Jeg tror det er på tide å ta opp igjen en diskusjon om vektreduksjon/vektøkning på et fullstendig grunnleggende plan, uavhengig av kostholdsfilosofi og antall gram av det ene eller det andre.
Endring i kroppsmasse = Energi inn - Energi ut
Dette bygger på den første termodynamikkloven som sier at energi ikke kan oppstå eller forsvinne. Ligningen over er med andre ord universell og allmengyldig. Den kan ikke motsies. Aldri. Videre er måleenheten for energi faktisk kalorier. Å fornekte betydningen av kalorier er derfor en av dette forumets største og mørkeste skylapper. Men det betyr slett ikke at lavkarbo.no ikke har noe eksistensberettigelse. Tvert i mot! Read on.
Umiddelbart vil mange som ser ligningen over, tenke at da er det bare snakk om å spise færre kalorier og trene mer, så blir man tynnere. Dere er i godt selskap. Fett inneholder dobbelt så mange kalorier som protieiner og karbohydrater, så da gir det vel størst gevinst å redusere på fettet. Hilsen Christian Drevon. Men det fullstendig feil. Heldigvis! Ellers var vi virkelig slappfisker med dårlig moral, alle vi som har slitt med vekten. Hvis det bare var så enkelt, mener jeg.
Ligningen, dvs. termodynamikkloven, sier nemlig ingenting om årsak og virkning, eller hva som påvirker hva. Den sier bare at overskudd av energi (kalorier) i en organisme fører til at organismen øker i omfang, og tilsvarende at et underskudd fører til at den minsker. Men den sier ikke noe om hvordan overskuddet eller underskuddet oppstår og hvilke krefter som påvirker de enkelte delene av ligningen. Hva gir sult? Hva fører til aktivitet? Hvordan påvirkes sult og aktivitet av kroppsmassen? Hva styrer kroppstemperaturen? Hva er det som får fettcellene til å frigjøre energi, og hva er det som får dem til å lagre energi (de gjør sjelden begge deler samtidig). Hva er i det hele tatt overskudd og hva er underskudd på et individuelt plan? Og hva er den mest effektive måten å påvirke over- og underskuddet? DET er hva hele fedmediskusjonen burde handle om. Ikke hvor mange kalorier det er i den ene eller andre matvaren.
"Vi kommer ikke bort fra det faktum, at hvis den fysiske aktiviteten er uendret, vil økt energiinntak føre til økt vekt". Dette er hva Grethe Roede og resten av ernæringsmafiaen forsøker å innprente oss. Men gud bedre, så uvitende og feil denne lettvinte konklusjonen er!
I løpet av 20 år, si fra vi er 15 til vi er 35 (den perioden hvor mange etablerer en varig kroppsfasong), så inntar vi ca 20 millioner kalorier, eller omtrent 25 tonn mat. Hvordan er det mulig å holde venstresiden av ligningen (vekten) konstant inennfor et par kilo når vi tilfører høyresiden hele 25 tonn energi, og har høyst variabel fysisk aktivitet og forbrenning over en så lang periode? Det sier seg selv at det må finnes noen andre mekanismer som regulerer balansen på høyre og venstresiden, som er langt mer grunnleggende og betydningsfulle enn det f.eks. Kari Jaquesson later til å tro.
Barn og unge spiser mer fordi de øker i høyde og muskelmasse. Må ungdom trene for å vokse eller få større muskler? Ville de sluttet å vokse om de spiste mindre og trente mer? Gravide spiser mer for å bygge opp et energilager til etter fødselen. Etterpå slipper kroppen mye lettere på fettet enn i løpet av graviditeten. Ingen betviler at dette er hormonelt betinget. Hvorfor er det da så komplett umulig å forestille seg at det også kan være hormoner som påvirker at kroppen velger å øke venstresiden av ligningen, også for de som verken er gravid eller tenåring?
Men det forandrer ikke gyldigheten i ligningen over. Det betyr bare at det kan være hormoner som øker sulten, øker eller senker basalmetabolismen (kroppsvarme m.m.), og ønske og behov for fysisk aktivitet. Alle deler av ligningen kan påvirkes og kan påvirke. Derfor er det som Pål sier like sannsynlig at noen trener mye fordi de er tynne og har en kropp som nekter å lagre energi, og ikke at de er tynne fordi de trener. Derfor kan også kroppen redusere "energi ut", dvs forbrenningen, fordi vi spiser for lite. Og derfor er det ikke hvor mye vi spiser som er det viktigste, men hva vi spiser. Og da ikke nødvendigvis det som har minst kalorier, men det som regulerer hormonene i den retningen vi ønsker.
