Et spørsmål til dere som har vært sterkt overvektige over lang tid, men som har gått ned mye i vekt:
Føler dere at det tar lang tid før hodet/hjernen deres skønner at dere er slanke/slankere?
Vekta viser stort vekttap, men hodet skjønner det liksom ikke, og dere tenker fortsatt som om dere var overvektige ( tjukke i hue ;-) )
Min erfaring er at det tar lang tid å venne seg mentalt til at man har mistet mange kilo.
Jeg kan av gammel vane begynne å prøve klær i for store størrelser med begrunnelsen at 44/46 ikke passer MEG.
Overraskelsen blir derfor stor når det viser seg at jeg IKKE trenger så store størrelser lengre.
Så er det dette med å gjemme seg for andres blikk når man er ute.
Er man stor har man lett for å krype litt sammen og ta på klær som skjuler kroppen. Det er vanskeligere å se folk i øynene og å være rett i ryggen.
Dette hold jeg på med ganske lenge, selv om jeg hadde gått ned 30-40 kilo.
Og en dag da jeg kom på jobb fikk mine kollegaer sjokk, for jeg hadde kjøpt nye klær!!
De store klærne som skjulte meg var kastet, og jeg hadde kjøpt nye klær i riktig størrelse.
Næmmen, hvor mye har du egentlig gått ned i vekt Lena????
37 kilo.... måpende blikk fra kollegaene
Så....føler dere at dere er "tjukke i hue" selv om vekta viser at dere ikke er det?
Ja, det gjør jeg. Eller, gjorde det, da jeg sist var normalvektig. Håper og tror at hodet klarer tilpasningen bedre denne gangen. Tror jeg må se meg selv på BILDER for å se "det nye meg". Må huske å bruke bilder! Speil gir meg samme inntrykk av meg som da jeg var på det drøyeste. Rart, det der :o
Skal være mer obs, denne gangen. Ser jo på bildene at jeg så bra ut, og mener å huske at jeg faktisk registrerte det, den gangen også, men det jeg stadig vekk så i speil, vinduer etc klarte å smuldre opp det inntrykket. Klarte heller ikke å bli "venn" med huden min, men den saken har jeg også jobbet med.. Man lär sig :cool:
Har det litt omvendt. Altså, jeg må se bilder fordi jeg innbiller meg at jeg er slankere enn det jeg er når jeg ser meg i speilet... :_plystre: Det har jeg alltid gjort... Kanskje derfor jeg lot det gå så langt som jeg gjorde?
Og jeg velger ofte for små klær og må ut og hente nye. :geip:
Så er jeg tynn i huet? :geip: (huet føles alltid så feil å si for meg... det betyr lue på min dialekt :geip:)
Ja det gjør jeg. Altså, kan handle klær i vanlige butikker nå, uten noen stor-dameavdeling.
Jeg er ganske bedagelig når det gjelder shopping, så jeg gidder liksom ikke prøve hele butikken når jeg vet at jeg passer den og den størrelsen, men hodet henger enda igjen - "sikker på at du passer denne buksa nå da, du har jo tyllet i deg en sjokolade så", eller om jeg tør å ta en topp i den og den størrelsen, ettersom størrelse i topper er vanskeligere åvurdere.
Jeg drar enda skjorta liksom fram fra magen når jeg setter meg og jeg er ikke helt komfortable med korte topper heller.
Så hodet henger jo enda på den feite kjerringa jeg var før.
Men nå har jeg kjøpt meg en bellyhugger knis en sånn der som damer bruker etter fødsel fordi man får sånn fint melllomrom mellom buksa og toppen da:p, så jeg skal slippe at folk glaner på resten av fettet på magen min om det skulle henge ut over buksa som en annen bul.
Jeg gikk veldig fort opp i vekt i en periode og sleit skikkelig med at jeg gikk på dørkarmer og sånt, for jeg trodde jeg var smalere enn jeg var. Det var pinlig det.
Nå er det tre stk (kanskje fire) kvinner/jenter (klarer ikke å kalle meg selv for kvinne...) som har sagt at de har sett seg i speilet og sett en slankere versjon av seg selv faktisk. :snill: Så det er ikke alle kvinner som synes de ser feite ut.
