Få påstander har satt seg bedre fast enn Bjørn Dæhlies " Det er forskjell på å ville, og å VIRKELIG VILLE."
For den som VIRKELIG VIL, vet at han også må ofre noe. Bjørn Dæhlie ville bli best på ski, og visste hva han måtte ofre, og han gjorde det, fordi han VIRKELIG ville. De som aldri når HELT opp, ofrer ikke nok, de vil ikke.
Jeg er en av dem som ikke nådde opp, selv om jeg hadde talentet, så hadde jeg ikke evnen til å ofre nok. Bjørn la seg konsekvent hver kveld klokka 10, selv om vennene hans var på fest og morro. Han skulle jo bli best. Hver dag trening, selv om regnet høljet og blæsten sto rett imot. Han skulle jo bli best!
Sånn er det også med slanking. Den som vil ofre noe, scorer best. Det man ikke behøver å ofre på lavkarbo, er god mat, og sultfølelse. Men ellers gjelder det samme her: Du må ofre den maten som ikke gir dine celler optimal yteevne. Brus, godis og hva det måtte være.
Mange sliter med nedgang, men med nøye gjennomgang av kostholdet, finner man ofte ting som ikke er MAT, men tillegg. Dent? Er det galt da? Cola Zero...men det klarer jeg meg ikke uten.
(man gjør det - det kroppen ikke trenger, det klarer man seg uten...eller vil man ikke OFRE?)
Går det dårlig på lavkarbo, ville jeg gått nøye gjennom hva jeg spiste siste uke, sette et kryss på ALT som ikke var ekte mat(kjøtt og grønt f.eks), og all matvare som inneholdt mer enn 5 gram karbo pr 100 gram. Og så spurt meg selv: VIL JEG VIRKELIG?. Eller bare "vil jeg"....?
Jeg er helt klart av typen som bare vil, og ikke virkelig vil. Og for meg gjelder det nok det aller meste her i livet. Om noe jeg vil går feil fordi jeg ikke virkelig vil, så finner jeg noe annet jeg vil og så kanskje det går bedre.:D
Jeg synes du har mye rett i det, og da snakker jeg kun ut fra mitt eget ståsted.
Da jeg begynte med lavkarbo, var det for å stagge apetitten, gå ned i vekt og på sikt få en friskere livsstil. Det har tatt tid, ofte to skritt fram og ett tilbake, men jeg har lært mye på veien.
Det jeg kan se tilbake på, er at periodene hvor jeg var strikt, konsekvent og litt rigid i forhold til maten, trimmen og ikke minst søvnen, det var da jeg fikk de resultatene jeg ville ha. Så ja, jeg synes du har et meget godt poeng BitTorres.
Jeg er midt i mellom... Altså i hverdagen VIL JEG VIRKELIG, men når helgen kommer, og "alle" andre koser seg med is i sola, spiser kake på kafè, så går det over til JEG VIL...
Ofre poteter, ris, brød pasta, er helt ok. For det var ikke så godt egentlig, og erstatningene er minst like gode. (grønnsaker, tekaker, osteknekk, etc).
Men en is mens man tusler i byen - vann ER ikke det samme.
Croissant/kake på kafè - bare kaffe er ikke det samme.
Og på restaurant blir jeg også mer fristet til å spise ris, pasta.
Jeg føler jeg ikke har ofret noe ;)
Jovisst er det vel ting smaksløkene kunne tenkt seg, men kroppen ikke trenger eller tåler. Men jeg vil ikke kalle det et offer, siden kroppen er blitt friskere uten. :D
Matmessig så finnes det så masse rein og god mat jeg ikke vil være foruten!
Det er så sant så sant det du skriver, og jeg har måttet ta noen røsk og ta meg i sammen for å komme på rett spor igjen i kostholdet.
Det er vanskelig for ting tar tid, kroppen har vent seg til lavkarbo, men hodet er ikke helt med alltid. Spesielt nå på sommeren med utepils, grill og is og alle nyter masse godis. Men jeg har vært utrolig flink allikevel - for JEG VIL VIRKELIG.
Hadde GP-fest og da satte jeg frem grønnsaker og dip, bacongull og en skål med potetgull. Jeg rørte ikke potetgullet og spiste kun moderate mengder med bacongull. Holdt meg i skinnet med alkohol også og var veldig stolt av meg selv. Men det er ikke alltid like enkelt og det rykker i fingrene av og til når det settes frem masse godis, men jeg klarer dette. Og siden jeg bare har holdt på siden november satser jeg på at hodet/psyken følger etter snart. Jeg er ihvertfall ikke så fanatisk opptatt av å finne erstatninger lengre
Jeg heller nok mer mot Gerd sin uttalelse. Jeg synes det blir veldig feil når man skal tenke på det som et offer. For meg handler det om vilje, vilje til et bedre liv. Om jeg skal sette fokuset på hva jeg må snu ryggen til for å oppnå et bedre liv, så tror jeg ikke jeg kommer noe steds.
Det var noe av det første jeg bestemte meg for da jeg skulle legge om kosten, for jeg gjorde det i første omgang fordi jeg var syk. Jeg bestemte meg for at jeg skulle fokusere på mulighetene, i stedet for begrensningene, men jeg bestemte meg også for at jeg skulle godta begrensningene og tingenes tilstand som de var der og da, sånn at jeg faktisk kunne gjøre meg helt og fullstendig klar for å endres.
