Jeg har en bror som er overvektig. Han er 36 år, gift, to barn, kontorjobb og stillesittende liv. Jeg ser klart alle symptomer på lav toleranse for karber, dårlig humør, lite energi, spiser tradisjonell "sunn norsk mat", ikke noe fastfood spiser, ikke mye fett, ikke godis osv osv.
Jeg ønsker kun min bror det aller beste og håper på å hjelpe ham til å gå ned i vekt. Jeg har snakket med kona hans om det, og hun også er veldig klar på at noe må gjøres. Har ikke snakket med ham selv om dette, men jeg vet at han legger ansvaret over på kona, lage annereldes mat osv. Jeg vet at han gikk ned en del for noen år siden med lett Linberg-ish mat, men dette har kommet på igjen, denne gangen med følge.. Tipper han har minst 30 kg overvekt..:(
Hvordan snakker jeg med ham om dette? Hva sier jeg uten å fornærme han? Selvfølgelig vet han jo selv at han er overvektig, mannen er jo ikke dum, men fornektelse er en fin ting..
Jeg vil så gjerne få råd til hvordan jeg kan gå frem på en mest mulig hensynsfull måte, for jeg vil så inderlig at nevøene mine kan beholde pappan
sin i mange år..
Råd mottas med stor takknelighet!!
Print ut dette innlegget og gi det til han!:eek:
Eller rett og slett vær brutalt ærlig!
Han er broren din! Mulig han vil bli fornærmet/sur/lei seg etc med en gang, men jeg vet at min bror er min beste kritiker. Han elsker meg og alt han sier er i beste mening, selv om jeg kan bli fornærmet der og da!
Kom samtidig med god info om de forskjellige filosofiene, så han kan se det er en del å velge mellom!
Takk for svar alle sammen:klem:Det er en vanskelig problemstilling, for jeg er redd at selv om kona legger om kosten, følger han "normale konvensjoner" når det gjelder lunsj på jobben osv..
Det er en stor utfordring, men jeg skal jammen meg snakke med ham! Skal på besøk der i helgen, så da skal jeg alliere meg med svigerinnen min. Som vi alle vet, dørstokkmila er tung, men jeg håper på å få ham igan i løpet av høsten\vinter. En livsstilsendring er ikke gjort på en dag, det vet vi alle:)
Noe må iallefal gjøres, han er "tykk på midten" , og det er vel det farligste sånn i forhold til hjerteinfarkt osv. hvis jeg har forstått rett.
Det er veldig rart det der, hvis vi ser noen gå ut veien foran en bil og risikerer livet er vi kjappe med å skrike ut. Men når noen risikerer livet med overvekt, er det vanskelig å si ifra..
Det er utrolig kjipt egentlig, men kan du bruke tantungene som fotsoldater? Stikke til de litt kommentarer om hvor bra sånn og sånn mat er, og at ikke loff og ris og pasta er så bra? I samråd med mora selvfølgelig. :rolleyes:
Jeg vet hvordan jeg hadde reagert om noen hadde kommet til meg og fortalt at jeg måtte slanke meg fordi jeg kan dø, liksom. Altså, han kan da umulig være uvitende om sin tilstand, men det er bare han som kan og bør ta tak i det selv.
Eller er gutter litt enklere her? Tolererer de tvangs-slanking?
Alle overvektige VET at de bør gå ned i vekt! Det gjør sikkert broren din også.
Menn går som regel raskere ned i vekt enn kvinner, derfor er det kanskje ikke så store forandringer som skal til for at han får resultater.
Trening vil nok hjelpe mye,Han har sikkert noen kamerater eller kollegaer som kan være med å dra han i gang.
Foreslå fast svømmedag for familien,det kan kanskje få han til å reagere.
Kanskje gi han en bok om lavkarbo kosthold?
Uansett må han være motivert selv og litt tips kan han vel få her inne!
Lykke til
Jeg tror han er motivert selv, men for meg som mange andre er det vanskelig å snakke med han om det.. Jeg skal iallefall gjøre ett forsøk! Han pleier å svømme litt, i perioder er det ett par ganger i uka. Men som vi vet, karbointoleranse slår ofte ut i tiltaksløshet og lite energi(vond sirkel det der) og det ER vanskelig å reise seg fra sofaen når man egentlig burde ha gjort det for lengst. Dørstokkmila er som kjent verdens lengste.. Jeg skal overbringe litt kost-tips der i helgen, og iogmed at de tidligere har brukt Lindberg-kost, burde det også være gjennomførbart nå selv om de har to barn.
De er egentlig "fornuftige" når det gjelder kosthold (sett med tradisjonelle øyne), hjemmelagd mat, lite halvfabrikata, barna spiser svært lite sukker, bare ihelgene osv. Sånn sett vil kanskje en overgang til lavkarbokost være lettere for dem(bror) da de allerede lager mye mat fra bunn av. Mange bruker jo halvfabrikata fordi "det er så lettvint"
Jeg vet han spiser mye brød, tipper mye av skylden ligger der.Jeg har tipset kona om forumet tidligere, skal ta det opp igjen og vise oppskriftene som er her inne. Da tror jeg det er lettere, når man ser alternativenen klart for seg.
