Og ønske om å beholde LITT melder seg, sterker og sterkere for hver hekto jeg går ned. Det er snart bare små lefser igjen.... Jeg har alltid sagt at silikon skal jeg i hvertfall ALDRI ha, men nå kan det hende jeg må svelge i meg de ordene. Jeg mener ikke all verdens, jeg vet ikke hva som er mye eller lite, men jeg ønsker meg bare noe som fyller ut huden så det ikke ser ut som vrengte baklommer.... Huff...dette var det rart å plutselig ytre, jeg som har vært motstander lenge.
Jeg ønsker meg ikke pupper som ser ut som silikonpupper. Jeg ønsker meg ikke noen glamourmodell-look - gud bedre! Jeg ønsker meg fasongen tilbake, og at jeg ikke kan løfte 5 cm hud uten at puppen i seg selv rikker seg en milimeter...
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier. Har slanket meg så mange ganger at puppene er skikkelig slappe. Regner med at når jeg er ferdig med å slanke meg så er det bare skinnfiller igjen. Og det er ikke mye lekkert! Som du sier så ønsker jeg ikke store glamour pupper, men å fylle ut "skinnfillene" og ha pupper som står i stil til kroppen min :) Så hvis jeg når målvekta mi må jeg nok spandere på meg "nye" pupper.
Eeeeenig!!! Har alltid hatt store pupper og hata de! Hata de så mye at jeg har også tatt reduksjon på de, men nå er det nok føler jeg... Man kan jo ta løft også da, men om det ikke er noe og løfte er det jo ikke så enkelt.. :confused: Pupper er generelt en uting! :)
Mine har også alltid forsvunnet ved "vanlig" slanking, men denne gangen så har de ikke krympet noe. Enda...
De kan godt krympe litt, har nok å ta av...
kjenner meg så godt igjen! Har aldri hatt store bryst, men med 3 års amming fordelt på to barn og nå noen kilo lettere er det bare flusser igjen... Jeg har sagt til min mann at jeg vil gjøre noe med det, jeg vil ha "normale" bryst som jeg kan føle meg vel med. Vil absolutt ikke ha noen gigapupper som ser unaturlige ut, men noe som passer til kroppen min... Her har jeg funnet mange bilder med før/etter, ganske spennende! www.qvinne.info/
Nå er jeg kanskje litt feil kjønn for denne tråden men våger meg til en liten kommentar alikevel..
Om du etter nøye omtanke velger å "etterfylle" litt finnes det klinikker som bruker fett flyttet fra andre deler av kroppen i stedenfor kunstige innlegg. Fordelene er klare, det er null risiko for lekkasje eller avvisning og de "nye" puppene er faktisk like naturlige som de gamle. Ulempene har vært at fettvevet som sprøytes inn kan bli klumpete, men er flere år siden jeg hørte om dette sist så er godt mulig noen kloke hoder har løst dette også.
Puppene er det aller første som blir "slanket" her i gården. Og etter mye
jojo vekt så har jeg mange forskjellige BH'er. For de som var perfekte når
jeg begynte, passer plutselig ikke lenger, og jeg må ta dypdykk i skuffen
igjen. Og etter etpar unger og 40 års alderen er passert er det nesten som
å bare "rulle opp" og "stappe inn" for tyngdekraften vinner. Skjønner frustrasjonen din. :dulte:
Jeg er av de barmfagre(DD cup), og er sååå glad for at de har blitt mindre ettersom kiloene har forsvunnet:)de har blitt litt slappe men altfor store synes jeg,ønsker meg små pupper som ikke alltid kommer i fokus og misunner de på treningen som ikke har altfor mye når de trener:)
Men forstår jo at det er kjedelig å være nesten flat :confused:
Jeg vurderer og minske og løfte:o
Wow, det var rart å lese dette, for det var akkurat som om jeg skulle ha skrevet det:eek: Helt identisk med meg i alt fra cup til tankene rundt. Merkelig opplevelse...
Takk for mange fine svar. Og takk for link, du som la ut det. Kanskje jeg må inn og kikke. Kan godt hende det egentlig er et løft jeg trenger, og ikke "fyll", i og med at jeg ikke ønsker meg PUPPER-pupper. Jeg ønsker meg bare noe som fyller ut huden og noe som ikke ser ut som om jeg har blitt 69 år, når jeg lener meg framover..uten bh.
Er det noen som har noen prisoversikter? Eller finnes det på de forskjellige klinikkenes nettsider? Skjønner at det selvfølgelig vil variere etter hva man skal gjøre, løfte, fylle osv. Kanskje jeg må lage meg en spareplan, og om jeg har nok penger og fortsatt holder vekta (et gulrot til meg selv) en gang, så skal jeg vurdere å kontakte en klinikk?...hm...
Jeg har silikonpupper :D
Har 2 tette barn, og 1 år etter at jeg var ferdig med å amme minstemann så la jeg inn 350CC i hvert bryst - det høres kanskje sykt mye ut, men jeg er jo en stor jente, så det ser ikke stort ut i det hele tatt.
Aldri har noen spurt om jeg har silikon, men er ikke noe flau over å ha lagt det inn så hele omgangskretsen vet det jo :rolleyes: Min mor trodde at jeg tullet da jeg fortalte det, for hun så ingen forskjell med klærne på.
Mine er såkalt "lavprofil" - akkurat som dekk, hehe. DVS at jeg har INGEN protesekant som synes på de, ikke når jeg bruker push-up bh engang. De henger normalt og faller ned til siden når jeg ligger på ryggen f.eks, men det sier kanskje litt om hvor mye det var å rulle opp her før de fikk påfyll :ku:
Hvis du mistrives nå og har økonomi til det, så hadde jeg ikke nølt.
Betalte 28`for 3 år siden.
Takk for ditt innlegg. Jeg tenker meg også at det egentlig ikke skal synes med klærne på. En push-up bh nå er enten nesten helt tom :rolleyes: når cupen er riktig (da tenker jeg spilen som omslutter brystet i underkant er riktig str.) eller om jeg prøver en mindre str så tyter det lille som finnes ut over kantene og jeg får "dobbeltpupp" pga at innholdet/huden er så tøyelig og "formbart" (..??) at det ikke blir noen fin effekt av en det!... :(
Jeg har prøvd sånne geleinnlegg i bhen, men de er jo litt ekle å gå rundt med...har følelsen av at de skal schvuppe ut og over kanten av bhen en gang... :o Men de gir den beste effekten av ulike ting jeg har prøvd så langt, for greia er jo faktisk den at det er ingen bher som egentlig passer meg. De som egentlig passer meg fyller jeg ikke ut! :mad: Så det er jo størrelsen det er noe feil med her...!
Herregud, ikke gjør det! Gå på biblioteket og lån SILIKONRAPPORTEN! I hvert fall før du gjør noe drastisk! Det er ikke bedre i dag enn for 10- 15 -20 år siden, det er bare produsentene og markedsføringen som har forandret seg. PENGER avler PENGER uanset hvem det går ut over! Og det er ingen andre enn DEG ...
Jeg la inn silikon for 13 år siden. Etter 2 svangerskap hvor puppene vokste ett par str, ble det en stor overgang å få slappe og tomme bryst etterpå. Jeg husker ikke hvor mye jeg la inn, men sa til kirurgen at jeg ønsker at det skal se naturlig ut. Ingen har noen gang spurt om jeg har uekte pupper, og jeg vil påstå at de ser helt ut som ekte. Jeg fikk bedre selvtillitt, er 181 cm høy, og med flate pupper og for stor mage ble det veldig uproposjonert:p. Jeg vil bare advare om at følelsen i brystene (lystfølelse ved sex) ble helt borte, og er det fortsatt, nesten som en litt brennende følelse ved berøring. Så de er mest til pynt:o.