Det har aldri vært et offer, ikke i det hele tatt. Vel har tankene streifet over øl og pizza, mammas sjokoladekake, sånne ting den første tiden. Men det har aldri veid mer enn det at jeg har fått lov til å bli friskere og slankere så godt som på egenhånd, bare ved hjelp av å eliminere matvarer som rett og slett gjør meg syk. Om det er et offer, så er det ikke av de store.
For meg er målet det gode liv. Og det gode liv for meg er å føle meg frisk og vel i mitt eget skinn, glede meg over alle små ting i hverdagen og gjøre ting som føles meningsfulle for meg. Ved å legge om kostholdet så er det målet noe jeg kan oppnå hver eneste dag.
Det er mulig det tegner seg litt annerledes for dere som driver med sånn trening og sånn :D. Hehe.
Tja...kan det være en sånn midt imellom da...en sånn "JEG VIL KANSKJE VIRKELIG"-opplegg?
Jeg spiser stort sett det jeg skal spise, ingenting tillegg, kun kjøtt, fisk og grønnsaker og ett og annet eple ispedd litt fedonbrød. Jeg går treigt ned i vekt meN masse ned i cm. Jeg kan skeie ut med det jeg vil en lørdag uten at det har noe utslag på vekta. Og jeg gjør det, en og annen lørdag.
Fordi jeg har den innstillinga at mat er bare mat og det spiser man bare for å overleve. Egentlig er jeg ikkeno glad i å spise, vil helst ha det overstått, men av og til vil jeg ha noe JEG VIRKELIG HAR LYST PÅ, så da spiser jeg det.
Idag så tenkte jeg på denne tråden i butikken: Skal jeg kjøpe vanlig øl eller light øl? (de har ikke lavkarbo øl her i tyskland).
Så da tenkte jeg: Hva vil jeg mest? ha "ordentlig" øl, eller vil jeg mest gå ned i vekt?
Jeg kjøpte light øl. :)
Så det spørsmålet skal jeg stille meg her etter: Hva vil jeg mest? etellerannetkortvarig eller vil jeg ha en frisk kropp som jeg trives med?
Og selvfølgelig, velger jeg det kortvarige, så skal jeg akseptere det, og fortsette med hodet høyt hevet. Valget er mitt!
Jeg er i utgangspunktet enig, men fikk samtidig litt vibber av "fete har seg selv å takke, vil de virkelig slanke seg, klarer de det". Og det stemmer vel i noen/mange tilfeller, men det er ikke alltid kun vilje det kommer an på heller. Men nå beveger jeg meg litt i grenseland med tanke på spiseforstyrrelser og sånt. Jeg led av overspising før jeg ble vektoperert og ble veldig lei meg av endel uttalelser fra folk som aldri hadde slitt med virkelig overvekt, og de var ofte av typen "vil du det hardt nok så klarer du det". Jeg har aldri villet være overvektig.
Jeg kan signere på den Iset. Jeg har et noe forstyrret forhold til mat og har drevet med overspising i mange år, med det resultat at vekta har rast oppover. Jeg stappa i meg mat til jeg nesten kasta opp for trøst eller for straff gjerne mens tårene rant. Jeg ble aldri tatt på alvor av helsepersonell og fikk også endel kommentarer på at "det bare er å ta seg sammen". Gudene skal vite jeg prøvde, om igjen og om igjen - å ta meg sammen altså.
Jeg havnet tilslutt hos en psykolog som tok meg på alvor og som sa at dersom jeg hadde spist på den måten og kasta opp etterpå ville jeg fått diagnosen bulimi og fått all mulig hjelp. Han sa at det er alt for mye fokus på at det bare finnes et par spiseforstyrrelser, men at de aller fleste som sliter med overvekt har problemer med psyken, dvs har en spiseforstyrrelse men ikke navngitt i litteraturen nødvendigvis, og kan trenge hjelp for å komme på rett spor.
De færreste "velger" vel å være overvektig og selvfølgelig har man seg selv å takke dersom man er overvektig og det er jo bare å spise riktig og trene nok. Det er det enkle svaret og det er det vi må gjøre for å bli normalvektige, men for de aller fleste av oss er det også et problem med psyken (av ulike grunner) og vi trenger hjelp med å få den mentale helsen på plass ellers vil vi havne tilbake i gamle vaner for å trøste eller straffe oss.
Dessverre er det alt for lite fokus på det mentale i forhold til vektproblemer både i norsk helsevesen og ikke minst her inne på forumet. Har du ikke den mentale biten i orden og da tenker jeg ikke bare på motivasjon for å legge om kostholdet, vil det alltid være en kamp. Har man det ikke bra med seg selv vil man få problemer med å lykkes enten det nå gjelder kosthold eller karriere. Da kan man "ville" så mye man bare orker, målet blir vanskelig å nå. OG når man da stadig vekk får kommentarer på at man ikke vil nok eller bare må ta seg sammen så dytter det en bare lengre og lengre fra målet.
Jeg tenkte ikke slik på det utsagnet. Mer som en veiledning av oss selv, en indre omstrukturering så og si.
Da jeg var større så ØNSKET jeg at jeg hade spiseforstyrrelse, jeg kunne tro det ganske ofte, når jeg satt der og oppdaget jeg hadde spist opp middagen som var beregnet for tre dager, eller spist fem brødskiver til kvelds. For det MÅTTE jo være noe fiel med meg, min manglende kontroll.