Intervension going on!:D
Jeg skjønner at det er ment godt, men jeg mener det er helt feil å legge seg oppi dette når han ikke har sagt noe om det selv i det hele tatt. Hadde han spurt om hjelp selv hadde det vært en helt annen ting, men å presse noen til å forandre livsstil vil aldri gå.
Jeg hadde blitt skikkelig lei meg og kanskje rasende om noen kom hjem til meg med en slik brosjyre og sagt : slank deg!
Alle overvektige vet at de trenger å slankes, men det er først når de bestemmer seg for det og fatter nok mot at de kommer seg godt i gang.
Jeg har visst i 10 år at lavkarbo er den eneste måten jeg kan gå ned i vekt, men jeg trengte god info som jeg fant selv, jeg trengte tid uten å bruke 24 timer i døgnet på unger, hus, sjukehusbesøk osv. Mine 3 siste lavkarboforsøk gikk dukken pga uker på sjukehus og vaner som var helt umulig å opperetholde. Så selv om jeg alle gangene hadde holdt på med lavkarbo i 2-3 måneder hver gang, så var ikke det lenge nok til at jeg klarte å komme meg inn på rett spor.
Først nå som jeg har holdt på med lavkarbo så lenge føler jeg at jeg har kontroll, jeg har alternativer å bruke om minsta blir lagt inn på sjukehus og jeg føler at jeg vet hva jeg driver med og klart å vende vanene for godt.
Det kjipe er jo at jeg har lagt på meg 30 kg siden jeg virkelig prøvde lavakrbo første gang. Men først nå har jeg guts til å stå på og får det til!
Nå må du huske på at han er mann! Menn ber svært sjelden om hjelp til noe som helst !
Det er nemlig et tegn på at han er svak og ikke fikser det selv, som menn skal!
Det har akkurat kommet frem at det tar menn 10 år å be om hjelp når de blir psykisk syke!:eek:
I tillegg er det en kjennsgjerning at menn ikke er like selvkritiske som oss kvinner! Kanskje har han tenkt tanken at han har blitt litt i største laget, men at han som min mann må lures til å tro at det faktisk var hans ide å slanke seg litt!:D
Jeg synes det er en dårlig ide å skulle blande seg i andres saker sånn. Det fungerer bare ikke. Moren min kom med Herbalife pulverkur til meg for mange år siden, bestemoren min har påpekt at jeg er feit, og at jeg drikker brus (hun ser meg kun få ganger i året i familieselskaper, og jeg drikker sukkerfri brus...). Dette og andre "hint" eller velmenende råd har fungert. Jeg gikk ned en god del med Libra (litt GR-lignende) for noen år tilbake, men de kiloene og flere til har kommet på igjen.
Har lenge tenkt å komme i gang med lavkarbo, og startet opp for 3 år siden, men avbrøt det da jeg ble gravid, delvis fordi jeg ikke skulle være i ketose som gravid, og delvis fordi det var en rekke faktorer (svangerskapskvalme, uttalt trøtthet, men også andre ting) som gjorde at tanken på å legge om til f.eks. Lindberg-kosthold var for krevende der og da. Gikk kvalm i 4 mnd., og det siste som fristet da var egg & bacon, salater etc. Det eneste som fungerte var dessverre høykarbomat. Dessuten hører man jo alle advarsler mot å slanke seg som gravid. Gikk uansett svært lite opp i svangerskapet.
Også etter fødsel var fokuset og motivasjonen fraværende, selv om jeg selvsagt visste at jeg måtte gjøre noe. Og først i sommer, etter å ha fått livet på rett kjøl igjen etter samlivsbruddet, kom jeg i gang. Ikke fordi noen hadde kommet og gitt meg råd eller kritikk av vekt/kropp, men fordi jeg nå var klar for å gjøre det som trengtes for å ta tak i mitt kosthold, og gjøre alt som krevdes ifbm. en såpass drastisk kostholdsomlegging som det tross alt var snakk om.
Og hva du enn gjør, ikke bruk barna i en slik situasjon. Det er under pari å skulle alliere seg med barn for å få disse til å komme med små stikk til pappaen sin om overvekt og sunn mat.
Takk for svar Areola og Imse, det er fint å få flere synspunkter på dette. Nå anser jeg overvekt(i hans klasse) som en sykdom, og det er vel naturlig å prøve å hjelpe en syk person å bli frisk? Jeg har aldri ment å slenge en brosjyre i fanget på ham og si "slank deg", jeg ønsker tips til hvordan jeg kan gå frem for å hjelpe han å innse dette selv. Valgene må han selvfølgelig ta selv, håper jeg ikke har fremstått som en freak som skal presse broren sin til å slanke seg:eek:
Mange overvektige sier jo selv at de aldri fikk det sparket i rumpa de trengte, fordi andre var redd for å såre dem ved å tipse om metoder eller muligheter for vektreduksjon..
