Denne tråden er vel mer ment på de som har vært på forumet en stund.
Dere har sikkert ønsket flere tusen velkommen og lykke til, heiet og stått på med oppbacing osv. Men hvor mange (sånn ca) er det som vedvarer her inne og faktisk legger om kostholdet og ikke bare forsvinner når de har gått ned ønsket vekt.
Grunnen til spm mitt er tåpelige kommentarer om at dette kan ikke vedvare for min del, og at jeg umulig kan leve i lengen på denne måten. Prøver å si at jeg har det fantastisk - og at jeg i grunnen ikke savner noe til daglig. (joda jeg kan av og til drepe for en sjokolade :p men ikke hver dag som før - og disse dagene blir det mindre og mindre av)
Sånn statistisk sett, hvilken periode er egentlig "vanskeligst" å holde ut?
Vi var altså 7 i omgangskretsen som begynte, og vi er bare 2 igjen nå. De andre fallt ut fordi "de var leie av egg". Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har ikke spist så mye egg som jeg trodde jeg skulle gjøre - og selv om jeg har sendt de middagstips på mail osv - har de fallt tilbake til gamle vaner.
Det har blitt en livsstil for meg også.
Fra å føle at jeg forsaket og savnet karbomaten ( pasta, kaker, brød, snop osv.), ønsker jeg ikke lenger å spise dette. Jeg kan, hvis jeg ikke har min type mat for hånden, men vil helst ikke. Det har tatt tid å komme dit, og kunne ikke tenke meg å snu tilbake til karbolivet.
Slik er det for meg også.
Jeg trtodde jeg skulle gå over på mer Fedon-kosthold etter at vekta var der den skulle, men jeg er fortsatt i ketose (to år nå).
Elsker maten jeg spiser og føler meg utrolig vel!
Jeg har lagt helt om jeg også, og ser ikke for meg at jeg skal gå tilbake til samme insulindrivende kosthold som før. Har også kuttet ut alle korn-produkter da de tuller til fordøyelsen min noe helt bort i natta.
Dette er en livsstil for meg, derfor kan jeg unne meg å skeie ut en gang i blant hvis det skulle være ønskelig. Ellers føler jeg meg mye bedre på dette kostholdet, mat kan virkelig brukes som medisin ;)
Sånn har jeg det også. Har holdt på med lavkarbo siden 2005 og det er blitt en livsstil - pleier å si at det som er viktig er hva du gjør hver dag, ikke om man skeier ut i blant. Etter hvert har jeg også mistet lysten på å spise så mye brød, godteri etc sm jeg gjorde før jeg startet på lavkarbo. Når kroppen venner seg til noe bra ( som i mye ren, lavkarbo mat) er det ofte det den vil ha.
Hei.
Jeg vil tro at de aller fleste bruker lavkarbo som "kur". Og faller av. Fordi de flest vil ikke forandre sine vaner. Jeg vil anta at av 10 som starter på Grete Roede, vil 9 av dem et år senere ha samme problem igjen. På lavkarbo vil det nok være 7. Sånn ca, men det er bare det jeg har "hørt", jeg har ikke sett noe statistikk på det, bortsett fra det med Grete Roede.
Jeg skal være ærlig å si at jeg begynte med det som en diett, men nå etter 1,5 år trives jeg utrolig godt på dette kostholdet og ligger stort sett ned mot ketogent kosthold. Av og til spiser jeg litt mat med høyere karbo-innhold, men da er det enten litt hjemmelaget potetstappe, brød, pizza eller litt potetgull jeg skjeier ut med. Snop og kaker frister ikke.
For meg er det en livsstilsendring, men skal innrømme at jeg sliter med å holde kostholdet. Men det er nok mer pga mine "overvekts-problemer", og ikke fordi at lavkarbo er så vanskelig å følge!
Når jeg og typen lager mat hjemme, er aldri karbohydrater med i bildet. Så lavkarbo mat er for oss den dag i dag "normal" mat. Alt annet er sprekk/utskjeielse.
