mingle sa for 15år siden:

Jeg prøver å være streng med å ikke innta mat som inneholder mer enn 5 g carbs iløpet av en dag. Jeg tror at hvis jeg skal begynne å telle i tillegg, mister jeg orken til å prøve dette. :confused: Jeg føler også at jeg inntar for mye mat iløpet av en dag, og er EKSTREMT fysen på carbs. Nå har jeg akkurat startet, men hvor lang tid tar det før man blir mer vandt til å leve uten carbs?:)

Kanutten sa for 15år siden:

Dette opplegget med å IKKE spise noe som inneholder mer enn 5 karber har jeg aldri skjønt... :confused: Splenda har feks maaange karber, men man spiser jo så utrolig små mengder når man først spiser det. Tomat har få karber, men det blir snart vekt av det og ergo mange karber.. :rolleyes: Etc etc

Vettel sa for 15år siden:

Holder meg generellt til 5 karber per 100 gram som veiledning.

Men grønsaker som vokser over jorden er jeg ikke nøye på. (tomat, løk feks)
Balsamico-dressing, ketchup, etc. som man bruker små mengder av teller jeg ikke så nøye.

Teller hverken kalorier eller karber. Men om jeg spiser litt "ulovlig" til middag, så har jeg vært streng tidligere på dagen. Altså, litt av ulovlig kan være lov, om jeg har vært flink ellers. :)
Funker for MEG, om det funker for andres kropp må dere finne ut selv. Veldig store variasjoner!

Etter at jeg begynte i ny jobb som er meget aktiv, spiser jeg ett knekkebrød til mellommål, tar kanskje LITT av poteter til salat til lunsj -maten skal holde i mange mange timer her!

Kitt sa for 15år siden:

I perioder har jeg talt veldig nøye for å vite hvor mye feks 100g blomkål er! Og så har jeg kontrollveiet etter en stund!
Rart hvordan mengder forandrer seg med øynene som ser!:eek::eek::eek:

Men om jeg skulle ha talt karber som jeg en gang talt kalorier på GR, da hadde jeg gitt opp for lenge siden!:p;):o

christine76 sa for 15år siden:

Jeg teller ikke karber. Jeg holder meg unna det jeg vet har mye, og spiser det jeg vet har lite og holder meg stort sett til det.
Men jeg burde kanskje telle ett eller annet, for vekten står bom i ro og går ikke nedover.

Zillah sa for 15år siden:

Tel ikkje veldig slavisk og nøyaktig, men prøver jo å ha eit visst overblikk over dagsforbruket av kh, da. Sånn cirka-mengder i det minste. Som Kitt tar eg kontrollveiing innimellom. Men desimalrekning på kvar matbit og kvart måltid, det klarer eg ikkje, nei.

Krøllerellerei sa for 15år siden:

Jeg teller litt, eller forsøker å vite sånn noenlunne hva de forskjellige matvarene inneholder slik at det blir riktig. Innimellom må jeg veie, som det sies over her, så tror jeg kanskje at en pose cashewnøtter inneholder 2 carber, men det er jo bare i hodet mitt det er sånn.

Kolve sa for 15år siden:

Jeg teller ikke karbs, bare passer på at det er minst mulig :-)

Splitterpine sa for 15år siden:

Jeg teller ikke carb. Men spiser ikke noe som har mer enn 5 carbs på 100 gram. Jeg kan jo heller ikke skryte av stor vektnedgang. Men en av grunnene til at jeg begynte med dette var jo at jeg var lei av å veie å telle. Jeg synes selv jeg er veldig flink, så jeg har tro for at jeg plutselig begynner å gå ned. Jeg er jo i ketose. Sjekka heller ikke d i starten, men når vekta sto bom stille så lenge måtte jeg jo sjekke det. Var gått ned 700 g i morrest, også gikk jeg vel ned en kilo eller to vann da jeg starta. har holdt på siden 1.juli.

