I utgangspunktet har jeg stått stille i forhold til vektnedgang i ca 6 måneder. Har nå gått ned ca 2 kilo til siste måned. Får nå plutselig så mange kommentarer fra kollegaer om at jeg må ha gått ned mye i vekt. Merker at det er veldig situasjonsbestemt og hvordan dette blir formulert som avgjør om jeg opplever det som positivt.
Ble litt brydd før i dag da jeg og noen mannlige kollegaer tok en kaffe sammen. Så kom en kvinnlig kollega bort og avbrøt oss med å uttale at gud nå hadde jeg virkelig gått ned mye i vekt. Jeg måtte jo ha mista halve meg.
Jeg merket at jeg faktisk ble ubekvem. Hadde ikke lyst til å diskutere min vektnedgang i plenum. Og kommentaren om at jeg måtte ha mista halve meg, merket jeg faktisk sved. Jeg er helt overbevist om at hun mente det positivt. For meg ble det allikevel ikke positivt. For det første så er ikke 14 kilo vektnedgang halve meg, langt der i fra. For det andre så gikk en tanke i hodet mitt at, hjelp har hun syntes at jeg har vært så tykk. Jeg hadde heller ikke lyst til å utlevere hvor mye jeg har gått ned i vekt, blant annet fordi at da ville mine kollegaer kunne kalkulert seg frem til sånn ca hvor mye jeg veide på det meste.
Jeg fikk vektproblemer etter noen hormonkurer som tukla fullstendig til insulinet mitt. Jeg levde ala Fedon, så jeg ble ikke overvektig pga dårlig livsstil. Den tiden jeg veide for mye, syntes jeg det var helt grusomt og det var liksom ikke meg. Prøvde etter beste evne å skule hvor mye jeg hadde lagt på meg med tunikaer osv. Merker derfor at kommentaren om at jeg hadde slanket halve meg, ikke opplevdes som positiv. Fikk da tanker om at har jeg virkelig vært så stor, og er det det jeg vil bli husket for.
Har prøvd å fortelle omgivelsene at jeg fikk helseproblemer og derfor la på meg. Jeg måtte dermed endre på kostholdet og at dette er en livvstil jeg kommer til å fortsette med resten av livet. Vekta har ikke vært i fokus for meg når jeg snakker med andre, bare uendelig takknemmelig for at jeg snart er tilbake i min "gamle" kropp.
Noen andre som har tatt seg selv i å oppleve slike velmenende kommentarer som ubehagelig?
Jeg er av de som tenker motsatt...syns alt av slike kommentarer er hyggelig. Har vel litt og si at jeg ikke klarer og se et selv da..blir lissom så vant til hvordan man ser ut på en måte. Fikk kommentar senest nå i lunchen faktisk, og i en skikkelig tjukkas periode som jeg har nå, ingen klær som passet etter ferien. (Bra jobba!) syns jeg det var super koselig og høre. Blir en ekstra motivasjon for meg når folk kommentarer at det jeg sliter med faktisk gir resultater selv om man nesten har lyst og gi opp selv... :)
Er man negativ så ser man ting negativt, og dermed opplever ting negativt og hverdagen blir negativ.
Er man positiv så ser man det positive og opplever dermed ting som positivt,
flere positive ting gjør dagene bedre, humøret bedre.. i grunn det meste langt bedre. Det er i allefall min filosofi!
Så hvis noen forteller meg at jeg ser ut som jeg har tatt av mye så smiler jeg og er glad over at de har kommet bort til meg for å fortelle det, høyst sannsynlig så betyr det bare at de bryr seg om meg. Alt annet er irrelevant i en sånn sammenheng, hvem er det som skal ha det bra, du eller de? Regner med de fleste svarer at det er de selv som skal ha det bra.. kan begynne med å gi større f i hva andre tenker og kan ha tenkt om deg. Ta det som god fisk fordi det gir deg selv et bedre liv og fordi i realiteten så er du faktisk ikke avhengig av hva andre tenker.