Idag ser jeg litt anderledes på det. Jeg vet at det var maten som var feil for min kropp, den trigget sultfølelse, det fantes ingen stopp-knapp. Gjennom lavkarbo har jeg fått den stopp-knappen, jeg spiser sjeldent kvelds, noe som var en vane før. Det tok meg 8 mnd før denne vanen var naturlig. Nå tenker jeg "jøss, er jeg sulten NÅ??" når jeg er sulten på kvelden.
Så det å tenke: "Vil jeg ha dette eller MÅ jeg ha dette?", er en måte å omstrukturere hjernen, gjøre om på gamle vaner. Vaner som sier: èn kake er da ikke så farlig, litt øl gjør ikke noe, pasta bare idag spiller ingen rolle, etc.
For hjernen og magen, altså fysisk (lavkarbo) og psykisk (må jeg ha dette?) kan sammen gjøre at jeg holder meg til lavkarbo, sånn i hverdagen. (uten at jeg dermed påstår at det er så lett som det høres ut som....)
Jeg føler vel kanskje meg ganske heldig?! Men som du sier, gevinsten veier opp, og jeg er selv overrasket over hvor lett det gikk. Men det han kanskje noe med at mitt problem var ikke overspising, men å ikke spise i det hele tatt, og lavkarbo har gitt meg en sjanse til å bli mye mer klar over hvordan kroppen fungerer, til å bli kjent med signalene mine, etc.
Men uansett hvor enkelt kostholdsomleggingen min har vært, så har ikke vekttapet stått i forhold til livsstilen, for jeg har måttet kjempe for hvert gram ned. Men på den annen side, så har jeg blitt selverklært ekspert på egen kropp, det er jo faktisk ganske kult.
Du er inne på noe viktig her, kunnskap og bevisstgjøring omkring egen helse er en tilleggsgevinst med dette kostholdet.
...og når vi først er inne på offer/gevinst, kan du lett overføre tankegangen til f.eks røyking. Jeg røkte med begge hendene tidligere, men klarte omsider å slutte for noen år siden. Røykeslutt og kostomlegging har antakelig for meg betydd 30 ekstra leveår. Litt av en gevinst! Mange i min omgangskrets gremmes ved tanken på å måtte slite med meg i alle disse ekstra årene, men som du vet så trives jeg noen ganger med å være irriterende ;)
Haha! Ja, men ikke verre enn at jeg har tålt det så langt i hvert, fall.
Jeg røyker foreløbig, om ikke med begge, så i hvert fall med den ene hånda. Men jeg tror ikke forandring har noen levedyktighet når piggene er ute og lysten og motivasjonen er fullstendig fraværende. Så inntil jeg er klar så røyker jeg og later som om det ikke er det minste usunt.
Det jeg mente med mitt innlegg, var at det er mange som begynner på lavkarbo, men som ikke får det forventede resultat, fordi de ikke er villig til å ofre nok. Som for eksempel at de synes de fortjener 1 liter med caffe latte om dagen, fordi de har "ofret" potet, ris og pasta og brød. Noen trenger virkelig å gå på så streng diett for å få kroppen inn i forbrenningsfasen. Da tenker jeg på fakirmetoden til skaldemann, for eksempel. Da nytter det ikke å prøve å "belønne" seg med det som gjorde deg syk. Mange klarer ikke å slippe stivelse eller sukkeret ut av livet sitt, og blir dermed skuffet, deprimert, og forsvinner ut av lavkarbo etterhvert.
Min samboer startet opp med Atkins, og jeg laget maten. Jeg hadde lest boka, og forstått èn ting. Protein, og fett, fett, fett. De første ukene rant det formelig fett av maten jeg serverte, det duppet noen enslige kyllingfileter i et HAV av fløtesaus, olje og smør, baconet RANT av smør, pluss mye smør på eggene. Karbohydrat fikk hun ikke. Og vekten RASTE ned.
At man er kraftig overvektig, er ikke selvforskyldt, men selvpåført, og det er ofte på grunn av ernæringsrådet, som bærer et ENORMT ansvar for fedme og sykdom. Rådene de gir er nærmest gift, og de gir dem i all velmenthet, men de er heller ikke glade i å snu om på sine meninger, noe som de aller fleste som starter på lavkarbo må gjøre.
Jeg satt med hjertet i halsen det første halvåret samboeren min gikk på Atkins og ventet på infarktet. Nå vet vi at hun hadde nok fått det, om hun hadde fortsatt å spise magert og karbohydratrikt
Kjempeinteressant tråd, og masse gode innlegg! Takker og bukker! Jeg synes det kan bli destruktivt å snakke om selvforskyldt og selvpåført, for all del er det en nyttig diskusjon, men for min del synes jeg det raskt kan føre til at man har for mye fokus i fortiden. Jeg har kommet til at jeg vil si til meg selv at jeg tar ansvar for alt fra nå, og at alt fra nå er selvpåført. Og så går jeg på en eller annen smell, og forsøker som best mulig å tilgi meg selv og lære, og samtidig erkjenne at dette var selvpåført. Hadde det ikke vært det, så ville det vært vanskelig å ta fatt i det og gjøre en endring. Og hvis jeg vil se på det som ikke selvpåført, kan jeg fort havne i selvmedlidenhet og offertanke-tendenser. Ganske vanlig med subtile offertanker har jeg erfart, de sniker seg inn. Selv om jeg ikke har villet noe, er det nok mest sansynlig at det er jeg som er ansvarlig uansett. Når jeg får dette tankesettet til, så vet jeg mer til neste gang, slik at jeg kan ta ansvar for enda flere aspekter av livet mitt fra nå av.