Kroppen kan bare kvitte seg med så mye energi per døgn, så da må man spørre seg - HVA er det som gjør at kroppen ønsker mer energi enn den forbruker? Hvilke hormoner og mekanismer er det som gjør at akkurat min kropp ønsker å øke venstresiden av ligningen? Er det noe som kan få kroppen til å gi andre signaler, eller er jeg dømt for livet til å kjempe en hard kamp på høyresiden? Enæringsekspertene har ikke noe annet svar en høyresiden. Spis mindre, tren mer... Min påstand er at varig vektreduksjon krever en mer grunnleggende forståelse av hvordan kroppen henger sammen.
Mennesket er en ekstremt komplisert organisme. Hva som gjelder for noen, gjelder ikke for andre. Noen kropper strever etter å gjenoppbygge muskelmasse, andre etter å bygge fettreserver, reparere skader osv. Det er fullt mulig å gå ned i vekt med kalorireduksjon. Det er også fullt mulig å gå ned på kort sikt ved å øke energiforbruket gjennom trening (selv om man da må slåss mot sulten). Men det mest effektive og langsiktige er å sette seg i førersetet over kroppens signaler om å redusere seg selv.
Det er her lavkarbo kommer inn. Men det er ikke bare karbohydrater som betyr noe. Type og fordeling mellom fett og proteiner kan ha høyst forskjellig effekt. På samme måte som kalorier gir høyst forskjellig utslag hos forskjellige mennesker, kan også type og fordeling av proteiner og fett gi forskjellig utslag hos forskjellige mennesker. Det finnes ikke noe fasitsvar - og i hvert fall ingen grenser i gram som gjelder for alle. Det er derfor det er viktig å jobbe over tid med å finne ut hva som fungerer for seg. Det er ikke enkelt, og det er ikke gjort i en fei ved å følge en eller annen "kur". Men det er et sted å begynne. Og ekte kunnskap om egen kropp er i hvert fall langt å foretrekke fremfor å følge lavkalorifanatikernes myter (og for å være litt ydmyk - lavkarbofolkets myter).
Så en kalori er faktisk en kalori. Men det hjelper altså ingenting å vite det når vi snakker om fedme.
Spiser man tørrfisk får man i seg sabla mange kalorier... Men det er jo rein fisk! Og spiser man hele linfrø får man mange kalorier i seg... Og alle kaloria kommer jo hele, ubrukte ut igjen... :lol:
Det stemmer at joule er den nye måleenheten for energi. 1 Joule = 0,2388 cal. Men i dagligtale om kosthold, er det fortsatt mest vanlig å bruke kalorier. Har du sett mange lav-joule-dietter?
Forutsatt at du var født som Mini-Morris med ambisjoner om å bli en stor Volvo, så har du helt rett. Om jeg ikke regner helt feil ville vi kunne erstattet de 25 tonn mat jeg nevnte med 1 gram U-235, og holdt det gående i 20 år. Men dessverre har vi ikke en kjernereaktor i magen.
Så faktisk har du understreket poenget med diskusjonen veldig bra.
Både sammensetningen av drivstoff, hvordan motoren er skrudd sammen og turtallet har betydning for hvor langt en bil kjører på en liter. Hvis ernæringsekspertene skulle lage biler, ville de kun sett på turtallet og energimengden i bensin. Men bilindustrien har heldigvis skjønt at det går an å gjøre noe med hvordan motoren fungerer også. En liter bensin tar deg i dag mye lenger en den gjorde for bare 10 år siden.
Ettersom det tar litt lenger tid å endre på kroppens motor, må vi derfor bruke drivstoff som utnytter den motoren vi har fått utdelt på best mulig måte, og som den faktisk er utviklet for.
Jeg tror jeg vet hvordan en dieselbil føler seg om man forsøker å fylle bensin på den etter karbosjokket i jula... Så den bilsammenligningen her var faktisk veldig bra!
Endelig et godt og langt innlegg igjen fra deg, Chunky.
Vi har jo tidligere diskutert kalorier inn/ut og effekten av dette. Som fersk lavkarbo-frelst kan man gå i fellen og tro at kalorier inn ikke betyr noe for vektreduksjon. Jeg selv økte kaloriinntaket betydelig da jeg la om til lavkarbokosthold for tre og et halvt år siden, og kiloene raste av flere uker i strekk. Jeg var ganske mye overvektig, med en BMI på nesten 36. Etterhvert merket jeg jo at jeg måtte redusere kaloriinntaket også, for å bli kvitt de "siste kiloene". Når kroppen og væskebalansen har tllpasset seg en ny virkelighet, kan man ikke lengre se bort fra kaloriinntaket hvis man skal redusere vekten. Jeg tror rett og slett at veldig mange av kiloene jeg mistet den første tiden var vann.