Hei Zecola, jeg er faktisk kjent for å være veldig positiv. Og er i utgangspunktet ikke veldig opptatt av hva andre mener om meg og hva jeg gjør. Dette er også noe jeg har fått mange tilbakemeldinger på.
Det er nettopp derfor jeg ble overrasket over meg selv for at jeg ikke utelukkende opplevde kommentaren positivt. Min rasjonelle/logiske hjerne skjønner at det var utelukkende positivt ment. Det var allikevel en annen del av meg som hvor det sa litt "au". Jeg var veldig misfornøyd da jeg veide for mye. Jeg prøvde hardt og hardere enn hardt å gå ned i vekt. Resultat var opp 16 kilo. Så hele den perioden var veldig krevende.
Tror den kommentaren i dag var en påminnelse om hvor jævlig dette var, og som sagt jeg trodde ikke det hadde syntes SÅ godt at jeg veide for mye. Har merkelig nok ingen bilder av meg selv fra den perioden, slik at jeg kunne tatt en titt med egne øyne hvordan det var. Var nok derfor litt sjokk å høre at jeg hadde gått ned halve meg.
Jeg har noen veldig gode venninner, når de kommenterer at jeg har gått ned mye, synes jeg det bare er hyggelig. De kjenner til bakgrunnshistorien og hvor fortvilt jeg var.
Som sagt, innlegget her handlet om å bli overrasket over sine egne reaksjoner, ikke å lete etter negativitet.
For meg personlig, var dette en nyttig påminnelse på at det jeg kan mene som et kjempekompliment til andre, ikke nødvendigvis oppfattes som helt uproblematisk for mottaker. For meg handler det nok om at jeg ikke nødvendigvis ønsker veldig mye fokus på min vekt, og hva jeg har veid. Spesielt ikke i store fora. En 2 til 2 samtale er noe helt annet for meg, eller litt diskresjon. Opplevde ikke min kollega spesielt diskre i den situasjonen. OG jeg liker komplimenter altså, hehe.
:rodme:Jeg må nok si at jeg kjenner meg igjen i din kollega. Jeg har også kommet med ros som har blitt oppfattet annerledes enn jeg mente. Og da må jeg spørre: hvordan ønsker du at velmenende komplimentet skal sies? Og jeg spør av nyskjerrighet :)
Jeg forstår veldig godt hva du mener.
I mitt hode er jeg fortsatt "hun tjukke". 20 kg på 5 mnd kan ikke forandre den jeg psykisk (og fysisk) har vært de siste syv(?) årene.
Vi ser oss selv i speilet hver dag, så vi ser nok ikke de store forandringene selv, men andre legger merke til dem. Og min oppfatning er at de stort sett mener vel.
Jeg får mange kommentarer, og stort sett synes jeg det er kjempehyggelig, MEN: Jeg liker ikke at det er fokus på kroppen min, og dette er tanker som stammer fra den tiden jeg virkelig ikke hadde noe selvbilde (fysisk sett, har alltid vært stolt av meg selv ellers).
Jeg har venner som ikke har sagt noen ting også. Han ene spurte jeg rett ut om jeg ikke så bra ut. Han svarte at joda, jeg så helt fantastisk ut, han hadde jo sett det. Men han ville ikke ta det opp i frykt for å oppfattes feil. :)
"Du var så feit før, men nå ser du bra ut!"? Han ville selvfølgelig aldri sagt det på den måten. :)
Men hvis han nå HADDE sagt dette rett ut, så ville det vært sannheten. En ubehagelig sannhet å høre fra noen andre, men likefullt en sannhet som jeg var fullt klar over.
Uansett om man blir overvektig pga latskap, matavhengighet/tvangsspising/trøstespising, sykdom eller rett og slett pga at man stapper i seg ting man ikke bør spise, så gjør folk seg opp en mening.
