Hei!
Bor sammen med en mann som har fått ADHD diagnose i godt voksen alder.
Mange ting har falt på plass for meg, men det er ikke enkelt for å si det sånn! Er det noen av dere fantastiske mennesker på lavkarbo som har ADHD, eller som lever med noen som har ADHD???
Nå snakker jeg om folk i godt voksen alder, over 45
Selv har jeg ADHD og går på lavkrabo, ADHD var verre da jeg var yngre. Det ble til slutt en del av meg, å den er ikke like ekstrem som den var. Men jeg merker drastisk forskjell etter jeg startet lavkarbo, jeg får ikke lenger de "klikkene" jeg fikk før. Ruse meg på sukker, være hyper i en time, og der etter dalte det
Jeg kræsjet veldig hardt. Noe som var ubehagelig, ødela nattesøvn, humøret etc. Jeg spiste en sjokolade her i forrige uke, å det var så utrolig ubehagelig, vennina mi kunne se pupillene ble store/svarte, jeg skalv og hadde vanskeligheter med og kontrollere kroppen/bevegelser.
Det var rimelig ubehagelig. Men det var et helvete og avruse seg sukkeret. Det var verre enn da jeg slutta å røyke. Om det er verre for oss med ADHD er jeg ikke sikker på. Men jeg har ikke møtt noen på lavkarbo som hadde like stort problem som jeg hadde med å kutte sukker.
Han ble diagnostisert hos en psykolog . Han hadde gått til ham en stund, og så foreslo psykologen en utredning ang ADHD. Ja, det tok litt tid, dyrt var det også, men vi er veldig glad det er gjort.
Eller er det bare en hatt for dem man ikke vet hvor man skal plassere??
Guttungen min har adhd.. Fikk diagnosen for et par år siden.. DA fylte han sikkert kriteriene for å ha den diagnosen, men nå er det ingenting som tyder på at han har det. Han er megaflink, oppvakt og glup på områder som er utenfor normal skikk og bruk. Men er det slik det skal være at man har ADHD så lenge man ikke følger statens veiledninger om hva som er normalen eller ei?
Det er jo ingenting fysisk/medisinsk som kan tilsi at noen har ADHD med mindre man får scannet hodet og kan SE at det er en innsnevring på blodårer ala hjertetrøbbel.. (det er det vi er blitt fortalt)
Hei,
vil bare oppklare en liten ting :) Jeg er psykolog, og ADHD er en diagnose i ICD-10, nærmere bestemt F.90.0 Hyperkinetiske lidelse.
Ift. det noen her skriver at symptomene ikke er så utpreget nå lenger er helt normalt. Det stabiliserer seg mer jo eldre man blir, og kommer til uttrykk på en annen måte enn da man var yngre.
F.90.0 er en "nevrologisk diagnose" ja, men man tar ikke i bruk CT eller MR for å stille en diagnose. Det er nemlig i hovedsak en "atferdsdiagnose", der observasjon av atferd i størst grad blir vektlagt.
Ønsker også å tilføre at det at sukker skal trigge hyperaktivitet er en myte som dessverre lever i beste velgående. Dette er ikke støttet gjennom forskning.
Kan hende det, men det kreves også diagnose for at skolene skal få økonomisk tilskudd.. Jo trangere økonomi ei skole har, desto flere diagnoser får den skolen etterhvert...
Har selv jobbet ved ei skole der vi rett og slett jobbet for å skaffe flest mulige diagnoser for å få mest mulig økonomisk tilskudd.
Jeg tviler overhodet ikke at sykdommen ADHD eksisterer. Men jeg tror at alt for mange får den diagnosen på uriktig grunnlag. MANGE får et lettelsens sukk når en diagnose settes, og ADHD er en av diagnosene som settes da man ikke kan finne noe annet. Tro meg, vi har vært ørt og fjørti igjennom alle disse testene, for det SKAL være et visst antall tester som slår negativt ut før at diagnosen kan settes.. Guttungen min har fremdeles diagnoesen adhd, men har ikke brukt medisiner på mange år. Sannsynligvs er han bare en unge som er nysgjerring på alt annet enn det som foregår i klasserommet, for når tom rektor leverer ham sin personlige laptop og ber ham hente ut alle filene som ligger der fordi at skjermen ikke funker lengere slik at rektor selv klarer hente ut filene, da vitner det ikke mye om at han har adhd, men heller at han har interesser som ligger utenfor det som er ment å skal være interresant i skolealder... I god gammeldags skole fikk unger med evner oppbacking på det de var flinke til. Nå evner ikke skolen fange opp de som er flinke på andre områder enn det som foreleses i timene..
