Jeg antar det er fler her inne som har denne spiseforstyrrelsen. Jeg har aldri fått denne diagnosen, for det har aldri blitt nevnt høyt med et ord. Men jeg trenger heller ikke en lege eller psykolog for å fortelle meg dette. På hjemmesiden min forklarer jeg litt om hvorfor. (Link i signaturen for de som er interessert)
Jeg har aldri oppsøkt hjelp om dette, og de fleste artikler jeg kommer over peker til fastlegen. Selvom jeg har hatt samme lege i alle år, så føles det ikke komfortabelt å snakke med han om det. Jeg prøvde meg på en bok, men den passet best til fyring.
Jeg føler dog at LCHF har hjulpet meg et skritt i riktig retning uten at jeg helt skjønner hvorfor. BED handler jo om kontroll, men spisingen er jo gjerne en konsekvens av helt andre ting. Så hvorfor funker det for meg? Den beste måten jeg kan beskrive det på er egentlig at en bit av den onde sirkelen er vekk. Noen fler som har lignende erfaringer?
Jeg er absolutt ikke lege og kan ikke noe om BED. Men jeg tenker at lchf gir jo et stabilt blodsukker, mindre cravings, så LYSTEN er lettere å håndtere? Og med det (og eventuell vektnedgang) gjør noe med selvtilliten. Føle at man har kontroll.
Jeg lider ikke av noen type spiseforstyrrelse, men hadde før, på "vanlig" kosthold, ekstreme cravings for karbohydrater, som macaroni, pasta, potetmos (i pulverform!!), og dyttet dette i meg i store mengder. Også når jeg var mett.
Nå har jeg kontroll, fordi LYSTEN er ikke der lengere, jeg spiser når jeg er sulten, og spiser også riktig mat.
Jeg har hatt motsatt problem, men samme virkning som deg. Jeg har tvangssultet meg en del opp igjennom. Nå som jeg er mye mer var på endringer i blodsukker (jeg har blitt alt for glad i ha jevnt blodsukker, og dermed dagsform :)), så er det lettere å få seg til å spise, rett og slett fordi det er utrolig mye mer behagelig enn å gå sulten med dertil lavt blodsukker, som fører til stor konsentrasjonssvikt, tretthet og så videre. Dessuten handler mestringsfølelsen min nå om noe annet enn å sette på seg et adelsmerke fordi man klarer seg uten mat ...
Så jeg holder også en knapp på det Vettel sier, både fysiologisk og psykisk :). Lykke til!
Jeg tror også at det fysiske aspektet ved kroppen påvirker det psykiske kanskje i mye større grad enn hva vi tror.
Det er jo allerede påvist at insulinet påvirker kroppen fysisk i mye større grad enn antatt tidligere, og at dette ikke bare er noe diabetikere eller potensielle diabetikere må være obs på.
Det vil være veldig vanskelig å se at det er noe galt med det man spiser når man spiser som alle andre gjør, og akkurat som helsemyndighetene sier. Om du og jeg spiser helt likt, og jeg er sunn og frisk mens du har et enormt behov for å trykke i deg litt (mye?) ekstra, er det jo lett å anta at årsak må være noe helt annet enn maten. Men dersom du reagerer på maten på en helt annen måte enn meg (feks fordi kroppen min ennå ikke har blitt overbelastet av insulin) tror jeg det kan påvirke mye mer enn bare blodsukkeret og vektøkningen. Kan hende BED (i hvertfall til en viss grad) bare er en ekstrem form for karbosug. De fleste som har opplevet det har jo fortsatt å spise ETTER at de har kjent at det egentlig ikke er plass til mer.
En annen mulighet er at det å få redusert søtsuget/karbosuget som du sikkert har hatt slik som alle andre har gitt deg mer kontroll - dermed mer mestringsfølelse. Og med økt mestringsfølelse kan det godt hende at du får kontroll på flere sider av livet ditt.
Dette er jo bare mine ydmyke tanker, jeg er IKKE psykolog eller lege og har jo absolutt ingen kvalifikasjoner til å uttale meg om noe av dette, ut over min egen erfaring med mangel på kontroll på spisingen.