Og btw så spiser jeg lavkarbo den dag i dag ikke pga vekta, men for helsa. Siden jeg sprekker litt for ofte så går jo ikke vekta ned, men så lenge jeg vet at lavkarbo'en er bedre for meg helsemessig, så står jeg på til den dag jeg lærer å ikke sprekke.
Jeg synes spørsmålet er kjempeinteressant, men tipper det er vanskelig å få noe godt bilde på dette her inne på Lavkarbo. Tipper at de fleste som er gamle i gamet her inne også er blant de som har gjort dette til en livsstil, og ikke en slankekur. De som slutter forsvinner vil jeg tro.
Jeg er selv forholdsvis ny i gamet, men kjenner en veldig motivasjon i forhold til å ta med meg dette som en varig livsstil. Akkurat nå er jeg på ketosenivå kostholdsmessig, men jeg håper at jeg kan legge meg opp i mot Fedon etterhvert uten å gå opp i vekt igjen. Hvis noen vet om informative tråder her inne hvor dette diskuteres så er det bare å rope ut. (Det å gå over fra ketosenivå til fedonnivå.)
For meg har dette blitt en livsstil. Jeg var i temmelig dårlig form (for å si det mildt) når jeg startet med Skaldeman sommer'n 2007, og var totalt uforberedt på hvor god form jeg fikk både psykisk og fysisk. Jeg fikk rett og slett sjokk over hvor raskt det gikk an å bli frisk, pigg og glad, og ikke minst slankere igjen på LCHF. Jeg kommer aldri til å gå tilbake til høykarbo igjen.
Jeg spiser høykarbo en sjelden gang, jeg også. Men angrer hver gang...:o Gamle skavanker banker på døra etter ganske kort tid med utskeielser. :lol:
Jeg har hatt flere perioder allerede (i løpet av de tre årene som har gått siden jeg oppdaget dette kostholdet) der jeg ikke tenker lavkarbo. Men jeg spiser egentlig lavkarbo i disse periodene også. Jeg får meg ikke til å spise høykarbomat annet enn noen sprekker. Så for meg er nok dette en livsstil ja.
Jeg får det ikke helt til. Dvs jeg har klart å legge om noe men ikke nok til at det er helt lavkarbo. Men jeg er på vei.
Men mamman min har klart det. Pappa er også med men det er nok mamma som holder han på lavkarbo. Så om jeg ikke har klart det selv så har jeg fått de to til å klare det.
For meg tok det et års tid før det satt seg skikkelig. Men etterhvert som man ser resultater og virkelig får kjenne hvor godt kroppen har det med lavkarbo, så blir veien tilbake til gamle synder stadig lengre. Hvissom-dersom-atte-jeg-gud-forby skulle havne på karbo-kjøret igjen, så håper jeg noen tar den største boka de finner (telefonkatalogen?) og dunker litt vett inn i skallen på meg :cool:
Det er umulig å si hvor mange som faller av....
Men jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor folk faller av.
Det finnes selvfølgelig mange forskjellige grunner, men noen av de tror jeg i mange tilfeller handler om at man går inn i lavkarbolivet med liv og lyst, med den forestillingen at det skal gå som en dans, og at kiloene skal rase av uten problemer.
Det er jo ikke så rart at mange tenker sånn, for mange av oss som har holdt på med dette en stund og gjort det til en livsstil (jeg har holdt på siden jan. 2006), kan fortelle om at vi aldri vil tilbake til gammelt kosthold og at vi først med lavkarbo klarte å gå ned i vekt og bli der. Vi forteller om helesegevinster og nytt liv, om manglende søtsug, god mat osv.
Vi som "kan" dette snakker jo sant, absolutt, men vi er kanskje ikke flinke nok til å poengtere alle de vanskelige sidene ved ommlegging til ny livsstil, slik at nykommere tror at dette må være en mirakelmedisin (lavkarbo altså).