Forøvrig er jeg mye mindre redd for å såre ham enn å miste ham.:nedfor:. Såret selvtillit kan gå over, det er ikek sikkert man står over å være svært overvektig i lengre tid..
Til dere som er negative til at jeg tar det opp..: skal vi la mennesker som står oss nærme bli borte foran øynene våre fordi vi ikke vil gjøre dem lei seg? Ville vi gjort det samme hvis det var alkoholisme eller annen rusavhengighet? (presiserer: jeg vet ingenting om mat er substitutt for andre ting for ham) men for en del som sliter med overvekt er det gjerne det..
Hvis noen hadde kommet til meg med det "ultimate" slankeopplegg..hadde jeg blitt veldig fornærmet og sint.. føler jeg vet ALT om slanking.
Men så er han mann da. Det er ikke sikkert han er så opptatt av vekt og mat. Blir vel opp til kona (som står ham nærmest) å prøve å gi han et puff i riktig retning tenker jeg. Passer dårlig at familie og venner kommer og presser på. Vil holde en knapp på fruen i huset. Utstyre henne med brosjyrer og info!!
Det er en bok som man får kjøpt som jeg ikke husker hva heter.. men det er en lavkarbo bok, veldig enkelt å forstå. Kanskje kjøpe en slik til han, fra "kona" :D
Det kan jo slå mange veier dette her. Det kan gå opp et lys for han som gjør at han forandrer på spisevanene.. Han kan i ren "stahet" bare spise enda mer dritt, fordi at ingen skal komme og fortelle han at han må slanke seg. Han kan bli lei seg og trøstespise. Han kan få ingen reaksjon overhodet. osvosvosv. Mulighetene er mange.
Selv hadde jeg blitt lei meg.. Vet da selv at jeg er overvektig, og selvom jeg ikke forteller alle og enhver om forsøkene mine på å slanke meg (som jeg da mislykkes med om og om igjen) så prøver jeg jo å gjøre noe med det. Trenger ikke folk som er nære til å blande seg opp i det.
Hva med å være et godt eksempel, uten å si noe til han? Være litt indirekte liksom.. La han se resultatene dine, så må han jo nesten bli inspirert.. Og da kanskje han spør selv?
Jeg har også i utgangspunktet omtrent 30 kilo overvekt, så er i samme "sykdomsklasse" som han du beskriver - og jeg hadde også reagert utelukkende negativt på å at noen andre liksom skulle gjøre oppmerksom på størrelsen min og foreslå at jeg gjorde noe med det. :rolleyes: Det er enormt viktig å komme til avgjørelsen selv, i ro og mak.
Men hva med å ta opp dette med kosthold på en måte som ikke fokuserer på vekten hans? Få inn i samtale hvordan en selv har opplevd mer energi etter kostomlegging, for eksempel, at det ikke er voldsomt vanskelige prinsipper involvert i omleggingen, at man orker mer, blir mindre syk, får finere hud, etc etc, alle de andre fine effektene av et godt kosthold... og så om man først har kommet på gli med dette kanskje nevne i en bisetning at kroppsvekt som en ren bonus også gjerne stabiliserer seg når man kutter ut brødet og potetene.
Det jeg prøver å si er vel at jeg tror det er bedre å så et frø av interesse for temaet kosthold, enn å komme med en sånn "du er syk og jeg vil at du skal bli frisk", uansett hvor velmenende det måtte være. Til sammenligning røyket jeg sikkert 30-40 om dagen i flere år, og det manglet ikke folk som ville informere meg om hvor mye bedre det ville være om jeg lot være med det... og da jeg en dag bestemte meg for å ikke røyke, var det ikke vanskelig, men beslutningen kom 100% innenfra. :ja:
Jeg er mann, og jeg er enig med denne. Vri samtalen inn på kosthold, og fortell entusiastisk om hvor mye bedre du føler deg etter at du startet på et lavkarbo-kosthold. Fortell litt om helsegevinstene og om hvor lett det er å gå ned i vekt med et slikt kosthold, osv. Henvend deg til både din bror og svigerinne, og avslutt med å si at hvis de er interessert kan du skrive ut noen brosjyrer/oppskrifter og lignende til dem. Du kan alltids snakke med din svigerinne på forhånd slik at det blir enklere å ta det opp, og slik at hun kommer med litt spørsmål underveis kanskje.
Det eneste jeg syns du kan gjøre - er å snakke stort og flott om DIN egen erfaring. Hold deg til det - min erfaring er at andre må få gjøre seg opp sin egen mening - og "komme" på det selv. Kanskje han til og med spør om anbefalinger når det gjelder bøker osv.
Som nevnt tidligere - hadde min søster kommet til meg slik du foreslår å gjøre til din bror hadde jeg gått fullstendig i vranglås - uansett hvor fornuftig det hun hadde sagt hadde vært. (æsj - det ble en utrolig dårlig norsk...).