Jeg har tenkt å stramme opp flere ting når jeg er ved målet mitt. Har sjekka opp priser i Tyrkia, Istanbul. Flere klinikker der som har topp standard med høy ekspertise. De er høyt annerkjent i verden når det gjelder plastisk kirurgi. De ligger langt under i pris, og du bor på luksushotell rett ved klinikken, med tilgang på lege og sykepleier hele døgnet etter operasjonen. Vel, lykke til hva du enn bestemmer deg for:).
Jeg aner ikke om jeg noen gang kommer til å gjøre dette jeg nå fabler om. Har ikke sagt noe til kjæresten min heller, for jeg syns det er litt...ja...flaut.
Jeg har silicon ;)
Fikk lagt inn for ca 10-11 år siden. Etter amming av 2 barn var puppene som brukte te-poser :eek: Aner ikke hvor mye jeg fikk lagt inn, men det så iallefall naturlig ut ;) Ingen som kan se det, eller kjenne det - ikke jeg selv en gang kjenner siliconen!
Arrene under puppene er knapt synlig, må være veldig nærgående for å se de, hehe :rolleyes:
Har ikke angret et sekund!!!!
[color=#000080][/color]
Nå har jeg nettopp fått nr 3, - en liten attpåklatt :)
Var veeeldig bekymret for om jeg kunne amme, men det går kjempefint - heldigvis!
Eneste er at puppene ble schwææære :eek:
Har kommet seg litt nå, da :D Spent på hvordan de blir når jeg er ferdig å amme....:veitikke:
Carisma: Det synes jeg er dårlig gjort av deg å si. Selvfølgelig hadde det vært veldig all right fra et filosofisk ståsted om alle kunne være fornøyde med seg selv uansett hvordan de så ut, men forsøk å se det fra f.eks. naturens ståsted. Evolusjon er drevet av sexuell utvelgelse, de beste partnerene velges og de svakeste velges bort (veldig, veldig simplistisk fremstilt). Hadde alle dyr (og vi er jo dyr) vært fullstendig likegyldige når det kom til det overfladiske hadde vi fortsatt vært en-cellede organismer som fløt rundt i havet. :P
Er kanskje en kynisk måte å se på ting, men pupper og hofter sies å være tegn på gode gener akkurat som symmetri i ansiktet og kroppen generelt tilsier god (genetisk) helse statistisk sett. Dermed anser jeg det som meget spesielt at mange i Statene har denne "BIG IS BEAUTIFUL"-mentalismen, for damer har alltid villet ha menn som ser sunne ut (da det å se sunn ut faktisk statistisk sett betyr at man er sunn) og menn har alltid villet ha kvinner som ser "kvinnelige" ut da hofter, rumpe, pupper, lår, fyldige lepper ol. alle er indikatorer på gener som gjør en (fysiologisk) god, sunn mor.
Vitenskap til side, jeg synes folk bør få lov til å gjøre det de selv føler må til for å føle seg vel. Jeg trener og spiser lavkarbo, kanskje fordi media har fortalt meg at jeg bør være slank og sterk, kanskje fordi millioner av år med evolusjon har gjort at slanke, sterke menn oppfattes som sunne, sterke, gode lederemner osv. men mest av alt fordi jeg ikke føler meg vel når magen henger over beltet, jeg har "fettbrett-merker" etter å ha sittet en stund og ting smådisser om jeg skulle finne på å bevege meg noe større.
Dersom trådstarter føler puppene hennes forhindrer henne i å føle seg bra og hun har gitt saken mye omtanke ser jeg absolutt ingenting i veien med at hun foretar et kirurgisk inngrep for å fylle opp, stramme på eller rette opp ting som ellers ville vært umulig å forrandre. :)
:oKanskje noen gjør det, men jeg definerer ikke meg selv gjennom puppene mine:p. Men etter 20 år med overvekt, som gjør noe med huden, synes jeg det er lov å restaurere seg selv. Man bruker ganske mye penger for eks på service på bilen sin, men hvis det er noe en vil fikse på på seg selv, er det sært eller flaut. Jeg synes det handler om å føle seg vel:).
Men i alle dager, Carisma! Den synes jeg var litt stygg ...!
Vi kjøper fine klær, sminker oss, tar på oss parfyme, går til frisøren, kjøper dyre hårprodukter, etc etc. Jeg for min del vil ikke under kniven, og tror ikke jeg har noe behov for det heller, men jeg har da vitterlig mange andre ytre greier jeg alterer for å føle meg flott! Du sminker deg da og farger håret ditt? I det store bildet er det faktisk ikke så annerledes.
Men trådstarter sa jo nettopp at det var klær som var problemet, at man ikke følte seg vel i klær uten å ha silikoninnlegg. Og det er etter min mening en utrolig trist falitterklæring. At man ikke kan være den man er og stolt av det. De flate puppene er jo nettopp et bevis på hva man har fått til i livet! Ammet barn, gått ned mange kilo... Silikon er manifisteringen av usikkerhet og bekreftelseshunger. Og ja, kommentaren var på kanten, og det var meninga.
Har absolutt ikke noe imot at folk snakker fra levra, men Janteloven trodde jeg vi hadde lagt bak oss for ganske mange år siden. Om trådstarter er misfornøyd med et aspekt ved seg selv er det opp til henne å leve med det eller gjøre noe med det. Hvem i alle dager gav deg retten til å dømme andre og bestemme at én type kroppsmodifisering er "manifesteringen av usikkerhet og bekreftelseshunger"?
Du er selv medlem på lavkarbo.no så jeg antar du er overvektig og vil slanke deg. Hvorfor i alle dager vil du ned i vekt, når det er fullstendig gjennomførbart å ha en BMI på 30 og alikevel være kjernesunn på innsiden? Enten svarer du at du gjør det fordi du ikke er fornøyd med deg selv, som åpner for at jeg kan fordømme deg som overfladisk og usikker, eller du er ærlig og sier du gjør det fordi du vil passe "normen" og vite at folk ikke dømmer deg når de ser deg.
Jeg har levd med å se annerledes ut i snart 30 år, så jeg gir jamnt flass i hva folk mener om utseendet mitt. Og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg fikk det mye bedre både i forhold til meg selv og i forhold til andre da jeg begynte å jobbe med utfordringene i stedet for mot de! :rolleyes: Og det skulle jeg ønske flere kunne også.... Forøvrig er jeg på lavkarbo for å få bukt med en sykdom. Hvis det skulle resultere i at jeg forandrer meg utseendemsessig til å komme nærmere normen så får jeg heller ta det når det kommer, og håpe at jeg fortsatt klarer å beholde megselv framfor å bli en i mengden. ;)
I mine øyne er det stor forskjell på det å farge håret eller slanke seg opp mot det å faktisk legge seg under kniven.
Vi er vel alle mer eller mindre opptatt av å ta oss best mulig ut, men når man kirurgisk begynner å endre på kroppen, tråkker man over en grense og inn i ukjent land. Hvor skal man stoppe? Fylle puppene litt er en ting, men kanskje man skulle ha fikset litt på nesa også? Den er jo litt skjev, det er sikkert fort gjort å ordne. De ridebukselårene som man ikke har fått slanket bort, de kan jo bare fettsuges?
Jeg syns det er en uting at vi er så opptatt av at vi skal være sånn og sånn for å være fornøyde med oss selv. Det er å ha alt for liten tiltro til omgivelsene sine, spør du meg. Det bør ikke være noe mål å være perfekt, men jeg har allikevel inntrykket av at mange ikke klarer å sette pris på seg selv fordi de føler de ikke når opp på denne imaginære perfeksjonsskalaen.
Jeg har selv et par fine, sleng-over-skulderen-pupper, men mannen bryr seg katta så lenge han får klå. (Og nei, jeg er ikke en sånn dame som går med puppa i fri dressur, a la Miss Chokesondick fra South Park :D)
Trådstarter sier selv at dette er litt tabu for henne, og det må jo for all del være opp til en selv å finne ut hva man kan leve med. Noen får så store komplekser at det hemmer dem i hverdagen, og da skal jeg ikke sitte på min høye hest og si at de ikke får lov til å fikse på ting. Men jeg syns det er trist at vi i det hele tatt tenker i den retningen...
