Jeg lider av panikkanfall ,og hyperventilering, nummenhet i armer og bein..
Det er så grusomt, helt ubeskrivelig hvis man ikke har hatt det selv.
Er det noen her inne som har/har hatt dette i forbindelse med angstanfall?
Eventuellt tips og råd til hvordan man takler disse forferdelige anfallene?
Når man får disse anfallene hjelper det ikke å tenke på noe hyggelig, eller puste med magen.. Man får jo som sagt helt panikk og tror man skal stryke med..
Hard trening hjelper jo endel, men man har jo ikke like mye energi på ketolyse/lavkarbo heller...
Håper noen her er i samme båt..som kan utveksle erfaring..
Panikkanfall er jææævlig ja. Jeg slet selv med det i mange år. Men NÅ er det lenge siden jeg hadde anfall sist. Husker faktisk ikke sist jeg hadde det.
Hos meg var det det å MØTE angsten som "kurerte" meg. Samt det at jeg begynte på lavkarbo. Jeg KAN av og til merke at angsten murrer laaangt unna hvis jeg spiser mye karbo. Så det med lavkarbo er kanskje mest psykisk betinga og ikke medisinsk, vet ikke, men så lenge det funker for meg er det ok.
Med å MØTE angsten mener jeg å bare la angsten komme; kjenn at den brer over deg. Du DØR ikke av den og den er ikke farlig, bare utrolig jævlig. Si til angsten at du ikke bryr deg om den, si at den ikke er farlig og at DU er sterkere enn den. Sikkert lettere sagt enn gjort :o.
Følelsen av å mulig miste kontrollen over seg selv er ganske vanlig ved anfall, og det er da DU prøver ta kontrollen ved bla å puste "rundt ei fyrstikkeske"; pust sakte inn i 4 sek, hold pusten i 2 sek, pust ut igjen i 4 sek, hold pusten igjen i 2 sek. Gjenta dette maange ganger. Konsentrer deg om det.
MØT angsten, ikke unngå den, da kommer du fortere over den.
Jeg har hatt mye av det der, og mine har vært veldig voldsomme, sånn nær-døden-opplevelser. De kommer gjerne på et tidspunkt hvor ting ikke nødvendigvis skjer, så jeg tar det som en etterreaksjon. Jeg har flere måter å ''punktere'' et panikkangstanfall på, som Kanutten sier -pusteøvelser er viktig. Om du har kjæreste/ektefelle/samboer, så få dem gjerne til å puste sammen med deg, da er det lettere å roe seg ned.
Samtidig, om jeg kjenner at et anfall er så vidt i emning så avbryter jeg det jeg driver med, er jeg ute, så går jeg hjem, og rett og slett setter meg ned og kjenner etter hva det er som framkaller det, skanner hele systemet etter hva det er som kan trigge angsten, og prøver å finne løsninger i steder for å la panikken ta overhånd. Gjerne snakke ut om det med venner for å få deres perspektiv, og bare generelt få lufta litt, i tillegg går jeg i terapi, og det gjør veldig mye for meg å bare ha tre kvarter i uka som kun handler om meg.
I ytterste fall har jeg alltid sobril i veska. Jeg bruker det veldig veldig sjeldent, men bare tryggheten om at de er der hjelper litt.
Jeg fikk mitt første panikkangsanfall helt uten forvarsel på et fly... Fikk akutte pustevansker og regnet med at oksygenmaskene kom til å ramle ned ganske snart. Maskene DATT ikke ned og sambo pusta like lett som før han; bare jeg som følte at jeg ville kvæles. DA trodde jeg at jeg skulle dø.. Men da visste jeg heller ikke hva det var; at det var et panikkanfall. Jeg elsker jo reise med fly! Så hva som trigga det vet jeg ikke..