Gerd sa for 15år siden:

Da jeg startet på ketolysekuren i 2007, telte jeg karber i starten. Slik at jeg faktisk visste hvor mye jeg fikk i meg. Etter 2-3 uker begynte det å "sette seg i fingrene" og ting ble lettere å ta på øyemål.
Jeg gikk jevnt og trutt ned :ja:

Så jeg anbefaler faktisk (av erfaring) å telle litt, sånn i starten, sånn at man får en viss peiling :ja:

torgn sa for 15år siden:

18,1g pr 100 gram.... I såfall så er dine cashewnøttposer ganske små.:)

Bomber sa for 15år siden:

Jeg telte karbo den første uka.. bare for å få et innblikk i antall i de ulike matvarene. Du lærer rimelig fort hva du kan spise og ikke spise. Jeg spiser kjøtt/fisk/fugl, stort sett grønnsaker i ulik mengde (mengde av de ulike grønnsakene lærer man seg første uka).
det er når du skal begynne å trikse med alle "substituttene" enkelte ser ut til å måtte ha at du må telle karbohydrater. Juksebrød, juksesjokolade, alt som skal erstatte dine gamle karbouvaner.

Jeg er overbevist om at det er bedre å holde et strengt regime den første måneden når det gjelder substitutter (inkl søtningsstoffer), så går trangen til slike produkter over. Man føler ikke behovet lengere. Det er en befrielse :) Så kan man heller unne seg et noe høyere karboinntak i framtiden, når du har nådd dine mål. Finne ut hva du kan spise uten å legge på deg.

Brimstone sa for 15år siden:

Jepp! Har vært lavkarber siden februar 2007, i begynnelsen brukte jeg timer på butikken med å lese innholdsfortegnelser til sambos store fortvilelse :p

Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg hadde ei mental liste over hva jeg kunne spise og ikke. Og nu fortiden... om jeg en dag får i meg 50 karber og 5 den neste bryr det meg midt i ryggen, for vekta tusler seg sakte men sikkert nedover og det er ingen stress, bare koser meg med all den gode maten jeg kan spise.

Men det er en livsstil for meg da, ikke en kur :)

Sugarpill sa for 15år siden:

Mange teller karbohydrater manisk i begynnelsen, men føler etter en periode at de greier seg fint uten å måle, veie og telle alt, og det kan gå utmerket- selv foretrekker jeg å ha full kontroll, jeg veier maten selv etter årevis på lavkarbo-kosthold, og fører alt jeg får i meg inn i et dataprogram- å veie maten er en innarbeidet vane nå, og ikke noe pes overhodet.

Men hvorvidt det fungerer å ikke være petimeter på lavkarbo-diett er i mine øyne ikke det viktigste her- jeg ble temmelig provosert av holdningen til ts. Den går igjen på alle diskusjonsforum hvor slanking er tema, og jeg blir så oppgitt!

Når noen som nettopp har begynt synes at det å holde oversikt over antall gram karbohydrater en får i seg pr. dag er så krevende at å gjøre det kan være nok til at de gir opp, synes jeg de burde revurdere hele slankeprosjektet- hvis man ikke er motivert nok til å gjøre en skikkelig innsats, vil man mislykkes i løpet av kort tid, da er det like greit å forbli overvektig til det blir et så stort problem at man er villig til å virkelig gå inn for å gå ned i vekt- ser for meg at å få diagnostisert diabetes 2 burde være innmari motiverende.

En lavkarbo-diett oppleves for veldig mange som en "lett" måte å gå ned i vekt på- og sammenlignet med sultekurer kombinert med hardtrening er det definitivt det. Men å gå ned i vekt, selv på lavkarbo-diett, vil by på utfordringer, langt verre enn å telle karbohydrater, så hvis det blir for hardt...

Zillah sa for 15år siden:

Hm? Holdninga til kva da? :confused:

jvb sa for 15år siden:

TS = trådstarter

Edit: forøvrig legger jeg inn alt jeg spiser på diett.no både med tanke på karbohydrater, proteiner og fett - bare for å få litt mer oversikt over hva jeg faktisk spiser. Nå som jeg er dreven i ketogen diett så går det meste av seg selv uten noen form for telling, men vil anbefale nystartere å registrere; spesielt de som er vant til å overspise og aldri føler seg mette.

