Så broren min begynte i dag å kritisere lavkarbodietter, og han mener at selv om man spiser bare så og så mange karbisser hver dag, gjør det ingenting i forhold til om man spiser over 2000 kalorier: hvis man, for eksempel, spiser 2500 kalorier, blir det jo likevel 500 kalorier som ikke blir forbrent! Var ihvertfall sånn broren min forklart det da...
Jeg har jo ærlig talt ikke gått ned så veldig mye, og nå begynner jeg å lure på om det kunne lønnet seg å kutte ned på kaloriene óg? Det gir jo mening, det han sier, og jeg hadde jo ikke så mange motargumenter, i og med at jeg ikke har lest så veldig mye om lavkarbodietter...
Dere kan jo ta en kikk på journalen min for å se om jeg spiser riktig - men er det noe jeg burde vurdere? Å kutte ned på kalorier, altså? Og hvorfor skal man ikke telle kalorier på lavkarbodietter? Bacon, for eksempel, har jo 300-400 kalorier per 100 gram, og det er jo helt sinnsykt etter min mening! Så er det jo litt fløte (veldig sjeldent), mye kjøtt, grønnsaker, Lollypop-brød, ost... blir sikkert et heftig antall kalorier der!
Vet det ble mange spørsmål, men broren min har en lei vane av å finne de "svake" punktene mine, så jeg ville gjerne ha dette forklart, spesielt når jeg sannsynligvis spiser over 2000 kalorier per dag! :(
Tror vi alle har hørt det med "du MÅ telle kalorier!".
Men, lenebeatrice.net har en god forklaring på hvorfor det ikke er nødvendig.
Kort sagt: Du blir mettere, jevnere sultfølelse/metthet = spiser bare når kroppen trenger det = du spiser automatisk mindre kalorier enn før! Voilà! ;)
Når det er sagt, så er dette en generell påstand. Og gjelder for de som er overvektig, ikke normalvektige (normal etter kroppens ønske, ikke nødvendigvis ideal), og heller ikke for de som er undervektig og vil gå ned enda mer i vekt.
Hvis tickeren din stemmer, så har du en temmelig normal vekt. Ut fra din kropp. Og for de med normal vekt/undervekt, så må man kanskje se enda mer nøye på hva man spiser, og hvor mye man spiser.
Det er jo det som er prinsippet til lavkarbo men dette er en veldig generell påstand og gjelder ikke for alle. Jeg, og mange med meg, må passe på hvor mye vi spiser for det regulerer seg ikke "automatisk", så ja jeg teller kalorier for ellers blir dt fort for mye og da rikker ikke vekta seg nedover i det hele tatt.
Når det er sagt så ligger jeg en del høyere i inntak enn tradisjonelle lavkaloridietter, men har gått ned ca 20 % ifht til inntaket før jeg begynte på lavkarbo siden det er det de fleste anbefaler nå. I tillegg har jeg jo hatt andre helsegevinster av lavkarbo som jeg ikke har hatt på andre slankekurer.
Hjelp...betyr dette at man må regne ut både kalorier og karbo?
Hvor mye skal man ligge på hver dag da, blir det tilbake til sultekuren igjen??
Jeg har forstått det sånn fra Atkins og Skaldeman med fler at man skal ha mye fett i maten, så jeg spiser 2 egg og 2 skiver bacon stekt i smør til frokost, ost og skinke eller tunfisksalat til lunsj, og bruker fete sauser eller smeltet smør til middagen. Og Bacongull til kos. Dette blir jo utrolig mye kalorier hver dag, så betyr det at jeg må kutte ned på noe for å gå ned i vekt??
Kan du ikke bare la være å bekymre deg for det til du ser hvordan det går etter 4-6 uker?
Gi det en sjanse før du begynner å stresse! Stress er den verste partystopperen uansett!;)
Da aller fleste trenger så absolutt ikke å telle en eneste kalori, så hold styr på karbene og velg de fete alternativene, så går det nok bra, skal du se!:)
Tror ikke det er den fete maten du skal bekymre deg over generelt, jeg ville vært mere bekymret for brøderstatning hver dag og desserter nesten hver dag jeg. Og ellers ser det ut til at du går ned sakte men sikkert?