Jeg er helt enig med deg, Lilevoff. Selvfølgeig er det en stor forskjell på å farge håret og operere inn silikon, men det var heller ikke poenget mitt.
Jeg synes det er litt ille å dra den så langt som det ble gjort her, ikke minst i forhold til trådstarter som tydelig syntes dette var et ømfintlig tema. Jeg har veldig tynt hår, og i blant plager det vettet av meg. Hadde jeg hatt råd, hadde jeg sikkert gjort noe drastisk med det, men det betyr da virkelig ikke at jeg kun definerer meg ut fra hårkvaliteten min? Jeg kan føle meg fin som faen tross for pistrehåret mitt.
Men jeg føler at folk må få gjøre hva de vil. Det finnes bare EN av akkurat DEG så hvorfor skal man være misfornøyd med den man er? Om det kreves en operasjon for å bli fornøyd, eller rett og slett bare nye klær, så ser jeg ikke noe i veien for at du skal gjøre det.
Kommer tilbake når jeg har fått tenkt litt mer på hva jeg skal svare. Akkurat nå vet jeg ikke helt, nettopp fordi det i utgangspunktet var ubehagelig og litt småflaut for meg å ta opp.
Silikonpupper er lik "manifesteringen av usikkerhet og bekreftelseshunger"?
Åssen vet du dette om andre mennesker du ikke kjenner?
Og, en ting til. Det er ikke av hensyn til mannen min at jeg ønsker å fikse/operere meg. Er det ikke greit å bare ønske å se og føle seg vel, eller vet jeg kanskje ikke selv at jeg har diagnosen du har satt på kvinner med silikon?:eek:
Utseende er det vi først legger merke til hos andre, og dermed andre legger merke til hos oss. Vi rangerer oss selv på den skalaen utfra tilbakemeldingene vi får fra andre, eller ikke får fra andre. Dersom man er trygg nok på seg selv som person betyr ikke disse tilbakemeldingene stort, men om man ikke er trygg på seg selv ønsker man stadig bekreftelse på at man duger, at man passer inn, at man er attraktiv. Føler man at man ikke får det, gjør man drastiske endringer for å få det; eksempelvis å legge inn silikon. Fordi media har fortalt oss at det er sånn vi blir attraktive.
Nå må du forholde deg til realiteten og ikke gulpe opp "BIG IS BEAUTIFUL"-propaganda. Som nevnt i et tidligere svar er det ikke media som forteller oss hva som er attraktivt, det er millioner av år med evolusjon. De aller, aller fleste menn synes den typiske modellkroppen er horribel og mange kilo undervektig, det er faktisk bare damer som tror noen mener de skal se sånn ut..
Uansett er ikke du personen til å bedømme hvor grensa går. Tradisjonelle muslimer (for å ta et eksempel) ser antageligvis på deg som lavere enn søppel fordi du bruker sminke, farger håret eller bruker klær som fremhever dine attraktive sider.
Når alt kommer til alt er det ingen forskjell på å ta på seg sminke hver dag og legge inn et implantat annet enn vrangtankene og fordommene som sitter i hodet på andre mennesker. Om jeg skulle sette fingeren på noen bestemt forskjell på implantater og sminke måtte det være at implantater faktisk brukes til å "rette opp" ting mens sminke brukes til å "pynte på" noe som strengt tatt er helt ok fra før.
Du snakker fullstendig imot deg selv. Du mener folk som tyr til kirurgi for å rette på noe de oppriktig har et problem med er overfladiske, samtidig som du mener folk som lar være å gjøre det de føler er rett for seg selv på grunnlag av andres meninger er overfladiske.
Jeg vil heller ha kontroll over meg og min kropp og finne mine egne grenser og verdier enn å leve et liv der jeg definerer meg selv utifra andres tanker.
P.S. syntes denne var litt morsom:
Beholde degselv..? Så etter 30 år med å "se annerledes" ut er løsningen din at du definerer degselv gjennom overvekten og sykdommen din, og er redd for å miste identiteten din når du (forhåpentligvis) blir frisk og kiloene raser av..? Da spør jeg, hvem er overfladisk her? ;)
Kjære søte Wollafruen!
Ikke bli lei deg av det folk skriver her, som du ser har mange meninger om kropp og utseendet, men det er DU og bare DU som kan bestemme hva som er riktig for deg! Jeg synes du var tøff som tok det opp når det tydeligvis ikke ligger for deg å snakke om slike ting til å begynne med! Jeg er av den typen som kan snakke om alt- har ikke noe filter dessverre :p Så og snakke om sexlivet (f.eks) er like lett som å si jeg skal på butikken og handle brød:rolleyes:
Og så må jeg si meg enig med deg- har ALLTID vært imot Silikon i brystene, fordi jeg har ment at man ikke skal tukle unødvendig med kroppen sin- det er jo ett inngrep som skal til tross alt....men nå som kiloene er av og det henger to skinnfiller bare tilbake av det som engang var, da har tilogmed JEG lyst til å legge inn silikon, for at JEG skal føle meg like bra som da jeg var 20 kg tyngre og med større pupper...For puppene trivdes jeg egentlig veldig med, men ikke alt det andre....:p Men føler nå ikke at jeg blir mer BLOND,BIMBO, eller noe av den grunn - for hva jeg gjør med MIN kropp er jo egentlig bare MIN sak....Og hvis du velger å gjøre det, så har ingen noe med det heller....Hvis de spør mener jeg:cool:
Så gjør det du synes er rett, ta imot råd og tips fra de du vil på veien- og LYKKE til videre!:blomster:
Veldig bra sagt, marithja! Carisma maser om hvor trist det er å være så overfladisk at man vurderer slike inngrep. Jeg mener det er overfladisk å bry seg om hva andre mener til en slik grad at man går rundt og er misfornøyd pga. noe som enkelt lar seg endre. Ingen definerer seg selv gjennom puppene sine. Selv vil jeg bli større og sterkere og ha six-pack om sommeren og hvor enn mye enkelte vil kalle det overfladisk er jeg, når disse målene er realisert, akkurat like mye meg selv, bare mer fornøyd med det jeg ser i speilet!
Drit i hva andre sier, det er din kropp og din identitet, og du kommer på ingen måte til å bli en annen person om du velger å bruke dine surt tjente penger på å rette opp noe du ikke er komfortabel med!
Det er bare du som vet hva som er riktig for deg. :cool: Slik jeg ser det er det bare tullball å ikke benytte seg av tilgjengelige verktøy for å løse problemer - og det å ha det fælt på grunn av en bit av kroppen kvalifiserer definitivt som et problem, helt uavhengig av om det dreier seg om bryster eller skeiv nese. Jeg har kjent flere som har vært gjennom kirurgiske "forskjønnende" inngrep, og de lider i alle fall ikke av noen karakterbrister i den sammenheng. Det eneste de har felles er at de er uendelig lettet over å endelig være fri fra noe de har tenkt og grått mye over. :)
Jeg takker for alle innspill som kommer her, både de positive og negative :) Alt tas i betraktning når jeg nå har satt i gang tankekverna.