Nei, det er vanskelig å vite. Særlig om man har hatt en lengre vanskelig periode med mye stress og forandringer f.eks, og så kommer det en rolig periode, og da kan det for meg virke som at kroppen slipper alt forsvar den nødvendigvis bygde opp mens det stormet som verst, og slipper panikken ut for fullt. Rare greier. Men har lært meg å se mønsteret i det, og panikkanfallene jeg har hatt de siste årene er helt annerledes enn de jeg hadde som tenåring, så kroppen virker til å finne nye måter å utagere på, men jeg har lært meg tegnene, og nå klarer jeg som regel å avverge dem.
Nå er det også sånn at jeg får så fysisk vondt at jeg må ta Paracet 500 mg i brustablettform om anfallene kommer, men jeg har så langt mer eller mindre klart å knipe dem i fødselen det siste halvannet året! Bank i bordet :D
Mange gode råd her, og jeg takker for det:) Veldig bra å høre andres erfaring.
Det jeg synes er så grusomt med mine anfall er at de kommer nesten uten forvarsel. Bare en liten filleting kan utløse det verste anfallet. Og anfallet varer ikke lenger en 10-20 sekunder, men det er så utrolig intenst. Kan sammenlignes med hvis noen legger en pute over ansiktet ditt og du kjemper for luft..Hyggelige greier...
Synes forøvrig legestanden er utrolig sløve til å hjelpe.
Ikke skal man drikke alkohol for å dempe angsten(da blir man alkis..)
Ikke skal man få beroligende( da bli man avhengig..)
Ikke får man psykologhjelp eller kognitivterapi (Det er nesten ingen som får søknaden bevilget..)
Hva? Jeg fikk skrevet ut sobril nesten litt for fort :p. Men bruker det nesten aldri, forsåvidt. Jeg får heldigvis ikke så mye velværefølelse av det, blir mest bare tung og rolig og litt trøtt, så jeg tror heller ikke faren er så stor for meg å bli avhengig, forsåvidt.
Men det er jo opp til deg om du vil gå til psykolog. Du må bare be legen om henvisning, og så finnes det lister på nettet over de psykologene som har avtale med trygdekontoret, da betaler du bare egenandel, og så koster det ingenting etter frikort. Om du har råd kan du ta kontakt med private også, da kommer du som regel fortere inn. Det er ikke legen som bestemmer det, men h*n må skrive en henvisning, da.
Ja, jeg vil helst ha samtaleterapi- psykolog eller tankefeltsterapi. Men legen mente det var så vanskelig å få innvilget søknad. Så det var det...
Har fått en pakke sobril, men det måtte jeg mase meg til. Men har jo ikke lyst å ta det for ofte..
Har vurdert alternativ terapi også.. Er egentlig ganske tillhenger av det:)
Men synes det som sagt det er lite hjelp å få hos legen. Man får liksom bare beskjed om å lese noen bøker om emnet og prøve å slappe av..
Lett for han å si..:mad:
Herregud, bytt fastlege - for en dust! Man vet jo ikke om det er vanskelig å få innvilget søknad før man har prøvd, da! :rolleyes: Skal du søke privat, få til en grundig søknad - er tipset jeg har fått iallfall :) Skriv også litt om forventninger til terapi og hva du ønsker hjelp med å oppnå :ja:
Sobril er det veldig vanlig å bli avhengig av, nettop pga den beroligende, trøttende følelsen. Min bestemor på snart 80 kan f.eks ikke reise noen plass uten, og blir stresset og går våken hele natta om hun er tom. (Bare fordi hun veit hun er tom antagelig...)
Nå ble jeg litt roligere faktisk. Er veldig fint å få det ut. Og høre på andres erfaringer:)
Man føler seg jo litt alene og annerledes når man har det sånn man har det.
Tror jeg får høre med legen en gang til da. Stå litt på krava!
Det er vel det eneste som funker.
Og bra du sa det med sobril, man hører jo så mange advarsler.