Få i deg grønnsaker og ikke spis så mye lollypopbrød og desserter du.
Ja, jeg har jo gått ned cirka 3 kilo - går veldig sakte nedover, men så er jeg jo heller ikke "overvektig" i den forstand. Er mer det at jeg vil føle meg vel, og da går det ut på å droppe et par kilo. :D
Takk, Kitt, skal fortsette som jeg gjør, så får jeg heller revurdere inntaket om jeg kommer til et punkt hvor jeg stopper opp. :)
Sukk... skulle ønske jeg bare hadde 3-4 kg igjen å ta av ;)
Sannheten er: NOEN, flere enn noen få - MÅ telle kcalorier for å gå ned på lavkarbo. Jeg gikk på lavkcalori i over et halvt år (FØR lavkarbostart) og telte hele tiden og gikk ikke ned - så jeg er bare overlykkelig over å funnet et godt alternativ - telling eller ikke!
For min del tror jeg forklaringen er denne: Jeg har spist lett-produkter hele livet. Hele hverdagen gikk ut på å spise rett - med påfølgende binge-eating-parties med høykarbomat (når man får abstinens av å ikke spise nok mat...) Jeg spiste SMÅ porsjoner og av og til ikke i det hele tatt...
Så startet jeg generell lavkarbo - og i 6 mnd holdt jeg meg til ikke stivelsesprodukter og maks 5gram pr 100 gram karbo ellers.
Jeg har nok aldri spist så mye mat i hele mitt liv hehe... men gikk ikke OPP et gram - ei heller NED... så min justering måtte da bli kcalorikontroll.
Jeg spiser rett og slett for mye når jeg ikke har telt og veid opp på forhånd. Jeg ELSKER lavkarbomaten!
Men etter å ha spist så lite mat og så lite fett i over 20 år... så tror jeg kroppen min fremdeles har lavt stoffskifte (selv om det har økt radikalt etter at jeg begynte på lavkarbo) - og dermed må jeg passe på selv hvor mye jeg spiser.
Nå vet jeg ikke hvor lenge du har holdt på - men hvis det kun er et par uker - så må du la kroppen din venne seg på å forbrenne fett. Så lenge du ikke går opp syns jeg du skal følge Kitts råd om å fortsette slik du gjør nå. Jeg vet heller ikke om du har tenkt å fortsette på lavkarbo etterpå - men å ta det med ro nå - gjør at du blir vant med kostholdet, og ser hvordan du kan tilpasse det til et "holde-vekten" kosthold senere :)
Jeg er helt uenig i påstandene over her, og også at det skal være nødvendig å tenke kalorier på lavkarbo. For egen del går jeg NED mer jo mer kalorier jeg får i meg. De RETTE kaloriene :ja: Tenk på HVA man spiser, ikke hvor mye.
Mange sier de går ned av å kutte kalorier. Og hva kutter man på først? Jo fete meieriprodukter, nøtter og andre ting med høyt kaloriinhold. Men disse er også kjente partystoppere. Jeg tør påstå at de kunne byttet disse med andrte typer fett og fortsatt gått ned. At det altså ikke er kaloriene men typen mat som endres.Jeg vet at kroppen min har levd på sparebluss i mange år, og derfor ikke vil slippe kiloene før den vet at den får næring. Men ikke hvilken som helst næring.
Dessuten, kroppen lagrer ikke fett uten insulin, og lite karbo=lite insulin= ikke fettlagring.
Dette er nok riktig, men poenget med å halde eit lite auge på energiinntaket slik eg forstår det, er vel at kroppen ikkje får nokon grunn til å forbrenne det kroppsfettet som alt er lagra, dersom den får all den energien den treng frå maten. Får den eit moderat energiunderskot av riktig type næring, da kan den slippe fettlagrene laus og bruke dei slik dei er meint. Blir litt som om eg jamnleg får masse pengar inn på lønnskontoen til mat og husleige. Da gir det ikkje meining å gå i banken og ta ut sparepengane.