Jeg har eksperimentert mye med eget kosthold og kaloriinntak/-forbruk. For tre måndeder siden hadde jeg en BMI på rett over 25. Jeg økte treningsmengden fra 2 til 6 økter pr uke á ca 2 timer. Samtidig økte jeg betydelig på karbohydratinntaket. Ikke gammeldags høykarbo, men dessert et par ganger i uken, 2-3 vanlige øl i løpet av en helg, samt et beskjedent brødmåltid daglig. En god porsjon clementiner spiste jeg også i løpet av julen. Jeg vil anslå at jeg fikk i meg 2200-2400 kcal og ca 150-200 g karbohydrater daglig, mot normalt ca 2000 kcal og 10 g karbohydrater. Jeg ville se hvordan kroppen reagerte på karboinntaket sammen med økt treningsmengde. Med denne treningsmengden burde det ikke vært grunnlag for noe særlig vektøkning.
Resultat: +10 kg på 3 måneder. Forsøk avsluttet, og jeg er tilbake på kalorirestriktiv (1500-1700 kcal) ketogent kosthold. Kiloene har begynt å renne av igjen.
Innlegget mtt mangler vel egentlig en klar konklusjon, men jeg har i hvert fall en kropp som er dritgod på å lagre fett når karboinntaket går opp.
Det var et utrolig ærlig og bra innlegg. Jeg vet at du har brukt mye tid på å forske på egen kropp og fysiologi. Jeg har egentlig bare en kommentar - og det er at fy flate for en prestasjon å gå gå fra BMI på 36 til 25! Om du har dratt på deg noen kilo igjen - so what? Du har kunnskapen som skal til for å komme tilbake. Det er nettopp hva alt dette handler om. Kunnskap og vilje. Ingenting å skamme seg over. Bare å se fremover. Sommeren er 4 måneder unna. Vi ses på beachen :)
I tillegg til å være en fabelaktig Omega 3-kilde, så inneholder linfrø både en del karbohydrater og mye fiber. Dette er kanskje stjerneeksempelet på Dr. Michael Eades Protein Power-diett (som jeg er stor tilhenger av, til tross for et fjollete navn). Eades bruker konseptet om ECC (Effective Carcbohydrate Content). Dette er det samme som Atkins på sine gamle dager kalte "Net Atkins Carb Count". Kort fortalt går det ut på at fiber påvirker kroppens evne til å absorbere karbohydrater. Jeg har ikke tenkt å gå i detalj. Det sparer vi til en annen tråd. La oss bare si at kombinasjonen fiber/karbohydrater åpner for en del muligheter som ikke ligger opp i dagen når det gjelder tradisjonelt LCHF. Har faktisk vurdert å be om å få en egen kostholdsfilosofigruppe på lavkarbo.no dedikert til PP-type dietter.
Men det er langt på siden av denne tråden. Kommer sterkere tilbake senere.
Mulig dette er litt på siden, men jeg leser med stor interesse og synes det er gøy å tilegne seg nye betraktninger rundt et litt vanskelig tema!
Jeg har aldri telt kalorier, men prøvd så godt jeg har kunnet å følge mine egne signaler. Men jeg har hatt store vanskeligheter med dette, og prøver å bryte en sirkel som fort kan bli ond. Nemlig det at jeg spiser alt for lite, og jeg begynner å tenke på at jeg skal få det under oppsyn.
Jeg har sjekket litt rundt på diverse vedlikeholdskalkiser på nettet, og i følge min alder, vekt, høyde og ca akivitetsnivå så bør jeg ligge på ca 2300 kalorier om dagen for å vedlikeholde vekta mi. De gangene jeg har lagt merke til kaloritallet når jeg regna ut øvrig næringsinnhold, så ligger det gjerne knapt på to tredjedeler av dette ... Og jeg skjønner jo det, for jeg har en tendens til å gå mye sulten.
Ja, spørsmålet jeg egentlig vil stille, som jeg ærlig talt ikke vet for mye om, annet det som blir sagt generelt er, hva skjer over tid dersom man stadig har et stort kaloriunderskudd? Jeg prøver å skjerpe meg, for jeg tror ikke jeg optimaliserer vektnedgangen når jeg spiser så lite. I tillegg går jeg på medisiner som gjør at jeg blir kvalm av å gå mye sulten, det går litt utover dagsform og psyke, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det :rolleyes:.
Kanskje jeg er ute etter noen håndfaste skrekkeksempler på hva som faktisk kan skje med et stadig stort kaloriunderskudd, om noen skjønner? Scare me straight :p. Jobber hardt for å bryte den onde sirkelen, men det er vanskeligere enn man skulle tro.
Tror jeg skal forsøke både å svare Kula og skremme deg litt samtidig, Photo.
Jeg hadde ikke sett den artikkelen. Det er veldig bra at de får opp øynene her på berget også.