Ble faktisk litt inspirert her, til å gutse litt;)
Du, det eneste du behøver å gjøre er å få legen din til å skrive en henvisning, så skriver du selv et kortfattet brev der du kort forteller om deg selv, hva du trenger hjelp til, og hva du forventer av terapien, og så kan du også skrive at du har henvisning (du behøver ikke å sende den, men levere den når du har funnet en behandler). Så sender du til så mange psykologer du kan (jeg sendte til ti stykker). Husk å være ærlig og rett frem, og bruk så få ord som mulig, prøv å begrense deg til mindre enn en a4-side, så er det større sjanse for at det blir lest ordentlig.
Om du har en ekstra medgjørlig lege så kan han finne ut for deg hvilke som har kapasitet i nærområdet ditt, men det tror jeg ikke alle leger gjør, men min gjør det, for han er meget medgjørlig! :)
Et annet insidetips jeg fikk var å sende søknader rett før ferier (med mindre det superhaster) for det skjer veldig ofte at folk ikke kommer tilbake til når det er opprom i behandlingen. Jeg sendte rett før sommerferien, ti brev som sagt, og fikk positivt svar fra i hvert fall fire stykker. Det er sjeldent mange!
Det er i alle fall de tipsene jeg kan komme med! Jeg har ingen erfaringer med alternativ behanling i forhold til det psykiske, egentlig, men jeg har heller ikke råd til det, behandleren min er statsstøtta, og nå har jeg frikort :)
Ja, men den følelsen er jeg ikke så hypp på, det er bare når jeg får veldig sterk angst at den er et bedre alternativ. Men som sagt, sånn er det for meg at bare det å ha den, så føler jeg meg mer trygg. Jeg har hatt to brett a tjue tabletter i nesten to år, og har knapt kommet halvveis i det første. Truxal derimot, som jeg tok en stund da det stormet som verst i vinter ble jeg fullstendig apatisk av, så likegyldig at jeg mistet fullstendig følelsen for noe som helst. Veldig ekkelt.
Greia med Sobril er at om du først har blitt avhengig, så kan det å kvitte seg med den føre til VELDIG sterke smerter.. Jeg har selv sett noen over flere uker trappe ned på Sobril for til slutt å være helt fri - det var IKKE en fin opplevelse, og jeg satt jo helt utenfor å så på..
Har selv hatt en resept på Sobril en gang, og plutselig oppdaget jeg at "oi, nå har jeg tatt to stykker hver dag i fire dager", fordi jeg likte følelsen det ga meg.. Jeg kuttet tvert ut da, men man kan bli avhengig veldig fort, type om man tar det hver dag i en uke, så det skjer innmari fort. Men hvis man har et utrolig bevisst forhold til det, så er Sobril en god medisin. Og som du sier også Photo, det er jo ens tor trygghet bare å ha den tilgjengelig :ja:
Er helt enig med dere ang Sobril. Men som sagt så tror jeg at man kan fikse mye selv på egen hånd. Det er sånn med angst, i hvertfall for meg, at det er noe annet som egentlig ligger bak.
En annen motsridende konflikt i kroppen. Det kan være jobb, forhold,livssituasjon osv..
Derfor er det viktig å få pratet med noen og nøstet litt i trådene..tror jeg.
Jeg får bare gå en runde til med legen. Så han skjønner alvoret i saken.
Hvis ikke så får jeg prøve det private markedet.
Jeg har helt slutta å dope bort angsten(mat lr piller) Det er det eneste som funker for meg. Å tørre å kjenne på og være i angsten som fler skriver her inne...er det viktigste du kan gjøre. Det koster hardt arbeide og mange tårer, men det er så verdt det!
Også Steph. har også hjulpet meg mye...for jeg vet at han alltid, uansett tid og sted..om jeg sier at jeg vill hjem...så forstår han og stiller ingen spørsmål ved det.
Det har vært gull for meg!