Dette ble vel svevende og huffy-puffy, men det er iallefall min måte å håndtere disse tingene på for meg selv :o For min del har det funket. Laveste notering på vekten er 12kg under desembervekten, i utgangspunktet tenkte jeg at 5-6kg ned måtte jeg være fornøyd med :) Og jeg vil ikke si jeg har ofret noe som helst, jeg prøver å se på det som valg. Skal jeg velge å spise denne isen, er det i tråd med den jeg virkelig ønsker å være? Hvis ja, så spiser jeg den, og hvis nei, så spiser jeg den ikke, skuddsikkert opplegg :p Det fordrer at jeg har tatt en runde med meg selv ang hvem jeg vil være...
Bra innlegg, aliasdictus! Jeg er selv veldig opptatt av det å ikke være et offer for min egen historie/fortid. Det er jo på en måte en ''enkel'' løsning, ved at man legger skylden på en vanskelig bakgrunn, på overvekten man har pådratt seg, etc. For meg har det vært uttert viktig å godta tingenes tilstand, prøve etter beste evne å tilgi meg selv, og eventuelt involverte, og ikke fokusere på skyld. Enten er man skyldig i noe, og så får man bare ta støyten av det, og komme seg videre, eller så får man adressere skylden dit den hører hjemme, i stedet for å gå og bære rundt på ansvar for og skyld over noe andre har påført deg.
Bitterhet spiser virkelig opp sjela, altså. Så jeg synes dette var en viktig vinkling! :)
Jeg KUNNE sette meg ned og grine over at jeg ikke kjente til lavkarbo for ti år siden, da jeg veide mye mindre enn idag.
Men det nytter ikke. Men jeg kan der imot glede meg over ny kropp idag, og enda mer i fremtiden. At jeg har en frisk kropp, forebygger sykdommer, helseplager.
På samme måte som når man sprekker, spiser noe man ikke burde spise. Gjort er gjort, spist er spist! Det kan man ikke endre på, men jeg kan endre det jeg spiser NÅ. Idag.
Ser at mange sier at de ikke ofrer noe som helst ved å gå på lavkarbo. Jeg ser det sånn at jeg ofrer en del, MEN det er bare så verdt det for vekta går nedover, helsa er bedre og det påvirker psyken i bedre retning også. Har nesten sluta med overspising.
Så mitt syn er at ja man ofrer nok en god del, men det er verdt det med tanke på hva man får igjen - sunt hode og sunn kropp :D
Jeg er som sagt i utgangspunktet enig. Men jeg har ikke bare prøvd lavkaloridietter, jeg har faktisk vært her inne siden forumet startet i januar 2004, det er altså 6,5 år siden nå. Og jeg begynte med lavkarbo et par år før det igjen, så jeg har holdt på med lavkarbo av og på siden 2002, altså i 8 år. Så jeg får litt noia når folk fremstiller det som om man har prøvd alle slags kurer, men så fort man prøver lavkarbo, ja da blir man slank og lykkelig og alt ordner seg. Det gjør ikke det for alle, nemlig. Noen ganger sitter problemet dypere, og det har lite å gjøre med ofring eller viljestyrke eller annet.
Jeg vet det høres ut som om jeg fremstiller enkelte overvektige (inkludert meg selv) som stakkarslige ofre som lever i fortiden, det er ikke meningen. Poenget mitt er at noen ganger (faktisk veldig mange ganger) er det litt mer tiltak som skal til enn å bare legge om til lavkarbomat og tro at nøkkelen ligger helt og holdent der.
Overvekt kan ofte komme av spiseforstyrrelser, feks. Overspising begynner å bli et ganske kjent problem nå, og mange overvektige bruker mat som dop, akkurat som en alkoholiker prøver å drikke problemene sine bort, bruker en overspiser mat til å drukne problemene sine i. Mat = dop. Jeg slet med dette i veldig mange år, og problemet økte i takt med selvbildet mitt som bare ble verre og verre jo mer jeg la på meg, det ble en ond sirkel. Jeg spiste for mye fordi jeg ikke likte meg selv og jeg likte ikke meg selv fordi jeg spiste for mye. Jeg prøvde alle slags kurer, inkludert lavkarbo, og jeg visste/vet ALT om ernæring. Men ofte trenger man hjelp til å komme seg utav et rusmisbruk. Det nytter jo ikke alltid å si til en narkoman eller en alkoholiker "bare slutt å drikke/ruse deg, du må bare bruke viljestyrke". Men til overspisere sier man det, fordi det er en utbredt oppfatning at slanking = viljestyrke, alltid.
Jeg burde fått psykolog-hjelp, selvsagt, en vektoperasjon trenger jo ikke å funke på alle overspisere siden man ikke blir operert i hjernen. Men i mitt tilfelle funket det fordi jeg etterhvert som kiloene forsvant, begynte å like meg selv mer og mer, og jeg ble "tvunget" til å få et mer normalt forhold til mat og matmengder. Men jeg har fått høre av enkelte at "hadde du bare ofret/ønsket det nok/brukt mer viljestyrke, hadde du sluppet den operasjonen", og jeg blir rett og slett irritert på sånne utsagn, de kommer nesten alltid fra folk som ikke har vært i mine sko og ikke vet hva de snakker om. Men nettopp derfor bør jeg vel gi dem litt slækk, for de vet jo rett og slett ikke.