Så kommer problemene for nykommerne: manglende vekttap, utfordringer i hverdagen med å finne på ny mat, psykiske nedturer som en følge av at man faktisk må legge den gamle livsstilen bak seg m.m.
Mange klarer det ikke, vil det ikke, forstår det ikke.....for dette skulle jo gå så greit?
De gir opp og tenker at lavkarbo ikke er noe for de, for det funker jo ikke slik de har fått inntrykk av at det skulle fungere.
Mange har også altfor høye forventninger og de sammenligner seg med andre, og måler sin suksess etter de.
Jeg får daglig e-poster fra fortvilte slankere som synes at det går dårlig, helt til jeg poengterer at vekttap på 0,5 kilo/uke er veldig bra!
Mange fortvilte personer går ned mer/uke enn det også, men hadde forventet langt mer.
Mange forventer rett og slett at de ved omlegging til lavkarbo skal kunne gå ned 1-2 kilo/uke uten særlig anstrengelse....eller motbakker.
Og man har kanskje ikke tenkt nøye nok igjennnom hva det innebærer å skifte livsstil.
Vel, hvem tenke nøye nok over det egentlig når de startet?
Mange tenker helle ikke på at de må prøve og feile, før de finner sin optiale vei, og de tenker at "så lenge min venninne klarte dette ved å spise sånn og sånn, så må da det samme fungere for meg".
Vi er ikke støpt i samme form, og vi må finne forskjellige veier.
Lavkarbo ( i alle varianter) må tilpasses den enkeltes helse og forutsetninger, og det krever nok mer innsats enn det mange tror i starten.
God skrevet Dreamy:)
Jeg har mer eller mindre levd på lavkarbo i 2 år og har det helt klart best når jeg er "flink" har forstått endelig at for å holde vekten så er det lavkarbo og trening som må til, mindre hodepine er det også med lavkarbo.
Jeg ser på det som en varig omlegging....heller mest mot Fedon kosthold for min del, føler det er der jeg hører hjemme:D
Det jeg synes er mest utfordrende er reaksjoner fra andre mennesker rundt meg. Jeg gjør så godt jeg kan i kampen mot kiloene og trenger ingen kritikk for det jeg velger å putte i munnen og ikke. Jeg blir sliten i kroppen og mer nærtagende når jeg har gått en stund på energiunderskudd og tåler mindre fra omgivelsene.
Jeg fikk høre fra en venninne 180 høy og 65-70kilo om at dette med å ikke spise potet var tull, det var jo kaker og sukkerholdig mat man la på seg av, så det var jo viktigere å råde folk til ikke å spise dette fremfor å advare mot poteten (herregud). Jeg forklarte henne da at jeg hadde slanket med nesten 40 kilo takket være kostholdsrådene til fedon Lindberg. Jeg hadde slanket meg nesten uten sult og at jeg sultet mye når jeg spiste høykarbo mat. Da kom spikeren i kista som stoppet diskusjonen: Med en fortrolig stemme sa hun: Elvi, du vet at det ikke er farlig å være sulten.
Det er ikke vanskelig å følge et lavkarbo kosthold, hvis man hadde sluppet unna alle forståsegpåere som skal fortelle at du må spise mindre og trimme mer, men må for all del smake et ordentlig stykke av kaka de har bakt.
Jeg skjønner hva du sliter med, men jeg tror det går over, bare du gir det nok tid. Etter fire år på min nåværende arbeidsplass, er det ingen som lenger maser når jeg ikke spiser av kakene, som noen altfor ofte har med!
Dette sier jo litt om hvor standhaftig man må være for å klare dette. Det tar lang tid før andre aksepterer at du velger å droppe søppelmat..
På arbeidsplassen min går det veldig bra, for der spiser vi til forskjellige tider og jeg får ha maten min i fred. Heldigvis er det sjeldent at det er kaker og godt der og når det er noe, er det ikke noen som maser så du føler deg forpliktet til å spise.