Og joda...har et bitte-lite pilleglass i veska jeg og...men rører dem aldri mer. De har nok gått ut på dato nå tenker jeg:)
Jeg har slitt med angst i 8-10 år nå... Mye er sagt over men vil gjerne komme med et lite tips som hjelper meg... Når angsten kommer og det føles som om du skal kveles: ta en Fisherman's Friend eller noe annet sterkt. Det er nok bare psykisk, men det kjennes da som om halsen åpner seg litt og fornemmelsen av ikke å få luft avtar.Ikke sikkert dette hjelper alle, men for meg hjelper det...
Jeg har ikke erfaring med panikkangst selv (eller kanskje var det nettopp det jeg opplevde noen ganger med lange mellomrom for noen år tilbake, noen merkelige "anfall" som jeg aldri har utredet nærmere). Kjenner imidlertid ei som hadde god effekt av kognitiv terapi, der mye av terapien gikk nettopp på å utsette seg for det som skapte angst, våge å stå i situasjonen, konfrontere angsten, selv om det var fryktelig ubehagelig.
Men - grunnen til at jeg svarer i tråden, er mine "two cents" om hva som kanskje kan være en årsak til at man kan få en bedring på lavkarbo: Jeg tenker at man har mer stabilt humør/psyke og tålegrense når man ikke lenger har stadig påvirkning av svingende blodsukker. Kan det da være slik at man rett og slett sjeldnere trigger angsten, fordi man er mer stabil?
Eksponering er god terapi. Det finnes kurs i dette rundt omkring. Både angst -og depresjonsmestringskurs. Trening er også gunstig så da er det sikkert nærliggende å tro at maten man spiser også har effekt....
Godt poeng, men eksponering under veiledning :ja: Jeg eksponerte meg selv for noen år siden for det å kjøre buss - noe som gjorde alt mye verre, jeg tvang og tvang meg selv til å kjøre buss, og stressnivået bare økte. Så lurt å ha noen med seg på laget :ja:
Deilig å vite at det er flere som sliter med denne panikkangsten! Jeg begynte å få dem da jeg bodde i London, og måtte ta t-banen hver dag til jobb. Til slutt måtte jeg bare ta bussen, selv om det tar 3 ganger så lang tid! Men så fikk jeg rett og slett lest endel om emnet, og det hjalp meg mye å vite at JEG IKKE DØR selv om man er sikker på at man gjør det! Nå klarer jeg på en måte å komme meg gjennom dem, selv om det er tøffe tak! Men kunnskap er makt, og for meg hjalp det mye å lese om emnet. Nå blir jeg mest FORBANNET når den helsikkes angsten kommer, er lei av at den skal ødelegge for meg! Så selv om angsten fortsatt er der,håndterer jeg den bedre, (dette er bare mitt tips, slett ikke sikkert at det holder for alle, men men) Lykke til:)
Ja, er veldig enig at å lese om emnet gir en viss ro. Men når man står midt oppi anfallet er all lærdom glemt igjen..:(
Hvis man hadde greid å slappe av litt mer i kroppen og ikke vært så anspent..
Til syvende å sist er det alltid tankene som utløser panikken.. Man tenker:" Nå må jeg ikke få panikk, nå må jeg ikke få panikk.."
Da får man seff panikk.
Hvis man hadde greid å tenke: " Kom igjen da, angsten-Jeg er ikke redd deg" " Gi meg et anfall "..
Da er jeg sikker på at man ikke hadde fått det.
Hvis man hadde klart å bare vært litt mer likegyldig.
Tror mye av nøkkelen ligger her...Det er bare så vanskelig noen ganger..:o
Kanskje ikke likegyldig, men mere aksepterende for følelsene sine? At okei, jeg har angst, det er greit, jeg lar det være her i kroppen min, snart går det over? :)
Jeg husker godt når jeg fikk diagnosen panikkangst for mange år siden, jeg var så lettet der jeg satt med en brosjyre i hånden som handlet om det jeg "var utsatt" for. Tenk at jeg ikke var alene om det:)
Senere skulle jeg ha ønsket meg mer konkret info, f.eks som at panikkangst som regel oppstår som en følge av sterke undertrykte følelser som ikke kommer til syne før man slapper av (det er derfor mange får det når de skal sove, eller som noen her i tråden beskriver som en etter-reaksjon etter en vanskelig eller stresset periode).