Når det gjelder mat = dop-problematikken vet jeg at lavkarbo kan funke på dette om det er et fysisk problem. Jeg har kjent på det selv, dette med at man ved å ha et stabilt blodsukker får mye mindre cravings. Men sitter det dypere, psykisk, er det litt verre. Og jeg tror neppe jeg er unik altså, tvert imot tror jeg svært, svært mange er i samme situasjon som jeg var, og da får man litt pigger ut når man hører sånne "du ønsker der ikke nok/du må ofre noe"-utsagn, eller dette med at lavkarbo er nøkkelen til evig lykke for alle.
Jeg er også blant dem som føler at jeg ikke har ofret noe. Tvert imot har jeg fått tilgang på mye som jeg ikke unnet meg tidligere; fløte, rømme, oster, bacon, smør, kjøtt, egg etc etc. :heia: For meg har lavkarbo vært som å finne kista ved enden av regnbuen. :p Det er overhodet ingenting jeg savner av det jeg har lagt bak meg av mat.
Bror min er også vektoperert. Han har vært rund siden han var omtrent nyfødt. Jeg VET at mamma prøvde begrense matinntaket hans samt gjøre det sunnest mulig, men ingenting nyttet. Det var fælt å stå på sidelinja å se hvor deprimert og trist broren min ble med årene grunnet vekta som bare økte og økte selv om han både trimmet og gikk på diettkontroll hos legen. Til slutt endte det opp med en operasjon. Broren min VÅKNET!! Det var herrrlig å se på! Han ble utadvent, fikk seg kjæreste, hele mannen strålte og stråler fremdeles! :love:
Kan ikke annet enn å signere på denne også jeg. For meg sitter problemene i psyken. Hjelper lavkarbo - ja i den grad at vekta har gått ned og at jeg har mindre cravings. Men jeg sliter ennå med at jeg stapper i meg ukontrollerte mengder mat - spesielt når verden går på tverke. Forskjellen fra før av er at nå unngår jeg kh og holder dermed vekta nede fortsatt.
Helsevesenet og folk generelt må få øynene opp for at for mange er mat som alkohol for en alkoholiker, det bunner ofte i psykiske problemer selv om det er hardt å innrømme for mange. Man vil jo ikke være gal... Dessuten er det problematisk ettersom man må ha mat og ikke kan holde seg helt borte fra det
Jeg ser at mange legger mer i det opprinnelige innlegget enn det som faktisk står der... i alle fall slik jeg leser det. :)
Det er vel i bunn og grunn snakk om å slutte å tro at man trenger erstatninger for søte ting og at man ikke klarer seg uten pepsi/cola zero osv... og det å rett å slett faktisk klare å kutte det ut...
Dette har vel rett og slett ingenting med noen årsak til at noen er overvektige eller ikke...eller noe angrep på folks viljestyrke...men en liten tankervekker til folk om at de fleste faktisk KAN... bare de vil nok...og da er det ikke snakk om selve slankingen i seg selv...men det å bytte ut ting de ikke trenger...
Jeg tror det går litt på at folk må finne "den lille djevelen i seg"..."det lille ekstra"...stemmen som sier "KLART JEG KAN"..."JEG SKAL VISE DEM"...osv... ;)
(Nå håper jeg at jeg faktisk fikk frem det jeg forsøkte å få frem...og at jeg ikke skrev noe som folk tolker i noen negativ retning...)
Selv om de antakelig er i mindretall, finnes det noen alkoholikere og narkomane som klarer å fri seg fra avhengigheten ved egen hjelp. Hva skiller disse fra resten?
Nei, det er et godt spørsmål. Vi er jo alle forskjellige, noen klarer seg fint på egenhånd mens andre trenger hjelp. Det gjelder jo også slankere - hele (ca) 95 % av de som er sykelig overvektige som går ned i vekt på egenhånd, er like store igjen etter noen år. Tallene er ganske dystre. Men dette betyr at rundt 5 % klarer det, og selv om det høres lite ut så er det i grunnen et ganske stort tall når man ser på hvor mange som inngår i den gruppen. Jeg tror veldig mange alkoholikere og narkomane også klarer å slutte på egenhånd, men at mange (som slankerne) ramler tilbake i gamle synder igjen etter en stund, om de ikke har fått hjelp utenfra. Jeg nevner det bare for å øke forståelsen av at mange ganger må det ofte litt sterkere lut til enn bare viljestyrke, spesielt når det er rus/spiseforstyrrelser involvert. Det er et minefelt, det der.
De fleste alkoholikere som er det, er ikke alkoholikere pr. definisjon, de drikker bare for å drikke, ikke for at de absolutt må. Jeg kjenner ett ektepar jeg. Hun drikker, han drikker. Hun er alkoholiker og kan ikke stoppe før det er tomt. Hadde hun hatt tilgang på alkohol 24 timer i døgnet hadde hun aldri lagt seg. Han drikker også, øl, vin, konjakk. Hver dag. Men han trenger ikke å gjøre det. Han greier fint å la det være eller begrense inntaket når det trengs. Vesentlig forskjell - han er ikke alkoholiker i den forstand.
De resterende av de som klarer å slutte med alkohol eller narkotika gjør det fordi de har viljestyrke til å klare det. De har bestemt seg.
Det var noe i denne retningen jeg tenkte på.