Jeg skal ærlig (og meget skamfull) innrømme at jeg ikke har vært noe bedre selv. For uansett om jeg var stor og stygg, kunne det aldri falle meg inn å bli som hun enda større på 200 kilo som vagget gjennom butikken og hamstret sjokkis. ("Et sted må jo grensa gå, selv for oss som elsker sjokkis og hater trening, man trenger jo ikke spise seg ihjel heller!") :flau:
Men faktum er at man aldri hadde planer om å ende opp på 80, 90 eller 105 kg heller. Det blir liksom bare sånn av forskjellige grunner (i mitt tilfelle latskap, sjokkisavhengighet og PCOS).
Sånn er vi mennesker, vi mener noe om alle andre, og vi er redde for hva alle andre mener om oss.
Jeg er glad på mine egne vegne over det jeg har oppnådd. Jeg gleder meg over dine og andres prestasjoner, og jeg føler med de som sliter med at ting går sakte.
Hva folk måtte mene eller ha ment om meg og kroppen min har jeg bestemt meg for å gi f... i.
Jeg har tross alt nok med at JEG skal tilvennes mitt eget speilbilde.
Jeg tar komplimenter for det de er, uansett om de høres litt snåle og tvetydige ut. Om andre mennesker har fæle tanker om meg, så får de bare holde på, det sitter tross alt i deres hoder, ikke mitt.
Og godt er det, for der er det nok av mine egne skrudde tanker! :p
Lykke til videre til deg, hold hodet hevet og vær stolt! :klem:
Skjønner deg også godt. Dette blir ekstra aktuelt om man har gått både opp og ned i perioder. Men det er jo forskjell på folk, de jeg kjenner godt er det jo enklere å ta komplementer fra, verre med sånne kollegaer som man nesten aldri snakker med.
Jeg prøver å tenke litt sånn at jeg har ikke tid til å gå rundt og tenke en hel masse tanker om andres kosthold og vekt og forandring osv.. Hvis jeg sier til noen at jeg f.eks ser de har gått ned så ligger det IKKE 14 tankerekker bak dette, kun den ene om at jeg ser en forandring.
Hvorfor skulle folk bruke tid på å gå rundt og tenke en hel masse over hvordan jeg ser ut eller forandrer meg liksom? De har vel mer enn nok med å tenke på segselv. Flesteparten hvertfall. De som ikke har det, vel.. Da får man bare være glad over at man beriker livet deres med noe å tenke på.
Den har jeg også fått, men jeg blir ikke sur av sånne kommentarer. Jeg skjønner godt hva de mener og at det kun er ment som positivt fra deres side. Dessuten ER jeg mye finere nå enn før. Jeg vet at mange svært overvektige allikevel kan se freshe og flotte ut, men jeg var ikke en av dem. Jeg var stort sett deprimert pga. vekta og jeg kledde meg ikke noe pent fordi jeg dreit i utseendet til slutt, jeg ble jo ikke finere uansett liksom (tenkte jeg). Nå kler jeg meg alltid fint, stråler og er stort sett blid og fornøyd og elsker mitt nye utseende. Klart jeg er mye finere nå, bare psyken gjenspeiler utseendet mitt på en mye mer positiv måte. :)
Jeg skjønner at noen synes det er ubekvemt med vekt-kommentarer, så jeg prøver å unngå å kommentere så mye selv hos andre. MEN noen blir faktisk også litt såre når de har gått ned mye og freshet seg opp og INGEN sier noe som helst. Da kan man føle seg litt usynlig og bli usikker på om vekttapet/forandringen i det hele tatt synes. Så det er litt vanskelig, det der. Selv elsker jeg kommentarer og tar imot dem med et smil. Jeg synes det er litt dumt å ta alt i verste mening, man må tenke over at når folk kommenterer et vekttap mener de det stort sett utelukkende positivt og prøver å gi et kompliment. Nå skriver jeg generelt altså, og ikke om spesielt ditt innlegg, Matglad.
Jeg er ganske fornærmet faktisk! 16.5 kilo og de eneste som har sagt noe er mamma og kjærsten.
Men det kan jo være litt sånn ekstra usynlig siden jeg har vært gravid og sånn.