For meg har det hjulpet masse å øve meg på å ta alle følelser som de kommer (det høres lettere ut enn det er, men det er verdt å øve). Og å se på meg selv som i en slags krise når jeg får dårlige perioder, krise som det er noe å lære av og ikke bare noe jeg skal komme meg unna.
Jeg har også fått veldig god hjelp av akupunktur og kinesologi. Samt mat, jeg har ganske omfattende matintoleranse som nok har svekket meg både fysisk og psykisk.
Rare greier ja... Jeg tok influensavaksinen for to-tre uker siden..
Siden da har jeg både mistet smak/luktesans, men det kom tilbake etter et par dager. Jeg har fått trøbbel med magen; magekatarr ble jeg fortalt. Men det rare er at ubehaget med magekatarren bare inntrer når jeg føler meg utslitt og oppgitt.. JEG tror nå rett og slett av angsten har kommet tilbake, i en annen form, som du sier.. jeg kan våkne om natta, hive etter pusten og føle at det er en elefant som står på brystet mitt.. MEGATUNGT! KANSKJE kan det være vaksinen som har gjort det, kanskje ikke, ikke vet jeg...
Men uansett, jeg er innsett at det kanskje er panikken som har innhentet meg igjen.. Glemte å banke i bordet da jeg sa at jeg var angstfri! :p
Skal i neste uke reise med fly, det var jo det som var den værste triggern sist, denne gangen skal jeg reise sammen med jobben og har ørten leger sammen med meg, så jeg VET jo at jeg er i de beste hender hvis jeg skulle få et anfall. men er likavel spent på om det kommer.. men som sagt, det er sååå rart at angsanfallene har kommet tilbake.. Vet jeg er sliten; både på jobb og hjemme. Og det jeg ønsker mest av alt er ei hel uke, helt alene; bare gå turer langs ei strand å kjenne på livet inni meg selv.. men det skjer neppe... har ikke tid til det, må pusse opp ferdig hjemme...
Hvis jeg får i meg mat jeg ikke tåler, får jeg angst. Det blir som en forgiftningssituasjon. Så jeg tror godt at det kan ha sammenheng med vaksinen, og at du ikke trenger å tenke at angsten er tilbake. Spis noen gram c-vitamin om dagen, det hjelper på å få renset ut det du ikke skal ha i kroppen.
Det med angst når jeg har spist noe jeg ikke burdekan jeg forstå. For jeg har mange ganger kjent at angsten ligger på lur etter et måltid med mye karber i.. Det tror jeg skyldes at magen blir oppfyllt på en måte jeg ikke liker, den er ubehagelig. Og når denne ubehagelige kroppsfølelsen oppstår blir det kanskje oppfattet av psyken min som noe skummelt istedet for ubehagelig og tendensen til et panikkanfall er i emning.. Av alle ting vet jeg at jeg får det hvis jeg spiser poteter krakket i brunsaus... Eller kokt ris, og især hvis jeg spiser søt gjærbakst.
Jeg vet så altfor godt hvordan du har det, og det er forferdelig. Jeg syns det verste er redselen for å "klikke", for å miste kontroll og bli gal. For min del har det hjulpet veldig å kutte ut koffein samt ta en del vitaminer og mineraler. Har funnet at kalsium er veldig beroligende men må tas sammen med en dose magnesium samt at citrate er best for magen. Kalsium virker som et beroligende middel og jeg tar det etter behov, men for det meste før jeg skal legge meg og det hjelper veldig på søvn. Hvertfall for min del. Det finnes en del andre urter som kan hjelpe i tillegg, men som alt annet skal man jo vise aktsomhet selv om det "bare" er urter. Jeg vil også få understreke det mofe skrev om viktigheten av eksponering under veiledning. Jeg kan ikke få sagt meg mer enig. Jeg har selv gått nedenom og hjem fordi jeg har holdt på for mye alene og presset meg. Er man ikke helt i form kan eksponering nesten bli en traumatisering for kropp og sjel. Søk absolutt hjelp.
