Jeg har et ganske (kanskje) uvanlig "problem"...
Har vært i ketose fra 1.juli med unntak av ca 2 uker(ferie..:o).. Da jeg ikke var i ketose merket jeg at jeg la på meg, eller ihvertfall ble mer oppblåst.
Når har jeg vært tilbake i ketose i ca 2 uker igjen, og merker at jeg ikke lenger er så "pløsete" som jeg var på høykarbo. Først idag turte jeg å veie meg, og vekta er jo helt avskrekkende for meg...blir helt sjokkert egentlig av å se tallet 98 på vekta.
MEN, når jeg nå ser meg i speilet, så synes jeg at jeg faktisk ikke ser så aller værst ut...noe som jo er ganske rart, fordi 98 kg er ikke greit.
Nå skal det sies at jeg har hatt både buk/rygg og hofteplastikk, så i de områdene er det stramt og fint(stort sett)
Jeg har alltid sett meg større i speilet enn jeg egentlig har vært. Men nå lurer jeg på om det har blitt helt motsatt??!!! Jeg ser jo tallet på vekta, men selv om jeg veier 98 kg, så synes jeg at jeg ser ok ut... Pga vekta jeg nå stresser med å gå ned....
Flere som har det sånn?? :rolleyes:
Jepp, jeg har det sånn :)
Jeg ser at jeg er stor og jeg kjenner at klærne blir mindre og mindre, men jeg ser ikke egentlig hvor stor jeg faktisk er. Ser det først på bilder, og iblant i skygger :P
Det blir motsatt av de mer tradisjonelle spiseforstyrrelsene i grunn..
Men hvor høy er du?
Det kan jo hende du faktisk er som du skal, det viktigste er jo faktisk at du har det bra med seg selv. Og for all del ikke stress med vekta, det hjelper ikke :)
Jeg er 1,75 høy, så jeg er høy..men alikevell, så er ikke 95 kg "akseptabelt"...selv om jeg synes jeg ser ganske ok ut...
Jeg vil ned noen kg..men ifølge bmi burde jeg helt ned til lavt på 70 tallet... Det kommer aldri til å skje:D
Sånn vekt-messig, så kunne jeg tenkt meg å veid 80-83 kg
Jeg har det også sånn ,syns jeg ser tynnere ut i speilet jeg men når jeg ser på bilder så får jeg nesten sjokk(litt overdrevet da):D...Men sant, så vet ikke jeg om bilder lyver eller:confused:
Er ikke det bare fint, da? At du føler deg tilfreds med deg selv sånn som du er nå, er jo ikke det samme som at du resignerer :).
Jeg begynte med 30+ kilo overvekt, og har hatt et ganske stort helsefokus på vekta mi, ettersom det har vært utgangspunktet for kostholdsomlegginga mi. Jeg hadde liksom "belaget" meg på for lengst at overvektig bare var noe jeg var, ettersom jeg i grunn har vært det siden jeg var barn. Men jeg forsto likevel at mye skjedde da jeg begynte å gå ned i vekt, og faktisk nå som jeg er nærmere normalvekt enn noensinne, så er det jeg sliter med å se hvor slank jeg er i speilet, og jeg forunder meg stadig vekk over at jeg kunne synes jeg var dødsflott da jeg veide godt over åtti kg kontra nå som jeg veier 73, og på dårlige dager kan se et forvridd bilde av en overdimensjonert tjukkas i speilet ... Snodige greier. Men for min del handler det nok om at jeg er så nærme målet at det går saaaakte, og så stresser man kanskje litt mer med vekta alene, ettersom jeg mer eller mindre er innenfor en helsemessig akseptabel vekt.
Sånn sett var dette en god påminner på at man burde jobbe litt med hva man ser i speilet, jeg vil heller ha det sånn som deg, se meg i speilet og synes jeg ser flott ut, tross fortsatt sju åtte kilo overflødig vekt :).
Og den gode nyheten når det kommer til lavkarbo er jo at så lenge man holder seg til en god næringssammensetning i kostholdet, så er det vektregulerende framfor noe annet, ingen stor fare for å bli undervektig, med andre ord ;).
Photobscura: Jeg skjønner godt hvordan du har det!! Det er nemlig sånn jeg har hatt det de siste årene. For ca 3,5-4 år siden gikk jeg ned ca 50 kg. et par år etter det så jeg alltid mitt gamle jeg i speilet!! Jeg syntes fortsatt jeg så like stor ut osv.. til tross for at jeg da var nokså normalvektig.
Det tok tid før jeg så hvor mye mindre jeg faktisk var. Nå har jeg lagt på meg ca 15 av de kiloene, men synes jeg ser like bra ut som jeg gjorde da (når jeg endelig innså at jeg var normal for første gang i mitt liv).