Megvel sa for 15år siden:

Dr Phil sier "virker dette for deg".
TS sier også at h*n er ekstremt fysen på karbs, hvilket forteller meg at noen små justeringer kunne være på sin plass? Denne listen er fin. Den gjelder Atkins induksjon og er en liste over ting som nesten ikke inneholder karbs. Da slipper man å telle disse, kjempelurt! I tillegg kan man da legge til litt av matvarer under 5kh/100g om man ønsker å være i ketose, og en del om man ønsker en lavkarbodiett som er utenfor ketosen. Og så kan det være greit å vite at det er litt vondt å ligge og vake inn og ut av ketolysen. Da blir det lett tåkete i hue og vondt i beina. Så jeg vil anbefale enten eller, spise rundt 100kh/dag eller under 70. Og så er det jo greit om det som funker for deg faktisk gir vekttap da!

Nerthus sa for 15år siden:

jeg må faktisk si meg helt enig... det å endre kostholdet - som er en så stor del av hverdagen - KREVER at man gjør en innsats en god stund i starten. Dette innebærer veiing og telling av all maten, lesing av bøker og i forum, osv.
Lavkarbo er ikke en vei passer for alle - de fleste av oss har måttet gjøre individuell tilpasninger for å få vektnedgang, og man får ikke gjort tilpasninger hvis man ikke har oversikt over hva man spiser til daglig i utgangspunktet...
Jeg anbefaler de som ikke orker å telle og veie og starte med generell lavkarbo og holde på i noen mnd uten å tenke vekt og mål - men helse og tilvenning. Selv gikk jeg 6 mnd på generell lavkarbo (= ingen potet, ris, pasta, brød eller gr.saker som vokser under jorden, og max 5g karbo pr 100g i matvarer fra butikken - ingen begrensninger på mengder ellers).
Jeg gikk ikke ned et eneste gram - men ble godt kjent med filosofien, og helsa ble mye bedre. (Jeg gikk ikke OPP heller da ;) )
Så kom tiden for at frustrasjonen over manglende vekttap ble så stor at jeg ikke hadde noe valg - men måtte begynne å telle. Nå med 20g karbo pr dag og ca 15-1600 kcalorier går jeg ned jevnt og trutt. Dette krever mye planlegging og arbeid fra min side, jeg veier ,teller, lager mat og fryser ned - jeg planlegger situasjoner framover, sørger for å ha alternativer i skapene. jeg spør vertinnen dit jeg skal hva som serveres, og om det kan gjøres litt ekstra for meg eller om jeg kan ta med selv. Dette må JEG gjøre om jeg skal få resultater - men det "koster" meg så utrolig lite sammenliknet med belønningen jeg får ;)

Så da er vel egentlig valget deres? :cool:

Rin sa for 15år siden:

Istemmer at det er lønnsomt å bruke noe tid og innsats på å sette seg inn i hva man gjør og hva man kan (bør) spise i starten av, eller forkant av, en livsstilsendring - men samtidig, når det er snakk om varig endring for helsens skyld, er det vel viktig å ikke gjøre det vanskeligere enn det må være. :cool:

Jeg mener, om man rett og slett får litt angst av veiing og telling og blir stresset og ulykkelig av det - så la være, og bruk heller tiden på å lese om matvarer, hva som er godt for deg, hva du kan og bør spise mye av, og hvorfor du kan spise mye av én ting men bør begrense en annen. Å ha klart for seg hvorfor man feks velger en kotelett fremfor to brødskiver er alfa omega... skulle jeg mene :o

Nerthus sa for 15år siden:

Enig - og enig ler.
MEN... det kan være greit å finne ut hvorfor man blir stresset og ulykkelig av å veie og telle... I de fleste tilfeller der man skal lære seg noe nytt vil det innebære en stor innsats på tilegning av kunnskap. Så jeg foreslår som tidligere å kjøre generell lavkarbo til man er komfortabel med kostholdet - og så jobbe med å få mer detaljert kunnskap etterhvert. Ikke stresse med det - men ta det etterhvert. Kunnskap er makt - også når det gjelder lavkarbo ;) Tross alt var det manglende kunnskap om tidligere kosthold som gjorde flere av oss ehm - litt større enn vi hadde ønsket... det gjelder ihvertfall MEG! Hadde jeg telt og regnet og hatt oversikt over hva jeg spiste tidligere - hadde det nok trigget meg til å justere kostholdet mitt mye tidligere enn jeg nå har gjort ;)

Kitt sa for 15år siden:

Jeg blir stresset og ulykkelig av å telle fordi jeg har en spiseforstyrrelse som bare blir verre om jeg må legge så mye fokus på akkurat sånne ting!
Det gir meg frysninger å drive med noe som minner så mye om grusomme GR- tider og det ene nederlaget etter det andre!