Det at kroppen ikke lagrer fett når man spiser KETOGENT (ikke lavkarbisk) det er kanskje sant, men det betyr jo på ingen måte at man kan spise så mye man bare orker og likevel gå ned i vekt:)
Jeg forstår ikke helt - selv om noe fungerer for deg - trenger det ikke fungere for andre. En del av oss teller kcalorier i tillegg til karbo - er ikke det da flott at vi også har funnet en måte som fungerer for oss? Du må jo bare være uenig - men i bunn og grunn har vi forskjellige kropper som trenger forskjellige retninger av lavkarbo-filosofien for å få vektnedgang :)
Personlig har JEG gått på lavkarbo i et halvt år uten vektnedgang. UTEN å drikke lettsaft/-brus, spise nøtter, tomater, og ellers ikke overdrive meieriprodukter. Spiste ingen av de typiske stopperne i det hele tatt... Som jeg sier - jeg spiser mye mat til vanlig - og dermed MÅ jeg regne kcalorier for å ha kontroll i en vektnedgangsperiode. Det te gjelder for meg... DU er svært heldig som slipper å kontrollere kcalorier i tillegg :)
Den utviklingen som har væt her på forumet er at flere og flere fokuserer på kalorier og kanskje glemmer grunnsprinsippene i lavkarbo. Som igjen kan føre til for mye fokus på kalorikutt, og man utvikler egenutviklede oplegg ala kimkins og andre usunne dietter.
I tillegg kan fokuset på kalorier skremme mange nybegynnere til å gi opp all den tid det er forvirrende nok å telle karber.
Ok - så du mener at mange av oss som har prøvd generell lavkarbo over lengre tid uten resultat bør ti stille om at kontroll av kcalorier kan hjelpe?
Jeg synes du er urimelig - mener du at du har enerett på informasjon om lavkarbo - og alt som du er "uenig i" fordi det ikke gjelder DIN kropp ikke skal deles?
Hadde jeg drevet ren feilinformasjon så hadde jeg forstått det... men jeg GJØR ikke det! Forumet er til for alle - også oss som teller kcalorier i tillegg til karbohydrater ;)
Men det betyr også at man ikke klarer å spise så mye uten å bli kvalmt mett. Man kan forsette å TVINGE ned mat, men da er det ikke karbohydratene som er problemet uansett...
Heia!
Det kan ha noe for seg å telle kalorier, men etter å ha sett i journalen din så ville jeg heller anbefale deg å holde deg unna alt som er søtt, sukker eller ei, en periode.
Kunstige søtsaker kan lure kroppen til å tro at her er det energi, uten at det blir tatt opp noe. Resultatet er at man spiser mer.
Jeg kjenner meg igjen, Julie-X, når det gjelder spørsmålet om lavkarbo-dietten er den riktige dietten for meg. Etter å ha stått på dietten i 14 dager, begynte imidlertid vekta å røre på seg, og jeg hadde samtidig fått lest meg opp på teorien, noe som gjorde at jeg ikke ga opp.
Derfor anbefaler jeg boka til dr. Sofie Hexeberg - den gir trygghet både med hensyn til dine egne mål om vektnedgang, men også at dette er helsemessig forsvarlig og gir gode helsegevinster for oss som strever med litt småtteri. I tillegg er den lett å forstå for oss ikke-medisinere.:)
Om man er redd man ikke får i seg nok mat og derfor spiser litt for mye til hvert måltid enn strengt tatt nødvendig utfra hva kroppen har behov for vil dette ha noe å si. Jeg har selv hatt perioder hvor jeg har følt meg sårbar og ønsket å spise litt mer enn nødvendig for å unngå å føle meg svak. jeg har spist litt for mye for å beskytte meg rett og slett. Jeg fant ut at dypt i meg satt en irrasjonell redsel for å dø og det var derfor jeg var redd jeg ikke fikk nok mat. Når jeg gjennomskuet det slapp redselen taket og jeg fikk mer kontroll over matinntaket.