Når jeg ser meg i speilet nå, synes jeg at jeg ser temmelig ok ut..men som sagt 98 kilo er jo ikke ei bra vekt, selv om jeg er høy:rolleyes:
Wow, 50 kg! Det får man si! Men jeg ser ikke helt motsetninga i å synes at man selv ser flott ut, samtidig som man er klar over at man har godt av å gå ned litt i vekt. Det er jo bare en super kombinasjon av selvtillit og selvinnsikt :D
Jeg synes også at jeg ser ganske ok ut i speiliet nå - kontra 25 kg siden - men vet jo at jeg skal mer ned. Er 1.78 høy og 89 kg. Ei lav 8-vekt er mitt mål. Skal jeg være normalvektig må jeg ned på 75-77, og det blir nok ikke aktuelt (men hvem vet?).
Men jeg synes det er helt fantastisk å kunne kle meg i klær jeg synes er FINE, og føle meg FIN! Ikke bare kjøpe de klærne jeg får rundt kroppen...
Lykke til videre :-) Og du ser garantert flott ut foran speilet!! :-)
Jeg liker denne tråden. Photobscura: Du er morsom:D
Jeg har selv gått ned 13 kg. Begynte på ketose 31. mai:) Jeg synes egentlig det går seint nedover, da jeg har en del som skal av. Men, samtidig, når jeg tenker med fornuften, så er det bra at det tar tid, for sinnet skal jo også tilpasse seg den "nye" kroppen, eller vekten. Jeg synes det er kjempemorsomt å kunne kjøpe klær uten å gå i B&B-avdelingen på H&M. Men så skulle jeg jo ønske at de siste 20 kg var tatt av helst i går, sånn at jeg kan kjøpe alle de klærne jeg vil. Men, jeg prøver å overbevise meg selv om at det er helsa som er viktigst. Jeg tenker at for hver eneste kilo som bli borte, så blir hjertet et hakk mer fornøyd. Dessuten har stoffskiftet mitt økt fra '"på grensa til lav" til over den nedre referanseverdien. Så jeg har mer enn nok å være fornøyd med:)
Og ja, jeg kan, på de rette dagene, se meg i speilet og tenke at jeg ser fin ut:)
Fofa: Hvordan er det med klærne dine? Sitter de løsere enn før? Hvis du gikk ned 50kg på lavkalori, så har du sannsynligvis mistet en del muskelmasse. Mange som har slanket seg med lavkalori før opplever å gå opp i vekt (eller verken opp eller ned) først på lavkarbo. Kroppen bygger opp de tapte musklene samtidig som den forbrenner fett. Så resultatet er høyere eller lik vekt samtidig som klærne blir løsere.
De klærne jeg passet når jeg var 15 kg lettere passer ikke...eller dvs kun buksene som ikke passer.. Alt annet passer. Og buksene jeg passet for noen få mnd siden, får jeg såvidt på meg. Jeg har lagt på meg de 15 kg på bare 1 år...
Men som sagt tidligere i denne tråden, så har jeg hatt buk, hofte og ryggplastikk(kun nede på ryggen) og det har nok mye med det å gjøre at jeg syns jeg ser ok ut:o Rett og slett fordi jeg ikke lenger har noen valker(når jeg står..hehe)
Nå når jeg sitter, så merker jeg at jeg har endel fett på magen, det hadde jeg ikke for 1 år siden. Men men, jeg er i FULL gang nå!! Denne uka trener jeg kjempemasse(sålangt:p), OG jeg har sagt farvel til min kjære Cola Zero.. Har sålangt gått ned 1 kg siden mandag..men i og med at jeg både trener og kutter kunstig søtning, så er jeg usikker på hvem av de to som gjør at vekta har løsnet bittelitt. Men, who cares?? hehe.. så lenge vekta går ned fortsetter jeg å holde meg unna cola zero, og skal gjøre mitt beste for å finne tid til så mye trening som mulig:D
Vi er faktisk helt like i størrelse! Like høye, og jeg veier litt under 95. Har satt 75 kg som idealvekt, men tror nok det blir for lite faktisk, jeg har kraftig benbygning og brede skuldre. Har noe av det samme, når jeg ser bilde av meg selv, får jeg sjokk... :eek:
Jeg er overbevist om at jeg holder på å utvikle en utradisjonell spiseforstyrrelse.. Noe opp i den gata som er nevt i startinnlegget.
Har tapt 18,5 kg siden jeg begynte i juni, og det har gått utrolig fort. Jeg ser forskjell på meg selv når jeg hopper oppå vekta eller kommer meg inn i "bittesmå" (str 31) busker. Men når jeg ser kroppen i speilet så ser jeg ikke forskjell, men på bilder igjen så ser jeg forskjell.. Forvirra?? :rolleyes: Da er vi to!!! :eek: Lavkarbo`n har rett å slett gått til hodet mitt og forstyrrer synet mitt hver gang jeg titter i ett speil men ikke ellers..
