Jeg er redd for ALT. Nesten. Katter som klorer, spøkelseshus, hunder, vann, stå på slalom, og generelt ting jeg ikke kan kontrollere. For eksempel hva folk sier. Spruter nesten ut i tårer. Får klaus.
Før var jeg redd tannlegen, men det gikk over. Hehe.
Men, jeg er faktisk ikke redd for å fly, mørket eller grupper med mennesker. :rolleyes:
Det er veldig frustrerende å være redd for det meste. Det går jo greit i hverdagen forsåvidt, men hender jeg havner i situasjoner som er pinlige. Føler meg som et lite barn som er redd for alt... :(
Må også si at jeg liker meg best alene... Så burer meg inne på rommet hjemme hos mor og far og syns det er helt topp.
Hm.. Hvis du føler at det er en hindring for å ha et normalt liv så kan jo eventuelt terapi hjelpe?
Selv er jeg også redd for noe av det du skriver, men det er ikke et stort problem for meg. Det er ikke slik at jeg skjemmes over å være redd for for eks å stå slalom eller at jeg ikke kan klatre i stiger (høydeskrekk). Jeg låser meg ikke inne fordi jeg er redd for ting. Men som deg så liker jeg meg veldig godt alene, jeg trives alene, men ikke konstant. Jeg elsker å være med venner, ha det gøy med studiekamerater o.l
Jeg er redd for å stå slalom-gjort det en gang, aldri mer, livredd for å kjøre bil SELV(helt ok å sitte på), takler ikke store folkemengder på liten plass, mus,frosk, fugler må ikke være INNENDØRS, da kortslutter hjernen heeeelt!Har klaustrofobi ,men ikke så alvorlig. Men føler ikke at noe av dette står i veien for meg når det gjelder å leve et"vanlig" liv. Trives godt alene jeg også, men er det sjeldent, har døtre og mann nr 2. Flyttet hjemmefra som 16 åring:)Men lykken kommer i mange former, om lykke for deg er å leve med dine foreldre, så er det det. Men om du egentlig ønsker noe annet ville jeg snakket med en terapeut ja. Men redsler du, ja DET er det supermange som har, de fleste egentlig;):)
Okei ;) jeg har veldig lyst til å flytte ut da, men da blir jeg helt alene. Vet ikke om det er noe bedre. Men hvis jeg flytter nærmere venna mine så kan jeg være mer med de. Er jo sosial, men for det meste så er jeg sliten etter jobb. Jobber 6 dager i uka nesten hver uke. Er godt å komme hjem og være hjemme da :)
Vi har alle våre redsler ja, men hvordan skal jeg si til pappa at jeg ikke vil stå på slalom når jeg har gjort det før? Jeg tror i bunn og grunn jeg er redd for å bli skada eller noe sånt. Derfor er det best å være alene.
Men, i hverdagen går det helt greit, så lenge ingen sier noe om det.
Du er jo voksen, så flytt ut. Du vil lære å bo for deg selv, det er en vanesak. Jeg flyttet selv når jeg var 16 år gammel - for å si det slik, jeg kunne aldri flyttet hjem igjen til min familie, jeg trives med litt ro rundt meg. Har jo samboer, men det er ikke så bråkete med to personer som det er med ..eh, 8 søsken:p
Når jeg kommer hjem etter skolen/jobb så er det ikke ofte at jeg gidder å dra ut igjen for å møte venner. Jeg har det bra nok med den dosen jeg får i løpet av de timene mellom 08.15 og 18.00:p Da er det herlig å være alene på kvelden/ha kvalitetstid med kjæresten. De dagene jeg har fri fra skolen eller slutter tidlig så er jeg ofte å finne ut sammen med venner, men da har jeg også lysten og energien til å dra ut igjen, jeg har ikke behov for å hvile hodet kan man si.
Jeg tror du er relativt normal jeg. De fleste har sine ting de må "passe på". Men som jeg skrev i første omgang, hvis det er slik at det tar kontrollen over ditt liv og at du føler at de er til hindring for å være lykkelig så hadde jeg pratet med en terapeut/psykolog. :)
Ja jeg er jo det! Dessverre så er det få leiligheter her omkring til leie. Vil egentlig kjøpe, men det er for dyrt.
Godt det ikke bare er meg som liker seg best hjemme når man er sliten :) Ja vi har nok alle våre redsler, selv om de virker tullete. Bare syns det er så pinlig :p
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
