Max sa for 15år siden:

Ja, nemlig.

Jeg har gått ned noen kilo (igjen), og som sist, merker jeg at det sitter MANGE flere kilo igjen mellom øra. Hvordan slanker man egentlig bort dem?

Hvordan klarer man venne hodet til at kroppen er mye mindre enn den har vært størsteparten av sitt voksne liv?

Ofte ser jeg ikke de kiloene som er borte, jeg ser bare de som er igjen. Og det plager meg til tider noe inni granskauen!

65kgmamma=perfekt sa for 15år siden:

Det skulle jeg også likt å visst! ;)

Namba sa for 15år siden:

Jeg sliter også med kiloene som sitter fast i hodet. Hvis jeg speiler meg ser jeg at jeg har blitt tynnere, men når jeg går bort fra speilet så følte jeg meg like tykk igjen. Løsningen min på det er at jeg speiler meg mye (for å endre det indre bildet jeg har av meg selv, for det skjer gradvis). Hver morgen og kveld studerer jeg meg selv i helfigur. Jeg sitter mye og ser på kroppen min også og ser etter forskjeller og lærer meg hvor kroppen min ser ut nå. Jeg bruker også mye tid på å klipe meg selv i flesket (gjerne mens jeg strammer musklene under). Det er ganske kvalmende i begynnelsen, men når man begynner å kjenne at fettlagrene minker blir det ganske så motiverende og man blir kjent med sin nye kropp. Det høres kanskje rart og unaturlig ut, men det fungerer. Jeg har gått ned 8,4 kg, og i hodet har jeg gått ned ca 7,7 kg, så differansen er ikke så stor lenger. Det bidrar til at jeg føler at jeg lykkes, for det er lett å føle at man mislykkes selv om man går ned i vekt nettopp pga at man ikke blir kvitt kiloene man har mellom ørene fortsatt.

Namba sa for 15år siden:

Jeg ser også på bilder av meg selv fra før jeg slanket meg. Det motiverer, for det er like lett å glemme hvordan man faktisk så ut.

Yonah sa for 15år siden:

Kjøp deg noen mindre klær og se på størrelsen, kanskje det hjelper å vite at du kan bruke mindre klær nå enn før?

Gerd sa for 15år siden:

Å se på bilder og se forskjellen hjelper på :ja:

Men det å lære seg å se se selv på "ny" tar tid..... :)
Vi er vandt til å se den "gamle" og sliter ofte med å se nuet :ja:

Men det går seg til, litt om senn :)

LenaBeatrice sa for 15år siden:

Jeg pleier å sitte med bena i kors noen ganger, bare fordi jeg KAN gjøre det nå.
Jeg kunne ikke det tidligere.
For det første var det omtrent fysisk umulig å legge det ene benet over det andre, men hvis jeg klarte det med litt hjelp av hendene som måtte løfte det på plass, så datt det alltid ned igjen.

Men nå....ja nå kan jeg sitte som den fineste frue med bena i kors, og det minner meg på at jeg stort sett er feit i huet, ikke i kroppen ;)

StegforSteg sa for 15år siden:

Oi....godt triks

Hilsen hun som sitter med beina i kors i dette øyeblikk ;)

Imp sa for 15år siden:

Jeg klarte ikke å se det i speilet engang jeg...eller, noen ting så jeg jo, men syntes ikke at magen feks var noe mindre. Men på bilder så jeg det.

Det kommer vel etterhvert. =)

Mercy sa for 15år siden:

Sliter med det samme som deg!!! Når folk bemerker at jeg har gått ned så svarer jeg, tjaaaa litt kanskje, men det er mer å ta av....... Ser jo nå at jeg undregraver meg selv!!! Har faktisk gått ned fra str 46 i bukse til 42 og det samme i genser og noen bluser må kjøpes i str 40:) Dette var en kjekk vekker på at kroppen faktisk er endret!!! Masse lykke til videre, vi venner oss nok til det:D

Iset sa for 15år siden:

Jeg har jo gått ned såpass mye at jeg måtte vært psykisk syk for å ikke se det, hehe. Men selv om jeg er tynn nå, så har jeg jo dager der jeg føler aalt er gale, lårene er dissete, ræva er paddeflat og hengete osv (jeg sliter litt med løshud her og der). Men på sånne dager hjelper det faktisk å ta frem den buksen jeg gikk med som overvektig. Ja, jeg har spart på den. Den er i størrelse 56 fra BiB-avdelingen (nå bruker jeg 38 i bukser og 36 i overdeler, liksom) og da jeg prøvde den sist, fikk jeg hele meg oppi ETT buksebein! :eek: Det hjalp enormt på humøret, for å si det sånn.

Chiquita sa for 15år siden:

Din historie er fantastisk Iset.
Kan ikke skjønne annet enn at man blir motivert av å passe i et bukseben nei.

Jeg merker dette mentale problemet litt selv også nå.
Da jeg startet hadde jeg satt meg delmål, og belønninger for delmålene.
På delmål 2, altså 10 kg, skulle jeg dra ivei og kjøpe meg nye klær.
Men nå nærmer delmål 2 seg, og jeg har absolutt ikke lyst til å kjøpe nye klær.
Syns at kroppen ser like feit og jævlig ut uansett jeg... :-/
Hører jo mannen (og andre) si at jeg har krympet, men jeg ser det ikke selv :-/
Når begynner man å se det selv, tenker jeg da...