Tror flere av oss har det litt slik. Hodet rekker ikke å være med når vektreduksjonen er stor. Jeg klarer ikke lenger å ta riktig størrelse klær i butikken. Klarer ikke å få hodet til å forstå at jeg har minket mye i volum. Kansje jeg skal gå ut en tur i butikken for å øve ;). Får håpe det ikke blir så dyrt.
Har ikkje gått ned så veldig enno, men merker allerede at det synes i speilet.
E har begynt å bli litt fornøgd med det e ser i speilet. Håret har blitt finere, huden glattere og mjukere, og gløden i augun har kommet tilbake :D
I tillegg har midjen min meldt sin ankomst.
E har timeglassfigur, og då skal det ikkje så mange kiloene ned før midjen viser :D Akkurat det setter e veldig pris på :)
Jeg prøver å innstille meg på at jeg må handle str. small. Det er helt feil for meg, for når jeg ser meg i speilet syns jeg selv at jeg ser likedan ut som da jeg var 12 kg tyngre. Bare litt mindre valker. Jeg har aldri handlet str. small før, jeg har "alltid" vært M/L.
Det er tydelig at hjernen trenger tid på å henge med.
Eg ser ikkje at eg har gått ned i vekt, så det at eg kan plukke fram eldgamle str 48-klær frå skapet og passe i dei, det er så rart, for eg "veit" jo at eg er str 56.
Men samstundes så ser eg også noko heilt anna på bilder enn når eg ser meg i spegelen. Eg er enorm ut på bilder til forskjell frå det spegelbildet seier meg, der er eg berre ganske stor... Inni hovudet mitt er eg så fin, da... som ein Plus Size undertøysmodell. Men berre dersom eg lukker auga og lar vere å sjå i spegelen. Så litt misforhold, men ikkje totalt.
Ah, jeg vet! Synes fortsatt det er kjemperart, jeg var i årevis L/XL og 46/48, større også. Å nå stort sett skulle plukke ut small/medium og 38/40/42 i klær er fortsatt litt amazing. I starten klippet jeg aldri vekk lappene i nakken fordi jeg var litt stolt :rodme:, noe jeg alltid har gjort ellers, rett og slett fordi de kiler meg i nakken :p.
Jeg synes jeg er fin og flott når jeg ser meg naken i helfigur i speilet hjemme :rodme: Alle 90 kg er flott proposjonert. Men straks jeg kommer inn i en klesbutikk og står i skifterommet og ser den samme kroppen der vemmes jeg... DA føler jeg meg stor, stygg og usexy.. :( Kan noen bekrefte at de HAR teite speil i klesforretninger?? :o
Synes det er veldig forskjellig fra sted til sted, lyssettinga har mye å si. Lindex i Grensen er helt jævlig! Spot rett overfra, ikke noen hadde sett særlig digg ut i det lyset der ... På Indiska ved Stortorvet har de faktisk et prøverom med et alterert speil som man ser slankere ut i, tro meg, jeg har spurt :p.
Jeg husker også en Kapp Ahl eller Cubus på Aker Brygge, en evighet siden jeg var der, men der kunne man skifte mellom dagslys og dus innebelysning. Jeg gikk alltid for den siste :D.
Men, ja, grell og sterk belysning gjør ikke akkurat noe godt for "skavankene", merket det også da pæra gikk i gangen, hvor jeg har helfigurspeilet mitt og lampa henger nesten rett over hodet, og den eneste pæra jeg hadde tilgjengelig var en hvit 40-wattspære (bruker vanligvis en champagnefarget 25-wattspære), og med ett så jeg ut som en gorg i speilet ... :rolleyes:.
Sånn slankespeil hadde/har de på Mango også :) Mange år siden jeg var der, så jeg vet ikke om de har det nå, men jeg husker det var veldig fint å speile seg der :p Ellers har jeg også vært i prøverom der de hadde to forskjellige innstillinger på lyset. Det var veldig greit.
Det er noe rart med speilet på Edvards Kaffebar på Grünerløkka også, jeg har spurt de som jobber der, men de vet ikke noe om det er et såkalt slankespeil, men de har stusset selv.
Uansett så ble jeg egentlig bare satt ut av det speilet på Indiska, sto og stussa lenge over hvordan jeg ikke hadde lagt merke til tidligere hvor lang jeg er i trynet :p. Ikke minst har jeg veldig lange tynne bein og armer fra før, så det så rett og slett ganske komisk ut. Så løfta jeg arma vannrett, og så med en gang at den ble bredere. Juks og fanteri. Haha.