Vis med egen erfaring - du kan ikke "leve" din brors liv. Han VET at han er overvektig - som alle oss andre med en del ekstra på kroppen. Personlig hadde jeg "tent" mer på om noen hadde snakket entusiastisk om sin egen opplevelse - fordi det da er lettere å spørre hva og hvordan. :)
Fordelen din er at du kjenner din bror - og kan feks bruke ting som "nå har jeg ikke lengre luft i magen - for en lettelse!" - eller - "jeg kan spise så mye jeg vil - og er aldri sulten lengre!" eller - "så deilig å ha overskudd til barna (om du har egne), før var jeg bare slapp og trett" - eller "blodprøvene mine er helt fine - helsa har blitt bedre!"
Kjøp Skaldeman-boka til han. Den er veldig lettlest og skrevet av en mann, for menn. Det er ikke noe sånn rundt-grøten-greier som det ofte er når det er kvinner involvert.
Ellers enn det syns jeg du skal la han være i fred og heller passe dine egne sysaker. Hadde noen kommet med noe sånt til meg hadde jeg bedt henne dra til hel...
Du har sikkert fine intensjoner, men som kjent er det en viss vei som er brolagt med disse..
Tusen takk igjen for gode innspill fra dere alle. Fantastisk gjeng her på forumet altså!
Dere har mange gode poenger jeg skal bringe videre. Kona har snakket høylydt om hvor flink hun syns jeg har vært etter å ha gått ned 15 på ketolyse. Tror det har vært bevisst for å inspirere ham. Skal uansett så noen frø hos han jeg, om hvor enkelt lavkarbo kost faktisk kan være( utrolig hvor mange som tror det er kjemepeinnviklet:eek:)og hvor frisk og rask jeg føler meg.
Takk for rådene og ha en super helg hele gjengen!:klem:
En vinkling er jo å dra opp blodverdier og sånt da. At det er vanlig å få vitaminmangler og høyere blodsukker i 30-åra, og at man bør være føre var. Kanskje kona kan sprke ham på en fullsjekk hos legen, de fleste menn faller det jo ikke inn å gjøre sånt sjøl før de blir tauet inn på 50-års sjekken og allerede er for langt ute og kjøre.
Så kan man jo etterhvert begynne å snakke om hvor bra lavkarbo er for alt dette skumle som kommer med alderen... :rolleyes:
Og om alt annet feiler er det få menn som ikke vil inngå et veddemål, da fortrinnsvis av typen "skal bli sunn og kunne løpe så og så langt/sykle birkebeineren innen"... :D
Det er riktig at en vanlig oppfatning av at menn skal klare ting selv, men jeg tror ikke dette har noe med kjønn å gjøre. Det er høyst individuelt hvordan man reagerer på en, la oss kalle det, intervensjon.
Når det er sagt så kan jeg jo nevne at de gangene samboeren min hintet til at jeg var helsemessig for feit så ble jeg forbannet og oppfarende. Jeg visste hun hadde rett, men det var mye lettere å kjefte og smelle og synes synd på meg selv enn å snu det til noe positivt.
Så hva som er rett for broren til trådstarter er ikke godt å si. Jeg ville personlig følt meg veldig presset inn i et hjørne om plutselig alle rottet seg sammen "mot" meg, uansett om motivet var aldri så bra.
Hvis du vil ha et konkret råd, så må det være å snakke om hvordan DU opplever det at du endelig har funnet en sunn, behagelig og effektiv måte å gå ned i vekt på - og håpe at han fatter interesse. (Det ble vel også nevnt av andre i tråden)
Hvis min søster hadde kommet og snakket om lavkarbokost til meg, fordi jeg var helsemessig feit, hadde jeg antageligvis blitt dritsur. Ingen trenger å fortelle meg hvor feit jeg er,det er jeg veldig klar over selv.
Og hadde noen kommet med en Skaldeman-bok eller annen lavkarbo-bok, om det så var en lavkarbo-oppskriftsbok, så hadde jeg blitt veldig fornærma. Ikke veldig mange rundt meg vet hvor mye psykisk belastning det er for meg med min størrelse, men de fleste forstår vel at jeg er veldig klar over min enorme kropp sjøl.... OG at det ikke er bra for min helse å være så diger...
Jeg hadde heller vinklet det på den måten at jeg hadde "skrytt" av meg selv og hvor bra jeg følte meg osv.. uten å si noe om at han burde prøve det eller noe.