Dette ble langt, men jeg håper at ting blir litt bedre, og du er ikke alene:)
Hei Kranne, og hjertelig takk for at du deler!
Det med kalsium virker interessant, jeg har tidvise problemer med plutselige og litt ''dramatiske'' oppvåkninger i løpet av natta, antageligvis delvis både på grunn av stress og medisinering. Jeg spiser ikke meieriprodukter og får ikke i meg det sånn sett (i tillegg til min tvil på muligheten til å oppta kalsium fra melk o.l. ... men det er en annen diskusjon :p). I hvilken form tar du det, og i hvilke doser? Jeg har prøvd med litt beroligende te, men det er jo ikke innsovningen som er problemet.
Hei!
Jeg tar det akkurat for øyeblikket i pulverform siden jeg ønsker en relativt stor mengde og siden jeg drikker en del vann så syns jeg ofte at pulver er enklest. Jeg fikk en del mageproblemer ( forstoppelse) av tablettform fordi det oftest er er kalsium karbonat som blir brukt. Prøv helst et tilskudd av kalsium citrate ( hvis en ikke har problemer med for lite magesyre). Jeg fikk mye bedre søvn etter at jeg begynte å ta tilskudd av kalsium, jeg blir raskere søvning og mer avslappet.Alle netter er selvfølgelig ikke like, men jevnt over bedre etter kalsium. Jeg har alltid kun tenkt på kalsium som noe for knokler og tenner, men når jeg leste en del om panikkangst og generell angst dukket kalsium opp som en mulig løsning. Jeg tar magnesium i tillegg til kalsium siden disse skal stå et visst forhold til hverandre. For søvnen tar jeg også melatonin. Etter kalsiumtilskuddet sov jeg nesten hele natten igjennom, og det kan jeg ikke huske sist gang jeg gjorde. Jeg kjøper det meste av mine produkter fra usa, da jeg syns at man får mer for en billig penge og gode produkter. Håper at det kan hjelpe deg photobscura. syns hvertfall at det ikke skader å prøve. kalsium er hvertfall blitt " my drug of choice";)
Åh, såpass. Drev og sjekket litt på shopping4net som er en bra og billig (og fraktfri) side, som ikke minst sender fra Sverige som på langt nær er så rigide som vi eri Norge når det kommer til kosttilskudd. Men det var noget mindre doser, ja.
det er en annen svensk side også som jeg har bestilt noe fra før, men der er det porto, topformula.se. jeg brukte en stund pharma nord sin bio-calsium+d3+k som har 1000mg kalsium og er ganske billig. jeg var veldig fornøy med den, men fikk som sagt veldig forstopplese av den. den koster rundt 100 kr på helsekost. kan jo prøve ut den og håper på at magen din tåler den:)
AHA! Der fikk jeg meg en forklaring! Er plaga med kronisk diare...vært i mange år.
Begynte å ta kalsiumtilskudd for et par uker siden og magen er bedre:eek:
Ikke helt bra, men myyyye bedre synes jeg :)
Tenkte at kansje,kansje er det kalsiumet som gjør det...men fant ikke noe svar før her
Hei. Jeg fikk mye mindre angst etter at jeg begynte med d-vitamittiskudd og regelmessig solarium (ut i sola om sommeren) Og nok kalsium og magnesium, som noen nevner.
Ellers kan jeg nevne at sobril ikke er så dumt å ha. funker etter 20-30min. Men bør ikke brukes hver dag såklart. Men enig i det noen her sier, at det hjelper bare å vite at man har det tilgjengelig.