Det jeg egenlig ville poengtere var at man ikke trenger å telle kalorer om man følger kroppens signaler med omhu. Men om man ikke følger signalene med omhu, fordi man ikke kjenner signalene godt nok,eller ønsker å ha en oversikt over hvor mye man spiser er telling greit. MEN det viktige er at man prøver å spise slik kroppen ønsker, og ikke følger lyst, frykt, emosjoner eller hodets kontroll alene.
Synes problemet var størst i startfasen. Nå har jeg et mye mindre matinntak, og prøver å spise mer fett. Men jeg må passe på det totale kaloriinntaket for å gå ned, altså forbruke mer enn jeg tar inn. Men jeg teller ikke kalorier i tradisjonell forstand, har bare en løselig oversikt. Så for meg stemmer det Zillah skriver.
Jeg er i utgangspunktet enig i det Nerthus sier, men jeg tror også mye av problemet til den jevne bruker her inne er at mange over tid har fremmedgjort seg fullstendig overfor noen av kroppens viktigste signaler; Metthet og sult.
Den eneste befatningen jeg selv har hatt med kalorier, har vært å passe på at jeg ikke går under 1200 om dagen, bare for at kroppen min ikke skal gå i fullstendig sparemodus.
Men da jeg la om kostholdet slet jeg en del med å tolke signalene kroppen ga meg; var jeg sulten, tørst eller fysen? For meg føltes alt dette i grunn likt, og jeg klarte ikke å skille mellom dem. Ja, og når var jeg egentlig mett da jeg spiste? Jeg måtte faktisk begynne å øve meg på å forstå signalene mine. Jeg gjorde som følger; Hver gang jeg følte meg sulten tok jeg meg et glass vann, ok, om jeg fortsatt følte sult etter det, så var det ikke tørste. Så da spiste jeg. Ettersom jeg har hatt denne dumme tendensen til å spise for lite, så var det fortsatt en del å trene på. Jeg lærte et triks av søstra mi. Hver gang jeg spiste, så forsynte jeg meg alltid med litt mindre mat enn jeg trodde jeg ville ha. For hver bit jeg puttet i munnen så la jeg ned kniv og gaffel, og sørget for å tygge nøye, svelge, før jeg tok opp kniv og gaffel for å ta en ny bit. Etter jeg var ferdig med å spise ventet jeg fem til ti minutter, om jeg fortsatt var sulten, så spise jeg litt til.
Og sakte men sikkert begynte jeg å forstå hva kroppen ville, fysenheten forsvant så lenge jeg presterte å spise meg akkurat passe mett, ikke sånn at jeg trillet av stolen, eller sånn at jeg følte meg utilfreds, men behagelig mett. Jeg tror ikke jeg har hatt det sånn i hele mitt liv, så det var litt av en åpenbaring.
Ok, dette har ingenting med kalorier å gjøre, men som mange har poengtert her, så går de fleste ikke ned når kroppen får mer enn nok mat. Hvorfor skal den brenne kroppsfett når den får rikelig fra maten? Så å spise seg stappmett har lite for seg, det er derfor vi igjen og igjen gnurer på dette "behagelig mett"-mantraet her inne. Men igjen, for å kunne spise seg behagelig mett, så må man også vite hva det det er! :).
Å spise på den måten har jeg aldri tid til :o Men som nevnt over, nok vann (4-5l i løpet av dagen for min del) og et par kopper te med cocosa i løpet av dagen gjør at sulten-mett signalene er mye bedre enn tidligere.
Jeg gjør jo ikke det nå lenger! Dette var noe jeg gjorde i starten, nå har jeg langt bedre peiling på hva kroppen vil ha! Så det var bare i en overgang, til jeg hadde lært meg å lytte og forstå ;).
Og jeg er helt uenig i dine påstander!!