Etter å ha sluttet å røyke la min mann og jeg på h.h.v. 30 og 26 kilo. Mange hintet til oss om overvekta med den følge at vi følte oss såret selv om vi visste de hadde rett, og dette førte til enda mer spising. Det som fikk oss på andre tanker var dette: Vi hadde vært i et koselig selskap med mange venner hvor min mann og jeg spilte gitar og sang. Vertskapet tok mange bilder av alle som deltok inkludert oss med løfte om at alle skulle få bilder av seg selv sendt på mail. Vi fikk sjokk når vi fikk våre bilder - sannhetens øyeblikk var kommet til oss. Det ble til en kostomlegging for oss ja. Kanskje dette var en ide å prøve det på denne måten, men FOR ALL DEL bildene må tas i en naturlig sammenheng som f.eks. bursdag eller jul e.l. Det er sikkert nok av folk som har kommentert vekta til din bror,
så da synes jeg ikke at du skal gjøre det.;)
Ser ut som om brukeren Vikkie er fjernet fra forumet, så innlegget mitt blir hengende litt sånn i løse luften... :lol:
Anyways, jeg ville sannsynligvis blitt sur hvis noen hadde sagt til meg at jeg burde slanke meg, men så er det noen som har prøvd si det ofte også, og jeg har ikke blitt sur - jeg har jo vært klar over min overvekt.
Før jeg begynte på Skaldeman i 2007 var det svigerinnen min som nevnte en svenske som hadde gått ned 60 kilo ved å spise fett. Hun hadde sett han på TV. Hun visste at jeg hadde prøvd Fedon, og at jeg har vært innom litt sære matretninger før, så det var ikke akkurat hinting til slanking heller. Jeg trodde først ikke på det, men etter noen dager måtte jeg bare inn på nettet for å sjekke. Da var det gjort - da forsto jeg endelig hvorfor jeg bare ble fetere og fetere og hvorfor jeg ikke klarte å slanke meg og jeg startet med én gang på Skaldemans diett. Hadde det ikke vært for svigerinnen min hadde jeg kanskje vært 150 kilo i dag, og en gjenganger hos Grete Roede. :D Jeg er evig takknemlig for at svigerinnen min hintet meg om Skaldeman! :love:
Kjenner jeg blir litt sånn ufrivillig provosert bare av tittelen på tråden. Men jeg vet jo at det ikke er vondt ment.
Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg er tynn nå, men har vært sykelig overvektig i mange år, og jeg visste jo både hvordan jeg så ut, hvor farlig mye jeg veide og hva jeg skulle gjøre for å bli slank. Jeg prøvde og prøvde, men jeg klarte aldri holde kiloene borte. Jeg kunne gå ned 30 kg og rett opp 35 igjen etterpå. Nå måtte det operasjon til hos meg da. Hadde noen kommet til meg og sagt at de syntes jeg hadde lagt på meg endel, om det ikke var på tide å gå ned i vekt?, hadde jeg først blitt målløs, så hadde jeg lurt på om de var hjernedøde, og så hadde jeg blitt eitrende forbanna.
Jeg skjønner at familie og venner synes det er grusomt å se på når et menneske spiser seg sakte ihjel, men i nesten alle tilfeller vet personen om det selv, og det et er helvete å komme utav. Man kan selvsagt hinte frempå litt, snakke om vekten osv, men det man ALDRI bør gjøre er å komme med velmendende råd om trening og mat, for de fleste sykelig overvektige vet utmerket godt hva de skal spise og hvordan de skal trene. De bare klarer ikke å gjennomføre det, og da trenger de ikke folk rundt seg som skal lære dem det de allerede vet, og dermed tilføre enda mer dårlig samvittighet og skam. Det er det siste de trenger.
Jeg er veldig uneig i at man aldri bør komme med velmenende råd om trening og mat. Selfølgelig skal man tenke seg om og gå forsiktig frem.
Vet alle hva de skal spise for å gå ned i vekt og forbli normalvektige?
For meg var lavkarbo totalt ukjent for et drøyt år siden. Hadde det ikke vært for en tilfeldig tråd om slanking på et annet forum der lavkarbo ble omtalt, så hadde jeg spist etter statens anbefalinger i dag.
Å spise sunt og å gå ned i vekt betyr vel for de fleste at de må spise mindre og trene mer?
Jeg mener alle overvektige fortjener å få innsikt i hva som egentlig er riktig kosthold, men problemet er jo hvordan man skal legge det frem.
enig. denne tråden er virkelig trist og lei. Jeg har vært undervektig, fant dette forumet etter og ha levd rundt 4-5 månter med lchf. det virker supert.
Og alle de komentarene fra andre at jeg er tynn og "herregud, spiser du ikke?!"
.. det er så utrolig sårende. enkelte tenker ikke så langt at det eneste en kan være missfornøyd med er overvekt.
"uhm, hallo?" jeg blir komentert 100x mere en en overvektig! selv i den verden da 2/3 nordmenn er overvektige. (!!!!)
og igjenn, det sårer noe utrolig og bare bli komentert, fet ,dum, stygg , slem, lat, eller tynn.
jeg vil jo at du ikke skal dra det langt, men på en måte er jeg jo selv glad legen ba meg spise mere.. rett og slett.