Jeg tenkte først og fremst på folk som har begynt på lavkarbo, og som klager fordi de ikke går ned i vekt. Ofte er det sånn når man ser nærmere på det de spiser, at de IKKE GÅR PÅ TØFF NOK LINJE. Generelt er det sånn på lavkarbo (etter 4 års erfaring) at jo større man er, jo verre er man rammet av metabolsk syndrom, og jo strengere må man være. Noen er digre, men går alikevel ned på noe så enkelt som GI kost. Da er det gjerne noen som har vært ekstremt henfallen til noe. Andre som har spist "sunn Kost", og likevel gått veldig mye opp, har kraftig metabolsk syndrom, og da må alt annet enn protein og fett vekk fra kosten, for at kroppen skal snu om.
DA må man gjerne ofre noe, om man VIRKELIG VIL!.
Til slutt: Ikke alle går ned på lavkarbo, jeg vet det. Da er kanskje en tur til Peter d`Adamo det neste?
Ser det påstås at noen klarer å komme ut av avhengighet på pur viljestyrke og andre må ha hjelp. Jeg tror ikke et er så svart hvitt. Kjærlighet står bak enhver helbredelse. Alle trenger støtte når de hiver en krykke. At krykken ikke synes betyr ikke at det er ren viljestyrke bare. Hva enhver av de som har klart å slutte å misbruke har tenkt og motivert seg med kan være svært mangfoldig.
Angående spiseforstyrrelser har jeg hatt tvangsspising, bulimi og anoreksia tre ganger med hver. Det begynte med anoreksia, som gikk over i bulimi og så kom tvangsspising. Den formen som taes minst på alvor er den jeg hadde det mest forferdelig å leve med. Det skulle jeg ønske helsevesenet visste, om det gjelder alle og ikke bare meg. Jeg syntes det var så fælt at jeg var så nedtrykt, tung til sinns og følelsesmessig sulten at det å kaste opp nærmest var en umulighet. Når jeg hadde bulimi derimot likte jeg å tømme meg og det var lett å få til. Men da var jeg mer ovenpå og energisk også. Tvangsspiseren føler mer på håpløsheten. De andre to kjemper.
For meg har det ikke handlet om viljestyrke bare, men om håp; troen på at dette kostholdet funker med tanke på vektnedgang og blosukkerstabilisering, men omsorgen for seg selv er viktigst for å få det til, ikke viljestyrke. Motivasjon må til for å ville. Om man ikke ser lyst på livet hvor er motivasjonen? Hvordan kan da viljen komme frem? Man må ha noe fint å se frem til som man tror er mulig kan realiseres. Man må også tørre å kjenne på sårbarheten. Takle den på en annen måte enn å polstre seg med et beskyttende fettlag på kroppen. Og det med å takle sårbarheten sin på en fornuftig måte er et ikke-tema i dette samfunnet.
Dette synes jeg var veldig fint skrevet, og jeg er såre enig! Jeg har hele tiden stritta i mot den ideen om at det kun handler om viljestyrke og disiplin, og vet at de som kommer med den aldri kan ha følt overvekt eller et forstyrra spisemønster på kroppen. Det må vilje og kjærlighet til en selv til for å kunne oppnå varig effekt av en kostholdsomlegging, for meg representerer ordet ''viljestyrke'' kun det å kneble seg selv, og fornekte seg selv ting, og da blir fokuset helt snudd på hodet.
Jeg er veldig enig.
Jeg er på en måte prinsipielt i mot å prøve å få ting til gjennom viljestyrke. Eller, ikke viljestyrke i seg selv, men viljestyrke som settes inn MOT noe, for å få til noe. Det enkleste eksemplet er vel det å prøve å gå ned i vekt på et høykarbokosthold, hvor man må bruke viljen mot sulten. Kanskje enkelte kan klare det, men jeg vil tippe at det uansett ikke er noe kjekt. Å kjempe mot noe innebærer i mine øyne rigiditet, fasthet, stahet, stress og så videre. Et annet eksempel er uttrykket å kjempe mot en sykdom. "Han tapte kampen mot kreften" eller slik ting er vanlige å si. Det jeg prøver å knote frem er at jeg synes at dette fokuset på viljen som skal kjempe for å få til ting, har noe grunnleggende negativt i seg.
Det er ikke store nyanseforskjellen, tilsynelatende, å skulle gå fra å kjempe mot kreft, til å fokusere på "frisk" og kjempe i den retningen. Men jeg tror forskjellen kan ha uendelig mye å si.
Det samme gjelder slanking og kosthold. Hvis noe kan tolkes som et offer, at jeg feks må ofre min daglige snickers, da vil den naturlige måten være å kjempe mot min daglige snickers. At jeg må ofre den for å komme meg til målet. Hvis det er fokuset tror jeg fort at man lader mye negativitet inn i det å la være å spise den forbannade snickersen :p Men hvis jeg gjør den samme objektive handlingen, jeg lar være å spise en daglig snickers, samtidig som tankene har en helt annen retning, så tror jeg det er en mye mer riktig vei å gå. Som tidligere sjokoholiker har jeg i overgangen til nytt kosthold sagt ting til meg selv som; jeg velger å skeie ut med kaffe med fløte, sjokoladen er min venn, men bare en gang i uken. hehe, litt pinlig nesten... Men hvis jeg har følt at på en måte knokene hvitner og nå må jeg trå til med viljestyrke, så har jeg tatt det som et tegn på at nå har jeg feil fokus.