Etter å ha fulgt denne tråden var jeg overbevist om at jeg var i ferd med å utvikle panikkangst... :o Jeg har hatt pusteproblemer når jeg har vært stresset i det siste, og følt at noen har sittet på meg. I tillegg til å kjenne støl og rar. Men så var det heldigvis bare bronkitt (riktignok har jeg gått med det i månedsvis, mjen..). Note to self, slutt å lese tråder om sykdommer på nett :D
:lol: Og hos meg var det heller ikke panikkanfall. Men vanlig omgangssyke! :p Alle unga i huset begynte å kaste opp et par dager etter at jeg ble pusk i magen. Vi ble testa og det viste seg at vi hadde en overivrig småhissig bakterieflora i magen. Forskjellen på unga og meg var at de kastet opp og fikk det fortere ut, mens baseluskene mine ble værende i magen min og skapte mer ubehag over lengere tid. :o
Så JIPPI!! Det VAR ikke panikkangst det var bare ekle bakterier!! :lol:
Hvis du har angst og panikkanfall, så har du rett på helsehjelp ved en DPS. Når legen har sent søknaden skal søknaden behandles ganske raskt. Det betyr at DPSen skal vurdere om du har en lidelse som innebærer at du har rett på helsehjelp. Hvis du har det, skal de sette en frist. Når du har fått en frist, så er de forpliktet til å gi deg et tilbud innen den fristen. Hvis de ikke har kapasietet til å ta imot deg innen fristen, så er de forpliktet til å finne et annet tilbud til deg. Stå på krava og lykke til. :)
Jeg kom inn på DPS ganske raskt (to uker), men det var jo bare en kort stund til jeg fikk psykolog, og han var dødsrar han jeg snakka med, og jeg følte lite respekt og tillit. Men jeg fikk da prata ut, og bare det å få lov til å snakke om seg selv i tre kvarter en gang i uke hjelper på.
Veldig rart at jeg ikke ble tillbudt noe sånnt da? Legen mumla jo noe om noe i den duren.. Men det kokte visst bare bort i grøten..:( Så da får man jo bare selvmedisinere seg til man blir tatt på alvor..:eek:
Det er flere som tipser om Sobril her. Jeg vil anbefale Inositol, et helsekostprodukt som fungerer bra på meg i nødsituasjoner. Jeg vet ikke helt hva det er, men det tilhører B-vitamingruppen på en eller annen måte. Ufarlig og deilig uro-dempende:p (og så er det ikke fare for avhengighet heller).
Nå har jeg, den siste uka, gått ut og inn av legekontor grunnet denne magen min.. Jeg trodde det var magekatarr, men ved grundigere undersøkelser viser det seg altså at det er panikkangste som har slått til igjen. Som Photo nevte et sted så kan den slå til igjen og angripe et nytt område av kroppen.. Nå er det altså magen min den har angrepet.. Jeg tør knapt spise om dagen for da kjenner jeg at angsten kommer med en gang.. Det eneste jeg får i meg er ost, salat, kjøttdeig..... og rødvin... DA får jeg ikke angstanfall..:p Jeg som er ølhund har innsett at øl gir anfall... Det samme gjør lavkarbobrød.. :(
Men nå som jeg har fått avkreftet at det er noe gærnt med skrotten innser jeg at det er bare å brette opp ermene og ta opp kampen, igjen.. Denne gangen er jeg forberedet! Eneste medisinen jeg tar er noe som kalles for Sirkulinium... noe som er blodtrykksenkende og fås på helsekost. Jeg får nemlig sabla høyt blodtrykk ved anfalla, og det høye blodtrykket skaper et press i hode og bryst som er megaekkelt som bare det..