Det som er mest tragisk ved alle velmenende råd jeg har fått, er at alle har også vært helt feilaktige. De aller fleste tror at vi overvektige mennesker spiser oss fete med vilje, at vi spiser for mye, at vi bare spiser junk og at vi sitter på rompa hele dagen og later oss. "Du må spise mindre og trene mer!" Hadde jeg fått ei krone for hver gang jeg hørte den, ville jeg vært rik i dag.
Ingen i hele verden er selv skyld i overvekt. Med dagens "normale" kosthold er det så godt som umulig å beholde normalvekt og samtidig ha et naturlig forhold til mat. Hvem vil vel gå sulten i flere uker - eller måneder? Den selvkontrollen som må til for å få til det er så på grensen, og at mange får alvorlige spiseforstyrrelser er fanken ikke rart.
Her er jeg uenig med deg. Hva med alle dem som er normalvektige paa vanlig kosthold? Det finnes jo en god del av dem ogsaa... Det er veldig mange som er overvektige fordi de spiser alt for mye av alt - baade karbo og fett. Jeg sier ikke naa at alle gjor det, men jeg vet jo selv hvorfor jeg ble feit. Det var ikke fordi jeg spiste for mange poteter, men fordi jeg spiste for mange poteter sammen med for mye annen mat. Jeg tor paastaa at samtlige av de fete menneskene jeg ser her borte som spiser wienerbrod til frokost og burger til lunch (det er nok av dem paa universitet her), ville kunne gaatt ned mye ved aa sette sammen kosten sin paa en annen mate - vaere seg lavkarbo eller lavfett.
Jeg vet jeg er paa et lavkarboforum og at vi her er enige om at lavkarbo fungerer best, men aa si at det er det eneste som fungerer, det synes jeg blir vel bastant. For noen er det det eneste som fungerer, men det gjelder ikke for alle. Alle dietter handler om aa velge bort noe til fordel for noe annet for faa termodynamikkens forste lov til aa passe - enten i enkel form eller i manipulert lavkarbovariant. Jeg vet om folk som har gaatt ned masse baade paa Grete Roede og med lavkarbo - og jeg vet om folk som har gaatt opp igjen baade paa Grete Roede og med lavkarbo. Felles for dem er at naar man ikke klarer holde retningslinjene for dietten lengre, saa innhentes man av termodynamikken...
Jeg var absolutt skyld i min egen overvekt. Selv om jeg hadde spiseproblemer og jeg ikke tenker på det som "jeg gadd bare ikke ta meg sammen og spise sunt" slik mange tenker om overvektige. Men skyld i det, ja det hadde jeg jo? Jeg spiste tonnevis med drittmat hele tiden og brukte mat som trøst, belønning og det meste. Som rus. Og jeg visste utmerket godt hvordan jeg skulle bli slank. Men det er som med en alkoholiker eller en narkoman som vet at hun må kutte ut rusen for å bli frisk, men så var det det å klare det på egenhånd ...
Man kan godt komme med små hint, som sagt, men man bør være svært forsiktig når det gjelder å legge frem løsninger på overvekt, for det første personen risikerer å gjøre er å få i forsvar og det er helt forståelig. Dessuten er det STOR sjanse for at personen vet utmerket godt fra før av hvordan han/hun skal spise. Man bør kjenne en person bør man går til dette skrittet, og kjenner man personen vet man jo sannsynligvis hvilket kunnskapsnivå hun ligger på. Alle mine venner og familien visste hvor godt jeg kjente til lavkarbo, feks, så det hadde jo vært lite vits for dem å henvise til dét.
Det er klart vi vet hvorfor vi har blitt overvektige - men er det vårt eget valg? Jeg tenker da på hvor vanskelig det er å ikke ta en brødskive til eller hvor vanskelig det er å ikke ta den ene sjokoladen. Vanlig mat som gjør oss fete, er rundt oss i alle sammenhenger. Det er vanskelig å la være, og karbohydratrik fettfattig mat gjør oss mer sultne enn mette og fornøyde. Jeg merker jo også selv etter noen dager med karbohydratrik mat hvor vanskelig det er å gå tilbake til skikkelig mat igjen. Kroppen skriker jo etter mer, og det er ikke lett å stå imot det. Når vi da har gitt etter for cravings, får vi dårlig samvittighet for ikke å ha klart å stå imot, dårlig selvfølelse for ikke å beherske mat, dårlig selvtillit fordi vekten bare øker også har vi hele rundansen igang. Mer cravings, mer mat, mer dårlig samvittighet. Trøste og bære for et liv mimrer tilbake. :o
Jeg tenker at for en overspiser (noe fryktelig mange sykelig overvektige mennesker er) er det vel like lett å holde seg til et sunt kosthold som det er for en alkoholiker å holde seg borte fra alkohol, for å sammenligne litt. Jeg synes ikke en overvektig fortjener stempelet lat og dumt og sånt, det er ingen tvil om at det er slik samfunnet ofte ser på dem. Men man har jo et ansvar for å få hjelp på en eller annen måte. For meg var det operasjon, for andre er det noe annet. Det å ta tak i problemet. Men veien til å virkelig ta tak i et slikt problem kan være lang, man orker liksom ikke tanken på å røske opp i det, det er ofte lettere å bare ha skylapper på. Helt til "boblen" sprekker og man verken kan eller orker å leve slik lenger.