Enda verre. Hvis noen får høre at jeg har gått ned 16 kilo, så blir de overrasket:rolleyes:
Snakket med en kollega om dette her om dagen, at vi gjerne vil få kommentarer, men når vi får dem så blir vi brydd og vrir oss unna.
Nå må det sies at jeg har fått masse kommentarer på dette før, og at dette var første gang jeg ble brydd. På et logisk plan kan jeg jo tenke, og jeg gjør det nå 2 dager etter, at dette jo bare var en hyggelig kommentar. Det jeg imidlertid ikke rådet over var min umiddelbare reaksjon der og da. I stedet for å bli glad, fikk jeg en klump i magen. Har tenkt mer på det i dagene etter hva som egentlig skjedde siden jeg opplevde denne situasjonen som ubekvem.
Det er flere faktorer. Hadde jeg stått sammen med bare kvinnlige kollegaer i utgangspunktet da denne kollegaen høyt og tydlig kunngjorde for alle hvor mye jeg hadde gått ned i vekt, tror jeg det hadde vært anderledes for meg. Jeg tror det kan handle litt om at jeg stod sammen med mine mannlige kollegaer når hun kom bort. Da ble dette fokuset på min kropp trykkende for meg.
Videre så merker jeg at jeg nå har et litt behov for å legge bak meg at jeg har veid for mye. Nå er jeg veldig nærme det jeg har brukt å veie (har lagt til noen ekstra drømmekilo ned i tickeren), og begynner å føle meg som mitt gamle jeg. Har derfor kanskje ikke så lyst til å stadig bli påminnet om hvordan det var.
Det tredje jeg tror som påvirket meg veldig, var kommentaren om at jeg hadde minstet "halve meg". Jeg har nemmelig absolutt ikke hatt dette synet på meg selv. Hadde jeg veid 120 kg og gått ned til 60, hadde det jo vært sant. Det ble bare en så rar kommentar for min del. Hjelp, var jeg virkelig så tykk? Så jeg virkelig så stor ut?
Så min konklusjon er at det finnes ikke noe fasit på hvordan komplimenter skal gis. Hvordan vi reagerer der og da er jammen ikke alltid lett å styre. Jeg er som sagt kjent for å se lys der andre ser mørke, halvfull kopp osv. Det har vært en annen diskusjon her inne om emosjonell utroskap. Der var det noen som skrev noe om at det ikke alltid er så lett å styre om vi blir forelsket i noen andre, eller bare bestemme seg for å stole på andre. Så følelser er snodige greier, og av og til overrasker vi oss selv.
Så jeg løp jo absolutt ikke videre til andre kollegaer for å fortelle hvor "dum" denne kollegaen var som sa noe "så urimelig" til meg. Det handler absolutt ikke om dette. Hun gjorde ikke noe galt i det hele tatt, var helt sikkert bare hyggelig ment. Det ble bare en underlig umiddelbar reaksjon fra min side der og da, ikke nå i etterkant.
Hadde hun også kommentert dette på 2 mannshånd hadde jeg også opplevd dette helt anderledes.
Hører gjerne mer om andres erfaringer. Flere som har opplevd sånne kommentarer som trykkende, enda dere logisk vet at det bare var hyggelig ment, og ikke klandrer den andre?
Utrykket "hvor har det blitt av resten av deg" " hvor er den andre halvparten av deg" etc etc tror jeg er ganske vanlig..mulig det for mange høres ut som enn slarvete kommentar, men det betyr jo ikke bokstavelig talt at du har gått ned HALVE deg selv. Er bare en måte og utrykke seg på... Så det syns jeg ikke du skal gå rundt og henge deg opp i. :) Ta det som en hyggelig ting og si, som hun sikkert mente i beste mening, og som en bekreftelse på at noe du startet med, mest sansynlig for at du ville det selv...faktisk har fungert!! Bra jobba!!! :D
At noen skulle forvente positive kommentarer er det siste jeg tenker på. Om jeg vil si noe er det fordi jeg ønsker det selv og da på en måte som er respektfullt ikke-invaderende. For andres forventninger er ikke mitt ansvar. Det viktigste er at man selv trives med sitt utseende, ikke hva alle andre måtte mene. For alle kan man såvisst ikke tilfredstille i så måte, så andres smak kan man glemme en gang for alle.Noen mennesker er blinde for forandring av andres utseende. De har bare ikke øye for sånt. Det er ikke viktig for dem.