Jeg er veldig sikker på min egen "sikkerhet"og trygghet i meg selv. Jeg finnes ikke usikker på at omgivelsene ikke skulle ta meg for den jeg er - jeg er meg selv fullt og helt, det er ikke derfor jeg har begynt å ønske meg silikonpupper. Jeg ønsker meg som sagt noe som fyller ut LITT av hva jeg hadde tidligere. Jeg ønsker meg ikke en gang så mye som jeg hadde på det største, jeg vil bare føle meg LITT kvinnelig! Jeg kan godt innrømme at jeg er litt overrasket over at såpass mye av min kvinnelighet sitter i et par pupper...men at jeg føler det sånn er nå en gang slik. Det er sikkert flere måter å gripe dette an på, men en av løsnigene er å se på et kriurgisk inngrep som kunne gitt meg litt av det jeg savner. Jeg har lest litt på nett, og ser at det i så fall er silikoninnlegg under brystmuskulaturen jeg ville gått for, slik at det ville blitt så naturlig som mulig. Størrelse er jeg usikker på, men kanskje 150 g? :confused: Jeg ser for meg en liten kyllingfilet, og det er ikke store greiene. Det er uansett ikke snakk om mye, og kommer en lege med "¨åh, nei du må nok legge inn minst 350 g - nei da får jeg heller løfte og stramme på de små sakene jeg har fra før...! Det er ikke størrelsen i seg selv som er feil, det er formen og fasongen pupp som er helt feil!... Det ser ut som om jeg har puppene til en godt-og-vel-60-åring..! Når man er 25 så er ikke det akkurat drømmen. At jeg skal være stolt av hva de har klart...vel...nå har jeg ikke klart å amme noen av døtrene mine, pga brystbetennelser på rekke og rad, noe som resulterte i full-flasking av eldstesnupp fra hun var 6 uker, og av minstesnupp fra hun var 2 uker gammel...:( Ikke så mye å være stolt av der heller gitt. Jeg har pupper som ikke virker. Pupper som ikke er som resten av meg.
Kanskje skulle jeg synes at huden på magen skulle vært fettsugd og strammet, etter to graviditeter og samme vekttap som for puppene sin del - men her har jeg ingen komplekser what so ever. Huden er noen nr for stor - det får bare være: jeg har båret fram to flotte jenter. Magen er HELT til å leve med. Kanskje skulle jeg satt på hairextencions, kanskje skulle jeg fettsug lår og rumpe, kanskje skulle jeg....blablabla...ting KUNNE vært sånn! Men jeg føler jeg klarer å se nyansene her, for de som måtte lure på det. Jeg VET jeg klarer å si at det kun og bare skulle vært puppene jeg eventuelt skulle gjort noe med. Jeg vet at jeg kun skulle valgt småååååå innlegg, det skulle nesten ikke synes. Det skulle vært meg. Bare bittelitt moderert. Det andre klarer jeg å holde i form ved trening. Jeg jobber med trening og vet hva som skal til. All den tid puppene i stor grad består av fett og melkekjertler er de hakket verre å trene opp.
Jeg har verken lyst eller økonomi til å gjøre noe mer, å eventuelt legge inn silikon må jeg i utgangspunktet spare i flere år til. Det vil dermed si at jeg vil få god betenkningstid. Og skulle jeg finne ut underveis i sparingen at jeg ikke vil gjøre det allikevel, kan jeg alltids betale ned litt ekstra på huslånet en måned.
At det å ønske seg silikonpupper skulle bety karakterbrist er for meg svært merkelig. Sier man det samme til de som har fjernet brystene pga kreft? "Nei, du får lære deg å være som du nå er, ellers er du et svakt menneske.." Gjør man virkelig det? Er det så annerledes når man ikke har en sykdom å "henvise til"? Er ikke ønsket like virkelig? Jeg har "fjernet" brystene pga en kostholdsomlegging som har gitt meg bedre helse, og som jeg er evig takknemlig for. Vekttapet er jeg også veldig takknemlig for da jeg har mer overskudd å energi til å være så aktiv som jeg vil, og for å være en relativt aktiv og lettbeint (hø-hø) mamma for mine døtre. Jeg vil føle meg attraktiv for meg selv. Om jeg ikke kan føle meg attraktiv for meg selv, hvordan skal jeg kunne føle meg det for kjæresten min? Intime situasjoner ødelegges når jeg ikke selv føler meg vel pga de "gamle" puppene mine.
Dette var ikke noe forsvar mot enkelte innlegg i tråden. Mer en refleksjon for egen del, som jeg valgte å dele her inne.
Jeg forstår veldig godt ønsket om å gjøre noe med puppene. Jeg har kun gått ned fra en 85 J til en 80 I eller noe sånt, men kjenner allerede litt panikk både ved at de har blitt mindre (selv om jeg egentlig gjerne vil ha mindre pupper) men mest ved at de har blitt slappere. Er litt pussig at jeg på en måte misliker at de har blitt mindre siden jeg i årevis har tenkt på mulighetene for reduksjon. Men i alle fall så har jeg store planer om å spare penger til en oppstramming når jeg er ferdigslanket og har holdt vekten en stund. Om det så blir å legge til litt, ta vekk litt eller beholde det jeg har, ja det får jeg se etter hvert.
Den klinikken jeg har sjekket opp har evighetsgaranti på inngrepene de gjør. Hvis jeg da trenger korrigeringer el lign. Hvis man trenger helsehjelp pga komplikasjoner etter operasjon i utlandet, kan jeg vel ikke nektes det? I hverfall ikke hvis det skjer noe akutt:confused:
Og jeg synes det er trist at du angriper folk som svarer når noen ber om et svar... Carisma svarte og gav sin begrunnelse... Da synes jeg det er helt feil å angripe henne for hennes svar. Hvis man ber om om svar bare for å få jattesvar er jo uhensiktsmessig i utgangspunktet...
Og det spørs hva du mener med akutt.. Blir du dausjuk får du hjelp. Men hvis den ene puppen henger langt nedafor den andre og det kun er kosmetisk kan du ikke regne med å stå fremst i køen..
Husker jeg vurderte silikon i mine yngre dager,, når jeg var ung og usikker og hadde ingenting på fronten. Jeg bruker 80b, eller A, eller C alt ettersom nå, og jeg vet de har blitt mindre av slankingen min, men de SER større ut, faktisk ;)
Jeg vet også at dersom jeg får masse slapp hud så kommer jeg helt garantert til å ta både bukplastikk og annen oppstramming, men jeg har bare drøye 10 kg og satser alt på at det ikke blir noe stort mer enn den lille folden nederst på magen:p
Det var definitivt ikke ment som noe propaganda for noe som helst, og du trenger ikke bekymre deg for at jeg skal fronte at folk ikke skal slanke seg om de ønsker det.
Jeg prøver å få folk til å innfinne seg meg at det vi har utenpå er et skall vi på mange måter ikke kan kontrollere. OK, så forsvinner puppene litt, så putter vi inn litt for å få de til å se ut som de gjorde før (eller vi skulle ønske de gjorde før...:cool:). Også siger øyelokkene litt, men det kan jo fikses på. Og rynkene fjerner vi jo med botox ikke sant? Eller bare trekker opp litt i panna? Rumpa kan både løftes og puffes opp litt.... Livet blir jo mye bedre da, ikke sant? De kjipe tingene i livet de forsvinner heeelt sikkert bare man får bort den bulken ved knærne! Hvor går grensen, når er vi fornøyd? Hvor mye av oss selv er igjen til slutt? Og blir vi egentlig lykkeligere? Får vi en bedre kjærste? (Og hva faller han for, silikonet eller personen?)
Dette er ikke en agenda for å sverte plastikk-kirurgene, men observasjoner av folk jeg kjenner. Og det er utrolig hvor fort man fanges i spiralen, når man oppdager hvor enkelt det er å bare fikse litt her, og sprøyte litt der.
Prøv å lese det en gang til....
OK, så er det vanskelig for deg å se at det finnes personer på innsiden av kiloene. Men noen av oss prøver faktisk å være en person uavhengig av hva som skjer på utsida. Og det jeg sier er at jeg håper jeg er sterk nok til å være samme person enten jeg har på meg en fatsuit eller om jeg ser ut som en 70-åring. Eller mister en arm for den saks skyld. Etter 30 år med å se anderledes ut har jeg faktisk ikke behov for å definere meg gjennom sykdommen, kiloene, eller hva slags eller hvor mange kroppsdeler jeg har. Desverre finnes det endel hverdagsrasister der ute som føler det truende at man ikke selv setter seg i de båsene de mener man hører hjemme..... :rolleyes:
Carisma, Carisma.. om ikke annet er du god til å argumentere, litt morsomt med sånne som gidder å tale sin sak på en skikkelig måte! ^^
Greit nok at det er lett å bli "fanget i spiralen" men grunnen til at jeg "angrep" deg var at jeg følte du ble vel overmoralistisk mot trådstarter. Det er lett å fikse på ting, så jeg spør deg: hvorfor ikke? Om jeg har ødelagt nesa mi så den er skjev, hvilken rett i verden har du og dine likesinnede moralister til å si at jeg er et mindre menneske om jeg ønsker å betale litt for å rette opp nesa?