Vel,
Jeg legger merke til at folk himler med øynene i køen på butikken når jeg lasser opp feite matvarer på båndet, mens de står der med en handlevogn full av lettprodukter.
Kunnskap er makt, og sålenge man ikke vet at det man spiser er feil så er det umulig å gjøre noe med det. NÅ derimot er jeg 100% ansvarlig for hva jeg spiser.
Jeg tror jeg er uenig med Nina Karin Monsen i det meste, unntatt ett godt utsagn hun hadde; Vi lever i de sårede følelsers tyranni.
Når man er feit, hvorfor i all veren blir man såret hvis noen gir uttrykk for at de syns du er feit og anbefaler at du gjør noe med det? Det er vel ganske enkelt å sortere ut kommentarer som er ment ondskapsfullt og de som er vennlig ment? Barn er ærlige; jeg husker for noen få år siden da jeg hadde barn i barnehage, og en flokk stilte seg rundt meg og lurte på "hvorfor har du så tjukk mage?". Skulle jeg bli såret?
Som tidligere røyker ble jeg vant med at gud-og-hvermann kom med sine anbefalinger om røykeslutt. Jeg ble irritert, ja. Såret? Nei.
Du kjenner antakelig broren din godt, så kjør på. Gi ham Skaldeman-boken "Spis deg ned i vekt" samt en forsikring om at det er godt ment. Fortell ham at du kan være kostholdskonsulent hvis han ønsker. Hvis han fatter interesse for budskapet er det bra, hvis ikke har du gjort det du kan gjøre. Videre mas er da helt bortkastet - han er jo mann!
Hvis du fratar voksne mennesker ansvaret for egen overvekt, fratar du dem samtidig æren for å klare å gjøre noe med den!
Hvis man som voksen ikke selv har ansvaret, hvem skal man da legge ansvaret på? Skjebnen? Arbeiderpartiet?
Vi har da som voksne mennesker et valg? Ingen har sagt at det er enkelt, men alle tonnene med overvekt dette forumets medlemmer har kvittet seg med beviser at det er mulig.
Så hvorfor er det da så vanskelig å slanke seg? Jeg ville jo IKKE være feit, og uansett hva jeg prøvde gikk det galt. Selv om man er klar over at man er overvektig, ser det ut som om det er svært vanskelig å gjøre noe med det.
At man har et valg er riktig - men problemet mitt var at jeg ikke visste hva slags valg jeg hadde.
Jeg synes det blir noe annet med barn. De ER ærlige og har ikke utviklet sosiale antenner enda, klart man ikke kan bli sint. Såret har man lov til å bli, selvfølgelig, men det holder man jo inne.
Det går mer på folkeskikk, synes jeg. Voksne folk bør rett og slett ikke tillate seg å si det barn sier, feks. kommentere vekt (på en negativ måte) eller virke bedrevitende overfor andre på den måten. Spesielt sur blir jeg når folk som har vært slanke hele livet prøver å lære overvektige om ernæring og trening uten at den overvektige har spurt om det.
Men jeg kan til dels skjønne behovet, for jeg er jo sikkert Norges største røykemotstander og har akkurat de samme fordommene mot røykere som enkelte har mot overvektige, så jeg sitter egentlig i glasshus her. :o
Kaster meg litt inn i diskusjonen her. Jeg skjønner hovedinnlegger så godt når hun har et ønske om å lede broren sin på rett vei. Hun er jo glad i ham og ser at han kan få alvorlige sykdommer av overvekten sin. Jeg kan bare svare for meg selv men dersom noen hadde kommet bort til meg med velmenende råd da jeg var overvektig hadde jeg så klart blitt fornærmet som så mange andre skriver her, men jeg hadde også i det stille når jeg hadde svelget fornærmelsen sjekket ut alternativet på egen hånd. Skal vi virkelig ikke få lov til å hjelpe de man er glad i dersom noe alvorlig er i veien med dem? Hva slags familie er vi dersom vi er redde for å gi beskjed?? For min del så ble jeg fortalt det, jeg ble lei meg, men jeg trengte det sparket bak for å klare å gjøre noe med det.
Hva hadde skjedd dersom de jeg var glad i ikke hadde sagt noe? Hadde jeg da i det hele tatt gjort noe med overvekten min?? Jeg fløt lenge på det at ingen sier jo noe så da gjør det nok ikke noe om jeg utsetter slankekuren litt til....
Vi skal tåle å høre litt sannhet fra familien vår for de er glad i oss og vil oss kun det beste. Selv når jeg begynte på lavkarbo ble min søster helt fra seg fordi hun mente jeg ødela kroppen min. Jeg ble selvsagt fornærmet, men jeg respeterer at hun har et annet syn enn meg.....
Og du mener at du ikke var skyld i at det gikk galt? Hvem i all verden skal du skylde på da?