Men at de norske forskerne ble sjokkert over resultatet, sier hvor lite de har satt seg inn i nøyaktig den samme forskningen som de selv utfører. Det har vært gjort drøssevis av lignende ekseperimenter med tilsvarende, og faktisk enda mer overbevisende resultater.
Den mest kjente rotteforskeren er kanskje Jean Mayer. Han eksperimenterte på Zucker-rotter over flere tiår. De har en genfeil som gjør at de legger på seg fett, nesten uansett hvor lite kalorier de får. Han fant ut at bare han sultet dem nok, klarte han å redusere vekten til under det som er vanlig for normale rotter, men de hadde fortsatt mer kroppsfett. Han rapporterte at "they still contain more fat than normal rats, but their muscles have melted away".
Et annet interessant eksperiment var Francis Benedicts forskning på en rase naturlig fete mus. Når disse ble sultet, mistet de 60 prosent av kroppsfettet før de døde av sult, men de hadde fortsatt fem ganger mer kroppsfett enn normale mus som fikk spise alt de orket.
M.R.C Greenwood forsket også på Zucker-rotter. Hun sammelignet både med vanlige rotter og Zucker-rotter som fikk spise det de ville. Resultatet var at de endte opp med 50% mindre muskelmasse enn genetisk tynne rotter, og 30% mindre enn tilsvarende Zucker-rotter uten kalorirestriksjon. Disse ofret med andre ord også gladelig muskler og indre organer for å danne og beskytte fettlagrene.
Når det er sagt, finnes det også mange eksperimenter på rotter (og faktisk også på mennesker) som viser at man lever lenger og holder seg friskere på en semi-sultdiett. Noen rotter lever nesten dobbelt så lenge når kaloriinntaket halvveres. Ettersom Photo ønsket å bli skremt, kan vi jo ta det en annen gang. Men kalorirestriksjon er ikke nødvendigvis negativt, og i hvert fall ikke ensbetydende med høykarbo/lavfett.
Resultatene spriker altså i alle retninger med forskjellige komposisjoner av næring (høyfett, lavfett, høy- og lavkarbo, og varierende andel av protein). Det eneste jeg ikke har funnet (og nå tror jeg at jeg snart har kommet til nest siste side på Internett eller noe sånt..) er noen som helst gevinst ved høykarbo. Ikke noe jeg har lest forklarer hvorfor det norske folk på død og liv skal spise 60% karbohydrater. I alle rotteforsøk kommer høykarbodietter dårligst ut, uansett hva.
Alt dette viser igjen bare hva vi har pratet om over. At vi reagerer forskjellig på forskjellig sammensetning av mat, og at det i hvert fall ikke er viljestyrken som avgjør hvem som blir overvektige og hvem som forblir tynne hele livet gjennom. Men det som er viktig å merke seg, er hvor essensielt det er å få i seg nok proteiner. Det er mange lavkarboretninger som kun dreier seg om fett. Det er vel og bra for de som forbrenner fett naturlig, men som disse studiene (og menneskestudier) viser, så vil enkelte heller kannibalisere muskelmassen enn å forbrenne fett. Den beste måten å kompensere for det, er å tilføre kroppen nok proteiner. For det er vel bedre å gå kontrollert ned i vekt enn å ende opp som en avmagret endomorf?
Bare litt nysgjerrig, Photo. Hvis du ligger på rundt 1500 kalorier om dagen, får du i deg nok proteiner da? Ut fra det du har fortalt tidligere bør du vel ligge på +/- 4-500 kalorier fra proteiner. Hvis vi ser bort fra karbohydrater, står det igjen 1000 kalorier til fett, dvs ca 100 gram. Altså 200 gram næring per dag. Og jo større fettandel, dess mindre mengde kjøtt og fisk. Da skjønner jeg at du går sulten, for å si det sånn. Eller regner jeg helt feil nå?
Jeg har nok vært generelt mer strukturert tidligere. Det jeg tenker på nå er å begynne å få litt koll på hva jeg spiser igjen, altså næringssammensettingen. Jeg har hatt god effekt av metformin, og vil at det skal fortsette, sånn at jeg en gang for alle kan bli ferdig med vektnedgang
Jeg spiser jo ikke noe som betegnes som ulovlig. Ja, og så er det dessverre en faktor det med at økonomien min sånn egentlig i praksis ikke tillater meg å spise (nei, jeg tuller ikke :p. Jeg strikker sokker på oppdrag for å få råd til mat :rolleyes:. Men det er en annen historie).
Dagene mine ser ganske fattigslige ut om dagen, det blir rett og slett stort sett bare egg og majones. Innimellom bacon, litt grønnsaker, om jeg har, steker opp kjøtt med litt grønnsaker og kokosmelk, etc. Jeg spiser for å slippe å føle meg sulten, og har mista mye av matgleden, og håper jeg kan få snudd dette før det sklir helt ut. Jeg klarer å tvinge meg selv til å spise meg passe mett, stort sett.