Jeg skjønner deg veldig godt, og kjenner meg på en måte igjen i din historie.
Det var også sykdom hos meg som gjorde at jeg gikk fort opp i vekt, og jeg føler meg ikke i det hele tatt som meg selv. Dette er ikke meg. Har alltid vært "høy og slank", og vært stolt av kroppen min. Nå skjemmes jeg av den, og liker ikke min egen kropp. :nedfor:
Tror jeg ville ha følt akkurat det samme som deg, om jeg fikk høre at jeg hadde slanket halve meg, og ville også ha tenkt om jeg virkelig hadde sett sååå stor ut! Spesielt om det var mange folk tilstede.
Jeg er selv veldig forsiktig med kommentarer til folk om kroppen deres, så lenge jeg ikke kjenner de veldig godt, og har vært "innlemmet" i deres kamp om å gå ned kiloene.
Gratulerer med fin vektnedgang forresten. Glad for at du begynner å føle deg som "deg selv" igjen! :klem:
Jeg skal innrømme at jeg synes det er litt slitsomt når feks. svigers HELE tiden kommenterer hvor tynn jeg er blitt. Vi er jo hos dem omtrent en gang i uka og hver gang er det "hei slanken", "nå må du spise, du er så tynn" osv. Hver eeeeneste gang! Nå har jeg vært slank i nesten 3 år og man skulle tro de nærmeste begynte å bli vant med å se meg sånn. Mamma synes jeg er for tynn, men det er en annen sak.
Jeg liker jo ros og jeg vet at svigers utelukkende mener det godt, men jeg begynner å bli litt lei altså. Men nå er de veldig opphengt i vekt da, til det ekstreme.
Min overvekt skyldes nok mest av alt hormoner, jeg har aldri overspist, vært noen godtemoms, var aktiv i oppveksten, etc. Men jeg har alltid vært overvektig, spesielt fra tidlige tenår (i dag vet jeg at jeg har pcos, insulinresistens og hypothyerose) og dermed har det vært mye fokus på kroppen min, både av det dårlige slaget -typ sleivete kommentarer, erting, sånne ting, men også et evig mas om at "nå har du gått ned" gjerne fra tanter og sånn, hvilket gjerne ikke hadde særlig mye sannhet i seg, men nok var ment trøstende for en evig tjukkas ... :o. Så for meg har det å være overvektig vært en så sterk del av identiteten min, høyst ufrivillig, men likevel.
Dermed syntes jeg da jeg begynte å gå ned da jeg la om til lavkarbo for fire år siden at det kunne være ubehagelig å høre at jeg brått hadde blitt så fin etc (jfr om jeg ikke var fin før, liksom), og ønsket bare at kroppen min kunne få være en privatsak.
Jeg har jo også følt så mye skam over at jeg alltid var overvektig, og dermed ble alle kommentarene som kom da jeg begynte å gå ned betydelig mest innvaderende.
Men til slutt måtte jeg bare ta et oppgjør med meg selv, kaste høytideligheten min og bare ta i mot. Så nå sier jeg bare takk, i stedet for å begynne å krangle med folk (jeg er av den typen som kan finne på å si ting rett ut, som "åh, var jeg ikke fin før?" :p).
Nå kjenner jeg veldig på den at det er ålreit at folk ser den jobben jeg har gjort, og den innsatsen jeg har lagt til for helsa mi, og har etter mye om og men lært meg å bare ta i mot, uten å analysere det, og vurdere eventuelle baktanker. Som nellie sier, så har folk stort sett nok med seg selv, og de fleste sånne kommentarer/komplimenter er nok mest spontane :). Det henger nok også sammen med at jeg er kvitt skammen jeg har følt for kroppen min for alltid!