Jeg synes det er lettere å følge lavkarbo kosthold denne gangen, fordi jeg har lært mye om hvordan kroppen fungerer og at jeg faktisk ikke tåler karbohydrater i særlig grad. Jeg har også funnet ut hvorfor jeg alltid er sulten og sugen på mat og aldri blir fornøyd. Dette har gjort det lettere å innse at lavkarbokosthold er bedre å følge, selv om det er en del fristelser rundt en.
Jeg tror også at økonomi kan spille inn en rolle. Det er jo veldig dyrt å spise lavkarbo, så mange må prioritere på en slik måte at det går utover noe annet. I lengden kan dette kostholdet bli for dyrt og kreve for mye av de pengene man har å disponere. Jeg har valgt å prioritere sunn mat, men har fordoblet matbudsjettet minst, noe som gjør at ting jeg egentlig burde ha brukt penger på må ventes med litt lenger.
Jeg må innrømme at jeg i begynnelsen så på dette som en rask vei ned i vekt, dels fordi legen min trodde jeg hadde diabetes og at han anbefalte å gå litt ned i vekt og han anbefalte minst mulig karber siden dette gjorde bra for kropp og sjel.
så.. i begynnelsen syns jeg det var skikkelig dritt.. jeg hadde problemer med å skjønne hva jeg skulle spise , så det gikk for det meste i bacon og egg..
det skulle vise seg at utredninga for diabetes skulle ta nesten fem måneder og den dagen jeg fikk vite at jeg IKKE hadde diabetes... (og da kunne feire med en brødskive eller to) fant jeg ut at jeg ikke hadde lyst på hverken boller eller brødskiver..
så nå er jeg her.. glad og fornøyd og har gått fra 85 kg til 73 :)
og jeg syns ikke det er så veldig dyrt.. jeg er student og har ikke allverdens å rutte med.. men jeg opplever at jeg er lengere mett på lavkarbo og spiser derfor mindre.. og jeg føler at nå blir jeg ordentlig mett og.. ikke bare oppblåst:)
For mitt vedkommende (fam. på 4 personer) har mat budsjettet gått ned.
Utenom mat var det jo, mange unødvendige ting vi kjøpte før omlegging til lavkarbo. Som f.eks. godis og brus, vi kjøper nesten ikke dette lenger.
Og det er jo ting som virkelig er dyrt. Brus kjøpes kun til selskap og høytider.
La om livsstilen for mange år siden og har ikke angret et øyeblikk. Det hender at jeg av forskjellige årsaker ikke kan bestemme selv (ikke lavkarbo-relatert sykdom som prolaps, reumatisme og betendelsetilstander som må medisineres), men jeg henter meg alltid inn igjen. Livskvaliteten på lavkarbo er alltid mye mye bedre enn på det andre kaller "normal" kost.
Jeg har oppnådd mange helsegevinster og tørr ikke engang tenke på hvor dårlig jeg ville vært om jeg skulle ha fulgt statens kostråd.
Lavkarbo er spesielt bra for oss som ikke er heeeelt unge lenger, men som nettopp på grunn av lavkarbo både føler oss og ser yngre ut enn vi i virkeligheten er. Hud, hår og kropp har utvilsomt godt av dette kostholdet.
Og bare for å presisere; Mine blodprøver (tas fast minst to ganger i året) viser perfekte resultater. På tross av hva enkelte forståsegpåere måtte mene og stadig uttaler seg negativt i pressen om dette kostholdet.
[quote=Elvi;856691] Da kom spikeren i kista som stoppet diskusjonen: Med en fortrolig stemme sa hun: Elvi, du vet at det ikke er farlig å være sulten.
quote]
Blir provosert av denne "ovenfra og ned" holdningen vi overvektige blir møtt med, utsagnet rommer alt: "du er er en viljesvak person som ikke tåler å sulte, derfor er du blitt så feit" Hadde det nå enda hjulpet å sulte seg så.....men det har det aldri gjort for meg. Tror vi må leve med ignoranse i mange år enda, men en dag tror jeg noen må bite i seg alle sine bastante påstander om hva som egentlig er sunt!