Ja, slik er det ift. alle diagnoser i psykisk helsevern, uansett om det gjelder voksne eller barn. Dette gjør det likevel ikke greit å bare "slenge ut" en diagnose. At det i dag finnes flere barn med diagnosen skyldes også at vi er blitt mer observant på den. Samme med f.eks utviklingsforstyrrelser. Flere barn får hjelp! At barnet ditt nå ikke lenger trenger medisiner er kjempe flott! :) Det finnes flere ulike tiltak og behandling man kan sette i verk, uten at det innebærer medisin. Alle barn er forskjellig, dette er viktig å huske! En gutt med ADHD er ikke èn bestemt type! Alle har ulike behov, og dette må tilpasses og tas hensyn til! :)
Lykke til videre, håper dere finner den veien som passer dere best! :)
Enig, men det er ille når skoler er avhengige av diagnoser for å få økonomisk støtte for å klare et vanlig skoleår. Skolene er dermed MED på å fyre under for at ungene skal få diagnose..
Poenget er at flere og flere kommuner tenker slik. For det det MÅ faktisk en diagnose til for at de skal få økonomisk tilskudd for å ansette flere lærere...
Dette pratiseres svært ulikt fra BUP til BUP..Hos oss stiller jeg diagnose, jeg er med på møte med psykiateren for evt utprøving av ritalin, jeg tar alle testene med/uten med., og jeg har møte med alle parter og overlater ansvaret til PPT for skolemessige tiltak. Psykiateren skriver kun selve resepten. Jeg gjør alle resonnementer ift hva som trengs og bli satt i gang..Mulig det var annerledes for dere, det kan ikke jeg svare for. Men dette er vanlig praksis hos oss. :)
Vi fikk bare overlevert diagnosen i hånda. Det var vi selv som måtte snakke med PPT.. PPT tok egne tester UAVHENGIG av det BUP kom frem til. Vi var inne i PPT lenge før vi kom til BUP. Så min erfaring er at PPT og BUP IKKE enes om saker og ting.. Tvert imot...
Dette høres jo helt "bak mål" ut, og at dere har opplevd prosessen slik er jo bare en stor skam! Slik fungerer det ikke hos oss, og jeg kan ikke kjenne meg igjen i dette fra de andre BUP'ene i mitt helseforetak.
Kan godt forstå man sitter tilbake med å føle seg forbigått og overlatt til seg selv..Ikke bra!
Bup og PPT trenger overhodet ikke enes om noe. Det er PPT som til slutt sitter med det avgjørende ordet..
Og hvis du mener det er helt bak mål, så er det bare å ta det opp med foretakene når det er møter. Det er ikke SÅ mange helseforetak i dette land.. Beklager, men jeg har STOR tvil når det gjelder deg og det at du er psykolog...
Jeg håper inderlig dere jobbet for å skaffe ungene hjelp, ikke for å skaffe penger til undervisningen... Hvis personalet ved en skole jobber for å skaffe diagnoser til barn som ikke trenger en diagnose anser jeg det for en gedigen overtramp... Jeg er selv spesialpedagog og jeg ville ikke kunne stå inne for en sånn måte å tenke på, det er tross alt alvorlige, til dels stigmatiserende diagnoser vi snakker om.. Dette vil følge elevene ut skolegangen og kanskje livet...
En annen sak er at systemet er lagt opp slik at det kanskje kan være fristende...
Flott er det! Det trenger vi flere av! Spesialpedagogene gjorde alt de kunne for gutten og gjør det fremdeles, men det nytter ikke når også DE føler at de stanger hodet mot veggen da PPT sier NEI til tettere oppfølgning grunnet mangel på ressurser...