Men det er noen kommentarer som har såpass kvalitet over seg at jeg oppriktig blir glad, et av de beste må nok være da en kamerat av meg som jeg ikke hadde sett på en stund sa at han ikke hadde skjønt at jeg hadde vært stor før, før han så meg nå, for han har alltid syntes at jeg har vært flott! Dessuten var det ikke bare det at jeg hadde blitt mindre som gjorde han oppmerksom på det, men at hele utrstrålingen min hadde eskalert i styrke, og at jeg så veldig sunn ut :). Da kom det nesten en tåre, altså. Et annet var da venninna mi sa at jeg hadde blitt så lett i stegene, den syntes jeg var søt :).
Så, det å bli litt ublu på komplimenter, og bare ta i mot er nok en treningssak. Og jeg må si at livet er flere hakk bedre nå som jeg bare takker, og tar det for hva det er, og ikke hva det kan være.
Photobscura: Ja, formen på komplimentene har veldig mye å si! Når man merker at det som kommer er gjennomtenkt, og at vedkommende virkelig ser deg, er det jo hyggelig med komplimenter.
"Hvor har du gått fra deg selv?" er en helt vanlig frase jeg får høre. Ok, så jeg har blitt tynn, helt greit :P
Men i går fikk jeg meg en vekker. En dame på treningssenteret skulle begynne på easylife. Hun er 140 kg. Diiiiiiger. Jeg begynte faktisk å gråte fordi hun veier bare 10 kg mer enn jeg har gjort. Har jeg virkelig vært såpass stor? Jeg har ikke sett på meg selv sånn. Og jeg ser jo heller ikke nevneverdig 50 kgs forskjell på min kropp i speilet. Så jeg fikk faktisk veldig vondt inni meg.
Lunaluna - flott innlegg - enig med deg! Likte kanskje spesielt godt setningen "Og godt er det, for der er det nok av mine egne skrudde tanker! :p" (Godt jeg ikke er alene om skrudde tanker tenkte jeg ;) )
Da jeg gikk ned fra 98 til 78 kg på ehm - Cambridgekuren - på VELDIG kort tid - ble jeg plutselig "normal" vektmessig. Jeg fikk så mye kommentarer om hvor sexy jeg var blitt (var jeg ikke det før nei...), hvor flott jeg så ut osv. fra nære venner, gutter kanskje spesielt... og jeg syntes det var ekkelt å bli sett på på den måten av gode og nære kompiser... drit i kroppen min liksom - hva med MEG som er INNI den?!?
Jeg gikk rett i kjelleren og brukte bare et år på å spise meg opp 20 kg igjen... Enn at positive kommentarer kan være så mentalt ødeleggende? Et år etterpå ser man seg i speilet og tenker to tanker på en gang: "Hvordan i HULESTE skjedde dette?" og "Puh.... trygg igjen..."
Jeg gikk ned altfor fort - og glemte at vektnedgang både er en mental og en fysisk sak. Jeg kjenner nå - når jeg leser denne tråden - en liten underliggende motvilje mot å komme ned på under 80 igjen... jeg burde kanskje allerede nå planlegge for kommende situasjoner med kommentarer - slik at jeg kan tenke igjennom hva de gjorde med meg sist... ?
"Bevisstløshet" i livet mitt er noe jeg tydeligvis må bekjempe ;)
Jeg tror man må gå i seg selv for å forstå mekanismene bak et kompliment. Hvordan gir du selv koplimenter? Er det gjennomtenkt eller spontant? Har det noen som helst kontraindikasjoner? For min del, og det har nok med mine egne opplevelser å gjøre, så gir jeg ikke komplimenter til noen som har gått ned i vekt, med mindre jeg vet at de har hatt et overvektproblem, og bevisst har gått inn for å gå, men komplimenter ellers er jeg kjemperaus med, som at folk er fine på håret, har flotte klær, pent sminkede, stråler litt ekstra etc. Uansett så tror jeg at jevnt de fleste av oss har den uvanen å overtolke noe som i utgangspunktet var ment som noe hyggelig, men jeg synes uansett at man skal likevel ta reaksjonen det gir en på alvor, som TS gjør.
