purple sa for 15år siden:

Jeg har akkurat begynt og håper på å være flink og sterk fremover.
Jeg har ikke vært på besøk til noen ennå, men er nå bedt bort på flere middager de neste ukene.
Jeg har igrunnen ikke informert gud og hvermann om at jeg prøver å slanke meg og at jeg føler meg som en dundre, og har egentlig ikke så lyst til å diskutere lavkarbo og slanking på disse besøkene.

Hva gjør jeg?

Yonah sa for 15år siden:

Vel jeg infromerer alle og sier de trenger ikke å gjøre egen middag til meg, ejg spiser det jeg kan og tar det igjen når jeg kommer hjem, for man sulter ikke i hjel på 4-5timer;)

Jeg spiser grønnsaker, dressinger( lite om jeg ikke vet hav de inneholder), kutter saus, spiser helst rent kjøtt, og skulle det være noe kjøttkakegreier som inneholder stivelse tar jeg en eller to. I veska har jeg med mandler, en atkinsbar eller et eller annet.
Er det snakk om kaffebesøk tar jeg kaffe og evt fløt i om det settes frem.

Kan du ikke informere folk, så få du heller slite med stillestand hele tiden, det er ditt problem. Det beste er nok å informere;) Jeg syntes det var kjempetøft i starten og holdt meg unna en del ting, til jeg visste jeg kunne takle det. Nå ser jo folk at jeg har gått ned, og ingen kikker rart på meg når jeg har med egen kveldsmat til fellesmaten etter kveldsgudstjenester osv. Og venninene mine serverer rent kjøtt og salat på middagsbesøk.
Du kan bruke unnskyldningen om feks. jeg prøver å holde blodsukkeret stabilt og spiser ikke noe stivelse eller grønnsaker som vokser under jorda og ikke noe spedd kjøtt/fisk/fugl. Og jeg føler meg så mye bedre. Jeg spiser ikke lite for å være uhøflig, men for min egen helse.

Charlott sa for 15år siden:

Jeg sier med et smil at jeg nå endelig har funnet min sære greie - jeg spiser ikke karbohydrater ;)
Eller jeg gjør som Imse, sier at jeg for tiden ikke spiser karbohydrater pga helse/vekt, at de ikke bør styre ekstra for meg og at jeg da har med meg litt selv.
En del som lurte veldig i begynnelsen, men nå er det helt ok :)

LenaBeatrice sa for 15år siden:

Vel, det er vanskelig å være sterk og flink uten å fortelle om ditt kosthold, for folk vil mest sansynlig legge merke til at du unngår mye av maten.
Men, du kan jo se det an fra gang til gang.
Er det strort selskap med mange mennsker er det lettere å ikke bli lagt merke til, er de liten sammenkomst er det verre.

Men det er altså lettere å være sterkt og flink hvis man informerer folk om hva mand driver med, for ellers blir det fort sånn at man tar litt av feil mat for syns skyld......

Yonah sa for 15år siden:

LenaBeatrice sa for 15år siden:

I know :o;):p

annee sa for 15år siden:

Jeg synes det er litt lettere å snakke om at jeg er på lavkarbo nå enn for tre år siden. Og jeg tror ikke bare det er meg som har vennet meg til tanken og er mindre flau på en måte. Jeg tror flere har hørt om lavkarbo, og derfor kanskje har mer forståelse.

Men det spørs litt på hvem jeg er sammen med da. For samboeren min som også er på Atkins med gjevne mellomrom er det litt vanskeligere (mer stigma med menn på slankern...). Det han har sagt noen ganger, som ikke er helt sant ;) er at han har tendenser til type-2 diabetes... Men da godtar de fleste at han er litt "vanskelig" med mat.

Mohini sa for 15år siden:

Jeg var i bursdag på mandag og jeg spiste en pakke med kokt skinke på veien, sånn at jeg ikke skulle bli så fristet. :D
Jeg har vært åpen med at jeg går på lavkarbo, sånn at folk ikke skal tro jeg ikke liker maten deres, når jeg blir bedt på besøk. :)

timich sa for 15år siden:

Jeg syns dette er kjempevanskelig, for jeg har noen venninner som er utdannet innen helse/ernæring (for mange år siden, før "lavkarbo" ble et begrep her i Norge iallfall), og de setter piggene ut med en gang jeg begynner å snakke om det. Til og med om jeg snakker om Fedon-kosthold (som var det jeg begynte med for noen år siden), de er bare helt totalt anti-Fedon uten at de en gang har lest boka hans. Om de satte seg ned og leste den og sammenlignet det med hva de selv anbefaler, så ville de ha sett at det faktisk ikke er så ulikt.

Så det er ikke alltid jeg orker å si noe, jeg gidder ikke å diskutere med folk som i utgangspunktet er totalt motstandere. Men jeg spiser så lavkarbo jeg bare kan (unngår, eller tar vesentlig mindre av den maten som er "forbudt") og folk legger stort sett ikke merke til det. Med andre av vennene mine kan jeg snakke om det, og da er det ikke noe problem - da sier jeg det som det er.

Photobscura sa for 15år siden:

Jeg tror jeg har vært veldig heldig, for jeg har møtt lite motstand egentlig. Men så var jo utgangspunktet for kostholdsomleggingen min at jeg fikk diagnosen insulinresistent, og legen sa at jeg burde kuttet ut sukker og stivelsesrik mat, resten fant jeg ut på egenhånd, og da hadde jeg jo fra starten av et veldig godt argument, og fokuset ble ikke i noe stor grad på slanking.
Jeg er veldig konsekvent da, jeg spiser ikke noe jeg ikke tåler, og folk har stort sett vært flink til å legge til rette for meg. Jeg kan smake forsiktig på litt saus, men særlig lenger enn det strekker jeg meg ikke.
Det er lite middagsselskaper blant meg og mine venner, så jeg slipper jo å tenke på det, og om jeg går ut og spiser med noen en sjelden gang, så vet de fleste at jeg ikke tåler ting som poteter og desserter etc. Men vennene mine er f.eks kjempeflinke til å kjøpe inn nøtter på vorspiel og fester, i stedet for bare potetgull, når de vet at jeg kommer :)
Ellers er det en fordel å spise seg mett før man drar, og så eventuelt spise av det man tåler av det som er servert, om det ikke er for kleint kan du jo høre med vertskapet i forkant om hva som skal serveres, og om det kanskje er anledning for deg å ta med noe? Om det f.eks serveres kaker, så kan du jo tilby deg å bake en sukker- og melfri en, f.eks?
Det er liten vits i å ødelegge for seg selv så tidlig for å prøve å tekkes andre, synes jeg. Det viktigste er jo uansett det sosiale :)