Husk at dette er individuelt og vil variere fra person til person. Det er viktig å få med seg alle nyanser og erfaringer fra andre, slik at man kan prøve hva som er riktig for en selv :p
Selv kuttet jeg de såkalte partystopperene og erstattet dette med cocosa for det skal jo være det beste ketogene fettet. Jeg holdt på med det i nesten en måned og gikk opp en halv kilo. Før dette spiset jeg helt etter boka (ketolyse) og gikk ikk ened et gram, men etter at jeg har begynt med kaloribegrensing går vekta sakte men sikkert nedover.
Så nok en gang, her er det store individuelle forskjeller ute og går og man må bare prøve seg frem - det finnes ingen fasitsvar!!!!!
Tror Photo er inne på kjernen her... jeg spiser slik idag - legger ned bestikk mellom hver bit. Men jeg har fremdeles en vei å gå på å kjenne igjen signalene fra kroppen min. Dessuten - jeg har en ekstremt dårlig vane med å lese/se på tv mens jeg spiser og dermed mister jeg litt kontakten med den delen av meg som skal si fra når det er nok... (Uvaner er pyton å avvenne seg med...:rolleyes: )
Tar med meg det du sier Photo - og ser om jeg kan lære litt av det :)
DERFOR er det for meg å gjøre klart ferdige-veide måltid en svært god hjelp for meg til å ikke spise for mye. I sommer så jeg at jeg spiste tildels SVÆRT lite noen dager - var ikke fysen på noe heller - så jeg ser jo at det mentale underbevisste spiller en liten rolle her :)
Enig med et par andre her at vi er forskjellige - og så lenge vi finner en løsning som vi er komfortable med - så er jo alt vel ;)
Jeg må telle kalorier for å gå ned. Grunnen til at man ikke skal telle kalorier på en lav-karbo diet tror jeg for det meste er et lite salgstriks for å promotere dietten. Sannheten er jo at veldig mange spiser automatisk mindre på lavkarbo og går derfor ned, det er ikke fordi man blir "immun" mot kalorier slik mange tror. Enkelte av oss må telle for å gå ned, så enkelt er det.
Det er noen triks man kan gjøre da, som nevnt tidligere å vil veldig mange automatisk spise mindre hvis de har en flaske vann stående ved siden av seg hele tiden. Det kan også være lurt å spise mer proteiner (husk at proteiner metter utrolig mye mer enn fett).
Man trenger heller ikke være så redd for å telle kaloriene. Bare å skrive opp det man spiser hver dag og hvor mye kalorier det inneholder vil for veldig mange føre til at man spiser mindre og blir mer bevisst over hva man spiser. Man trenger ikke bevisst gå inn for å spise mindre, men bare man er klar over hva man spiser vil motivere underbevisstheten til å spise mindre.
Det er ikke en enhetlig sannhet at alle overvektige er det fordi de spiser veldig mye! Mange er det faktisk fordi de spiser for lite, og kroppen er vant til å spinke og spare på alt. Selv spiser jeg omtrent 3 ganger så mye mat på lavkarbo som det jeg gjorde før!
Dette stemmer jo ikke særlig godt med hva jeg både har lest og erfart selv. Jeg må spise ganske mye mer om jeg f.eks spiser kylling fremfor fett kjøtt for å bli mett. Jeg mener også at det er satt opp i et forsøk på å "knekke koden" på hvorfor lavkarbo fungerer, og feilet. Nå må jeg samtidig si at jeg ikke husker hvor jeg hørte om forsøket og hvordan det var gjennomført, så min sterkeste indisie blir i grunn at for meg fungerer det helt motsatt.
Nei, det var ikke det jeg sa :P Jeg sa at man spiser automatisk mindre når man er på lavkarbo pga. lavere apetitt og høyere inntak av fett og protein
Og du går ned i vekt? :O Dette høres jo veldig rart ut, du må bli megahyper og kjempevarm :P Hvor blir det av kaloriene?
