Havnet i en uønsket debatt med min søster ,som er sykepleier,i går. Først har hun skrytt av meg for å være flink og standhaftig ,men etter snart 2 mnd og 5 kg mindre ,mener hun at jeg snart må kunne gå tilbake til "normalt" kosthold igjen.
jeg prøvde å forklare at hvis en nærmer seg insulinresistens ,som en ernæringslege har fortalt meg at jeg gjør,så kan en ikke reversere utviklingen eller gå tilbake til det som går for å være "normal kost",men at jeg kunne forhindre diabetes hvis jeg spiste som en diabetiker (kort forklart)
Så da var debatten i gang ,og siden hun har flere "fag-uttrykk" å slenge ut med ,følte jeg at jeg ikke hadde noe å stille opp mot:( (noe som var en festlig opplevelse,siden dette skjedde i et fam.selskap foran 5 andre fra slekten )
Sånn som "åssen legen kunne erklære insulinresistens uten å ta en sukkerbelastning eller glukosetoleransetest "? og at jeg kunne ikke si at jeg skulle leve uten brød og poteter resten av livet ??? det var jo fanatisk? om en liten stund hadde jeg sikkert klart å reversere tilstanden ,og kunne bli normal igjen.... ???
jeg svarte nølende at jeg sikkert av og til kunne ta et halvt rundstykke eller en potet på julaften,men at jeg på sikt måtte unngå det for å øke opp ivekt igjen eller utvikle diabetes2.... som hun igjen mente var BULLSHIT..
Hun henviste også til en artikkel i et eller annet fagblad,og i den henviste de bl.a til denne sukkerbelastningstesten og en test en kunne ta inne på diabetes.no
Jeg tok den testen i sinne ,med mine mål og kg fra før jeg begynte på lavkarbo ,og fikk faktisk til svar at jeg var i en"stor risiko" :eek:
legen /ernæringsfysiologen som jeg gikk til for noen år siden,er tilknyttet fedon-klinikken i bergen tok bla. blodprøver,målte bmi ,fettprosent og alt det der , og samtidig viste jeg typiske "symptomer" som fettet rundt magen ,vektøkning selv om jeg trente og spiste det jeg den gangen trodde var sunn mat ,nær slekt med diabetes2...
gikk en stund på lavkarbo den gangen,men gikk ikke noe særlig ned,og har nå funnet ut at d ble for mye karber med både fullkornsris og pasta ,pluss mye frukt og en skive i ny og ne..
Prøvde jo og å si at så lenge jeg ligger på meg av den maten selv kombinert med trening ,så er d jo noe som ikke stemmer !
I tillegg fikk jeg slengt i meg denne saken om hun som ble dårlig av ketolysekuren fra min andre søster,så d var tydeligvis kvelden for ernæringsdebatt!!
Og vil avslutte med å si at jeg heldigvis fikk full medhold og forståelse av min relativt nye fastlege i dag ,det viste seg nemlig at han hadde jobbet hos fedon tidligere ,og visste nøyaktig hvilke prøver han ville ta av meg for å følge meg opp:p han motsa alt det min "nesevise" søster hadde sagt(som jeg egentlig er veldig glad i :-) ,men uttrykkte samtidig skepsis til at jeg gikk på ketolyse, i og med at jeg ikke skulle ned så veldig mye i vekt (mål 10kg)
Jeg betrygget han med å si at jeg skal gradvis over på fedon ,at ketolyse for meg er en slags kickstart...
Så nå er d bare å vente på resultatet av prøvene mine,bl.a kolesterol ,magnesium.kalsium og div. annet som han krysset av på skjemaet !;)
En kan reversere insulinresistens, men det tar nok tid. Jeg vet ikke hvor lang tid det er snakk om, men ved å spise lavkarbo i en periode vil kroppen lære seg til å lytte på insulinet igjen. Dette vil gå gradvis, akkurat som det gikk gradvis at man ble mer og mer insulinresistent ved å spise høykarbo.
Og det er ingen grunn til at du ikke kan spise ketolyse selv om du bare skal ned ca 10 kg. Ketolyse i seg selv er jeg overbevist om at er sunt (så lenge man ikke har noen alvorlige nyre-sykdommer eller noe sånt) og man kan leve slik resten av livet. Mennesket er tilpasset for å leve ketogent.
Du som har levd slik i to måneder nå kjenner vel at hele kroppen fungerer bedre på ketogen kost? :snill: LCHF handler om å lytte til kroppen og gi den det den vil ha. En liten sukker-avrusning må til slik at den ikke skriker etter sukker, og så er det beine veien.
Jeg er insulinresistent, men jeg skal spise meg frisk! Og så skal jeg fortsette å spise sunt etter det. ;)
Hehe. Her er jeg :p.
Ja, søstra di sitter på kunnskap, utdatert gammel kunnskap! Du kan jo for det første be henne om å oppdatere seg litt på ernæring! Sykepleierutdannelse gir ikke i seg selv noe grunnlag for dyptgående kunnskap om verken hornmonelle lidelser eller riktig kosthold ;), noe dessverre mange påberoper seg i egenskap av en utdannelse og en tittel.
Jeg foreslår at du spanderer på søstra di et abbo på bladet Mat og Helse ;).
Det kan også være en fordel for deg å melde deg inn i Kos (det 'nye' diabetesforbundet, enkelt sagt).
Man kan reversere insulinresistent, og man kan fint gjøre det med kosthold, og det er det mange levende bevis for. Men man kan ikke bare spise lavkarbo til verdiene er fine, og så hoppe tilbake til det kostholdet man hadde i utgangspunktet, da vil insulinresistensen komme tilbake, og det er hevet over en hver tvil!