Tro meg, jeg kan regne både karber og kalorier, har regnet på hver eneste karbohydrat i ukesvis, men det hjelper meg lite, når det gjør meg helt koko i hodet og sender meg rett i skapet på jakt etter noe å putte i munnen!:eek::p:o

HALLO! Vi er forskjellige og at jeg ikke teller kabrer hver dag er IKKE grunnen til at jeg ikke går ned i vekt! Det er det helt andre grunner til!!!

Og jeg har allerede dia2!!! Hjelper ikke det spøtt det. Jeg spiser jo i skam over å ha påført meg selv en livsstilssykdom i ung alder!!!

Hadde vært fint om noen kunne tenkt litt før de slenger ut kommentarer som viser at de faktisk ikke har det minste forståelse for hva andre sliter med!!!

Og det var dagens utblåsning!!!

Bæret sa for 15år siden:

Slik gjorde jeg det også, det er vel eneste måten hvis man skal gå på ketolyse iallefall.
Ellers blir det vel mange feller å ramle i.

Nerthus sa for 15år siden:

Uffda Kitt - beklager at kommentaren min traff deg midt i der det var sårest! Som jeg sier er det forskjellige grunner til at noen blir ulykkelig av å telle og veie - jeg ønsket vel helst å kommentere de som ikke "orker" fordi det er så mye arbeid.... jeg har vært der selv også - ble uvel av tanken, orket ikke, klarte ikke... uten at jeg har noen bakgrunn som spiseforstyrrelse som var grunnen. Noen føler bare motstand mot det - jeg ønsket å poengtere at det GÅR faktisk an å få til dette med telling og veiing selv om man synes det er vanskelig - men samtidig anbefalte jeg å spise generell lavkarbo med alle de fordeler det gir - UTEN å telle og veie :)
Derimot er det et faktum at for en del av oss - så får vi ikke vekttap på denne måten. Dermed må det handling til - og for MIN del - MÅTTE jeg komme over motviljen mot å bruke tid på å telle og veie. Jeg klarte det -og det har gitt kjempebra resultater. Vi er også noen som ikke er så preget av tidligere forsøk på vekttap - og av og til trenger noen av oss et litt dytt i riktig retning ;)

Jeg har stor respekt for at du har klart å komme så langt at du har endret kosthold - det krever sin Kvinne - med den historikken du har når det gjelder mat :)

Beklager at jeg ikke tok i betraktning at det også er noen som av tvingende grunner rett og slett får et bedre liv uten å måtte måle, veie og telle maten de spiser hver dag - kan du tilgi meg? :snill: :dulte:

Kitt sa for 15år siden:

Klart jeg kan tilgi deg! :suss::hearts:
Var ikke bare til deg heller! Mange som tydeligvis mener at man MÅ telle seg paranoid for å lykkes på lavkarbo/ketolyse!;)

Jeg har ikke gått ned, men har stoppet oppover- spiralen, og bare det er en seier for meg, selv uten fintelling!:p:D:)

Sugarpill sa for 15år siden:

Hadde vært fint om ikke alle som sliter med noe tar det for gitt at noen ikke har forståelse for hva andre sliter med fordi de ikke er enige i det de sier. Du har ikke patent på sannheten fordi du har gått igjennom noe!

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i 14 år, alvorlige spiseforstyrrelser- jeg har opplevd å bli tvangsforet i månedsvis, tennene mine er helt ødelagte på grunn av bulimi, jeg tør ikke smile med åpen munn- og jeg har opplevd å legge på meg voldsomt på kort tid fordi jeg var så ute av kontroll, det eneste som hindret meg i å spise ubegrenset var økonomi. Våger du fortsatt påstå at jeg ikke forstår? Jeg har lest veldig mye tungt fagstoff om temaet i tillegg, holder meg oppdatert på nye teorier, forskningsresultater etc fra f.eks USA (i Norge er det knapt noen som har kompetanse på området, det lille de kan er utdatert). Jeg kan veldig mye om spiseforstyrrelser i alle varianter, men selv jeg er ikke så arrogant at jeg tar patent på sannheten slik du gjør.