Ja, jeg har også lest mye at fett metter veldig godt, men jeg leste en studie hvor de serverte tilfeldige personer forskjellige retter, ene hadde et høyt innhold av fett mens den andre hadde det ikke. Etter noen å 400 retter var konklusjonen rimelig klar, de som spiste måltider med høyt innhold av fett spiste flere kalorier. Det ble også gjort en rimelig stor dansk studie for noen år siden som testet dette med metthetsfølelse. De hadde en entydig konklusjon at protein rett og slett gjør deg mettere enn noe annet. Dette stemmer bra for min del, jeg blir langt mettere av å spise pølser enn bacon. Du kan jo også prøve å drikke en dl. med fett/olje og se hvor mye det metter :P For min del metter det veldig dårlig.
Ja, jeg går ned i vekt, men kun når jeg klarer å holde matinntaket oppe. Når jeg er matlei, og begynner å skli nedover på kalori-inntaket stoper det opp. Lær deg litt om hva som skjer ved lanfgvarig kaloriunderskudd i kroppen, så er forklaringen enkel. Og nei, det er IKKE vektnedgang man får av langvarig kaloriunderskudd!
Selvfølgelig spiser de flere kalorier, siden det er over dobbelt så mange kalorier i fett.... Foirøvrig, hvis det er samme undersøkelse jeg har lest om, så inneholdt rettene også karbohydrater, og da er de irrelevante i sammenhengen.
Ja, det begynner å demre. Det er vel kanskje den undersøkelsen der testpersonene fikk pasta med fløtesaus eller no :p. Bra forskning.
Samme hva, så må jeg fortsatt spise mer av kylling enn f.eks nakkekoteletter, selv om f.eks kyllingfilet innholder fem seks gram mer protein pr hundre gram enn nakkekotelett, og typ 1 gram fett kontra 15-20 i nakkekotelett. Nå har en nakkekotelett nesten dobbelt så mye kalorier, men summen blir jo likevel temmelig mye mer protein, og jeg blir fint mett av å spise en nakkekotelett, mens jeg minst må ha to kyllingfileter om ikke mer for å bli tilsvarende mett. Jeg vet dette er kun personlige erfaringer, men jeg har gjort meg dem gang på gang på gang. Rart egentlig, om jeg skulle ha en helt annen metabolisme enn alle andre. Så dette stusser jeg i grunn over.
Med for mye protein, altså dersom man kutter ned på fett sånn at proteinninntaket går over dagsbehov så har man også faren for at overskuddet blir omgjort til glukose hvilket kan påvirke blodsukkeret negativt, og da er man vel like langt.
Dette henger jo ikke på greip. Selvfølgelig går du ned hvis du har et kalori underskudd, hvis du ikke gjør det er det jo noe alvorlig feil. Fettlagrene er der for å brukes, kroppen ofrer ikke følelsen av å ha energi og opplagthet hvis ikke den må. Tenk deg for noen hundre tusen år siden, å gå på sparebluss er uheldig og øker sjansen for å dø. At du spiser mer enn kroppen forbruker og alikevel går ned i vekt høres merkverdig ut, rart slike gener har overlevd siden det ikke akkurat skaper noen bedre sjanse for å overleve.
Det blir jo fortsatt ikke irrelevant. Karbohydrater skaper ikke sult, de bare metter utrolig dårlig. Hvis eneste forskjellen i to måltider er konsentrasjonen av fett bør jo det måltidet som inneholder fett mette mer pr. kalori enn det uten, er du ikke enig?
Jeg ser den, men har du virkelig veid f.eks. 100g nakkekotelett mot 100g kyllingfilet? Kan du ikke prøve å teste med f.eks. bacon og se hvordan metthetsfølelsen blir da? Det er mulig det er kombinasjoner av fett, protein og volum som er tingen, jeg vet i alle fall at rene proteiner metter mer enn rent fett hvis man tenker per. kalori.
Dette stemmer ikke helt, ettersom karbohydrater, særlig raske som du finneri f.eks pasta øker blodsukkeret relativt fort, og synker tilsvarende fort. Vel vil du få en bremsning med fettet, men det vil likevel skape en kunstig sulttilstand i kroppen din. Når blodsukkeret synker etter en topp, vil kroppen be opp påfyll, reell sult eller ei.