Dette er skremmende lesning! På den annen side faller en del ting på plass angående egne erfaringer med vår lokale skole. Vi hadde barn i en klasse hvor det virket som om det var om å gjøre å få stilt en diagnose på flest mulig barn.
Nå forstår jeg jo hvorfor! Jeg var ikke klar over den økonomiske fordelen skolen har ved mange diagnostiserte barn.
Dette er ikke noe nytt. Da jeg vokste opp var det om å gjort å få flest mulig barn inn under ppt, ettersom det ga skolene uøremerka midler.
Selv var jeg i ppt i SEKS år uten at bup noen gang var med i bildet. Jeg fikk på eget initiativ tilsendt papirene mine fra den tiden for et års tid siden, og har måttet riste oppgitt på hodet over hva slags vurderinger som ble gjort av meg som barn. Tragisk. For min del betød det i stor grad ødelagt skolegang. Jeg er ikke i tvil om at jeg hadde fått en adhd-diagnose hadde dette vært i dag. Store deler av uroen min forsvant forresten da sukker, gluten og melk røyk ut av kostholdet, så kan man jo si så mye man vil om at ikke forskning støtter at f.eks sukker ikke påvirker konsentrasjon og stabilitet i humøret.
Men, ja, nå skled jo tråden ut. Den skal jo handle om adhd hos voksne, så vi kan gjerne komme inn på sporet igjen ;).
I den klassen jeg har erfaring med (3. trinn) var det totalt 20 elever. 11 gutter og 9 jenter. Etter at vi foreldre hadde snakket sammen fant vi ut at kontaktlæreren ønsket at 9 av guttene skulle bli utredet hos BUP. Vi hadde datteren vår i den klassen, så vi var ikke direkte berørt - men desto mer rystet!
Det skjønner jeg! I en klasse på tolv var vi til slutt fire elever som fikk en eller annen slags oppfølging (eller, jeg vil heller si -i mitt tilfelle "oppfølging") av ppt. Det er en fjerdedel! Jeg tror det var veldig lett å sende elever som var litt vanskelige og/eller utfordrende dit, i et slags forsøk på å ende opp med en slags homogen gruppe som var lettere å håndtere, i stedet for å godta at barn også er individer.
Jeg vet at erfaringene ikke er like over alt, og takk og pris for det, men mitt møte med ppt gjør meg fortsatt den i dag i dag, over tjue år senere, forbanna!
Oj, jeg skjønner jeg har vært heldig med skole og klasse! Hørte ikke om sånt engang da jeg gikk på skolen. Men vi hadde en psykisk utviklingshemmet i klassen, så han dro vel nok støtte til å dekke oss andre... :rolleyes:
Har ikke dette sporet litt av i forhold til hva som egentlig var tema?
Man kan godt ha evner langt over det normale, svært høy IQ, bredt spekter av kompetanseområder/interesseområder og likevel ha ADHD.
Var mer slik før at ADHD=lærevansker, men ikke lengre. BØR iallefall ikke være slik.
For å svare på det trådstarter aslaug spurte om: (mine erfaringer)
-kjæresten min er "godt voksen" (42) og har ADHD, og sier at han har fått en mye større ro i kroppen og mye bedre konsentrasjonsevne etter at han slutta med kornprodukter, poteter og sukker. Han sier også at han skulle ønska at noen visste om dette med kosten for 30 år siden; han er dessverre oppvokst på en gård der de produserte korn og potet. Sier seg sjøl hva maten besto av da. :o
Men jeg kan jo også se med egne øyne hvor mye roligere han har blitt. Nå kan han faktisk sitte rolig og slappe av en hel kveld, uten å løpe rundt med alle tusen ting han bare MÅ gjøre. :ja:
Nå vart eg veldig betenkt her..
Er det det samme i kommunale barnehager?
Eg har ei aktiv og livlig lita jente på 5 år. Og lederen i bhg vil på død og liv ha ein diagnose på ho fordi ho er så aktiv. Ho er ikkje hyperaktiv, berre veldig glad i å klatre, springe, hoppe og danse.
Når me e på besøk hjå familie eller venner med barn på henna alder, ser e at ho har eit likt aktivitetsnivå som guttene i familien.