Jeg tror altså at hvis man setter inn viljestyrken på tanker som gjør at man har det bra, viser kjærlighet og omsorg til seg selv, som noen sier, så er man på rett vei til å få ting til. Hvis man derimot setter inn viljestyrker mot noe, og kjemper og biter tennene sammen, da kjemper man samtidig mot kroppens naturlige "flow" og sjansen for å sprekke blir desto større. Dessuten er det den beste ting i verden å greie å fokusere på å ha det bra, ingenting er vel bedre enn å ha det bra? Sånnsett er kanskje det, det eneste vi trenger å fokusere på, og så kommer resten av seg selv? For min del tyder mer og mer på akkurat det :)
Flott, aliasdictus!
Det jeg ser hos andre som slanker seg etter kalorirestriksjon og pulverkurer hvor de opplever sult, er at det nesten er en opplest og vedtatt sannhet om at det å slanke seg skal være slit, strev og forsakelser, ellers så er det ikke slanking! Og så har man vært så innmari flink når man har avstått fra fristelse med hevet hånd og rumlende mage, og når blodsukkeret er så lavt at man sprekker med en smell, så kommer skammen.
Jeg har sett det hos venner, familie, og det er faktisk litt vondt å bevitne.
Men min måte å leve på? Å spise god mat, aldri gå sulten etc, og fortsatt gå ned i vekt, se ung og frisk ut etc, nei, hvordan kan man det? Den derre fettdietten min kan jeg ha for meg selv ... :rolleyes:.
Jeg har brukt så mye tid og krefter på å, ikke slanke meg, men straffe meg selv med sult, og svima rundt med blodsukkeret i anklene, at jeg ikke kan få meg til å forstå at noen tror det er en lett løsning å leve på 500 kcal vha en kommersiell pulverkur for å overleve bikinisesongen, og så ramler man i godtskåla med hodet først, rett og slett fordi fokuset stort sett er på fornektelse, selvdisiplin, og behovet for å være flink.
Mens jeg skriver dette, merker jeg at jeg er bare så utrolig glad for at jeg ramla over lavkarbo for fire år siden. Jeg har vært ''flink pike'' i alt for mange år, og det er så utrolig deilig å heller få være ''tilfreds pike'', som er i stand til å vise kroppen min den respekten den fortjener, sånn at jeg kan leve et godt, og forhåpentligvis langt liv uten begrensninger.
Istedet for å omdefinere begrepet "viljestyrke" til noe negativt, syns jeg det er mer interessant å se på hva som gir viljestyrke.
Viljestyrke har ikke en konstant størrelse, men er bl.a. situasjonsbestemt. De fleste som klarer å slutte å røyke har mange mislykkede forsøk bak seg. Hvorfor klarer mange det til slutt? Det kan f.eks. være at man blir alvorlig syk, og dermed skremt til å slutte fordi man ser at ulempene ved å fortsette å røyke overstiger behovet for nikotin. Frykt kan mobilisere viljestyrke - men slett ikke alltid.
Når det gjelder overvekt, som mange her på forumet sliter eller har slitt med, tror jeg at et lavkarbokosthold krever mindre viljestyrke enn en typisk slankekur fordi man tross alt ikke går sulten. Dette er en viktig suksessfaktor. Mange opplever også en kraftig vektnedgang i starten av kuren. Gleden ved å se at det virker kan mobilisere viljestyrke til å fortsette - men slett ikke alltid.
Dette er bare et par antydninger om svaret på hva som kan gi viljestyrke. Det er et svært komplisert tema. Antakelig ingen har gode, utfyllende svar på alle spørsmålene.
Jeg ser den, Kula. For når man deler opp ordet -vilje og styrke, så er det jo i grunn udelt positivt. Det er vel mer hvordan det har blitt belastet i sin bruk, jfr; ''Det er jo bare å ha litt viljestyrke, spise mindre og trene mer''. See? Men ja, for all del! La oss ta ordet tilbake og gjøre det til noe positivt :).
Helt enig, Photo! Vi som er eller har vært overvektige har nok ofte et anstrengt forhold til begrepet viljestyrke. Men det skyldes jo ikke begrepet i seg selv, men folks uforstand.
Kanskje jeg burde omformulert overskriften? Til: Du som lider av overvekt pga insulinresistens og har blitt overvektig pga feil mat?
Selvfølgelig finnes det mange årsaker til overvekt, men jeg regnet med at de fleste forsto det jeg IKKE skrev. Jeg har sett hva en insulinresistent persons viljestyrke kan gjøre, på nært hold, og hva som måtte "ofres", simpelthen fordi målet SKULLE nåes.
Om en har blitt overvektig pga av spiseforstyrrelser, så trenges det nok mer NLP enn lavkarbo, ville jeg tro. En entusiastisk Paul McKenna pluss Dag Viljen kunne fått mange på bena. Eller en gjeng Jehovas Vitner. Det jeg mener da er at SELVFØLGELIG er ikke lavkarbo nøkkelen, da trenges det andre midler.
Men har du blitt overvektig fordi du har spist feil (og har et system som ikke passer høykarbo) og da har begynt på lavkarbo og IKKE er villig til å ofre partystoppere, for eksempel...SÅ kan en lese innlegget mitt.