Beklager om jeg kuppet tråden. Det var bare det at jeg tenker jeg bør holde et øye med kaloriene også. Og jeg ligger ikke alltid på så mye som 1500, heller under, og ned mot tusen til og med.
Får skikkelig dårlig samvittighet her nå. Det var ikke meningen å grave i hva du spiser eller hvorfor.
Grunnen til at jeg spurte er at lavkarbo med kalorirestriskjon og høy fettandel nødvendigvis må gå ut over proteinandelen.
Jeg vet at du kan mer om dette enn meg, så jeg skal ikke forsøke å gi deg noen råd. Men generelt er det i hvert fall ikke noe problem å leve med et kaloriunderskudd over tid, så lenge du ikke roter det til for deg selv med for lite av alt.
Du, det går bra. Ikke unaturlig å spørre om det!
Jeg synes jo ikke det er en bra ting å spise for lite. Det jeg prøver å forstå er hva det kan gjøre over tid, både for metabolismen og annet.
Go kupp sier jeg bare, for jeg er også veldig interessert i dette! :ja:
Har jeg forstått det riktig hvis jeg da konkluderer med at når man spiser for lite over tid vil kroppen tære på egne muskler og tviholde på fettreservene nesten uansett? Dette stemmer i såfall veldig godt med hva jeg selv har erfart på pulverkurer o.l...
Men hvor lite er for lite? Finnes det en ca formel på det?
Jeg jobber kveld i dag, og spiste en pakke bacon og to egg til frokost. Jeg begynner å bli litt sulten nå... 150g bacon og to egg blir jo rundt 650 kalorier... I dag har jeg vært veldig lite aktiv da... Sov til 14:30 (holdt på å forsove meg), var på jobb kl 15:00 og spiste frokost kl 17:00. Og jobber i en helpdesk, så det er ikke så veldig aktiv jobb. Har aldri hatt på meg skritt-teller (står på handlelista mi), men kan ikke tro at jeg går så mye... 500-1000 skritt her inne, kanskje? Har ikke fått somlet meg på butikken (jobbet i helga) og er tom for grønnsaker, så det blir nok en pakke bacon og to egg til veldig snart. Da er vi oppe i 1300 kalorier, og uten sult... Hjernen sier at det er for lite, men jeg lærte rett før jeg tok julepause at man bare skal spise når man er sulten...
Joda. Ser den. Men litt av poenget mitt er at jeg kan gå sulten lenge, og bare ignorere det. Jeg går litt på tross av det prinsippet jeg så hardt forfekter. F.eks i dag har jeg gått i nesten en time. Likevel har jeg kun spist en neve nøtter, to kokte egg og en bit peppermakrell med majo og to ts tahini ... :o
Du spiste ikke mye, nei... Når man faktisk går sulten, så sier det seg jo selv at kroppen vil ha mer energi. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg IKKE er mer sulten... Jeg regnet ut ca kaloriforbruk og det ligger på 3600 til dagen. :eek: Kroppen bruker en del energi på alle de ekstra kiloene, ja...
Jeg ser at mange av de tingene vi diskuterer går igjen i andre tråder om dagen, men jeg synes det er greit å samle en generell diskusjon her.
I tråd med det første innlegget mitt, så er det faktisk slik at du over en periode må forbruke mer kalorier enn du inntar for å legge på deg, og mindre for å bli tynnere. Men denne informasjonen har ingen praktisk betydning slik den vanligvis blir brukt - det vil si å redusere på antall kalorier i maten eller begynne å trene mer. Men trening er veldig sunt, bare så det er sagt.
For hvis du begynner å spise mindre, og kroppen svarer med å forbruke mindre, så er du vel like langt? Eller den andre siden - hvis du trener mer, og kroppen svarer med å redusere forbrenningen eller bli mer sulten, går du også i null. Det er ikke her nøkkelen til vektregulering ligger.
Dyr som går i dvale, bruker sommeren på å legge på seg kroppsfett i forberedelse til vinteren, men forsøk på f.eks. ekorn viser at de legger på seg akkurat like mye om de blir sperret inne og får begrenset matmengden til samme nivå som før sommeren. Det er altså ikke hvor mye de spiser, men kroppens egen regulering av forbrenningen som gjør at de får et kalorioverskudd.
Et annet eksempel er hunnrotter som får fjernet eggstokkene, og dermed kuttet produksjonen av østrogen. De begynner å spise voldsomt og blir raskt fete. Når østrogen senere tilføres kunstig, slutter de å overspise, og vekten går tilbake til det normale. Den logiske konklusjonen er at de blir fete fordi de spiser for mye. Men så kommer det overraskende: de blir akurat like fete, selv om de ikke får mer mat enn før. Det som skjer når østrogenet kuttes, er at kaloriene lagres i fettcellene fremfor å bli tilgjengelig for rotten. Derfor spiser de mer og mer i jakt på tilgjengelig energi. De blir altså ikke fete fordi de spiser for mye, men de spiser mye fordi de sulter på cellenivå, selv om det ikke ser slik ut på utsiden.