Iset sa for 15år siden:

Det kommer nok etterhvert, det første året er man vel som regel i en unntakstilstand, på en måte. Speilbildet er nytt, man er ikke vant til det. Det tok meg ikke lang tid å se vekttapet, men det tok veldig lang tid å virkelig forstå at ræva mi faktisk PASSET i den kaféstolen eller det flysetet, at jeg IKKE lenger tok halvannet sete på bussen, at jeg KUNNE sette meg ned i en plast-hagestol uten å være redd for at den skulle knekke osv. Slike ting slet jeg veldig med før, nå tenker jeg ikke på det lenger engang, for jeg trenger det ikke. Jeg tok også alltid med meg for store klær inn i prøverommet i lange tider, kunne liksom ikke forstå at jeg brukte mindre størrelser. Det hender fremdeles at jeg holder opp ei bukse og tenker "hæ, den er da altfor liten, aldri om jeg kommer oppi den der", og så viser det seg at den er for stor ...

Jeg har også forstått det sånn at vi som ikke har vært overvektige hele livet, finner fortere "roen" i vår nye kropp, på en måte. De som har vært overvektige hele livet kjenner ikke til noe annet, de identifiserer seg jo kun med det overvektige speilbildet for de har ikke sett noe annet noensinne. Og da skjønner jeg at noen sliter litt psykisk underveis i vekttapet, de "mister" jo den personen de alltid har sett i speilet.

Vi som kun har vært overvektige i noen år og ellers (relativt) slanke ellers, er jo vant med å se oss selv som slanke og "finner" igjen oss selv etterhvert som kiloene forsvinner. Jeg har aldri klart å identifisere meg med "tykke-Iset", jeg var rett og slett gjemt under all polstringen og ville ut. Etterhvert som kiloene forsvant, kom "den ekte Iset" mer og mer frem og jeg kjente igjen speilbildet mitt, det jeg virkelig identifiserte meg med. Litt rotete forklart, men det er sent på kvelden og jeg er trøtt som en strømpe, hehe.

Lillevoff sa for 15år siden:

Mange nyttige tips her i tråden.

Som en av de som alltid har vært stor, merker jeg jo også nå at de kiloene jeg har mistet fremdeles sitter i hodet. Jeg er ekstremt opptatt av å speile meg om dagen, rett og slett fordi jeg ikke helt kjenner igjen det jeg ser. Samtidig klarer jeg ikke helt å se at jeg har vært 20kg tyngre heller. Det er som om jeg har et konstant, uforanderlig bilde i hodet mitt av meg selv, et bilde som skånet meg fra å se hvor stor jeg faktisk var, og som ikke lar meg helt innse nå at jeg er betydelig mindre.

Hadde også et tilfelle av "næsj, den der passer aldri i verden" da jeg prøvde bukser her om dagen. Jeg har gått ned fra 48/50 i bukser til 44, og kan nå egentlig finne klær også i "vanlige" butikker. Men i hodet mitt ser betjeningen fremdeles rart på meg når jeg går inn i vanlige butikker... hodet mitt sier at de tenker "hva gjør hun her?"... Litt slitsomt.

Mannen har også tilsvarende dilemmaer. Han har gått ned ekstremt mye (34 kg!!) og har endret fasong fra massiv til lang og hengslete. Allikevel er han den samme, gamle i hodet sitt. JEG ser jo forskjellen, og han får også mange kommentarer. Men, det tar tid før hodet henger med, tydeligvis...

elsemor83 sa for 15år siden:

Hei, jeg sitter nå å leser dette og føler at flere av innleggene kunne jeg ha skrevet selv. Har gått ned 22 kg og gått fra str 50 til at nå 44 blir litt for stort i bukser.. Men ser fortsatt bare den stygge hengemagen med strekkmerkene og de dissende låra. Men har i det siste begynt å tenke på om jeg noen gang vil bli fornøyd vil jo aldri kunne komme til å se ut som en supermodell (ikke at det er ønskelig). Men jeg har merket litt forskjell i klessmaken min, tidligere gikk jeg alltid i vide topper som skjulte alt. Men nå får jeg helt avsmak på det og vil "vise fram" kroppen min. Så litt har vel bedret seg..:o

li84 sa for 15år siden:

det problemet hadde jeg sist jeg gikk på kuren.. hadde gått ned 18 kilo på 11 uker og så det rett og slett ikke... masa mye på folk om de kunne se det og fikk jo svar hele tia at ja du har gått ned masse.. gikk ned fra st 46 -40/42 .. denne gangen har jeg bare gått ned 6,5 kilo ser ikke noe forandring ennu men håpe det ikke blir som sist det var rett og slett slitsomt man blei nesten beatt av og se seg i speilet og se om man kunne se noen forandring.. trur det går litt fort om man ikke klare få hode helt med ...

LenaBeatrice sa for 15år siden:

Kjenner meg igjen i med det med vide topper!
Kjøper så trangt som mulig nå, selv om jeg har diss både her og der ;)
Og jeg har blitt litt "anti-svart"!
Ble jo sagt før at svart skjulte så mangt....så nå kjøper jeg helst fargerikt!!

elsemor83 sa for 15år siden:

Ja jeg også vil aller helst ha farger og har blitt helt anti svart. Og når man i tillegg får veldig skryt når man tar på litt trangere klær så føler man seg bedre:D men når klærne faller av og man ser seg selv i speilet faller fort den gode følelsen...desverre...