Takk for innspill og ydmyke tanker:) Det er godt med andre øyne på et tema som jeg aldri har snakket om med andre enn meg selv ;)
Dette med overspising handler ikke om å dytte i seg litt ekstra eller være litt over gjennomsnittlig matglad. Når jeg ikke er i overspisingsperiodene spiser jeg helt normalt, ellers har jeg rett som det er gått på en eller annen diett :cool:
I overspisingsperiodene snakker vi absurde mengder mat. Jeg kan spise til jeg kaster opp. Ikke for at jeg har behov for 'renselse', men for at kroppen ikke tåler mer. Så sitter jeg der da, har glemt tid og sted en stund og etterpå er engstelsen og bekymringene tilbake. På toppen av det kommer skammen for det jeg har gjort, så da spiser jeg litt til..
Jeg tenker mye på hvorfor LCHF fungerer så bra for meg. Jeg har fått tilbakemeldinger fra andre som har samme erfaring også. Det er ikke så lenge siden jeg begynte å sette spørsmålstegn angående sammenhengen her, men begynte å gruble litt når det gikk lengre og lengre mellom disse periodene. Spesielt siden det ikke var noe drastiske endringer i livet forøvrig..
Det er fler som nevner mestringsfølelse her, og det er jo sentralt hva spiseforstyrrelser angår. Jeg tenkte en stund at det var det å måle, veie og beregne som gav mestringsfølelsen. Men stålkontroll på hva jeg putter i munnen, har jeg hatt med andre "sunne" dietter også. Forskjellen og fordelen med en lavkarbo diett kontra tradisjonelle, er jo nettopp dette med stabilt blodsukker. Om man ikke nødvendigvis er like sprudlende som Kari Traa til enhver tid, så er stabiliteten i humøret noe helt annet. Stabilt blodsukker fikser riktignok ikke de tingene i livet man ikke er tilfreds med eller engster seg for, men slik jeg ser det vil en være bedre rustet til å takle det. Så kanskje det er nettopp derfor det er så gunstig i forhold til BED og mestringsfølelse.
Siden er ikke helt oppe å går ennå. De omorganiseres as we speak, men hyggelig at du tok en titt ;)
Men hva er det du ikke får til å fungere? Dietten i seg selv, eller i forhold til BED?
Jeg må bare understreke at jeg ikke mener at LCHF er en kur for BED. Det kan jo være et pussig sammetreff, men etter at lchf-dietten fikk "satt seg" skikkelig hos meg har det gått lengre og lengre mellom hver 'episode'. Det gjorde meg nysgjerrig nok til å sjekke ut litt, og det er jeg visst ikke helt alene om. Leste faktisk nylig en artikkel om BED på medicalnewstoday.com, hvor enkelte studier indikerer at kontroll på blodsukkeret kan hjelpe å redusere antall 'episoder'. Dessverre er det ikke noen kildehenvisning til disse studiene. Det kunne vært interessant å lese :)
Nå har ikke jeg prøvd annen lavkarbo enn ketose, men jeg merker en liten forbedring selv om jeg er nødt til å la hodet kontrollere spisingen fortsatt så krever det litt mindre enn tidligere.
Jeg bruker ikke strips for å sjekke dette, men høyst sansynlig. Ketose er jo ingen diett, men det som skjer i kroppen når man inntar lite karbohydrater.
Hei! Synes siden din var kjempeflott, du skriver mye sant og godt:) Kjenner meg veldig igjen med det med overspising. Spesielt når jeg var yngre og kom hjem fra skolen, pleide jeg å spise 8 brødskiver med masse fett pålegg. Hver dag! Aner ikke hvorfor jeg gjorde det, det liksom bare skjedde. Jeg var vel ikke akkurat kjempefornøyd med skoleklassen min så det hadde jo mye å si :(
Kan grunnen til at det funker bedre for deg i forhold til spiseforstyrrelsen nå som du går på ketolysedietten at du føler dette er bra for deg i det lange løp og derfor på en måte føler at du gjør dette av kjærlighet til kroppen din? Altså at din holdning har snudd fordi dette er sunt og bra å gjøre? Bare en tanke jeg fikk. Føler man kjærlighet og ikke frustrasjon vil man ikke overspise, tenker jeg. Jeg har selv hatt alt mulig av spiseforstyrrelser og synes det er viktig å skille kropp og følelser når det er snakk om mat så jeg spiser for kroppen, og tar meg av følelsene utenom. Tillater meg å kjenne på sorg og sinne, går meg en tur om jeg frustrert og setter meg med korslagte bein om jeg er helt fra meg.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