Greit, det fikser ingen viktige, store problemer men om den subjektive forskjellen for meg er at jeg kan gå ut døra uten å føle jeg har en gedigen skavank midt i ansiktet som alle legger merke til (enten de bryr seg eller ikke), hvorfor i alle dager skal jeg tvinges til å leve med dette når det finnes fullgode løsninger som fikser det? Fordi moralister mener jeg er svak og overfladisk som fikser noe som plager meg?
La oss snu litt på problemstillingen. La oss si du har en 17 år gammel datter som midt i verste hormonkaoset føler seg utnefor og sliter med å få venner og kjøreste. Nå i disse paradise hotell tider ser hun jo fort at løsningen for å bli populær er jo helt klart silikon! Så hun maser da... VIlle du spandert operasjonen? Det er jo for at hun skal bli godtatt, ikke sant? En fullgod løsning på problemet...Eller?
Carisma da.. nå er ingen av menneskene som har uttalt seg her 17 år gamle og Paradise-fans (HÅPER JEG!). Jeg ser absolutt poenget ditt men det har absolutt ingen relevans for denne tråden. Når jeg sier at kirurgi og sminke eller ny garderobe ikke egentlig er noe forskjellig snakker jeg selvsagt om voksne mennesker som er i stand til å ta slike avgjørelser på egenhånd etter grunding ettertanke.
Og ja, om jeg noen gang har ei datter som virkelig sliter med selvbildet sitt pga. noe så trivielt og simpelt som unormalt små/store pupper, en skjev nese, eller unormal hårvekst men ellers viser modenhet og innsikt.. Selvfølgelig hadde jeg vært tilnærmelig for en samtale angående økonomisk hjelp. Det forutsetter selvfølgelig at avkommet er en gooood del eldre enn 17. :P
Jeg forstår ikke hvordan du kan mene at folks problemer rundt en fysisk "skavank" er noe man skal ta lett på og bare glemme, samtidig som du får et bittelite inngrep for å rette opp problemet er noe voldsomt svært og farlig? Om det å ha slappe pupper eller skjev nese ikke er noe å tenke over og man ikke skal bry seg om hva andre sier, hvorfor er det da et gigantisk issue å få strammet opp, fyllt ut eller rettet opp det samme området?
Hvorfor er det akseptert å gjøre noe med hengemagen mange får etter at man har gått med i vekt, mens å rette opp hengepupper er tabu?
Hvorfor er det greit å fjerne overflødig hud fra magen, men ikke fra ansikt og hals?
Ta en titt inne på denne siden www.bukplastikk.com/ og tenk igjennom om disse er overfladiske og definerer seg kun gjennom utseendet...
Av en eller annen grunn, tror jeg at mange av disse har fått en helt annen livskvalitet etter operasjonen og noen ganger tror jeg at en puppeoperasjon også kan gjøre underverker for et menneske.
Jeg kjenner flere som har silikon/saltvannsinnplantat og usikre eller overfladiske er de siste ordene jeg ville brukt for å beskrive de.
Uansett hva man tenker på å forandre kirurgisk, enten det er en tett nese (egen erfaring) eller åreknuter eller silikoninnlegg, det må tenkes nøye igjennom - og det tror jeg man har gjort når man er voksen.
Ære være alle de som utgjør en forskjell, både på den ene eller den andre måten.
Jeg synes man skal respektere voksne folks "valg" av utseende, enten det er naturlig eller med hjelp av f.eks en kirurg.
Hvis du vil operere deg etter vektnedgangen, så gjør det! :) Enten det er utfylling eller fjerning av hud. Når målet mitt er nådd vil nok jeg ha masse overflødig hud og mindre pupper. Akkurat mindre pupper vil jeg gjerne ha da jeg har D nå og var en B før, men om det blir masse hud til overs kommer jeg til å ville operere, men da blir det nok bare hudfjerning fordi jeg vil ha mindre pupper som sagt. :) Lykke til!
Jeg mener TS skal gjøre som hun vil. Jeg forstår ikke hvorfor noen gidder å bry seg om hva andre gjør med kroppen sin. Vi har alle komplekser for noe. Det var kanskje feil av meg å få tannregulering for å rette opp tennene mine, men heldigvis har ingen kommentert hvor overfladisk jeg er og at jeg ikke klarer å definere meg selv på annen måte enn gjennom en rett tannrad.
TS vil ikke ha silikonpupper for å få oppmerksomhet men for å føle seg vel med seg selv. Jeg synes det er helt greit at folk som har slanket seg opererer vekk overflødig hud på kroppen og retter opp brystene. Jeg unner dem det!
Det kommer nemlig et oppfølgingspørsmål på den; Hvordan kan man forsvare overfor et eventuellt avkom at man selv har fikset på mindre skavanker, mens de ikke får rette på det som for de fremtoner seg som verdens undergang?
Jeg mener at i det man legger seg under kniven frasier man seg all rett til å være ansvarlig forbilde for noen..... Og det er jo definitivt noe som kan komme og bite trådstarter i halen om noen år også. :cool:
Hvorfor er jeg ikke lenger et ansvarlig forbilde hvis jeg gjennomgår plastisk kirurgi? På hvilken måte er jeg uansvarlig? Du kommer med mange tankevekkere som er nyttige i prosessen her, men jeg stusser også en del på mye av det du kommer med, må jeg ærlig innrømme.
Fordi man enten må velge å fortelle barna at de alltid kan ta den lette utveien, og at det er et perfekt ytre som er viktigst, eller man risikerer å bli avslørt som dobbeltmoralsk ved å nekte de det samme og miste deres respekt for alltid.
Da er jeg redd jeg rett og slett ikke er enig med deg i at å velge et kirurgisk inngrep er "den lette veien" å gå. Det er en annerledes vei å gå, men ikke nødvendigvis noe lettere enn å ikke gjøre det. Ting er ikke så svart-hvitt som det.
Der jeg jobber opererer vi egentlig på bare medisinsk grunnlag. Men ETTER operasjonen sier mange at det var egentlig på kosmetisk grunnlag... Så mitt inntrykk er at de fleste operasjoner skyldes kan hende dårlig selvbilde, og da burde man kanskje begynne med å kreere bedre selvbilde fremfor å velge en operasjon??
Jeg er takknemlig til mamma HVER dag for at hun hjalp med og finne sykehus, planlegge, og endelig da jeg ble 19 fikk brystreduksjon som de betalte for. Jeg husker fortsatt følelsen av og stå avkledd med tårene stømmende forann legen som skulle tegne på meg og finne ut hvor de skulle skjære. Han var da den første som så mine pupper!! Selv forran legen syns jeg det var flaut. Hvordan hadde livet mitt vært i dag om jeg ikke hadde gjort dette? Jo, da hadde jeg fortsatt gått rundt i store teltklær for og gjemme meg, flere bh'er oppa hverandre for og flate ut - ja, jeg husker jeg gikk med badadrakt under klærne! Det var et helvete... Trening?? Neitakk, VONDT! Dusje offentlig? Overhode ikke... Gutter? Ikke spesielt aktuelt... Ja, jeg har mistet litt følelse, jeg har arr og jeg vet ikke om jeg kan amme - men HVER dag er jeg glad for denne avgjørelsen. Hver eneste dag... Nå syns jeg nesten de har blitt for små, og skal ikke se bort fra jeg har lyst og løfte de en dag. Så fint at det er bare min avgjørelse og ta da.
Min bestefar på 87 år tok øyeklokk operasjon for noen år siden, var vel neppe for og sjekke damer på byen..samme har min tante gjort, og siden jeg er så heldig og bli født inn i denne familien, er det nok ikke umulig jeg må gjøre det samme en vakker dag. ;)
Gjør hva du ønsker selv sier jeg bare...og føle seg vel er utrolig viktig!