Hun går nok ikke å sulter, men er av de som kan spise 2 brødskiver med pålegg og føle seg mett og glad i mange timer etterpå og som ikke forstår at andre ikke har det slik. For hun begynte med at jeg måtte jo spise meg mett, men da jeg sa at jeg ikke blir mett av 2 brødskiver kom kommentaren at det ikke var farlig å sulte. Gud forby å ikke spise poteter til middag og brødskiver til frokost/lunsj.
Da kom spikeren i kista som stoppet diskusjonen: Med en fortrolig stemme sa hun: Elvi, du vet at det ikke er farlig å være sulten.
quote]
Blir provosert av denne "ovenfra og ned" holdningen vi overvektige blir møtt med, utsagnet rommer alt: "du er er en viljesvak person som ikke tåler å sulte, derfor er du blitt så feit" Hadde det nå enda hjulpet å sulte seg så.....men det har det aldri gjort for meg. Tror vi må leve med ignoranse i mange år enda, men en dag tror jeg noen må bite i seg alle sine bastante påstander om hva som egentlig er sunt!
Det er det mest slitsomme med å ha vektproblemer, ikke kiloene man drasser på, men andre menneskers holdning til deg. Så mange sårendes kommentarer man blir utsatt for og kostholdsråd du ikke har bedt om. Mange håpløse antakelser som at når vi sier neitakk til brød, pasta, potet o.s.v. så finner folk på å si at det er viktigere å ikke spise sukker/fett det er jo det man blir fet av. Da lurer jeg på en ting, hvor dum tror folk at vi overvektige er, selvsagt vet vi at vi legger på oss av sukker, men ikke alle vet at man også legger på seg av raske karbohydrater utenom sukker.
Hun trodde også at jeg satt konstant til bords og spiste og ikke lekte som barn, fordi jeg sa at jeg har vært overvektig hele livet.
Jeg er ikke helt der enda, at dette er en livsstil. Men jeg håper det kan bli det. På to mnd nå har jeg ikke spist pasta poteter ris eller brød. Jeg spiser fiberrik eller sport1 knekkebrød ( eller hva det heter.) innomellom, ikke hver dag. Jeg savner heller ikke dette. Fikk masse luft i magen av Ingers Rugbrød, samme hvor godt det brødet er.
Jeg har aldri vært overvektig, men motivasjonen for å starte med lavkarbo var å bli kvitt 5-6kilo, og jeg trodde at det skulle være gjort i en fei. Naboen slanket seg tross alt 10 kilo på 2 uker i ketose så! Men det fungerte ikke for meg gitt. Men nå etter 2 mnd har jeg tatt av nesten 4 kilo og er storfornøyd! Det er jo slett ikke vanskelig, ikke etter at jeg økte karbene litt og kom ut av ketose:) Ketose er ikke noe for meg.
Men det beste er at jeg endelig er METT! Jeg blir aldri skikkelig mett av brødskiver. Jeg blir like sulten etter 1 time, og gjerne også kvalm og får hodepine. Også blir jeg så lei av å spise at jeg istedet putter innpå sjokolade og annet dritt for å slippe å spise hele tiden.
Å spise en omelett med bacon til frokost og være mett helt til kl 12 er konge :D Og nå blir jeg ikke kvelm pga sult heller. Den kommer mer snikende, men selv om jeg blir sulten så faller ikke blodsukkeret rett i bunns ( noe som kaan ha en sammenheng med at det forrige måltidet ofte bestod av en sjokolade eller en kaffe mocca:rolleyes:)
Jeg sprekker fortsatt ofte, men nå blir jeg svimmel av sukker og det er ikke godt. Etter hvert rekner jeg med at det går glatt å holde seg unna sukker, jeg har tross alt redusert det med sikkert 70%:eek:
Snakk om stor spiker! Det må være århundrets kommentar i denne sammenhengen. Det er helt greit å være sulten, men ikke over lengre tid som ofte er vårt problem.
