Hillelille sa for siden:
Da er det offisielt. Jeg er omtrent 35 cm mindre rundt magen enn i mars. Målinga må man ta med en klype salt ettersom jeg har målt med ett belte og målt avstanden mellom tjukkas-hakket og dagens hakk. Men uansett, litt mindre er man.
Kom til å tenke på det i dag når jeg skulle klipe en kvise bak på låret. Før måtte jeg liksom brette fettlåret for å grave den fram for å få tak på den kvisa, men nå er det sånn ca på innsiden av lårene. Lett å få tak i. Merkelige greier det der.
Jeg får armene rundt meg selv. Det tyter ikke ræv ut på sidene når jeg sitter i kafe-stoler. Jeg kan kjøpe meg bukser uten å gå i stor-dame avdelinger. Forresten kjøpte jeg en ny en på lørdag det var det eneste buksen i "rett" størrelse i hele butikken, MEN, jeg får på meg en størrelse mindre i bukser i en annen dongerivariant. Tydeligvis store forskjeller på størrelsene. Til sammenligning hadde de en hel haug i str. 36 og i størrelse 52, eller størrelse elefant som jeg liker å kalle det.
Jeg fant også en helt utrolig fin "julekjole" som jeg hadde lyst på, men jeg turte rett og slett ikke å kjøpe den, fordi den kan komme, nei den skal komme til å være for stor innen julebordsesongen.
Men det er vanskelig å bryte ut av tjukkas-mønsteret. Jeg føler meg enda ikke vel i figurformede klær, enda jeg vet jeg ser bra ut i slike klær. For det er ingen tvil, jeg har fått fine former og kommer til å få enda finere former. Jeg må stadig vekk trekke i toppen for å skjule magen eller "gjemme" magen bak noe.
Jeg kan ikke vise folk at jeg spiser mat. Som tjukkaser flest har man jo levd med tankegangen om hva folk tenker når de ser tjukkinger spiser mat. Og jeg kan jo slettes ikke la folk vite at jeg godt kan steke meg grillskiver til frokost og koteletter til lunsj. Slike ting er vanskelig å bryte ut av.
Så tjukkingen inni meg lever jo i aller beste velgående. Nå er det jo ikke slik at jeg er superslank nå, jeg har fremdeles masse å ta av, men jeg vet jeg føler meg feitere enn jeg er. Hovedproblemet er at jeg ser ikke selv den framgang alle andre ser. Det tar visstnok tid å la sjelen venne seg til dette.
Samtidig føler jeg at selvtiliten bobler. Jeg kler meg penere. Jeg kler meg moderne. Jeg føler meg pen når jeg går hjemmefra til en vanlig handletur iført knehøye støveletter. Jeg fikk ikke vanlig støveletter på meg før fordi jeg var så tjukk i leggene (jeg trodde forøvrig ikke at leggene kunne slankes, at de var genetisk betinget tjukk eller tynn). Jeg har vært hos frisøren og fått en fin sveis, og jeg sminker meg hver eneste dag. Jeg har vært på spa og fått grundig innføring i farger som kler meg.
Det er komplekst å komme fram til hvor mye vektnedgang egentlig betyr for ett mennneske. Jeg tror ikke noen som ikke har hatt litt for mye å bære på forstår alle de endringene man går igjennom både kroppslig og til sinn. Det er ikke alt man forstår selv heller. Man forandrer seg definitivt¨og ikke bare i utseende.