Alle har viljen til å bli sunn og slank, men styrken bak viljen kommer av motivasjon. Har man ikke motivasjon mobiliseres ingen kraft, ingen lyst. Om man opplever verden som kjærlighetsløs, kald og vanskelig eller noe annet kjipt så er motivasjon ikke lett å finne. For det å bli slank gjør en ikke automatisk lykkelig, det har vi vel alle erfart. Lykken ligger dypere enn som så. Den har med frihet, fred og kjærlighet å gjøre.
...å være slank er som penger. Ingen av delene gjør deg lykkelig, men guuud så mye enklere tilværelsen er! ;)
Forøvrig: Viljestyrke innebærer blodslit, at man skal slite og ofre noe. Men ofte er det verktøyet som er feil. Feks lavkalori-diett er ikke noe for meg, jeg går opp i vekt da. Lavkarbo derimot er riktig verktøy for meg. Så er det opp til meg å faktisk bruke verktøyet på riktig måte....
Ingen andre som truer i meg en is på varm sommerdag, men jeg må jobbe med hjernen for å lære meg teknikker til å tenke meg om, før jeg spiser denne isen. "Er det verdt å spise denne isen, eller mer verdt å la være?" -litt sånn dårlig forklart, hehe!
Lavkarbo gjør det enklere å ta de riktige valgene for min kropp.
Men noen ganger er ikke hjernen med på dette og velger den korte gleden ved å spise is. Akkurat som den korte gleden av shopping. :)
(at man som regel har spist feil/for lite når man sier ja til den isen, er en annen sak. ;) )
Jeg tenker at å dra sammenhengen mellom alkoholikere/stoffmisbrukere og slanking blir litt feil. En stoffmisbruker kan tross alt holde seg helt borte fra stoff (kan selvfølgelig komme i situasjoner (operasjon/smertestillende hvor man må ta) og slipper den påvirkning det er å forholde seg til det stoffet som gjør at man har blitt avhengig.
Det kan være mange psykiske årsaker til at man har blitt stoffmisbruker også. De er kanskje der fremdeles, men man kan holde seg helt unna stoffet og det mener jeg på en måte er "lettere" enn å skulle forholde seg til maten hver dag.
Tenk på all reklame om mat, alle familieselskap hvor maten omtrent er det viktigste, du skal være et godt forbilde for barna dine så du må jo spise sammen med dem uten å være for rigid. Du må tåle at andre spiser rundt deg hele tiden, du kan ikke velge det bort.
Jeg mener ikke på noen måte at det er lett å slutte med stoff da:)
Det med viljestyrke er også litt rart. En person kan jo ha en vilje av stål uten at den viljen hjelper deg når det gjelder spising. Jeg vet at noen mennesker
kan slanke seg bare ved å spise litt mindre uten at det føles problematisk for dem i det hele tatt, mens andre rett og slett ikke klarer det. Jeg tror ikke de personene har samme utgangspunkt og at de ikke kan sammenlignes i det hele tatt. Det foregår ikke det samme inne i kroppen eller hodet til de personene og den påvirkningen de blir utsatt for er helt forskjellig fra hverandre.
Jeg tror det er lett for den første gruppen slankere å tenke at det er jo bare å ta seg litt sammen sånn som jeg har gjort. De er ikke i nærheten av å vite hva den andre gruppa går gjennom.
Selvfølgelig finnes det mennesker som har litt vondt i viljen også da, eller som ikke har nok kunnskap om mat.
Etter å ha begynt på ketogen diett så tror jeg at jeg har skjønt litt mer om kroppen min. Jeg har tidligere spist lite(veldig lite) og ofte, og vært sulten/sugen hele tiden. Jeg tror at det har vært fall i blodsukker som har gjort meg så sugen hele tiden. Nå opplever jeg ikke det suget og driver heller ikke å lyster på karbo mat. Så jeg vil påstå at den innsatsen og viljestyrken jeg oppviste når jeg slanket meg før var enorm i forhold til nå. Nå går det jo lekende lett i forhold, trenger ikke viljestyrke i det hele tatt.
Dette er forsåvidt ganske interessant. Jeg har slanket meg flere ganger før, men jeg har også flere ganger kommet med erkjennelsen av at om det å bære normalvektig betyr at jeg resten av livet må holde meg unna .... (sett inn det som passer) så kan det bare være med hele greien. Jeg ville heller være "lykkelig" og feit enn "ulykkelig" og tynn. Det sier kanskje noe om hvor usunt forhold til mat jeg har hatt.
"Heldigvis" så fikk jeg i vinter så store helsemessige problemer på grunn av vekten at fordelene med å gå ned i vekt endelig oppveide ulempene ved det. Ellers hadde jeg nok fortsatt oppover er jeg redd for. Og takket være den skremselen og oppdagelsen av lavkarbo er jeg nå for første gang innstilt på å begrense kostholdet mitt resten av livet for å kunne ha bedre helse.
Men ja, bortsettfra dem som har noe medisinsk som gjør at de ikke tåler visse typer mat, så er det mye om man har vilje til å ofre noe som avgjør om man klarer å gå ned i vekt eller ikke. Men det som er så viktig å huske på et at forskjellige ofre ikke er like enkle eller vanskelige å gjøre fra person til person. Hadde du spurt meg for et år siden ville jeg nok sagt meg villig til å amputere et par fingre fremfor å aldri mer skulle spise smågodt, og da er jo å være overvektig et ganske lite offer i forhold. Og det høres nok ganske absurd ut for noen som har et annerledes forhold til mat.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