Kan årsaken være at dei også får støtte for antall barn med diagnose?
Det må også nevnes at bhg sliter med dårlig økonomi, og har måtte kutte i stillingene.
At unger har en adhd-diagnose gir ikke automatisk mer penger i kassa for skolene, de må være vurdert å ha behov for individuelle opplæringsplaner. Men når politikerne bevilger penger til skoler ut fra stykkpris pr elev, hjelper ikke dette noe særlig.
Jeg jobbet i en kommunal barnehage i over ett år, og av de ca 30 barna vi hadde var det bare én som var til utredning. Tror han fikk diagnosen ADHD. Han ville ikke høre etter, ødela gjerne ting når ingen andre så på (heiv f.eks. kaffekopper i gulvet/bakken med vilje). Men én av 30 vil jeg ikke si er så ille. Nå vet jeg ikke hvordan det er i din barnehage, men det hørtes rart ut at hun skulle få en diagnose fordi hun er glad i bevege seg. Vi hadde flere av dem, og de så vi på som sunne.
Det er vissnok 16 av 30 barn som treng ekstra oppfølging. !!!!!!! :confused:
Husker det tallet vart gjentatt fleire gonger i forbindlese med nedskjæringer, og dei ville ha foreldra til å gå imot kommunen.
Og e tenke som du, ho e frisk og rask og lika å røre på seg. Ser når me e på hytta og ho kan få væra ute og leike heile dagen. Stuper i seng i 7 tida om kvelden, heilt ferdig. Nesten uten knirking og gnissing. Så trur nok leiaren i bhg har ein "skjult" agenda.
E gjer som Kula sier, stoler på min eigen magefølese :D
Sånn umiddelbart ville jeg her (om jeg hadde muligheten, de færreste foreldre har vel det...) gått grundig inn i kostholdet i barnehagen - mye sukker og kunstige tilsetningsstoffer? Hvordan er det med aktivitet? Er det en slik barnehage der ungene holdes inne store deler av dagen fordi de voksne synes det er så mye pes å hjelpe til med å kle av og på? Hvordan er utearealet? Kan ungene virkelig røre seg og bruke seg skikkelig? Hvis ungene proppes med søtt pålegg og kunstige tilsetningsstoffer og deretter ikke får lov til å røre seg noe særlig så ber jo barnehagen om det...
For at over halve barnegruppa skulle trenge ekstra oppfølging har jeg litt vansker med å tro...
Tenkte jeg på umiddelbart også, om kanskje de ansatte heller vil sitte på bakrommet og skravle over kaffen, mens barna sitter pent og rolig og tegner kruseduller? :rolleyes:
Dei har ein uteplass på ca 400-500 kvm, vanlig "hagestr" vil e tru.
Dei e ute ca 1 time 2 gonger om dagen. Resten av tida er inneaktiviteter.... med pusling, tegning osv..
Skulle ønske dei hadde ein rein "uteavd" her, men det har dei ikkje.
Dei har slutta med mat i bhg. No har ungene med seg eigen mat kvar dag. Har varmmat i forbindelse med bursdager ein gong i mnd, og då er det ungene som bestemmer. Mi går på glutenfritt, så då laga e mat til ho sjølv.
Trur kanskje hovedproblemet er at dei er mykje inne ja. Me bur jo på vestlandet og her regna det jo i lange perioder om gongen :(
Sikkert kjedelig for personalet med alt det våte tøyet, kle av og på osv....
Jeg er også på vestlandet. Det regner ca like mye per år her som i Bergen. Vi gikk som regel ut kl 11:30 og var ute resten av dagen. Hvis det var veldig kaldt eller vått, så gikk vi kanskje inn kl 14. Av og til var vi ute en time før lunsj også hvis barna ville det og vi ikke hadde noe planlagt. Hvis det bare var litt yr, så var vi ute likevel. De fleste ungene elsker jo å leke ute og foretrakk å være ute. Og litt vått betyr bare at man kan lage sølekaker og slikt og fytti som de koser seg da. Huff, av og til måtte de spyles. :geip:
Og så var vi heldige som hadde en gymsal vi kunne bruke så mye vi ville så lenge ingen andre brukte den. Og barneskolen brukte den ikke så mye. Så tok ofte med en gruppe på 8 om gangen og fikk litt energi ut av barna. I gymsalen hadde vi 8 trehjulssykler og de likte godt å sykle rundt på dem. Og så lagde vi ofte "hinderløype", det elsket de. Klatre opp på en høy sprangkasse og hoppe ned på tjukkas, "springe i myr" på tjukkas, klatre i ribbeveggen, rusje ned en benk som var satt opp mot ribbeveggen, slå kråke bortover matte og slikt. Vi hadde masse matter rundtforbi der de kunne falle utenfor selvfølgelig.
