Jabba sa for 15år siden:

I tre uker spiste jeg god mat; det jeg ville (innenfor ketolyse rekker selvfølgelig), jeg spiste meieriprodukter selv om dette er en partystopper for mange, koste meg med fløte og ost, hadde ikke dårlig samvittighet for at jeg spiste litt mandler og ja, rett og slett spiste godt, variert og koste meg med maten. Prøvde som sagt å legge "det kan du ikke spise" regimet litt bak meg for å se om et avslappet forhold til vekta (les: ikke stresse) kunne får den til å bevege seg i riktig retning.
Når jeg da gikk på vekta etter 3 ukers veiepause viste vekta opp et halv kilo.
Jeg gikk helt i kjelleren og ble på sofaen den helga - skikkelig deprimert og lei meg for at nok en ting ikke funka.
Så - neste uke prøvde jeg meg på en slik skikkelig striks variant igjen; ingen sukketter i teen, ingen meieriprodukter, kun egg, bacon, kjøtt, litt grønt og masse fett.
Vekta viste ingen bevegelse.....:(

MEN - maken til godt humør og energi jeg hadde i de tre "frie" ukene. Jeg hadde lyst til å stå opp, lyst til å gjøre rent, ja lyst til å gjøre noe hele tiden. Masse energi! Herlig!

I den "strikse" uka, var alt tungt, mørkt, dystert og et slit å komme seg gjennom dagene.....jeg ble sur, lei og satt hele kvelden og bare stirra i veggen mens tankene kvernet om "mer fett og spise enda mindre" osv...

Lurer på om det var maten eller uvissheten om vekta som gjorde de "frie" dagene mine så bra....
Og om det var maten eller vissheten om vekta som gjorde de strikse dagene så fæle...

Nå må jeg kjempe meg opp til overflaten igjen - tilbake til lyset og til det gode humøret - og det tror jeg at jeg skal gjøre ved å spise "fritt" igjen.....

Er livredd for at døra til "spise minst mulig" veien skal åpne seg ....kjenner at fristelsen for å gå i den fella er stor nå som "ingenting" hjelper liksom....

Hmm - litt tankespinn fra meg som har ligget i senga og fundert i et par timer......

Elvi sa for 15år siden:

På slike tunge triste dager, er det lett å fokusere på den 0,5 kiloen man har gått opp enn de 30 man har gått ned. Jeg kjenner meg igjen i tristheten man føler når vekta ikke går nedover enda så flink man er.

Jeg svarte deg på den andre tråden men svaret ble borte fordi jeg var logget ut da jeg skulle sende det.

Pandora sa for 15år siden:

Du har jo vært kjempeflink - du har gjort noe bra for kroppen din og kommet ned i vekt...mye mer av "jobben" ligger bak deg enn det du har igjen. Kanskje du bare må gjennom et platå nå, før resten av det du vil kvitte deg med av vekt slipper sakte, men sikkert.

Kanskje det å flytte fokus mer mot trening og litt bort fra mat en periode kan hjelpe? (snakker bare av egen erfaring her...blir et slit når tankene bare sirkler om hva man bør og ikke burde putte i munnen..hele tiden!)

Lykke til videre:goodluck: Sånne deppedager må man bare gjennom, legge en plan for dagen etter og se lyst på fremtiden - husk snart er det vår:):)

Namba sa for 15år siden:

Sånn bortsett fra det rent praktiske med ketogen kost og opptur så hørtes dette VELDIG kjent ut. Det er en ting å vite selv hvor flink man er, men når vekten sier noe annet så er det lett å bli skuffet og deppa.

Det jeg sliter med selv om dagen er ikke skuffelse over alt jeg ikke kan spise lenger, men ønske om å spise så mye jeg har lyst til. appetitten er ikke så stor, men jeg har mange spisemønstre sterkt knyttet til følelser og DET er det verste av alt. Jeg er vant til å spise selv om jeg ikke er sulten og jeg er ikke flink til å skille mellom fysisk sult og følelsesmessig tomrom som jeg har brukt å fylle med mat. Det skal visst ikke være enkelt å slanke seg. Jeg håper vekten din begynner å gå nedover igjen og at velværen kommer tilbake.