Det finnes utallige slike undersøkelser, også på mennesker. Det er vist at noen går mer ned med 2000 kalorier enn andre gjør på 800 kalorier per dag. Det er ikke hvor mange kalorier vi spiser som bestemmer om vi blir tynne eller tykke. Det er helt andre mekanismer.
Så hvordan kan vi klare å skape et kaloriunderskudd eller overskudd hvis kroppen bare tilpasser seg inntaket?
For å ta noen viktige myter først, og forklaringen etterpå:
Du blir ikke spesielt mett av fett. Du blir heller ikke spesielt mett av protein. Men du blir sulten av karbohydrater
Fettet flyter ikke inn i fettcellene etter et måltid for så å blir frigjort når det er tomt for energi i kroppen
Vi har ikke en "programmert vekt" som kroppen jobber mot
Kroppen skiller ikke på de forskjellige typene energi (proteiner, fett, glucose) til forbrenning (men det er ikke ubetydelig hva vi spiser)
Kroppen går ikke i dvale bare av å spise få kalorier
Kroppen skiller ikke på energi som finnes i fordøyelsessystemet eller blodomløpet, eller energi fra fettcellene
Insulin er den drivende kraften bak både sult, metthetsfølelse og energibalanse. Hold insulinnivået lavt og spis når du er sulten, så oppnår du maksimal fettforbrenning og hindrer kannabalisering av proteiner (musklene) i kroppen.
Som nevnt ser ikke kroppen forskjell på næringsstoffene når de har blitt til energi, men prosessen rundt og frem til tilgjengelig energi er svært forskjellig. Så lenge insulinnivået er lavt, flyter det konstant fettsyrer ut fra fettcellene og inn i blodomløpet. Det som ikke umiddelbart blir brukt som energi, blir ført tilbake til fettcellene igjen. og slik sirkulerer tilgjengelig energi konstant ut og inn av fettcellene og blodomløpet. Kroppen bryr seg ikke om energien kommer utenfra gjennom kosten eller innenfra. Målet til kroppen er å dekke behovet for energi til enhver tid, også i perioder med total mangel på mat. Og det klarer den, blant annet ved å tære på muskelmasse og redusere forbrenningen. Kroppen går i dvale når den mangler energi til cellene, ikke fordi du spiser lite kalorier.
Mange har kritisert lavkarbodietter, og sier at det bare fungerer fordi du reduserer sulten. Det er helt riktig. Men ikke slik de tror. Sulten reduseres fordi kroppen klarer å frigi nok energi fra egne fettceller til å dekke opp for energibehovet, uten å ha behov for tilførsel av mat. Men kroppen klarer ikke å frigi nok energi fra fettcellene alene fra dag til dag. Derfor blir vi sultne. Det er signalet om at vi har nådd maksimal forbrenning uten å ha nok energi å tilby internt. Når insulinnivået øker, klarer ikke fettcellene å frigi energi, og vi må tilføre stadig mer av energien gjennom kosten. En del av denne energien lagres i fettcellene, men det blir ikke frigjort før insulinnivået er lavt igjen. På den måten øker vi i vekt. Det går altså helt fint å innta f.eks. 1500 kalorier gjennom kosten, men forbruke 2000. Da går du ned i vekt. Det er også fullt mulig å innta 2000 kalorier, men forbrenne 3000. osv, helt uten å trene (tallene er tatt ut av løse luften). Poenget er at så lenge du holder insulinnivået og blodsukkeret på et minimum, går du ned i vekt. Insulinresistens i fettceller og muskler gjør det vanskeligere å få et kaloriunderskudd. Insulin er det eneste hormonet som får cellene til å lagre fett. Alle andre hormoner øker fettfrigjøringen.
Defekter i hvilket som helst av de andre hormonene, spesielt vekst/kjønnshormoner, vil derfor også gjøre det vanskeligere å få til et kaloriunderskudd. Det forklarer hvorfor det er fryktelig enkelt for noen, men nesten umulig for andre å gå ned i vekt. Det har virkelig ikke noe med vilje å gjøre.
Så rådet om å spise når du er sulten, og spise til du er passe mett, er et veldig godt råd. Jo mer du spiser, jo lenger vil det ta før du blir sulten igjen, såfremt du ikke øker insulinproduksjonen. Spiser du mindre, blir du raskere sulten. Det er egentlig veldig enkelt. Og underveis mister du fett i akkurat det tempoet som er mulig for deg. Det er ikke usunt å spise lite. Det er ikke usunt å spise mye. Men det er usunt å gå sulten.