Hvordan vet du at rene proteiner metter mer enn rent fett? Jeg kan ikke svare deg på det, for jeg har aldri prøvd å spise 100 gram rent fett kontra 100 gram rene proteiner, men det sier jo ikke noe om en naturlig situasjon, så hva skal det i så fall være nyttig for? Det er jo mer nyttig å vite om en viss mengde proteinrik matvare kontra en med like mye eller mindre proteiner men mer fett metter mer enn den andre. Om du har link til seriøs forskning på dette så kom gjerne med det :).
Om jeg spiser to skiver bacon (omtrent 50-60 gr, vel?) og to speilegg (kanskje 120 gram tilsammen?!) så er jeg mett i mange timer. Om jeg spiser en kyllingfilet så blir jeg ikke mett i det hele tatt. Jeg har spist mye rent kjøtt, ettersom jeg har kjørt lengre perioder med null-karbo.
Jeg har veid en nakkekotelett, den veide ca 140 gram, og jeg har veid en kylilngfilet, den veide kanskje 20-30 gram mindre. Ergo snakker vi nærmest dobbelt mengde kyllingfilet, ettersom jeg må spise minste det dobbelte for å bli mett, med mindre jeg i stedet lager en fet saus.
Huh? :confused: Det var jo nettop da sparebluss kom til sin rett, at kroppen kunne fortsette å fungere på et ekstremt lavt inntak av energi. Selv om kroppen er i sparemodus betyr ikke det at man er spesielt slapp eller har mindre energi. Den fordeler ganske bra det lille den får, men den vil ikke risikere å miste lagrene sine ved å begynne å bruyke av de. Derfor må den få signaler om at det er OK å bruke av lagrene før den gir slipp på fettet som er lagret.
Forøvrig gir dette innelgget av Pål en annen forklaring, som omhandler litt det samme, på hvorfor man ikke nødvendigvis går ned selv om man lever på kaloriunderskudd: forum.lavkarbo.no/showthread.php?t=23692
Jeg tror det er kombinasjonen som metter. Når jeg spiser grønnsaker, kjøtt og fett er jeg lenge og fortere mett enn om jeg spiser næringsmidlene hver for seg. Karbohydrater alene metter dårlig og å spise bare det er derfor å be om å legge på seg som vi vet. Proteiner alene og fett alene metter trolig dårlig også. De metter på forskjellig måte og når de er spist sammen blir man helt mett;)
Kroppen går ikke inn i sparebluss uten at du merker noen negative konsekvenser av det, i så fall kunne vi jo like gjerne gå rundt på sparebluss konstant. Selv kommer jeg i sparebluss jeg hvis spiser under 1000kcal på en dag, da merker jeg at jeg blir sliten og helt tøvete i hodet. Er man et par hundre kcal i underskudd ser ikke kroppen på dette som noe nød, dette er jo normalt. Derfor vil den velge å forbrenne fett framfor å gå i sparebluss (som regel). Dette er grunnen til at så mange går ned i vekt og likevel føler seg opplagte.
Det ble i testen servert 487 måltider (tror jeg). Måltidene var nøyaktig like, altså det var like mange og lik type karbohydrater i hver av de, det var kun fettinnholdet som var forskjellen. Når de serverte så mange måltider kan jeg godt se for meg at en del av de hadde et lavt innhold av karbohydrater også.
Den filmen var den jeg tenkte på, og den slår jo i hjel teorien din om at proteiner metter mer enn fett, om man først skal tillegge den noe tillit. Jeg synes den er fullstendig latterlig uansett, og det er motsigelser og dårlig gjennomført forskning over en lav sko.
Men uansett, vi kan diskutere dette til kuene kommer hjem. Jeg blir fortsatt ikke mettere av protein enn av fett. Proteiner kan heller ikke erstatte fett, ettersom fett er energi, og proteiner er byggesteiner. Proteiner kan heller ikke hjelpe kroppen i å ta opp a, d, e, og k-vitaminer, som er av de viktigste oppgavene til fettet. Proteiner kan heller ikke reparere betennelsestilstander i kroppen, eller gi deg bedre hud og hår. Proteiner er viktige, men fett got nothin' on it ;).
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
