Jeg kunne tenke meg å være flinkere til å forklare andre hvor viktig og riktig det er med lavkarbo. (Sånn som nille...). Sikkert flere som kunne tenke seg det, og det er vel bare egentlig å forklare om sine egne gode erfaringer.
[color=darkorange][/color]
Kunne imidlertid tenke meg en setning som sier "alt". En kort og grei en som "rocker" og som kan dras fram i tidsnød, i forbifarten til de som vanligvis ikke gidder å høre etter f.eks. Trikset er å si noe så oppsiktsvekkende at folk hører etter og blir interessert, og så kan man fortelle livshistorien og blodprøveresultater og sånt...;)
[color=darkorange][/color]
Jeg prøver, så kan dere forbedre:
[color=darkorange][/color]
Lavkarbo-mat har gjort meg sunnere, sterkere og mer sexy! (Da vil de vel høre etter :D )
[color=darkorange][/color] - Jeg blir så energisk og slank av lavkarbo!
[color=darkorange][/color] - Jeg er blitt sunn, sterk og sprudlende av denne lavkarbo-maten!
[color=darkorange][/color]
Flere?
[font=Verdana][/font]
[font=Verdana][/font]
[font=Verdana][/font]
Med fare for å tråkke skikkelig i baret - her er noen tanker fra påskesola og noen ettertanker etter en diskusjon jeg hadde i går kveld... :cool:
Vi har virkelig noe å dele med andre, vi som tilhører lavkarbo-folket. Vi er stamme, en tribe, som har det til felles at vi endrer – eller forsøker å endre – livsstilen vår i en forhåpentligvis helsefremmende retning. En tribe med karbo-kolonna i næringsmiddeltabellen som gud. Selv resultatet av våre bestrebelser ”bare” skulle være større grad av velvære, vil dette i seg selv representere en forbedring av vår helse, i tråd med FN/WHO’s vide definisjon av helse-begrepet.
Disse resultatene når vi til og med stort sett uten stor grad av lidelse! Joy to the world! Skulle vi ikke ha god grunn til å springe ut på misjonsmarkene, alle som en? Selvfølgelig har vi det. Det er bare det at ”hedningene” ikke alltid er like enkle å omvende. Problem? Kanskje. Utfordring? Javisst.
La oss for enkelthets skyld dele ”hedningene” i to grupper. Den ene gruppen vil gjerne bli kvitt valken over bukselinninga før sommeren og er sånn sett ”lett match”, bare vi finner det riktige slagordet. Ingen nedlatende intensjoner overhode – den gruppen skal jeg la helt i fred her. Den andre gruppen har langt mer omfattende vekt- og helseproblemer, jeg tilhører denne gjengen selv. Man er seg selv nærmest.
Mange av oss har slitt med overvekt i mange år, kanskje hele livet. Vi har gått på nederlag etter nederlag. Hoppet ikke langt nok, løp ikke fort nok, var ikke spenstige nok, ble alltid tatt ut sist på laget, måtte bli igjen for å prate med helsesøster ved fellesveiing på folkeskolen. De omveiene enkelte av oss har gått for å unngå badevekta og enda et nederlag er så lange og kronglete at vi burde ha gått ned i vekt bare av det! (Så sent som i januar fikk jeg helt hetta da sambo ønska seg digital badevekt til bursdagen.) Vi har stått hete og røde i et utall av klesbutikker og hørt om klær som ikke finnes i våre størrelser. Vi leser om Karl Lagerfeldt og Calvin Klein som ikke ønsker å se sine klær på store damer. Vi er grønne av misunnelse når venner og kollegaer dukker opp i nye, snertne sommerantrekk og tilsvarende letta når vi fremdeles får pressa oss inn i den slitte shortsen og singleten fra i fjor. Og året før der. Så slipper vi å møte veggen i prøverommet denne våren også.
I tillegg ryker knær, hofter og rygger. Vi puster og peser oss opp trapper, vi stønner oss ut av biler. Og vi vet det. Vi vet at det er vår egen skyld. At det er vi som er abnorme og de andre som er normale. Det er vi som ikke eier motstand i kroppen og er altfor glade i mat, snacks, snop og drikke, det er vi som aldri har hatt evnene til å stoppe, selv lenge etter at alle de normale har lagt fra seg bestikket. Det er vi som stikker nesa i kjøleskapet og ser etter rester når de normale fortsatt sitter og klapper seg fornøyd på magen.