Det blir som om du skulle begynne å gjødsle en plante for å få den til å vokse godt og gi frukter, og så fort den gjorde det, så sluttet du å gjødsle den! Det funker jo ikke.
Problemet for de som er insulinresistente er at insulinet, som er det fettlagrende hormonet, ikke klarer å rydde bort blodsukkeret fra blodbanene, og jo mer blodsukker, jo mere insulin produseres, uten at kroppen og cellene får nyttiggjort seg det, det blir som en slags feilkobling, hvor kroppen din konstant er i fettlagringmodus. Ved å kutte kraftig ned på karbohydrater, og særlig de varene som er rike på dem, eller har mye raske karbohydrater i seg, så vil blodsukkeret jevnt være passe lavt, insulinproduksjonen vil gå ned, det samme med fettlagringen, og energitilgangen blir bedre. Insulinfølsomheten din blir altså bedre -og insulinet får gjort den jobben den er satt til å gjøre! (HER er en fin liten film som forklarer det hele enkelt og fint ;)).
Dette er helt enkel og grunnleggende fysiologi. Det er vel også tanken bak det å spise lite og ofte, for å holde blodsukkeret stabilt, men dette er langt lettere med et kosthold med godt med proteiner og fett, og lite og langsomme karbohydrater. I stedet for å småbooste blodsukkeret ditt jevnt utover hele dagen og risikere at det faller raskt, holder du blodsukkeret jevnt mer stabilt ved å spise mat som faktisk metter og fordøyes langsomt.
Så er det noen ekstra resistente tilfeller (som meg) som i tillegg til insulinresistens har lavt stoffskifte, og jeg måtte få ekstra drahjelp med metformin, da jeg kom til et punkt hvor jeg kun holdt insulinet i sjakk med kostholdet (men jeg tør ikke å tenke på hva som hadde skjedd dersom jeg ikke hadde lagt om kostholdet !!)
Så stå på ditt! Du gjør det rette for kroppen din. Ta jevnlig prøver hos legen din, vis til søstra di, sånn at hun faktisk ser svart på hvitt hva kostholdet gjør for helsa di. Og i mellomtiden; ta til deg all den kunnskapen du kan, det styrker en hver debatt at man faktisk vet hva man snakker om!
Når det gjelder det oppslaget om hun som hadde gått på ketolylsekuren og blitt syk, så er det jo så alt for enkelt å skylde på kostholdet. Hvem vet hvordan helsebildet hennes var i utgangspunktet, og hva som hadde skjedd hadde hun IKKE gått ned disse søtti kiloene.
Hadde hun gått på Grete Roede, kan du banne på at ingen hadde trukket parallellen om at kostholdet hadde noen relevanse i det hele tatt, for det er det jo opplest og vedtatt at er kjempesunt :rolleyes:.
Takk for det :)
Jeg vet ikke helt, ser jo gjerne at ernæringsstudiene er litt lite oppdatert, så jeg tror jeg i hvert fall foreløbig får utløpe min lekmannsbedrift her på forumet og ellers de som gidder å høre på meg IRL, men takk for tilliten ;).
Kan bekrefte at slike diskusjoner som du havnet i kan være krevende. Har selv en mor som har vært sykepleier (nå pensjonert), og har hatt en tilsvarende diskusjon med henne. Det første hun spurte meg om var om jeg hadde fastet i 72 timer ifm med blodprøver, nei jeg har fastet i 12 timer svarte jeg. Dette ble ikke bra nok mente hun bastant. Videre mente hun at ketose var livsfarlig, da ville jeg bli syreforgiftet. Jeg lever enda svarte jeg :).
Forklarte denne diskusjonen til min lege og hun forklarte at det er mange faktorer de vurderer for å diagnosere insulinresistens. Jeg hadde så mange åpenbare faktorer at det var ingen grunn til å ta denne blodprøven min mor beskrev. Dette er jeg selv helt enig i. Har lest om insulinresistens og jeg hadde alle symptomer.
En annen interessant tema med min mor, er at jeg har nevnt at det ikke er syndt på meg fordi jeg ikke kan spise brød og poteter. Har prøvd å forklare dette med at det jo er så deilig å ha fått jevnt blodsukker. Da var første spørsmål hennes om jeg målte med blodsukkerapparat. Jeg svarte at det trenger jeg ikke fordi min kropp er det beste måleapparatet. Dette skjønte hun ingen ting av. At det går ann å kjenne etter hvordan man har det var helt uhørt. Nei det er bare apparater som er pålitelige :).
Hun krydrer jo diskusjonene med faguttrykk som din søster. Jeg har tenkte å vise min mor litt blodprøvesvar etterhvert. Videre har jeg tatt en diskusjon om hva som egentlig er "normal" mat. Hvem skal få lov til å definerer dette? Norge er vel den eneste nasjonen som spiser brød som mat, og ikke til mat. Er alle andre land utenom Norge da unormale?
Lytt til din lege, din egen kropp og fortsatt lykke til med fremtidige diskusjoner med din "nesevise" søster, hehe
De få gangene jeg har blitt snakket rundt av en eller annen "ekspert" som kunne et par faguttrykk jeg ikke var kjent med og dermed "vant" diskusjonen, har det bare inspirert meg til å studere enda mer selv :)
Kanskje hun forvekslet ketose og ketoacidose? Det ville ikke vært første gangen...
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