Dette var en intr tråd å lese og gir mange tanker for veien min videre. Jeg har travet i vei på mange kurs, men ALLTID falt av lasset underveis. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor jeg skal kunne klare det denne gangen, men at dette er en livsstilsendring er jeg ikke det minste i tvil om.
Her var det mye interessant å lese:) Jeg har etter 3-4 måneder på lavkarbo skjønt at det faktisk vil koste noe å få til en livsstilsendring. Gevinsten er imidlertid verdt kostnaden slik jeg ser det, men det betyr ikke at det er enkelt. Derfor veldig inspirerende å lese om de som har levd lavkarbo over lengre tid, og håper for egen del at vanene som er litt nye og skrøpelige enda, setter seg mer etterhvert. Ser derfor ikke på lavkarbo som en kur, og har absolutt tenkt å fortsette med denne dietten også etter at målvekten er nådd:)
Vanene ER skrøplige i begynnelsen, herre jesus som jeg spiste egg og bacon den gangen.....
Man faller, man reiser seg igjen, og med tiden faller man mer sjelden og det blir lettere å reise seg.
Vaner tar lang tid å endre på!:o
Etter mer enn 2 år i denne verden, vet jeg at jeg vil bli her for alltid, men må tillate meg noen små ferier "hjem til gamlelandet" innimellom, ellers klikker jeg og sprekker så det suser!
Selv om selve suget etter søte saker ikke er der så mye lengre, vet jo både kroppen og hodet mitt hvor fantastisk, utrolig godt ting smaker! Desverre er ikke jeg av de som har oppdaget at ting ikke smaker noe godt lengre.:( Jo, noen ting, men langt fra alt!
Jeg kommer etter hvert til å leve LCHF i hverdagen og heller tillate noe mer karber i enklete settinger, som feks jul og påske, men ikke alle burdager etc. Stor familie/vennekrets!:eek:
For me gog min dia2 er LCHF helt klart en livsstilendring! Det tar bare litt tid før alt er endret!:o
Takk for tipset! Jeg har lest feil bakpå, av alle ting! Trodde det var mindre enn 9 karber:) Da skal jeg ikke spise de og bytte til fiber plus når butikkene åpner;)
Jeg er nok fremdeles på egg og bacon-stadiet, men har så smått begynt å våge meg utenfor det helt safe både til frokost og middag:) Har aldri synes det er noe gøy å drive på kjøkkenet jeg, men det har faktisk endret seg den senere tiden. Er faktisk på vei på kjøkkenet for å bake litt lavkarbo-snadder nå!
Men så godt at dere deler erfaringer med oss nybegynnere - trenger både litt trøst og et spark bak innimellom og her er det begge deler :) Så tusen takk!!
De fleste overvektige føler seg svake, dumme, late. Min lillesøster på 17 år for eksempel har en helt annen forbrenning enn meg. Hun trener ikke forferdelig mye (gym + noen timer ridning i uka), og har i flere år spist dobbelt så mye som meg. Hun bor på internatskole og spiser ofte med gutter, for det er så flaut å spise sammen med jenter. Hun er slank som bare det med BMI mellom 18 og 19 selv om hun har litt muskler. :eek: Storebroren vår kommenterte faktisk at hun hadde større legger enn de fleste han kjente. :lol: Så lillesøstera mi kan spise hva hun vil og legger ikke på seg, jeg veide mer enn hun gjør nå da jeg var 11-12 år gammel. Hvis to søsken (samme foreldre) kan være så forskjellige, hvordan er det da med resten av befolkningen?
Det er utrolig mange slanke som ikke skjønner at mange overvektige ikke spiser så usunt (i følge "normalt" kosthold). De tror jo at alle overvektige spiser masse i smug. "Det er jo så lett å holde seg slank. Hvorfor finnes det overvektige?" Kroppens energiligning er mer komplisert enn kalorier inn minus kalorier ut.