Og det var noen som hadde stort behov for å bevege seg, og de fikk som regel være med opp i gymsalen først. Og de ble lettere å håndtere etterpå. ;)
Det tok ikke lang tid før barna begynte å forbinde meg og gymsal og meg og ute med diverse leker. "Fisken i det røde hav", "hauk og due", tikken, "Bjørnen sover", krig, trafikklyset og sånt. For første gang i livet mitt gikk jeg faktisk ikke opp i vekt. Jeg gikk ned 5 kg mens jeg jobbet i barnehagen - uten å spise noe særlig annerledes. :eek:
Poenget mitt er at det er mye personalet kan gjøre for å få energi ut av ungene i stedet for å påstå at de trenger ekstra oppfølging. Det er ikke unormalt at en unge har mye energi og ikke vil sitte stille. Men det krever jo at personalet må leke litt de også.
4-500 kvm hørtes lite ut... Vi hadde ca 1200 kvm (regnet ut på kart.gulesider.no), pluss en fotballbane vi også hadde lov til å bruke. 30 barn på 4-500 kvm blir vel litt vel trangt? Ikke mye de kan bevege seg da.
30 barn på 500 kvm virker bra det.. Det er det samme som 3 barn i stua vår som er på 50 kvm.. Da vil jeg si at de har mye rom rundt seg.. Men nå skal det også sies at kyr har bedre vilkår enn barnehagebarn... :o Bror er kubonde og mamma jobbet i sin tid i barnehage og ho ble helt oppgitt over at kyr skulle ha så mye bedre komfort enn unger..
Barn som leker ute vil gjerne sykle litt og løpe litt. De to månebilene var ekstremt populære hos oss og de var ALLTID i bruk. De andre syklene var også godt brukt. Jeg ser ikke helt for meg at 30 barn kan leke så fritt på 500 kvm hvis noen av dem sykler... Men de har kanskje ikke sykler ute på 500 kvm?
Joda, dei har eit par trehjuls sykler, eit klatrestativ, dokkehus og huskestativ. Og en bitteliten akebakke på ca 3 m..
Men det er ikkje lange biten dei kan sykle på. Berre rundt huset.
Eg merker at når vesla mi kan få være ute så mykje ho vil, er ho mykje meir rolig inne. Ho bryr seg katten om regn, snø eller sol, berre ho fer leike.
E reagerte sjølv veldig når lederen sa det var så mange barn som trengte spesiell oppfølging. Me bur på ein liten plass med ca 1000 husstander...
Kanskje det kjem av innavl?!?! :lol:
Men i denne bygda hvor vi er ca 600 folk og jeg er firmenning med halve bygda, så er det bare én av ca 30 unger som trengte oppfølging? Skulle da tro det var enda mer innavl her. :geip:
Såklart blir de roligere etter at de har fått lekt fra seg. :ja: Og de pleier ikke å bry seg så mye om været, nei. Så lenge de har skikkelige klær og skikkelig regntøy slik at de ikke blir kalde, så kan de leke lenge ute. :ja:
Dette vet du sikkert, men jeg føler for å påpeke at ADHD har ingenting med intelligens å gjøre. Overhodet!
Skaffe diagnoser? Som i å la flest mulig barn med forskjellige diagnoser/syndrom få plass ved skolen? Jeg hadde hatt problemer med å jobbe i et miljø med så dårlig yrkesmoral og etiske holdninger.
Nå er det strengt tatt barnet ditt som eventuelt skulle vært tiltenkt denne støtten hvis PPT hadde kommet med en sakkyndig utredning rundt dette. Og la barn få ulike hjelpetiltak, men å bruke pengene på barnehagen er faktisk ikke lov!