Så det er fullt mulig å leve på både høye og lave kalorimengder. Det avgjørende er hvor mye kroppen klarer å frigi selv. Og det henger igjen sammen med hvor mye insulin som skilles ut. Dette er individuelt, og derfor er det ikke mulig å gi noe tall i kalorier på hvor mye man skal spise. Og derfor har kalorikalkulatorer på nett overhodet ingenting for seg.
I praksis kan man også leve på 100% fett, men protein er nyttig til muskeloppbygging. Økte muskler gir på sikt økt forbrenning, og er en preventiv beskyttelse mot de tilfellene hvor du både spiser for lite og har for liten utsikkelse av fettsyrer til å dekke kroppens behov. Det har ikke noe med selve energien i protein å gjøre.
Tusen takk for et godt innlegg, Chunky!
Jeg leste også noe av Pål i dag som var inne på mye av det samme.
Det er jo et skikkelig puslespill for enkelte av oss, uten tvil. Som det du sier med hormoner, at jeg i mitt tilfelle har mer testosteron/androgen (beklager om jeg roter med begrepene, men jeg går litt i surr) enn jeg skal ha, noe som også er tydelig med tanke på HVOR jeg lagrer fett. jeg lagrer fett som en mann, midje og rygg, men ikke på bein og armer. Typisk insulinresistent/pcos-kropp, altså. Så for meg så må det jo være hormonene som spiller hovedfiolinen i hele den resistensen kroppen har mot å miste vekt til tross for min rigiditet. Jeg har også stadig høye insulinverdier og forhøyet langtidsblodsukker (til tross for finfint fastende). På toppen av det hele kommer hypothyerose. Det er med andre ord hormonkrig i kroppen min, og så lenge jeg ikke får ned insulinnivået, så får jeg ikke frigitt nok fett (særlig rundt midje, og jeg antar -indre organer), som videre fører til at testosteronnivåene mine ikke vil gå ned, videre vil hypothyerosen fortsatt holde forbrenningen på et lavt nivå, og følgelig frigir ikke kroppen min nok lagret fett, hvilket holder insulinnivåene oppe -og sirkelen er sluttet. Dette er min teori, og hva Dr Willumsen kaller metabolsk syndrom, som rett og slett er en fysisk 'ond sirkel'.
Og så står jeg i fare for å skape en ond sirkel selv, ved at når jeg tar metformin som skal øke insulinresistensen, blir kvalm i starten, som førte til at jeg spiste alt mindre, som igjen vil holde stoffskiftet mitt lavt.
Dette er betraktninger tatt rett ut av hodet, og jeg ser vel nå at dette muligens er i ferd med å brytes, da jeg etterhvert, etter oppstart med metformin har fått mindre synlighet av hormonproblemer. Kroppen min tar tydelig en mer kvinnelig form, andre små symtpomer slipper taket, men det jeg ville fram til i min litt trådkuppingsinnlegg var at jeg er litt redd for at jeg kan ødelegge denne fine progresjonen ved å med eller mindre bevisst stadig sulte meg mer og mer.
Så, jeg lader opp til et mer nøyaktig øyesyn på hva jeg faktisk får i meg framover, og håper at et kan motivere meg til å kutte ut den sultinga.
Ja, og for å komme tilbake til det med kalorier, jeg føler vel jeg trenger et minstemål på kalorier. Typ ikke lavere enn 1400 eller noe sånt. På fettfestivalen lå det ganske høyt, helt opp til 3000. Men jeg klarte ikke det over tid, å skulle tyte så sinnsykt mye fett i meg hele tiden, selv om jeg til daglig er liberal til fett.
Men, jeg vil også tilføye at, til tross for at jeg synes det er kjempepositivt med denne innsikten du legger for dagen, jeg synes det er viktig å før man eventuelt kommer inn på et med at kalorier har noe å si, på en måte, så er det mange som kommer inn her og er på den ene siden veldig lettet over å slippe telle kalorier, og da har jeg alltid vært hard på det å oppfordre folk på å bli ordentlig godt kjent med sult- og metthetssignalene sine, og de mer diffuse som kan blandes med sult, nemlig fysenhet og sug etter noe, ikke minst kan tørste oppleves sultaktig. Dette tror jeg er kjempeviktig. Og mange som klarer å lære seg dette, og følge det vil jo også, om de vil, se at kaloriinntaket sjelden er noe voldsomt når de lytter til kroppen sin og lærer signalene bedre å kjenne. Om man har vært på diverse sulte/pulver-dietter, eventuelt har hatt noen form for spiseforstyrrelse, er det en kjempefordel å ta seg selv litt i skole for å skjønne signalene kroppen gir, og hvorfor.