Men, til det jeg egentlig skulle si: Jeg kan langtifra alt om lavkarbo, men jeg føler at jeg kan nok til å forsvare meg selv og mitt kosthold. Jeg får stadig kommentarer, men jeg kan forklare hvorfor jeg spiser slik og hvorfor det er sunt. Jeg har vunnet alle kostholdsdiskusjoner IRL de siste månedene. ;)
"Det der kommer du til å få mangelsykdommer av", kommenterte en som satt og spiste kneip med margarin og lett-ost. :rolleyes:
Mitt tips: les mer. Jeg lærte utrolig mye av å lese Bedre Uten Brød. Dokumentaren FatHead er også fantastisk.
For evig? Det vet jeg ikke, men akkurat NÅ går det flott. Mat er ikke noe problem, ikke den nærmeste omgivelsen heller.
Men jeg tillater meg utskeielser i blandt, og når jeg oppnår "min" ønske-vekt, så kommer jeg til å finne ut hva som er stabilt kosthold for meg. Men jeg vet at om jeg faller tilbake til brød og pasta, så kommer vekten til å gå opp. OG det vil jeg IKKE!!! Min store skrekk... Slitt nok med vekta nå. Nå vil jeg nyte resten av livet med normal, sunn, riktig vekt.
Har kun levd lavkarbo i...tja...begynt på min 8.mnd nå, og det har igrunn ikke engang falt meg inn å gå tilbake til høykarbo igjen! Hva skal man det for liksom? Bli dårligere igjen, oppblåst og ekkel.... Frister overhode ikke :)
Begynte på ketolyse i juni 2009, og aldri har jeg hatt bedre livskvalitet enn etter det.
Knær og bekken verker skjeldent. Fingrene er ikke stinne av vann. Jeg kan bøye meg og sitte på huk. Klarer greit å være på beina det meste av dagen. Humøret er stabilt godt. Jeg er god og mett. Blodsukkeret er stabilt. Insulinnivået normalisert. Jeg kan handle tøy i vanlige butikker - og det sitter fint:eek:. Lista kunne sikkert vært lenger, men kort og godt - alle disse forvandlingene jeg har opplevd, de forteller meg og inspirerer meg til å fortsette å leve på dette viset.
Å komme i ketose er som å falle ned i en god felle som jeg ikke vil klatre ut av. jeg er kjempetakknemlig for at jeg havnet i den. Når skal resten av befokningen skjønne at man må bruke fett som brensel for å bli kvitt fettet, og at det da blir bakstreversk å spise karbohydrater!!! Hell og lykke til dere alle. Dette forumet er til for at alle skal klare det for alltid, er det ikke? Skal lage en tråd hvor man kan tipse hverandre om hvordan takle det når man ønsker en sprekk, hva man kan spise som gjør minst mulig skade men likevel tilfredstiller.
Jeg har nå hatt noen uker med sukker og stivelse, fordi det falt seg slik - i dag er jeg lettet og fornøyd med å vende tilbake til egg og nakkekoteletter. :cool: Høykarbotiden har gjort meg treg og døsig, og jeg har kjent på i hvor stor grad sukkerinntak fører til mer sukkerinntak, for meg. Så jeg gleder meg til å slippe to kilo vann, komme i ketose igjen, som jeg har vært gjennom høst og vinter, og vite at - ja, burger og iskrem ser godt ut - men ikke så godt. Virkelig. :D
Livsstilsmessig så håper jeg at jeg, når jeg ikke lenger er veldig overvektig, kan ha et lavkarbokosthold hvor det er rom for en cappucino med melk en søndags morgen, en kurv jordbær i parken iblant, ting å nyte fremfor å ete. Jeg vet i alle fall at jeg ikke vil leve sånn at jeg blindt kan putte i meg flere hundre gram melkesjokolade og knapt registrere hva jeg driver med...