Det høres helt sinnsykt ut hvis dette ikke er en spesialbarnehage/barnehage med forsterket profil. Jeg hadde som foreldre stilt et stort spørsmålstegn til hvilken tilrettelegging og pedagogisk profil denne barnehagen hadde hatt. Her høres det ut som de har store utfordringer med hvordan de skal tilrettelegge hverdagen til hvert enkelt barn!
Vet da det. Poden kunne både lese, skrive samt løse matematikkoppgaver som lå OVER 1 klassepensum da han begynte på skolen. Men da han begynte på skolen ble læresettingen for ham helt feil og han ble bajas. Tør påstå at han tilbragte mer tid inne hos rektor og ute på gangen enn det han var i klasserommet. Jeg forstår lærerene som kastet ham ut av klasserommet veldig godt. Han ødela jo læresituasjonen for de ANDRE elevene. Men nå er det jo en gang slik at man lærer ikke så mye i en krok inne hos rektor eller ute på gangen. Så han skled rett ut og klarte ikke etablere noen gode lærerutiner. Det han lærte lærte han hjemme da han fikk ALL oppmerksomhet.. "En-til-en"-læring hadde de ikke muligheten til på skolen, det sier seg selv. Det ble alt for ressurskrevende. Han går nå i 10 klasse. Kan ikke skrive annet enn store bokstaver. Matematikken er på 4-5 klassenivå. Men GJETT hvem som er megaskarp i andre sammenhenger. Han er fabelaktig i ting som han interesserer seg for. Spør ham om verdensrommet, i naturfag generelt har langt langt større forståelse enn alle de andre i klassen og i engelsk mener de at han både snakker omtrent feilfritt og har en enorm grammatikkunnskap!. Men det er innen data han er fabelaktig. Til og med rektor kom til ham med en ødelagt laptop og spurte om han kunne klare berge filene som lå på HD. Gutten min ordna opp. Skolen hadde 12 pc'er som hadde gått ad undas og hadde derfor skaffet seg 12 nye pc'er. Guttungen triksa og miksa slik at 12 ødelagte pc'er ble til åtte fungerende!
MEN dette som han mestrer og kan det teller ikke når han skal ut i videregående for det er ikke det som er pensum... Bortsett fra engelsken da..
Det var ikke dårlig yrkesmoral, men tvert imot omsorg for elevene som lå til grunn for det som ble gjort. Uten ekstra ressurser så er det nok mange elever som tilbringer skoledagene inne hos rektor eller ute på gangen. LITE læring der vil jeg påstå. NÅ får guttungen min hjelp. Vi følges opp av et team sammensatt av kommunen kalt innsatsteamet, en gruppe ala "Supernanny" som drar fra skole til skole for å hjelpe lærerne å tilrettelegge skolegangen til barn som trenger det. Vi har ukentlige møter hvor en sosionom, et par spespedder, lærere og poden er med. Guttungen min trives nå på skolen, han får planer som er tilrettelagt ham og han blomstrer når han mestrer! De andre elevene har 3-ukersplan.. Han har time-til-timeplan. Dvs at han i starten av hver time får vite hva han skal gjøre den timen. Lengere tidsperspektiv har han ikke.. Men det funker! Han lærer, bare synd hjelpen kom så seint.. Men, det MÅTTE en diagnose til før han fikk hjelp, selv om alle var fullstendig klar over at ting ikke var slik det burde. MEN så var det dette med for lite ressurser.
Her er forøvrig mannen til min tidligere sjef, han ble lei av å se sønnen sitte inne og skru på pc'n til ingen nytte: www.wired.com/techbiz/people/magazine/17-10/ff_smartlist_sonne De har åpnet avdelinger i alle land, og jeg tror de er i ferd med å vurdere Norge. Stod om det i DN for noen mnd siden.
Hei.
Vil anbefale deg boken "Vi føler oss annerledes" av Doris Ryffel-Rawak, 2008. Dypdykk i i den typiske symptomatikken ved AD/HD hos voksne. Jeg har ikke lest den selv, men kom over den i jobbsammenheng. :)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.