Ja, så har jeg blitt syk da. Ikke verdens undergang, ganske forkjølet og med litt feber, men det som skjer er det jeg har så vanskelig for å snu: trøstespising. Nå syns jeg litt synd på meg selv, så jeg gikk og hentet fatzermintsjokoladen vi kjøpte på taxfree'n og nå har jeg snart spist halve esken.
Det går jo så fort at jeg knapt legger merke til at jeg har gjort det.
Skjønner ikke hvordan jeg skal få bukt med denne trøstespisingen?
Jeg kjenner mange som sier de blir så deppet og mister matlysten, jeg tror aldri jeg har mistet den jeg.. Spiser bare mer hvis jeg er litt nedfor, hvis noen dør, hvis jeg er syk, hvis jeg er glad, hvis jeg er flink osv osv..
Har noen noen tips?
Kjenner til det. Hvertfall ikke ha sånt i hus! Vi har aldri snop i huset i hverdagene, jeg kan ikke ha sånt liggende for da spiser jeg det. null selvkontroll
Jeg tenker at det er kun du selv og tankene dine som kan snu dette.
Men som Iset skriver, ha det for alt i verden ikke i hus.
Når du kjenenr at du synes synd på deg selv så lag deg en kopp te, mat er i bunn og grunn noe vi trenger for å overleve og man må kanskje lese seg å ta ordet kos ut av samme setninger som mat brukes i.
Legg vekk resten av pakken med sjokolade eller kast den, tenk over hvorfor du vil ned i vekt og bruk litt tid med tankene dine.
Og lag deg noe mat, det demper søtsuget også :)
Du synes synd på deg selv fordi du er syk. Vil du føle deg bedre hvis du ødelegger kostholdet ditt og blir slapp og oppblåst? Noen du liker har dødd. Vil du føle deg bedre hvis du ødelegger kostholdet ditt og blir slapp og oppblåst? Du har vunnet i Lotto. Synes du at du fortjener å ødelegge kostholdet ditt og bli slapp og oppblåst?
Lage liste kan funke:
Hvilke fordeler har det å spise opp følelsene sine?
Hvilke ulemper?
Det er DU og ingen andre som bestemmer hva som går i svelget, men du skal ikke undervurdere sukker som avhengighetsskapende rusmiddel - så er ikke lett...
Jeg kan ikke komme med konkrete råd, men kan dele min erfaring.
Jeg har brukt mat/søtsaker som trøst i mange år, og syntes det var vanvittig vanskelig å bryte den trenden. Prøvde jo å være standhaftig, og jobbet med meg selv. Så etterhvert la jeg merke til en betydelig ting,- hvilket humør jeg våknet opp med om morgenen:
Hadde jeg skeiet ut kvelden før, var det et sant helvete å stå opp. Helt syk av dårlig samvittighet, bondeanger og mislykkethet. En meget dårlig start på dagen kan du si.
Men om jeg hadde klart mine mål for dagen før, våknet jeg med en god og lett følelse av lykke faktisk. Og den følelsen ønsket jeg å oppleve igjen. Det ble min motivasjonsfaktor nr. 1.
Hadde ikke så store problemer med å slutte å røyke, men sukkeravhengigheten sitter så utrolig mye hardere!:eek::eek::eek:
Jeg er som trådstarter. Ingen ting, INGEN TING, får meg til å miste matlysten! I hvert fall ikke lysten på sukker/høykarbo- greier!
Jeg er sykepleier, har til dags dato ikke opplevd noe som kunne få meg til å stå over lunsjen!;)
Til vanlig har jeg en viss kontroll, men blir jeg syk, veldig sliten eller veldig deppa, da ryker all selvkontroll!
Huset må være tomt for ting å sprekke på og fullt av LCHF- mat jeg kan velge i stede.
Men lett er det ikke!:(
Kjenner meg godt igjen i dette, jeg har like god matlyst enten jeg er lykkelig eller trist. :)
Vi kan ikke ha brød liggende fremme på benken eller i brødboks, for det "roper på meg" og stresser meg veldig. I fryseren gjør det ikke så mye av seg, heldigvis.
Når det gjelder trøstespising, tror jeg det er noe som ligger nedfelt i oss mennesker - nærmest som en refleks. Har lest en gang at cateringselskaper alltid beregner mer mat til begravelser enn til andre sammenkomster … Sorg og gråt gjør oss sultne. Kanskje stammer dette fra da vi gråt av som spedbarn? Gråt var jo den eneste måten vi kunne kommunisere sult på. Og melk ("mat") ble da både tilfredsstillelse av et reelt behov + en repetert opplevelse av slutt på gråten.
Jeg vet akkurat hvordan det er å gå på autopilot til kjøkkenet når man er nedstemt. Maten man gjerne søker til da, setter dessuten blodsukkeret i en helvetes karusell. Jeg tror dette forsterker mange følelser, også de gode (les: mat som belønning) Uansett.. når sjokolade-esken er tom så føler man seg jo egentlig ikke noe bedre? Ofte får man dårlig samvittighet, og føler seg dermed ennå værre enn man gjorde i utgangspunktet.
Jeg vet ikke hva din egenkomponerte diett består i, men selv følger jeg en lchf-kost som har gjort underverker for bl.a humørsvingninger i.o.m at blodsukkeret er stabilt. Det alene fikser jo ikke de tingene i livet som setter en i stø kurs mot kjøkkenet, men slik jeg ser det så blir en bedre rustet til å takle det. Det blir også lettere å holde fokus på hvor bra kroppen har det når man spiser som man skal og hvilke fordeler det gir deg, enten du følger den ene kostholds-filosofien eller den andre.
Bare det å tenke bevisst over "nå trøstespiser jeg, hvorfor gjør jeg det?" er jo et steg fremover. Man kan jo jobbe med det, så lenge man er klar over at det er den mekanismen som slår inn.
Hvis man vet at man har lett for å ty til fristelser i gitte situasjoner, ville jeg ha tømt huset for fristelsene.
Personlig tar jeg meg gjerne en litt smakfull espresso hvis jeg har inmari behov for noe "trøstemat". Nipper den og nyter smaken. Karbofritt, om enn ikke så lurt på kveldstid :P
Tusen takk for mange gode tips og godt å høre at det er flere enn meg :P
Problemet er at jeg kan ikke bare legge bort alt, for vi er flere i huset her, og de er bare jeg som slanker meg.. Jeg må jo lære meg at godis og mat finnes, uten at jeg trenger å spise opp alt :P
Jeg klarte faktisk å stoppe før jeg spiste opp alt da, og det er jo noe! Vanligvis trøkker jeg ned alt :P
Jeg tror faktisk jeg må begynne å skrive ned alt. Jeg førte jo dagbok før når jeg slanket meg, kanskje jeg burde begynne på det igjen!
Men tusen takk for tips, og ikke minst, det er utrolig greit å høre det er flere enn meg!!
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