Du har valgt å unngå å veie og måle, jeg valgte å forsøke å gjøre det å veie og måle til noe som ikke var traumatisk, men en rutine. For meg fungerer dette veldig bra, å ha denne kontrollen hindrer meg i å miste kontrollen...de ekspertene på spiseforstyrrelser jeg virkelig har respekt for, som Debbie Danowski, samt de ledende behandlingsinstutiisjonene for mennesker som har et avhengighetsforhold til mat, sverger alle til å veie maten, alt du får i deg, resten av livet- i tillegg til å unngå raske karbohydrater. Det handler om å face demonene sine i stedet for å unngå dem, og ufarliggjøre dem- Danowski og andre med enorm kompetanse og også egne erfaringer med å få kontroll på spiseforstyrrelsene og har levd årevis uten tilbakefall, sier alle at å veie maten nå bare faller dem naturlig, det er ikke noe problem. For noen vil ikke dette funke, men veldig mange vil ikke prøve.

Ts nevnte ingenting om å ha et traumatisk forhold til det å veie maten i åpningsinnlegget heller, vel?

Er så lei av at alle som har slitt med forholdet til mat og kropp bruker det for å unnskylde hva de måtte føle for, hvorfor alt er uoverkommelig for dem- jeg har slitt mer enn de fleste, jeg har ikke fått oppleve å ha et i nærheten av normalt forhold til mat i tenår eller mitt voksne liv, for meg og andre som har slitt sånn vil mat alltid være en issue, og slanking enda mer utfordrende, men jeg kjemper likevel, jeg bruker ikke spiseforstyrrelsen for å rettferdiggjøre og unnskylde, og det har vært hardt som faen- men jeg har ikke gitt opp, og nå har jeg gått ned 20 kg de siste 12 ukene. Men har man bestemt seg på forhånd for at det er for vanskelig, at en har et handikap som gjør det umulig, vil man aldri oppnå noe som helst.

Jeg har ADHD, og må jobbe så sinnvakt hardt for å greie å lese pensum overhodet- på min studieretning er det vanlig å tilbringe åtte timer daglig på lesesalen, minst- det er uoppnåelig for meg, selv når jeg tar absolutt maksdose av medikamentene som skal dempe ADHD-symptomene, kan jeg ikke studere i nærheten av så mye og intenst som mine medstudenter. Men jeg nekter å velge en lettere studieretning, eller kutte ut studiene totalt, jeg brenner for faget mitt, og det du virkelig vil ha, må du ofte kjempe for.

Vi, som i "folk flest", trenger å få litt perspektiv, vi kunne lært mye av å snakke med noen som har et verre handikap enn ADHD, spiseforstyrrelser etc, men ikke gir opp- for selv om du sliter noe jævlig, det har jeg gjort, så er det mange som har det mye verre. Og jeg skulle gjerne sendt samtlige nordmenn på studietur i et u-land et halvt års tid, for å få se hvordan virkeligheten egentlig er- vi nordmenn er så vanvittig bortskjemte, vi får alt servert i fanget, og det resulterer i at mange, mange nordmenn mangler guts, og ikke er villige til å gjøre en innsats.

EmilyB sa for 15år siden:

Jeg har aldri veid eller sett opp skjemaer over hvor mye karber jeg får i meg noensinne, men jeg er likevel like ved idealvekten min etter mange år med overvekt :)

For min del har jeg tatt ting gradvis: først kuttet jeg ut brus og godis på hverdagene, så brød osv. Det som funket for meg var å sette meg inn i hva som har mye karber og hva som har lite gjennom bøker, og titte på matvareindeksene. Men jeg har som sagt aldri telt noe som helst. Jeg har brukt bøkene som grunnlag og sunn fornuft og det har funket fint.

Jeg skjønner at folk synes det kan være uoverkommelig i starten, og ja selvsagt må man gjøre en innsats om man vil ned i vekt. Det er ikke bare fryd og gammel - jeg har hatt dager hvor jeg er så lei av lavkarbo og hvor jeg hiver meg over godteskålen og hvor alt ser svart ut. Men man må huske på at det er flere veier som leder mot målet, og det er altså ikke nødvendig å telle karber selv om man vil ned i vekt. Det er heller ikke sånn at alle forandringer må innføres på en gang. For noen funker det å snu om livet sitt fra en dag til en annen, for noen må det skje mer gradvis.