Hahaha, jeg kjøpte underbukser i S i dag på Lindex. "De så veeeldig små ut" og jeg angra etterpå. Måtte prøve den ene utapå strømpebuksa på doen til jobben til gubben. Joda, passa visst. Ganske stretchy saker dog. :p
Sambo er dessuten det beste jeg har når det gjelder tilbakemeldinger på kroppen min. Selv om vekta sier at jeg har gått litt opp og butikkspeilet sier at jeg er dvask, så sier han at jeg er verdens vakreste og at han mener helt sikkert at midjen er blitt smalere... Og så begynner han å tafse på meg og da MÅ jeg jo bare tro på det han sier... :p
Haha, sant. Jeg har aldri brukt særlig store størrelser i underbukser, dog, nå sist kjøpte jeg en mengde underbukser i str 36 og S :eek:. Men så har jeg guttehofter og knøttliten rumpe :p. Haha, absurd.
Et lurt tips, ettersom man ikke får prøvd underbukser er å gå i prøverommet og ta av den man har på seg (gitt at den passer) og holde opp mot de nye for å sjekke at størrelsen er riktig.
Jeg har alltid vært motsatt. Inne i hodet mitt har jeg vært tynnere enn i speil og på bilder. Så jeg fikk "sjokk" hver gang jeg så meg. Kanskje derfor jeg tillot meg å bli så diger? Nå korresponderer huet og speilbildet. Så jeg plukket riktig størrelse når jeg nå måtte kjøpe ny bukse.
Leste i et blad hos frisøren i går, husker ikke hvilket, men der hadde gjort en undersøkelse blandt flere kvinner.
De ble forelagt tre bilder av seg selv.
To av dem var manipulert til å være en større utgave av dem selv og en var reell.
Så ble de bedt om å peke ut det bilde som var riktig, og nesen alle tok feil.
Konklusjonen her var at vi tror vi er større enn vi er!!
Så kanskje speilbildet lyver - dere er mye mindre enn dere tror!!:rolleyes:
For min del er det nå null sammenheng mellom hva jeg ser i speilet og hva som er reelt. Da jeg var på mitt største, så jeg ille hvor ille det var og nå som jeg har krympet, ser jeg større ut i speilet enn det som er tilfellet.
Jeg har et par bilder av meg selv i helfigur nå, som jeg stadig vekk må kikke på og tenker "hva i all verden? det der er ikke meg!". Jeg er, dessverre å si det, også blitt svært fascinert av mitt egen speilbilde... En dag kommer jeg til å snørre realt fordi jeg kikker på refleksjonen min i vinduer fremfor å se hvor jeg går ;) Hadde en morsom opplevelse her denne uka, hvor jeg vant en freia sjokoladepudding-t-skjorte på Oslo S, og damen ga meg en i str. S (står "jeg er en pudding" på, noe som jo er litt.. fornøyelig) uoppfordret. Jeg er riktignok litt mindre i overkroppen enn underkroppen og det var amerikanske størrelser, men det var allikevel stort. :D
Mannen, som har gått fra å være en svært så godt polstret bamse til å bli en hengslete og spinkel kjekkas av dimensjoner (altså, jeg syns selvfølgelig han har vært en kjekkas hele tiden, men nå må jeg jo ha med klubbe for å holde hordene av damer unna når vi er ute) har nøyaktig samme problemet. Det er nesten absurd å se på bilder fra før vektnedgangen og nå... Tror nok det kommer til å ta lang tid før vi begge har fått et nøytralisert bilde av speilbildet vårt, gitt.
I løpet av de siste årene har jeg sett (og merket) at jeg stadig ble større, og visste meget godt at jeg var for stor. Jeg syntes likevel at jeg var flink til å kle meg (kamuflere størrelsen) og at så ok nok ut.
Først da jeg begynte å få en mengde kommentarer i takt med at kiloene raste av, skjønte jeg hvor stor jeg egentlig hadde vært...
Dessuten fikk jeg supersjokk da jeg så meg selv på en film som ble tatt opp for noen år siden forleden. Jeg er smellfeit på den filmen. Og jeg har vært større enn jeg er der. Veldig herlig å vite at "hele bygda" eier den...
Verre er det, i grunnen, at det er først nå jeg ser meg i speilet og synes jeg ser feit ut. Magen, som egentlig er nesten flat, henger fortsatt litt pga løsskinn. Det samme på overarmene. Og selv om jeg har gått ned masse, alle sier at "herlighet så tynn du er blitt, nå må du ikke gå ned mer", så ser jeg meg i speilet og tenker "hjelp, så feit jeg er"...
Jeg har plutselig fått en forståelse for hvorfor/hvordan spiseforstyrrelser oppstår (men jeg er ikke der altså!).
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