Jeg er helt enig med deg. Det er absolutt en fordel å ha et minstemål på kalorier. Det er bedre å spise litt for mye enn litt for lite. Og jeg vet både av egen erfaring og andre rundt meg som har startet med lavkarbo, at det kan ta uker og ofte måneder før man lærer seg å tolke signalene riktig, kanskje også før signalene faktisk blir helt riktige.
Det som også kan forstyrre sultreguleringen, er at bukspyttkjertelen skiller ut insulin i bølger. En av pionerene på dette er Gerald Grodsky. Han viste at den første bølgen kommer allerede sekunder etter at du har begynt å spise (kanskje allerede ved tanken på maten som skal komme - a la Pavlov), og lenge før glukosen dukker opp i blodbanen. Den forbereder kroppen på hva som skal komme. Denne første bølgen varer i ca 20 minutter før den ebber ut. Deretter skilles insulin ut i mer kontrollerte former. Den andre bølgen varer i flere timer. Det tar insulin ca 10 minutter før det har noen merkbar effekt på glukosenivået i blodet, så den første bølgen har som hensikt å kunne utnytte glukosen med en gang den dukker opp. Men denne første bølgen stopper fettfrigjøringen og tømmer blodbanen for glukose i påvente av mer. Dette gjør at man blir ekstra sulten rett etter at man har begynt å spise, samtidig som den normale sultreguleringen blir satt ut av spill.
Denne første bølgen av insulin blir sjelden oppdaget på tester, fordi de måles over lengre tidsperioder, typisk en halvtime, time og to timer etter at man spiser, og dermed misser legene ofte hva som skjer i de første minuttene hvor blodbanen blir tømt for næringsstoffer, fettcellene "lukkes" og sulten stiger.
Kanskje litt på siden, men jeg synes det er interessant.
Et lite tillegg: avhengigheten av karbohydrater er veldig bra dokumentert. Forskere har klart å fremprovosere abstinenser i mus som var like kraftige som opiatabstinenser.
Nå ble jeg litt usikker, men de gangene jeg har testet c-peptid har det blitt gjort fastende om morgenen.
Og med tanke på at jeg ved det tidspunktet hadde levet strikt lavkarbo over lengre tid, så vil uansett et så høyt insulinnivå (eller, insulinet er jo ikke dirkte det som måles, men c-peptid skal som en regel ligge proposjonalt med insulinet, og er letter å måle, som jeg har forstått -litt på siden), i tillegg til et såpass høyt langtidsblodsukker (som også måles fastende via glukosebelastning) tilsier jo at det er noe som holdes i hevd uten at kostholdet i seg selv får gjort særlig mye med det, foruten å ikke forverre det hele. Med så høye insulinverdier vil jo heller ikke blodsukkeret kunne bli ryddet vekk fra blodet i ønskelig grad, om jeg har fortsått det rett.
Jeg tror nok jeg hadde vært en god og feit diabetiker med uførestønad i dag om jeg ikke hadde snudd den gangen, derom er jeg i liten tvil. Så jeg har vel ikke gjort annet enn å holde kroppen i sjakk de siste årene, men etter streng beskjed fra diabetessykepleier på Lovisenberg, så er jeg fortsatt i faresonen ettersom jeg ikke har fått redusert fettprosenten min ytterligere, så min lille ''desperasjon'' går utover det helt ytterlige med en fortsatt vektreduksjon.
Jeg ble veldig inspirert her i alle fall, ikke minst etter å tråle flere tråder, for å få litt mer innsikt i hva som kan skje over tid et alt for lavt næringsinntak. Har man lavt stoffskifte fra før, så tror jeg man gjør seg selv en bjørnetjeneste å stadig ligge på et stort kaloriunderskudd. Ikke har jeg så altfor mye muskelmasse å tape heller :o
Haha, du sier noe :p. Jeg er grim med lavt blodsukker :p. Men i følge målinger så ligger jeg litt under gjennomsnittet muskelmassemessig. Men det gjør jo ingenting når jeg er så stor i kjeften :lol:
Ja, da kan jeg sånn kjapt presentere en veldig personlig observasjon her om at sulting ikke hjelper stort, i alle fall ikke på kort sikt :p.
Jeg har prestert å gå opp en halv kg, og ligger en kg over noteringa før jul, og nå sjekka jeg litt sånn harelabb på maten jeg har spist i uka som gikk, og jeg lå på pluss minus 800 kalorier om dagen :eek:. Om jeg fortsetter så spiser sikkert kroppen opp seg selv, men det er vel ikke den måten jeg ønsker å gå ned i vekt på akkurat :p. Så nå har jeg satt en nedre grense på 1400 kalorier om dagen, og en nødgrense på to hundre mindre enn det igjen. Varsellampene blinker her, kroppen må jo tro det er skikkelig dårlige tider!
Så da fikk du advarselen du var ute etter? Det er jo bra!
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