Jeg tenker at det viktigste er at man finner en fremgangsmåte og en vei som gjør at man klarer å forbli på dette kostholdet så lenge som mulig, helst for all tid, fremfor at man starter altfor hardt og ramler av igjen kort tid etterpå. Det er som med trening: de som starter med å trene tre timer hver dag 7 dager i uken, detter som regel av mot de som starter rolig med et par ganger i uken og så øker etter hvert når de har fått rutinen innarbeidet.

Vi er alle så utrolig forskjellig, både mht hvordan kroppene våre reagerer, hva som er årsaken til at vi har vært eller er overvektige osv. Det er ikke sånn at det kun er en vei som leder mot målet her. Jeg har gjort mye som i følge innlegg her inne skulle ført til at jeg la på meg igjen, men den gang ei. Som sagt: vi er forskjellige både fysisk og psykisk :) Og jeg tror det er mye bedre å legge seg til vaner man faktisk klarer å holde, fremfor å starte for hardt og dette av fordi ting blir uoverkommelig. Fordi for noen er det faktisk vanskelig å snu om og gjøre alt på en gang samme hvor stor motivasjon de har.

Hamster59 sa for 15år siden:

I starten var jeg ikke så veldig nøye med å telle karber. Jeg reduserte på høykarbo og spiste mer av det andre. Etter hvert har jeg begynt å sjekke produktene i butikken, og karboinnholdet avgjør gjerne hva jeg velger. Jeg lager mye mer fra bunnen av og sjeldent ferdigmat. Har slutta med potetgull og snop. Det morsomme er at jeg har sjeldent lyst på sånt lenger, men det har sikkert å gjøre med at jeg får i meg nok fett.

Sutte_83 sa for 15år siden:

Helt enig med deg! ;)

Jeg teller heller ikke hver karbo, men har lagt om kostholdet slik at jeg har kuttet ut godis, brød, poteter, ris og andre raske karbohydrater. Jeg sjekker næringsinnholdet hvis jeg er usikker, og hvis det er for mye dropper jeg det.

Det er mye viktigere å finne en måte som passer deg selv best, fremfor å gjøre ting på måten andre synes er best. Vi er forskjellige og blir motivert av forskjellige ting.

Så gjør ting på DIN måte, og ikke hør på hva de andre mener. Funker det for deg, så er det det viktigste! :D

Det er nå 3 uker siden jeg begynte, og har gått ned ca 4 kg. Det er ikke sånn veldig mye, men det synker jevnt og trutt. Det er det viktige. :cool:

Nerthus sa for 15år siden:

Vel - å ikke høre på hva andre mener er vel litt å ta i - dette er et forum hvor veldig mange er kjempeflinke til å dele SINE erfaringer - uten at man nødvendigvis føler seg presset til å følge samme metode :)
Det som er en sannhet er at lavkarbo er mange forskjellige retninger og mye å sette seg inn i . Det som er sannhet er at mange her følger forskjellige retninger fordi de har prøvd andre uten hell - og dermed har måttet tilpasse til SIN kropp.

Konklusjonen er: NOEN må telle, andre slipper. NOEN må veie og passe kcal - andre slipper. Du må rett og slett finne den metoden som passer best for DIN flotte kropp ;) - og heldigvis rommer begrepet lavkarbo alle mulige måter å nå målet sitt på - det være vektnedgang eller bedre helse - eller... begge deler ;)

(Dessverre medfører dette ganske mye egeninnsats og utprøving - det er ikke en vei gjelder for alle... men til syvende og sist - er det virkelig verdt det!! )

Gracella sa for 15år siden:

Jeg veide alt og skrev opp alt i begynnelsen.
Veide opp hvor mye agurk og tomat jeg pleide å bruke, slik at dette ble en "porsjon" med kjent karboinnhold osv. Det tok ikke lang tid før dette satt i fingrene...

Jeg ville ALDRI begynt en karriere som brødbaker med å skumme igjennom et par brødoppskrifter og så mikse sammen et par ingredienser på slump, sette ovnen på - ett eller annet - og plassere brødet vilkårlig oppe eller nede i ovnen.
Det kan man tillate seg når man VET hva man gjør ;).

Slik ser jeg på det å begynne med et nytt kosthold: man må gjerne legge inn en minimumsegeninnsats hvis det skal bli vellykket. Noen klarer det selvfølgelig uten også...