Jeg hadde en håndfull mislykkede røykesluttforsøk før jeg til sist klarte å slutte. Jeg kunne da ikke skylde på noen andre for de mislykkede forsøkene. Det var ingen som tvang meg til å røyke.
Vi må nok i større grad bli bevisst ansvaret vårt for oss selv.
Jeg skjønner hva du mener, men jeg mener man bør kjenne personen veldig godt før man går til det skrittet å konfrontere vedkommende med overvekten. Og da er det jo ofte greit, for man vet hvor kunnskapsnivået til personen ligger, og hvordan man skal gå frem. Som sagt så var det "ingen" som visste mer om ernæring enn meg da jeg var overvektig, hvertfall ingen av vennene mine eller familien min. Ja, når det gjaldt lavkarbo også, jeg har holdt (av og) på med lavkarbo siden 2002 uten å få til noe varig resultat, så det alt folk hadde sagt til meg hadde vært old news uansett. Jeg var den som introduserte lavkarbo for folk rundt meg, for i 2002 var det ingen av mine venner eller familie som visste helt hva det dreide seg om.
Så for all del, snakk med vedkommende om vekten, men sørg for å kjenne personen godt først og ikke virk belærende. For alt man vet kan den overvektige ha MER kunnskaper om både ernæring og trening enn den som vil hjelpe.
Det er da heller ikke snakk om å legge skyld på noen - det blir litt vel enkelt. Men, jeg mener at med de matvanene som rår i dag, er det ikke rart av vi blir overvektige og har vanskeligheter med å gå ned i vekt. Når man da i tillegg får råd som ikke virker (spis mindre, tren mer), er det heller ikke rart man blir en smule oppgitt.
Helt enig! Å slenge om seg med gode råd til enhver man mener måtte trenge det er utidig og uhøflig. Men, i dette tilfelle er det jo snakk om trådstarters bror!
Det å plassere ansvaret der det hører hjemme er vel ikke på noen måte enkelt? Jeg har vel ikke hevdet at jeg syns problemstillingen er enkel, med enkle løsninger?
Det er imidlertid svært stor forskjell på å ikke være enkelt til å være umulig! Første steg på veien må være å ta ansvar - eller kall det "skyld" hvis du vil.
Som jeg skrev, for noen er det kun lavkarbo som fungerer. Men jeg er ikke enig i at det er det eneste riktige valget for alle. De som som deg, altsaa overvektige og ikke overspiser, er noe annet enn dem som aldri prover helhjertet. For meg var det saa enkelt som aa spise mindre og trene mer. Men jeg lyktes jeg aldri for jeg provde helhjertet - det er stor forskjell paa aa spise litt mindre i tre uker og haape paa mirakler og paa aa faktisk loggfore, trene og ville gaa ned i vekt over et lengre tidsrom. Saa jeg er gjerne farget av egne erfaringer - men jeg tror mange overvektige gir opp ved forste kneik og derfor fortsatt er overvektige. Saann var det iallefall for meg i mange aar.
Jeg er nok av de heldige som gaar ned i vekt naar jeg reduserer kaloriinntaket, hvordan jeg reduserer det har mindre aa si for min del. Men jeg blir mer mett av proteiner og noe sunt fett enn jeg blir av raske karbohydrater, derfor har jeg mer tro paa aa holde meg nede denne gangen. Naa er jeg mett paa mine 12-1600 kcal, mer mett enn hva brod og poteter gjor meg. Da er sjansen for aa spise for mye redusert stort. Dessuten har jeg ingen samboer som kan flytte ut og gi meg ekstremt behov for aa begrave sorg i sjokolade :D
Tilbake til traadstarters faktiske sporsmaal:
Jeg er helt overbevist om at dette er noe man maa gjore og ville selv. Egne erfaringer er at for jeg virkelig ville det selv, saa skjedde det lite. Hva med aa invitere til middag, lavkarbo saadann, litt oftere saa kan du iallefall vise frem mangfoldet?
Som mann selv så vil jeg be deg om å gå forsiktig frem. At kamerater og slikt kan fleipe med vekta svelger vi som regel med et smil. Men når det er nærmeste familie kan temaet være sårt. Både min mor og far samt mormor og morfar maste utrolig mye på meg en periode og dette var ikke særlig hyggelig. I tillegg til å tenke enda mer på vekta ble det også til at jeg nesten ikke orket å treffe dem fordi det ville komme kommentarer.
Selv så måtte jeg en tur til legen for å få det siste sparket i rumpa, alt for høye kolesterol nivåer osv. Startet å trene med syntes at det ikke skjedde noe så en dag snublet jeg over en tråd på nettet hvor en kar hadde kjørt 100 dager med ketolyse kuren med før og etter bilde og når jeg så det så var det gjort.
Start heller med å skryte av deg selv og din fremgang samt fordelene med lavkarbo og slikt og legg merke til om han er mottakelig for denne informasjonen.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.png){kind=avatar}