Det er vel blitt en livsstil her også, har holdt på siden september 2007 og det har aldri falt meg inn å gå tilbake til det kostholdet jeg hadde før. Nå er det desverre (eller kanskje jeg skal si heldigvis) slik at jeg nok bare har klart å innarbeide selve livsstilsbiten, dvs at jeg har lært meg hvordan jeg kan holde vekta ved en generell lavkarbolivsstil a'la litt streng Fedon med enkelte høykarbiske innslag en sjelden gang i blant som jeg bare ikke vil gi slipp på (som å kræsje poteter i mammas brunsaus til julemiddagen og litt ostepop en gang i blant). Så det jeg har lært i disse snart 3 årene er hva både kroppen og psyken min trives best med i det lange løp. Så gjelder det bare å finne frem lysta og viljen (viljestyrken?) til å gå ned de 30-40 kiloene som bør fjernes, og da må det hardere skyts til :o Men det får jeg ta når pjokken er ute og amminga er over ;)
Jeg håper at jeg kan klare å gjøre dette til en livsstil - men jeg er ikke helt "der" ennå....Bl. a fordi jeg har opplevd stillstand / minimal vektnedgang en god stund nå....Det sliter på motivasjonen. Sliter også litt med middagene, føler dette måltidet blir veldig "redusert", med lite variasjon og ofte bare en eller to ting på tallerkenen.....De andre i familien (som ikke spiser lavkarbo) har ofte mer spennende middager enn meg....
Noe å jobbe med......
Jeg skulle bare ha dette som en kjapp måte for å gå ned i vekt, men nå er jeg kommet dit henn at jeg kommer alltid til å spise minst mulig karbo, fordi jeg vet jo og ser jo at jeg går ned nå, og jeg vil ikke måtte slanke meg hele livet slik som mange gjør!:eek:
Jeg har en fantastisk samboer som står for all matlagingen her hjemme og han er super flink til å lage mat, så denne livsstilsendringen er ikke noe problem. Og så lenge jeg trives med maten og lavkarbo stilen så kommer jeg nok til å følge dette!:p
Men det skal vel også sies at jeg kommer nok til å tillate meg å spise litt høykarbo også, men så lenge jeg får lov, så tror jeg ikke at det frister så mye. Har ikke gjort det ennå:D
Veldig god og informativ tråd! Jeg har vært på dette kostholdet siden juni 2008 og jeg elsker det. I begynnelsen så tenkte jeg ikke så mye over hva jeg skulle gjøre når vekta nærmet seg målet, men det har liksom bare kommet til meg litt etter litt at dette er måten jeg ønsker å leve på! Jeg nyter roen og kontrollen jeg har i kroppen. Liker at jeg er den som bestemmer hva jeg skal spise. Selvsagt har jeg hatt noen harde tak. Jeg har falt så nesegrus tilbake mange ganger, men for første gang i mitt liv har jeg greid og komme meg opp og tilbake igjen. Litt sterkere for hver gang! Hurra for at jeg oppdaget dette forumet og denne fantastiske livsstilen! For min del er det LCHF for livet!
Dette var morsomt å lese, akkurat som jeg skulle sagt det selv. Har vært i ketose i 6 måneder. Fra å syntes at det var verdens undergang, da legen rekvirerte dette. Så var jeg ved siste legebesøk forbredt på å kjempe med nebb og klør for å overtale henne til å la meg fortsette i ketose :). Slapp å overtale henne, alle mine blodprøver viser at dette bare gjør meg godt. Og det merker jeg på hele kroppen. Alt av høykarboprodukter byr meg rett og slett i mot nå. Så hvordan i alle dager skulle jeg klare å gå i fra lavkarbo? Om jeg så var dødssyk ville ingen fått puttet inn noe høykarbomat i min munn, hehe...
Dette er og blir min livsstil, hverken mer eller mindre. OG jeg er utrolig lykkelig med det. Har blitt det mest naturlige og selvfølgelige for meg.
Jeg skulle ønske jeg klarte å se på det som en livsstil!
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