Hehe, det har jeg også gjort. Og gå gjennom noe smalt og ikke komme gjennom... Gå bak stolen til noen f.eks.
Har alltid følt meg slankere enn jeg er i virkeligheten, jeg også...:o Må bilder til for å vise sannheten her, for jeg har på meg slank-briller når jeg ser meg selv i speilet...:o :o
Før var jeg veldig tjukk i huet (på mange måtet :D). Og når jeg nå ser bilder fra den tida lurer jeg på hvorfor jeg ikke så at jeg faktisk så ganske bra ut... :rolleyes: Altså, jeg brukte levis i 31", og til meg å være som aldri har vært slank så er det lite! Og så mye jeg stresset for å slanke meg, hver dag, hvert minutt malte det i hodet mitt alt jeg ikke kunne gjøre og si jeg som ikke var tynn... :(
Også møtte jeg veggen engang på begynnelsen av 2000-tallet. Og isolerte meg og gikk opp sikkert 30 kg. Da begynte jeg å ligne på det som hele tida hadde vært inni hodet mitt.
Nå....veit jeg ikke. Jeg har nok et litt slankere bilde av meg selv enn det bilder viser, samtidig så er det liksom... meg. Jeg tenker ikke på det sånn jeg gjorde før, og kjenner det ikke minutt som før. Kanskje jeg har "settled"?
Carisma: Jeg var også "tjukk i huet" da jeg egentlig var normal størrelse. Men selvtilliten har blitt bedre og vips så følte jeg meg slankere da jeg var kraftig overvektig enn jeg følte meg da jeg var normal.
Jeg husker jeg fikk sjokk da facebook kom og folk la ut bilder. Jeg har da aldri sett sånn ut :D Og jeg blir stadig overrasket når jeg har på meg en litt kort t-skjorte og oppdager at det faktisk er mange valker og en av dem går helt rundt :eek:
Jeg er tynnere i speilet enn på bilder. Der ser klærne ok ut, helt til jeg ser et bilde av meg, og jeg ser bælfeit ut. Jeg er lav, og det meste ligger på magen.
Også nå når jeg går litt ned, syns jeg at jeg ser mye tynnere ut i speilet, mens om jeg ser et ferskt bilde av meg, så ser jeg ikke forskjell i det hele tatt. :(
Da er vi to! Jeg har det helt likt. :( Jeg har begynt å ta bilder av meg selv en gang i måneden for å se utviklingen, og alltid i den samme kjolen som jeg har som mål å kunne bruke uten å se ut som en humle (Det er en ullkjole med tversoverstriper, og nå ser jeg ut som en humle i den :lol: )når jeg går i den. Men jeg ser ikkeno forskjell jeg :( Enda jeg kjenner at en del klær er blitt litt store..:mad:
Interessant tema! Men jeg tror også at årsaken til dette ikke bare sitter i "huet", men man ser det ikke så lett selv - at man har gått ned mye, fordi veldig mye av det man tar av seg har ligget på ryggen - det fettlaget man har der gjør mye med hvilke størrelser en passer inn i, og man ser jo heller ikke seg selv bakfra så lett...
Jeg var veldig tjukk i huet før, nesten på grensen til det ekstreme.. Veide 20 kg mindre enn det jeg gjør nå, men var likevel så misfornøyd atte.. tørte nesten ikke å vise meg i offentlighet, og tenkte konstant på maten jeg hadde spist, hva jeg ikke kunne spise, og hvordan jeg skulle få fettet bort.. veide meg flere ganger om dagen og.. nei, var rett og slett litt på tuppa :P Så fikk jeg meg en kjæreste som fortalte meg hvor vakker og flott og perfekt jeg var, og etter det begynte festen.. og fest blei det, det skal jeg love deg! Sitter her nå, 3 og et halvt år senere, 20 kg tyngre og er tynn i hodet. Utrolig frustrerende, for det blir så INNMARI mye lettere å skeie ut hvis man tenker "jeg ser jo helt okei ut da" hver gang man ser seg i speilet.. Jeg har i hvertfall klart å holde på kjæresten :D
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