Trøsta NÅ er at nå er det ikke lenger flyginga som fremkaller anfalla!!! Jippi!! Jeg kan fly igjen uten å være redd for anfall... Må bare holde meg unna øl og loff. :p
Slitsomme greier! Håper du får bukt med det! :klem:
Jeg har selv hatt mye pes med sterke kvelningsfornemmelser de siste ukene. Økonomien har vært helt utrolig på bærtur, og det føltes seriøst som om noen prøvde å kvele meg! Har jobba den siste uka hardt med å snu tankegangen, og da har det etterhvert sluppet taket :)!
Denne kvelningsformennelsen kjenner jeg godt til ja... jeg løper ut da.. Står ute på trappa og puster i "firkant".. :o Ikke rart naboene skuler på meg :rolleyes:
Så flink du har vært som har klart å snu tankegangen! :heia: Jeg har ei uke ti jeg skal på jobb igjen og må prøve snu den jeg også før den tid.
Jeg TROR jeg har klart å jage angsten på dør jeg også... har sett sååå mange episoder av åndenes makt at jeg agerer nesten på samme vis overfor angsten som det åndreutdriverne gjør med ånder...:o
"Stygge angst (istede for spøkelse da...) gå din vei, du finns ikke, men det gjør JEG!!" :p og litt hurumheilei på slutten... :o
Jeg TRODDE jeg hadde panikkangst. Og dro til legevakta igjen med vondt i brystet/magen fullstendig overbevist om at det var panikkanfalla som var kommet tilbake. Og det var jææævlige anfall.
Nå ble det raskt konkludert med at det var magekatarr jeg hadde, og denne gangen fikk jeg medisin for det. Har nå spist medisin i 3-4 dager og smertene i magen er omtrent borte, det samme er angstanfalla. :heia:
Såå konklusjonen er: Det ER ikke alltid at det er panikkanfall når man vondter på et ubestemmelig sted. Noen ganger KAN det faktisk være reell sykdom.
For en gangs skyld har jeg fått noe positivt ut av min panikkangst. Ei venninne av meg, alltid vært veldig mentalt frisk, men jeg har mistenkt lenge at hun kjører seg veldig hardt både med jobb og sosialt liv lenge, og nå kom smellen for henne. Det var godt å kunne være der for henne, og hun har ringt meg en del i det siste, for hun vet at det hun går gjennom nå er noe jeg kjenner veldig godt til, så jeg har losa henne gjennom litt pustin og sånn via telefon, og gitt henne noen tips :o. Stakkar!
Er det jeg mener ja, jeg kaller panikkangst for en tullting.. selv om den er psykosomatisk. Liker ikke det ordet.
En lege jeg snakket med for mange år siden sammenlignet en steriliserts manns orgasme med det å ha panikkanfall.. Den intense følelsen underveis er reeel, men begge deler er blårøyk/fake. Æhh er ikke så flink å forklare jeg, poenget er at den kroppslige følelsen av at noe er gærnt er like sterk hos en som har reell feks hjertetrøbbel som hos en som har panikkanfall med henholdsvis hjertet som symptom.
Ja, det føles så absolutt bra for meg også, å kunne være der! Hun har gjort mye bra for meg, hindret meg fra sultedøden et par ganger f. eks :p. Så godt å kunne bidra med noe tilbake :)
Ser det er endel motstand mot medikamenter. Forstår skepsisen, vil bare nevne at i enkelte tilfeller er medisinering mye bedre enn altenativet. Det jeg har kjennskap til er brukere hos oss med angst, de blir medisinert ( sobril) men DET er ikke alt de blir, langtifra. Vi som personalet legger ned et stort arbeid med å være trygge gode personer rundt disse- mest mulig faste og kjente fjes.Men dette er jo personer med kompliserte syndromer, som har angst som endel av sykdomsbildet, blir veldig annerledes enn det dere snakker om- på mange måter- MEN ville bare ha sagt at det ikke alltid er negativt med medisinering, som endel av hjelpen ,når man har med asngstanfall å gjøre. Selv har jeg ikke hatt noen direkte anfall, men har STERK angst for å kjøre bil- det går absolutt IKKE!
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