Så dukker plutselig en av ”oss” opp og har ”greid det” – en forræder som har lagt om. Som preiker begeistret om Fedon, om Atkins, om ketolyse eller hva har du. Om vekttap og om appelsinhud som forsvinner. Om energi i massevis, om humør og livslyst. Ja, la oss spre det glade budskap, dere!
At en omlegging av livsstil i retning av en karbokontrollert tilværelse for mange av oss vil medføre en betydelig forbedring av både helse og livskvalitet, se det er vel bevist hinsides enhver rimelig tvil. At ”hedningene” er vanskelige å omvende til den rette tro – ditto. For hvorfor skal man prøve én gang til? Når man ”egentlig er i ganske god form”, når ”jeg egentlig går mye på tur”, når ”vekta i grunnen plager meg mindre enn den inngrodde tåneglen” når ”alle i min familie blir gamle”, når ”jeg egentlig sover for lite og jobber for mye”? Når det er så mange ting som ”egentlig” må være på plass før en tar fatt på det som er nærmest – maten?
Jeg mener ikke at vi skal la være å fortelle om hva vi driver med – vi tilhører tross alt ikke noe hemmelig og forfulgt brorskap av korsfarerætlinger. Men vi skal tenke oss om når vi presenterer evangeliet vårt. Vi skal være forsiktige før vi hever faner og bannere med fancy slagord.
Så – etter alt dette – hvordan i all verden skal vi greie å påvirke til og med våre nærmeste venner? Aner ikke. Har ikke noe svar. Men jeg mener at det kanskje er den diskusjonen vi bør her inne. På ramme alvor.
Problem? Nei. Utfordring? Javisst, og så flott, da!
Ellers har jeg egentlig omvendt ganske mange, til å ikke være ute etter å skaffe meg disipler. Gjennomsnittsvekta på jobben har gått ned mer enn mitt vekttap kan være årsak til, siden jeg la om kostholdet. Utenfor jobben har i alle fall fem mennesker med vektproblemer som sammen med en del andre lidelser var i ferd med å bli helsetruende, forandret livsstilen sin og fått et mye bedre liv. Og flere av dem har spredd budskapet videre.
Hva var den ene setningen jeg sa, som fikk dem til å lytte? Sagt i rette øyeblikk, er det kanskje et av verdens mest positive utsagn.
Jeg har ikke noe universal-svar jeg, men prøver bare noen innskutte bisteninger innimellom...og hvis folk spør så svarer je så godt jeg kan. Tror at små drypp over tid gjør susen jeg, sammen med fokusen som er nå på Fedon & gutta...samt sukkerdebatten. Fin innfallsvinkel forresten. Alle er jo eninge i at vi får i oss for mye sukker.
Takk skal dere ha, Muskat og Luringen. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg hadde vært for drøy - litt ny her og alt. Men det får stå sin prøve. Og takk for tipset - det der med små drypp og "jeg tror jeg vet noe som kan hjelpe" er herved adoptert og vil få et godt hjem :) Kommer helt sikkert tilbake til saken.
Jøsses Alfie, dette var et flott innlegg. Du peker på mange vikige ting vi må være oppmerksom på i vår "misjonær gjerning" - også var det et par ting til ettertanke !
Tusen takk for et fantastisk bra og viktig innlegg Alfie!
En viktig påminnelse for oss misjonærer! Jeg kan sikkert virke desperat frelsende når jeg setter i gang... :rolleyes:
Ja huff - ingen intensjon om å overkjøre noen som helst.
Kjempeviktig å bruke sine sosiale antenner, "misjonere" av godhet og med kjærlighet,
og gå inn for å aldri såre noen! Flott innlegg! :)
[color=teal][/color]
Men jeg kjenner noen (få) arrogante bedrevitere, som er helfrelste karbojunkies, som mener at fedon-mat er for tullinger, at fedon er tykk og ikke vet hva han snakker om, at kroppen har lyst på det den trenger (f.eks. sjokolade), at mange dør av å følge atkins,
som synes man er teit som ikke tar et kakestykke, som ler hånlig når man forteller hva man ikke spiser... :(
...og ingen intensjon om å ødelegge gleden ved å finne slagord heller :)
Bedreviterne finnes vel selv i de beste familier, og DE fortjener et slagord av de mer bizarre slaget midt i fleisen ;)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
