vinglende produksjon av insulin fører til at det fettet feitingene har lagret på kroppen ikke er tilgjengelig energi for cellene.
Kroppen har lært hvordan dette henger sammen, og derfor blir du sugen på sjokolade, brød, ris og pasta - det er den eneste energikilden som kroppen din vet gir deg energi med én gang. Fett og proteiner dekker ikke energibehovet fordi det ikke er tilgjengelig for kroppen.
Så når blodsukkeret blir lavt så får man ulvehunger etter karbohydrater. Man hiver seg over maten, og blir belønnet med omsettelig energi til cellene; kroppen har sørget for at de fikk energi. Og du har gått på en smell nok engang.
Eneste måten å bryte denne idiotiske sirkelen på er å stabilisere blodsukker og dermed senke insulinmengden, noe som gjør at kroppsfett er tilgjengelig som drivstoff.
Ja, helt sikkert:)
Skal man bare nikke og smile når når dette blir fremstilt som noe så sjeldent som en absolutt, universell sannhet da?
Da vil jeg i såfall ha troverdige kilder som bekrefter dette:)
Er det kun lavkarbomennesker som av og til får stagget sulten? Avhenger det litt av kroppens tilstand insulinmessig osv ellers, eller?
Seconded av en type 1 diabetiker! Når blodsukkeret dropper under et visst nivå (rundt 3, noe høyere/lavere avhengig av hva blodsukkeret i snitt ligger på) blir man så sulten at det ikke kan beskrives med ord. Det er et primal-instinkt, "SPIS ELLER DØ"! Stearinlys, rått kjøtt, mel, levende dyr(!!), generelt mat man ellers ikke spiser... det har ingenting å si. Kan det tygges og svelges forsøker hjernen å få en til å spise det. Ingenting er viktigere enn overlevelse.
Høyt blodsukker gir i seg selv ikke noe hunger-signal, men som resultat av manglende insulin (for type 1 diabetikere) eller insulinresistens (type 2) har det noe av samme effekten dog mindre dramatisk. Uten insulin får ikke kroppen benyttet seg av energien i blodsukkeret uansett hvor mye det måtte være der og cellene "sulter". Energien er der, men cellene får ikke tak i den. Dette fører til "cellular hunger" der kroppen tror den sulter uansett hvor mye mat man tilfører.
Når det gjelder hvorfor generell lavkarbo fungerer... Det er såre enkelt. Insulin flytter sukker inn i kroppens celler og undertrykker effekten av glukagon (som stimulerer nedbryting av fett og frigjøring av sukker fra leveren). I dagens samfunn er alle så stillesittende at man knappest rører det begrensede sukkerlageret i musklene, og karbohydratene man tilfører må havne et eller annet sted da høyt blodsukker er "giftig" for kroppen (altså, høy nyretoksisitet). De eneste cellene i kroppen med ubegrenset evne til å ta inn sukker er fettcellene, så bortimot hvert eneste gram karbohydrat man spiser lagres i fettcellene, bortsett fra det som går til termoneogenese (varmeproduksjon), futile cycling (prosesser kroppen gjør for å fjerne noe overflødig energi) og fysisk aktivitet.
Kutter man ut karbohydrater senker man også insulin-nivået i blodet drastisk. Insulin er som sagt både nødvendig og ansvarlig for fettlagring, så i insulinets fravær er det like umulig å lagre fett som det er å gå gjennom en murvegg. Insulinets fravær øker også kroppens produksjon av glukagon (yin til insulinets yang) som stimulerer nedbryting av fett og frigjøring av frie fettsyrer og ketoner. Dette er slik det skal fungere. Ved inntak av karbohydrater produseres insulin som lagrer sukkeret i muskler, lever (begge begrensede til noen få hundre kcal) og fettvev. Ved karbohydratfaste (eller ren faste) produseres glukagon som har motsatt effekt, slik at kroppen kan benytte seg av oppspart energi.