Akkurat det jeg mener! Når man er 87 har tyngdekraften virkelig fått tid på å vise seg, og da er en slik operasjon medisinsk betinget. Men når de kommer inn 25-35 år og vil ha tilsvarende operasjon er det ikke ofte at det er medisinsk betignet.
Det er da mange flere grunner til å vurdere operasjon enn det å skulle bli godtatt i en vennegjeng :confused: Jeg hadde aldri vurdert å støtte en operasjon av en 17-årig datter som (tyggegummityggende og tvinnende på en hårlokk) ytrer "assa...mamma, jeg bare mååå ha silikon ass!" Jeg finner det verken hyklersk, dobbeltmoralsk eller uansvarlig å på et slikt grunnlag si til jenta "nei, vet du, det kan du ikke få." Hvordan i all verden ville det vært mer ansvarlig å si "Ja, vær så god, her er 38 000 kr - gå og fiks puppene dine jenta mi, mamma gjorde det selv" - i et slikt tilfelle? At mor eller far har gjort dette eller hint betyr vel ikke automatisk at barna skal få lov til å følge i foreldres fotspor - og gjøre det samme? Satt på spissen: Om jeg hadde prøvd diverse narkotiske stoffer i min ungdom - og barna fant det ut - hadde jeg da vært mest ansvarlig om jeg ga dem noen tusenlapper å handle ting og tang for for å teste selv? Eller mest ansvarlig om jeg hadde lagt kortene på bordet, fortalt dem hvilke forferdelige negative konsekvenser det fikk eller evt. kunne ha fått, og sterkt anmodet om at dette er ikke noe man bør prøve "fordi alle gjør det, fordi mamma gjorde det er det greit" osv.. Jeg får det bare ikke til å henge på greip at foreldre skal være forbilder som aldri selv skulle ha gjort noen feilgrep i sine liv, valgt feil, gjort noe dumt osv. Respekten som foreldre mister man på et eller annet tidspunkt uansett - for barn forstår før eller siden at mor og far verken er gud, jesus eller o'allvitende orakler. Det er da viktig å ha barnas respekt som menneske. Og da må flere sider tas med i betraktningen av hva som skaper et (med)menneske med livserfaring.
I Victorys tilfelle skissert over her, stiller det seg derimot annerledes. Det ga henne fysiske og psykiske plager å ikke gjennomgå en operasjon. Flott at dine foreldre kunne hjelpe deg med det, Victory. Jeg forstå godt at det føltes bra.
Mulig jeg lagde en ny debatt i tråden her nå, skal prøve å holde meg "on track" ;)
Fatter ikke hvordan du kan være så sneversynt og dømmende Carisma! Kirurgi er ikke alltid "den lette utveien", det er ofte den eneste utveien. Det vil si, man kan velge å A) Leve videre med noe som virkelig plager en, eller B) Få et ubetydelig lite inngrep og la livet gå videre.
Er det "den lette utveien" å få en protese om man mangler en arm eller et bein? Er det "den lette utveien" å få et cochleaimplantat om man er hørselshemmet? Er det "den lette utveien" å få laserkirurgi om man er svaksynt?
Man kan da leve med én arm eller et bein, man kan leve som døv og man kan leve som svaksynt. Man kan dog velge å rette opp ting og gjøre livet mye lettere for seg selv, og de fleste er vel enige i at det ville vært noe rart å ikke få gjort noe med noe som hindrer en i å leve livet til det fulle.
Man kan også leve med pupper som henger nedpå knærne. Man kan leve med alt for mye magehud (og sopp, lukt, osv.). Man kan leve med en brukket og skjev nese. På samme måte kan man velge å fikse dette mekaniske filleproblemet som plager en og gå videre til viktigere ting i livet, alle disse tingene som faktisk betyr noe.
Så, hvorfor skal moralister og bedrevitere sitte og drite seg ut og fordømme alle som tar dette valget? Om trådstarter ønsker silikon er hun på ingen måte en mindre, svakere eller dårligere person bare fordi du med din forskrudde moralisme og politiske korrekthet ønsker å dømme henne etter dine mål for hva som er rett og riktig.
Jeg lurer egentlig litt på hvor grensen går, jeg da. For hva som er ugreit for f.eks Carisma eller andre med lignende meninger.
Selv har jeg tre temmelig stygge arr i ansiktet, og et veldig stygt et på brystet, som rett og slett ser ut som et hull etter at en hudlege som skulle fjerne talgcyster/ateromer (mest sannsynlig forårsaket av hormonubalanser) opptrådde mer som en slakter enn noe annet. Jeg vet at de kan bli MYE penere og jevnere med laserkirurgi, og jeg kommer til å be legen min om en rekvisisjon for å få utført dette på et bedre sted til høsten. Jeg lever fint med arrene mine, og lar dem ikke hindre meg i noe, men jeg blir også litt trist av dem, ettersom jeg kunne ha unngått dem, hadde jeg kommet il en bedre lege, og ja, jeg har alltid hatt perfekt hud, og alltid vært kjempefornøyd med puppene mine, men på grunn av dette er det kommet et skår i det.
Jeg kommer til å gjøre det uanset, men jeg lurer virkelig på om det er noen der ute som synes jeg er et dårligere/svakere menneske fordi jeg vil gjøre det.
For det er en nyanse her; Det plager meg, det begrenser meg ikke, og så lenge muligheten er der, og det faktisk også kan gjøres på statens regning, så ja takk!
Om noen syns du er et dårlig menneske og forbilde som fikser opp noen arr, så versågod sier jeg! De tror jeg ikke man vil ha noe med og gjøre uansett. :) Jeg skal fikse arr på låret. Har et langt og bredt arr etter føflekk kreft...dette sprakk opp og er nå meget tydelig, akkurat under der de fleste skjørt slutter. Nei, det plager meg ikke spesielt i livskvaliteten, og JA såklart jeg er glad de fant det så tidlig at eneste jeg måtte gjennom var litt skjæring i beinet, men likevel..jeg syns ikke det er pent, og det er heller ikke gode minner som kommer tilbake når jeg ser på det.. Det viktigste er at det endte bra, men jeg vil også ha et fint resultat etter en slik trist opplevelse..Det skammer jeg meg ikke over og si heller!
Jeg kan ikke snakke for Carisma, men for min egen del går grensen ved å gjøre noe som er helt og holdent kosmetisk, hvor man samtidig risikerer komplikasjoner. Med andre ord hører ikke brystreduksjonen til Victory innunder min unødvendig-parasoll, ettersom for store bryster kan gi medisinske problemer.
Jeg blir litt trist av at vi måler oss opp mot andre og er våre egne, argeste kritikere. For min egen del henger det både her og der etter minus noen-og-tjue kilo, noe jeg jobber med å akseptere. Men jeg liker dårlig tendensen til å legge alt for mye egenverdi i å være perfekt. Derfor syns jeg det er et uheldig signal å fikse på ting som man egentlig heller kan jobbe mentalt med å akseptere. For vi trenger ikke alle flate mager og struttepupper. Jeg sier ikke at vi ikke har lov til å pynte oss, men man bør kanskje tenke seg om to ganger før man gjør noe som innebærer en viss risiko for skader uten at det egentlig er en medisinsk grunn for det.
Dessuten finnes det jo mange fine hjelpemidler, som formende BHer, hold-in osv. Disse er kjappe, riskofrie fikser når man skal ut på byen, hvis man føler behov for det.
Wollafruen, dette er ikke rettet direkte til deg, men mer generelt angående fiksing. Jeg føler vel også at jeg må ta et visst standpunkt for min egen del, fordi jeg har såpass mye som avviker fra normen. Men jeg liker å tro at jeg er mer enn summen av mine skavanker. Til syvende og sist er det bare du som vet hva som er riktig for deg.
Eg forstår deg.