Stort sett får jeg mange positive kommentarer som jeg prøver å ta til meg som noe positivt. Men jeg kjenner jo litt at jeg er flau over hvor stor jeg har vært... Men prøver å tenke at jeg faktisk har gjort en stor innsats for meg selv, og at jeg bør være stolt av den. Så de fleste kommentarene jeg får tar jeg på en positiv måte. Og selv når folk kanskje ordlegger seg litt klønete, prøver jeg å tenke at de faktisk mener godt. Men det er klart at det vil alltid være noen kommentarer man tar dårlig opp, f.eks hvis noen hadde sagt at jeg har blitt så pen eller sexy. Hadde nok fort tenkt "mener du at jeg ikke var det før?"
Har forresten opplevd å få en kommentar som ikke har spesielt hyggelig. Jeg sto en dag og pratet med en mannlig kollega om at jeg hadde gått ned 22 kg, da en annen kollega, som ikke var med i samtalen, bryter inn og utbryter: Hvor har DU gått ned 22 kg hen? Det var ganske provoserende! Selv om hun ikke så at jeg hadde gått ned i vekt, var det en kommentar hun burde ha holdt for seg selv. For meg ble det veldig negativt, fordi jeg begynte å lure på om de 22 kg jeg hadde gått ned var helt botkastet hvis jeg så like tjukk ut som før...
Herregud, enkelte tenker tydeligvis ikke før de åpner kjeften! Dusteperson! Gi vedkommende en mental bitchslap!
Dét er faktisk en ting jeg fortsatt prøver å venne meg til. Selv om man har blitt voksen, så finnes det idiotmennesker som kan finne på å bemerke at du er tjukk, det kunne jo skje med ujevne mellomrom, dessverre (jeg har faktisk lappa til en godt voksen mann som sa jeg var feit! Han var dritings, og hadde nettopp blitt kasta ut av et utested og følte vel at han trengte å ta det ut på noen :rolleyes:.) Men det skjer jo aldri lenger, så, det må jo bety at det ikke er noe å kommentere nå! Det er litt rart :p. Men mest fint.
Og en annen morsom ting. Jeg var på fest i går, og mens jeg sto og snakka med ei venninne, og bare var inne på temaet om hvor tjukk jeg var før, så kom det en kamerat midt inn i samtalen, og fikk nok ikke med seg hele sammenhengen, og utbrøt "synes DU at du er overvektig?!", spontant svarte jeg "nei, herregud, selvfølgelig ikke". Se der, der ga jeg meg selv et kompliment også, helt spontant :D
En fyr spurte meg en gang om hva jeg syntes om at han skulle "si ifra" til en dame han kjente at hun var tykk og burde slanke seg, fordi, som han sa, det måtte hun tydeligvis trenge å høre. Jeg ble oppgitt og sa at det ville gjøre vondt verre. Igår sa han til meg at jeg måtte ha et mer avslappet forhold til livet. "Tror du jeg blir mer avslappet av at du sier det?", spurte jeg da. Ja var svaret. Selv blir han hjulpet når folk gir han slike råd, som "slapp av", da slapper han av etc. Så et slikt utsagn :du bure slanke deg" ville funka på han og blitt mottatt som omsorg. Folk er forskjellige og alle vil godt. Noen er enkle og kan ikke med letthet forstå mer kompliserte mennesker-- og omvendt.
Jeg synes det er fint og flott og få tilbakemeldinger og kommetarer på min vekt nedgang. Fikk mange kommentarer da jeg kom tilbake etter sommerferien. Jeg synes det er vanskelig å se vektnedgangen min selv mange ganger(jeg veier meg ikke).