Så du ser, uansett hvor mye fett man spiser så kan man ikke legge på seg dersom karbohydrater (og dermed insulin) holdes lavt*. Det er fysisk umulig å flytte næringsemner inn i fettcellene uten insulin, og uten insulin får det fettnedbrytende hormonet glukagon sjansen til å skinne.
Bør forøvrig også nevne at på lavkarbo har kroppen nok (egenprodusert) sukker og insulin til å frakte amminosyrer inn i muskelcellene, så disse vil aldri oppleve "cellular hunger". Muskelcellene har heller ingen glukagonreseptorer, så nedbryting av muskler forekommer ikke på en korrekt utført lavkarbo-livsstil. Faktisk opplever mange en økning i muskelmasse! Dette fordi kroppens anabole og katabole hormoner alltid skal være i balanse, og når insulin (et sterkt anabolt hormon) forsvinner må kroppen balansere dette ved å øke produksjonen av testosteron, IGF-1 (Insulin-like Growth Factor) og HGH (Human Growth Hormone).
*Proteiner fører til en viss insulinproduksjon da insulin er nødvendig for å frakte amminosyrer inn i muskelcellene. Dette balanseres dog av glukagon-produksjon som gjør at leveren produserer og frigir noe sukker for å unngå lavt blodsukker.
Var veldig flink med å balansere fett, proteiner++. Men for 1 mnd siden begynte jeg på en medisin som gjør meg konstant veldig kvalm. Jeg måtte kutte ned på fett og gå mer over til å spise mer frukt, knekkebrød, havregrøt..osv. Jeg spiser sjeldent og lite, har ikke lyst på noe junkfood osv. Det funker fint i forhold til min situasjon.
Jeg spiser hver 3. time og går fortsatt ned i vekt. Det er bare en liten erfaring i forhold til min situasjon. Men jeg er selvsagt obs på karbo osv men har et mer avslappet forhold til det:)
Enig. Som så mye annet er det individuelt. Som type har jeg en tendens til å gå fort tom for energi, så jeg trenger hyppig påfyll. Det funker ikke for meg å spise et stort eller fett måltid, for det første klarer jeg ikke å spise så mye, for det andre blir det liggende som en stein i magen og ta energi fra meg. Og jeg trenger både protein, fett og karbohydrater i et måltid for å stabilisere blodsukkeret. Bare egg og bacon f eks blir jeg sulten igjen av etter en time - dvs blodsukkeret faller, selv om jeg fortsatt føler at magesekken er full.
Det verste jeg kan gjøre er å gå for lenge uten mat, det er verre for meg enn å spise noe med sukker eller mel i hvis det bare er det jeg kan få tak i. Selv om moderat lavkarbo er det beste for meg.
Det kommer an på mengden karbohydrater. Små hyppige måltider ala "Libra" og andre "brød -filosofier" gir mange topper og like mange bunner. Gjennomsnittet er kanskje stabilt, men for de fleste er det helheten og ikke gjennomsnittet som teller.
Visst er det flere veier! :ja: Selv føler jeg at karbohydratrike måltider legger seg mye mer som en tung klump i magen og sender meg rett i godstolen etterpå enn et måltid med en del fett og lite karber egentlig. Da føler jeg meg fremdeles lett i kroppen og energisk (nåja...) etterpå. :) Men vi er jo alle forskjellige - og takk for det!
Ja, og så etter hva jeg har lært er det ikke bra hvis insulintoppen er over en viss grense og under ei viss grense, for da stopper kroppen opp med alt annet (ok ok, ikke ALT annet, men ja..) for å reparere den skaden, fordi det er faktisk en skade for kroppen når vi får for høyt eller lavt blodsukkernivå. Når vi spiser lavkarbo vil det ikke skje på samme måte, da vil man alltid være innenfor "de rammene", da kan kroppen fokusere på alt annet den skal gjøre enn å reparere de skadene man påfører den. Tidligere, tilbake til steinaldermannen, så skjedde dette lite, det at blodsukkeret steg eller falt alt for lavt pga kosten dem hadde, men i dag så skjer det flere ganger pr dag - hvor bra kan det da være for kroppen, når den aller helst ikke ønsker at det skal skje en eneste gang?
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