Er der litt sjølv, og hadde ALDRI trudd at eg skulle ein gong så mykje som vurdert det, men no er eg komen litt i dei tankane. Etter å ha amma 4 barn i tilsammen 6 år, så er det ganske så tomme skinnfiller som heng der, og no når eg begynner å gå ned i vekt, ja så synst eg dei vert litt små. Men alle bilder eg har sett av silikonpupper, så ser dei frykteleg falske ut, og det vil eg ikkje ha :(
Gubben min han tar meg som eg er, og liker puppene mine han. Og eg må innrømme at eg synst det er litt skummelt at ein kanskje kan miste følsomheten i puppene etter ein slik operasjon :rolleyes:
Også er det narkosen da, alltids ein risiko å måtte legges i narkose. Eg har tatt nokre operasjoner der eg måtte i full narkose, og kvar gong så har eg tenkt: tenk om eg ikkje våkner opp igjen, tenk på barna mine. Og da eg tok den siste operasjon, så hadde dei problemer med å få vekt meg. Det var skummelt, eller etterpå da. Eg var jo borte vekk og fekk jo ikkje med meg dramaet ;) Desse operasjonene måtte eg ta, men med ein kosmetisk operasjon? hmmm......
Tja, hva skal jeg si.. Har ikke lest alle innleggene her - skumma meg gjennom de første. Men jeg forstår hva du mener!
Jeg har aldri hatt små pupper, har vært en DD/E cup i flere år. Men er jo stor selv også da. Og nå som jeg har gått ned snart 10kg synes jeg puppene mine har blitt små. Er fortsatt en D cup, men jeg er fortsatt stor og jeg er vel av dem som liker mine store pupper :ler: Så jeg tenker at om mine pupper minsker en cup til, så kommer jeg til å legge inn silikon e.l. når jeg er ferdig slanket.. Jeg vil ha D-cup, jeg.. flau
Og dette med at det er synd at vi ikke kan like kroppen vår som den er... Jeg er ganske sikker på at de fleste som er her inne, ikke bare vil slanke seg pga helsemessige grunner, men også pga utseendet ;)
JEG vil i allefall ned grunnet helsa... Jeg har vært tynn tidligere og vet at jeg blir mye mer selvkritisk til kroppens utseende når jeg tynn. Sambo liker meg best med kjøtt på beina, både fysisk og psykisk!! Han sier at jeg virker gladere og mer tilfreds når jeg er litt rund. Og det tror jeg nok stemmer.
Men jeg BØR gå ned i vekt da jeg har fått påvist høyt blodtrykk...
Tja...jeg slanker meg jo egentlig ikke for helsas del, om man ser det sånn. Jeg slanker meg fordi jeg ønsker å være tynn, hehe. Jeg ønsker å kunne kjøpe ett hvilket som helst klesplagg i en hvilkens som helst middelmådig motekjedebutikk i Norge og vite at det passer. Er jeg overfladisk? Egentlig ja;)
En evt. bukplastikk eller oppstramming her og der kommer til å være begrunna i mitt ønske om å se bra ut. Det er forfengeligheten som trer fram. Forfengeligheten er faktisk så sterk at det kan gå ut over livskvaliteten min dersom jeg måtte gått rundt med slappe pupper og hengemage. Så...overfladiskhet og helse henger nok litt sammen.
Fy for noen dårlige forbilder dere er som vil føle dere bra!
Jeg har et arr som dekker hele den ene skuldern min + endel på halsen. Dro kaffevann over meg når jeg var ett og et halvt år gammel. Er jeg en forferdelig person og et fryktelig dårlig forbilde for dattern min om jeg føler at jeg har litt lyst til å få det bort?
Jeg går aldri med singlet eller t-skjorter som viser litt av arret. Gjør jeg det så får jeg tusen blikk og førti spørsmål.
Nå har jeg ikke sjekka om det er noe mulighet for å få det bort, men regner med at det ikke er mulig, siden det er såpass stort og stygt. Men jeg kommer nok til å gå hele livet og ikke orke å vise frem skuldern min. Selvbildet og selvverdet mitt har jeg jobbet med for lenge siden og jeg har det helt fint med megselv. Er kjempeglad i kroppen min som har båret frem et barn og som følger meg i tykt og tynt. Men det betyr ikke at jeg har det kult med dette som har plagd meg og på en måte hemmet meg hele livet.
Hva med det å faktisk ha en mamma/søster/tante etc som utstråler selvtillit og selvsikkerhet etter en slik operasjon? Hva med å faktisk få en mamma som tør å være med på stranda, bade på badeland og kunne kle seg flott i fine kjoler uten å tenke "næææi... jeg vet ikke helt jeg..." og skamme seg over kroppen sin. Jeg tror faktisk at det er det barna legger vekt på, ikke det å være perfekt utad eller lignende.
Det er jo opp til foreldrene å vise holdninger, og om man fra før av har en holdning som du, Carisma, og så deretter legger seg under kniven, da kan man snakke dobbeltmoralsk.
Jeg tenker at det må kunne finnes en mellomting, jeg. Om noen så dokumentaren til Claudia Lisboa på NRK (vet ikke når den ble sendt, for jeg så den på nett-TV, men tror det var ganske nylig). Mellom hennes familie og det trådstarter forespeiler er det et hav av nyanser. Det må jo gå an å ikke dra ting fullstendig til ytterpunktet.
Ja, jeg er forfengelig, litt overfladisk til og med, men det utelukker virkelig ikke at jeg har dybde, for det har jeg plenty av. Og jeg definerer meg fra innerst til ytterst. Litt greit å ikke se så svart/hvitt på det, eller?!
Det går ann å ha flere lag, ja! Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.
Og det er ikke alltid det FYSISKE det går på, selvom det er det fysiske som forandrer seg.
Er lett å sitte her på en høy hest og snakke høyt om at man HVERTFALL ikke slanker seg for å se bedre ut. Men ikke kom her og si at man føler seg litt mer vel i segselv etterhvert som kroppen minsker litt i størrelse. Come on. Den kjøper jeg ikke et sekund.
Nettop, de vil ha med en person som har det gøy på stranda eller badeland uavhengig av utseende! Det finnes da de som utstråler selvsikekrhet FØR en slik operasjon også, jeg tror de har minst like happy barn som de med plastikkmammaer!
Og det finnes dem som overhodet ikke er sikker på seg selv, og en slik operasjon vil gi dem nettopp den selvsikkerheten. Og da får man en glad og fornøyd mamma. ;)
Hmm jeg har tenkt litt på dette i og med at jeg har tatt bukplastikk og jo har barn, bla. ei datter på 6 år. Men jeg ville aldri vært bukplastikken foruten, altså. Kirurgen fjernet TO KILO hud fra magen min. Jeg kunne levd med det, men det var skikkelig plagsomt både psykisk og fysisk for meg. Jeg tok også en vektoperasjon jeg sikkert kunne vært foruten ved å slanke meg på andre måter, men det klarte jeg jo ikke. Men den operasjonen var jo dermed egentlig livsnødvendig for meg, da det ikke bare gikk på utseendet.
Bukplastikken gikk mer på utseende og selvfølelse enn på det medisinske, selv om sistnevnte også var et issue (ellers hadde jeg jo ikke fått det dekket heller), men som sagt var det ikke akkurat livstruende eller noe, hadde jeg måttet leve med det hadde jeg jo klart det selv om jeg har fått et helt nytt og bedre liv nå, med bukser som endelig passer og en synlig navle.
Jeg vet ikke hvorfor jeg føler for å forsvare meg, egentlig. Jeg håper og tror at mine barn vil forstå hvorfor jeg gjorde dette, at jeg aldri har hatt planer om å se ut som Barbie. Puppene mine burde også fikses, det samme med lårene, jeg har tross alt gått ned over 70 kilo og huden henger og slenger. Men jeg tar nok ikke flere operasjoner enn bukplastikken jeg har hatt, selv om jeg skjønner veldig godt de som velger å fortsette, for det er ikke noe gøy å ha to filleskinn som ligger og disser i BHen. Jeg har pupper som ei 80 år gammel dame, og jeg er 30. Men nå er ikke puppene noe jeg går rundt og viser til Gud og hvermann heller, så det skal jeg klare å leve med.