MEN.... En ting synes jeg folk kan spare seg for å det er å stå å rope ut i kantina, pauserom, kontorgangen mm "guuuuuu såååå du har slaaanka deeegg".............. og så videre og så videre. Det liker jeg ikke, og det er det noen som gjør. :o Noen er jo helt ekstreme sånn som de må kverne oppatt og oppatt om hvor mye en har slanket seg. Og så må de ha en laaaaaaaaaaaaang utredning om "hva har du gjort og hva har du spist og ikke spist" :rolleyes: Jada... JEg vil gjerne dele mine erfaringer men ikke i påhør av 20 kollegaer.... Jobber i et mannsdominert yrke og det gjør det nok litt ekstra sårbart...
Jeg tror det er en mannegreie. Om det er fordi de lever mer i nået angående sånt, og ikke tenker så mye mer på det, eller de bare ikke klarer å innse ting på egenhånd, se det er en annen side ;)
Vi tar utsagn for hva som virkelig blir sagt, ikke hensikten/tanken/motivet bak utsagnet :p
Dere tenker for mye eller overanalyserer! Det er ikke bra å ha et så kodet språk!
hehe Jeg tror jeg må ha en del mannlige gener for sånn er jeg også. Når noen sier noe til meg så tror jeg de mener det de sier - ikke noe helt annet. Så når noen kommer i etterkant og sier at "ja, men h*n mente jo at..." så blir jeg oppgitt, kan man ikke bare si hva man mener da! :rolleyes: Man kan ikke si en ting og så forvente at mottager skjønner at man egentlig sa noe helt annet!
Jeg har gått ned 15 kg og har nå normal BMI, og en tante sa nettopp: "du er jo bare halvparten av det du var før!", og da tenkte jeg heller tankene "Jeg var da egentlig ikke så stor, så nå må jeg jo se skikkelig slank ut!!" haha, jeg tenkte ikke helt at det måtte se ut som jeg veide 120 ;)
Jeg er ikke så veldig glad i å høre folks kommentarer, men jeg tenker at de også ser at jeg ser sunnere og friskere ut og det er deilig å handle de klærne jeg vil :) Men den flaueste kommentaren fikk jeg hos svigers..
Kjæresten var ute av huset og hele familien + meg satt ved frokostbordet, plutselig sier faren (dette var samme dag som da tanta til kjæresten skulle gifte seg) "Ja, da tante til kjæresten fikk høre at du drev og slanka deg, ble hu ganske nervøs til bryllupet".
Jeg tror egentlig mest jeg reagerte på ordet "slanke". De siste årene har jeg bedrevet en livsstilsendring hvor jeg er blitt mye mer bevisst på hva jeg putter i min kropp og da blir jo kroppene slankere og sunnere, så at folk driver og spør meg om jeg slanker meg og slikt, synes jeg blir for dumt.. Kun fordi jeg ikke trykker i meg et digert marsipanstykke til fredagskaffen betyr det ikke at jeg går rundt og slanker meg!
Oppfattelse av kroppsidealer er en kulturell sak. Det opplevde jeg virkelig da jeg etter å ha fått nyresvikt i forb. med svangerskap nr 2 la på meg 20 kg (klarte ingenting, ennet enn å spise). Var på butikken, og møtte ei brasilsk mor fra barnehagen. Hun kom ikke engang helt bort til meg før hun ropte ut: " Nei så tjukk du har blitt! Du er så fiin, mye finere enn før. Da var du jo så syltynn og stygg" :p . Ble først kjempeflau. Tenk å rope sånn ut at jeg var blitt tykk!! Har siden trøsta meg med de ordene hver gang jeg har følt meg så tykk og stor, og spesilet hver eneste gang ei kusine, akk så velmenende har liret av seg: "ærlig talt, ser du ikke sjøl at du er feit?"
Ha, ha, ja det der med kulturelle forskjeller er merkbart.
Vi har en asiatisk venn som kommer på besøk til oss med ujevne mellomrom.
Sist han var her, hilste han på noen som han ikke hadde sett på mange år, og da utbrøt han: Wow, you have put on weight!! Life has been good to you!! :D
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