Men Iset, jeg forstår ikke utsagnet "..så det skal jeg klare å leve med". Hvorfor skal du gå igjennom resten av livet med noe du overhodet ikke er fornøyd med når det kan endres med et inngrep som er like risikofritt og rutinemessig som en vaksinasjon? Om vi hadde levd i et samfunn uten moralister og bedrevitere der folk respekterte andres valg fullt og helt, ville du fortsatt sagt "det skal jeg klare å leve med" eller hadde du tatt en tur til legen?
For meg går det vel mest på det at jeg hadde en såpass tøff rekonvalesens etter bukplastikken (vektoperasjonen var en blåbærtur i forhold) at jeg ikke tør å ta flere operasjoner, jeg takler bla. ikke narkose, det er aldeles grusomt. Så jeg lever heller med det enn å utsette meg selv for flere operasjoner, tror jeg. Jeg er enda ung så jeg får se hvordan pupper og lår ser ut om noen år, men akkurat nå er det mer verdt å leve med det enn å legge seg under kniven igjen for min del. Hadde et slikt inngrep vært like kjapt og greit som en vaksinasjon hadde jeg gjort det for lenge siden. :p
Men bukplastikken angrer jeg ikke en eneste dag på, til tross for ubehaget i ettertid (noen uker i helvete, et liv i himmelrike). :)
Ikke kjapt og greit, men så rutinemessig at risikoen vel er omtrent den samme. Jaja, kjedelig at du sliter med operasjoner men sånn utenom det da? Det er jo i prinsippet ganske kjipt at man har valget mellom å leve med noe man føler seg lite vel med, eller leve med at andre ser på deg som svak og overfladisk fordi man ikke lever opp til deres ubegrunnede moralske standarder? =/
Ja, jeg prøver å ikke bry meg om hva andre mener, jeg ville ikke leve med den magen jeg hadde og tok bukplastikk og om andre mener jeg burde ha levd med 2 kilo ekstra løshud på magen fordi datteren min en dag vil synes jeg er overfladisk, får bare være. Livet mitt er så forandret til det bedre at jeg lar det prelle av. Og det at lårene disser og puppene er små rynkeskinn er i grunnen veldig lite skjemmende i forhold til det jeg slet med før. Nå er jeg slank og har verdens flateste mage, jeg liker det jeg ser i speilet nå og det har jeg ikke gjort siden jeg var liten jentunge, egentlig aldri.
Synes folk er pussig aggresive mot carisma her, spesielt tatt i betraktning at mange synes alle burde få gjøre som de føler er best. Det inkluderer tydeligvis ikke å ytre det de mener er best.
Jeg tenker det er flott at flere her er negative til plastisk kirurgi, men veldig mange glemmer at dette ikke er en svart/hvitt sak. Jeg er vanligvis veldig enig i at folk får gjøre som de vil, og i et fritt land er det selvfølgelig ikke noe alternativ. Vi kan si hva vi mener om saken, men trådstarter både kan og burde gjøre det som passer henne best.
MEN. Jeg synes det er utrolig viktig å tenke igjennom hvor grensa går. Plastisk kirurgi er ikke bare positivt, og selv om trådstarter virker voksen og reflektert er det litt skummelt å høre folk prate om kirurgi som en bagatell som man bare burde hive seg uti fordi det sikkert kommer til å gjøre livet sååå mye bedre.
Å sammenligne slanking og plastisk kirurgi synes jeg blir vel ekstremt selv om man kan argumentere med at forfengeligheten spiller inn på begge. Men hvor går egentlig grensa i forhold til bukplastikk? Å rette opp arr? Nye pupper "bare" fordi naturen har gjort sitt? Jeg synes ikke man skal dra alt over en kam, men tenke litt igjennom hvor vi vil at grensa skal gå.
Det handler litt om å ha standarder for hvordan vi vil ha det. Ideelt sett burde selvfølgelig alle være fornøyd med kroppen sin uansett. Jeg innser at det ikke er realiteten, men jeg føler at dersom vi aksepterer at man skal kunne endre det man vil så lenge man har muligheten, så har vi egentlig tapt. Og jeg nevner dette ikke fordi jeg synes hun skal være fanebærer i kampen mot forfengeligheten, men fordi jeg synes det er viktig å ha et reflektert forhold til konsekvensene av instillingen "det er bare å få det fikset".
Jeg har en veninne som planlegger fettsuging for tiden, for å bli kvitt en del problemområder som alltid har plaget henne. Jeg vet hvor mye det betyr for henne, og støtter henne uansett i hennes valg. Men tror jeg operasjonen kommer til å spille noen som helst rolle for hvordan hun har det etterpå? Nei. Ikke en døyt.
(Oi, det ble langt! Beklager om det er litt usammenhengende, hjernen er ikke på sitt beste under nattevakt. :P )
Visst kommer operasjonen til å spille noen rolle for hvordan hun har det etterpå! Hun kommer til å få det bedre med seg selv! Noe annet er rett og slett tåpelig å si. Om områdene plager henne så tar det faktisk opp en stor del av livet hennes, en stor del av livet som kommer til å frigjøres!
Det er faktisk ikke så enkelt Cherry. Sorry, hadde vært fint om det var det, men virkeligheten er at mesteparten sitter i hodet. Og det tror jeg gjelder for de fleste. Virkeligheten er at mange kan slanke seg så mye de vil, operere seg både her og der, og likevell ikke føle seg en døyt bedre.
Hadde vi alle vært realistiske og nøkterne når vi så oss i speilet, hadde verden vært fri for spiseforstyrrelser og selvskading og sannsynligvis også plastiske operasjoner.
Det er jo ingen som vet det sikkert, hun kan jo reagere på begge disse måtene. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har det i hvert fall mye bedre med meg selv etter bukplastikken (og vektoperasjonen, men den er jo ikke kosmetisk på den måten så vi snakker jo ikke om den her, egentlig). Jeg har ikke angret et sekund og er overlykkelig for å ha gjennomført det, kan ikke beskrive det nok, engang. Mens andre som tar bukplastikk sikkert ikke føler seg annerledes etterpå, ikke vet jeg. Jeg er jo fullt klar over at noen bruker operasjoner som dop, omtrent, og aldri blir fornøyde, og det er vel DE tilfellene som er spesielt negative. Jeg har det heldigvis ikke sånn, da hadde jeg løpt rett til legen og fått fikset både pupper, lår og grevinneheng asap.
Vi har hatt mange pasienter hos oss som har fått operert EN ting. De stråler når de går ut døra og sier at NÅ skal alt bli så myye bedre, men et par måneder er de tilbake igjen for å få fikset noe annet... De har funnet andre ting de er misfornøyde med. :( Ballen har begynt å rulle...
Ja Kanutten, det er litt det jeg prater om. Selvfølgelig håper jeg intenst at min elskede veninne får det bedre med seg selv etter operasjonen. Men jeg er veldig i tvil om det er selvsikkerheten som lider pga de mindre perfekte delene på kroppen, eller kroppen som virker mindre perfekt pga selvsikkerheten. Og det tror jeg gjelder på mange. Jeg ser jo selv at hvordan kroppen min tar seg ut foran speilet har alt å gjøre med hvordan jeg har det i hodet den dagen. (Og her har heldigvis lavkarbo virket best. Ikke ved vekttap, men et stabilt godt humør. :) )
Tusen takk for alle svar, og for deres engasjement folkens.
Jeg er nå litt i tenkeboks-mentalitet merker jeg, og vet for tiden ikke helt hva mer jeg kan tilføre min egen tråd her. Mulig det plutselig dukker opp noe, men det får vi ta om det kommer. :o
Vet du?? Uansett hva vi alle måtte tenke og synes så synes jeg at DU skal gjøre det som føles rett for DEG!! Du ba bare om meninger og det fikk du. :p
Men bare DU vet hva som vil føles rett for DEG! Og da bør du handle deretter. :klem:
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
