Jeg forundrer meg over alle "godhjertede" mennesker, både nær familie og venner og andre jeg ikke kjenner så godt, som kommer med rare kommentarer om min overvekt. Ikke at jeg mener noen skal si noe rett ut, og heller ikke at jeg selv bringer det så ofte på bane, men:
BMI sier jeg er alt for overvektig
Jeg må gå i stormotebutikker for å kjøpe klær
Jeg mistrives med meg selv
Jeg har skapene fulle av klær jeg ikke passer
Jeg har problemer med å komme meg opp fra golvet når jeg leker med barna mine
Jeg har problemer med påkledning og sko
Det buler i alle retninger når jeg setter meg på en stol
Det er helt klart at jeg trenger å ta av 30-40 kg
Kunne ha lagt til mange punkter her, men så kommer det:
Hvis jeg bringer det å bane, så får jeg veldig ofte sånne trøstekommentarer som:
Å nei, du er jo ikke så overvektig, du
Jeg har aldri sett på deg som tykk
Du har jo så fine klær, du ser ikke tykk ut, da skjuler du det godt
Du kan umulig ta av 30-40 kg, da blir du jo syk (selv om da jeg veide det sist, syntes jo alle jeg var normal)
Bla-bla-bla
Altså, hva er vitsen? Tallenes tale er klare og alle kan se hvordan jeg ser ut og jeg kan fortelle hvordan jeg har det. Hvorfor kan jeg ikke bli tatt på alvor? Jeg trenger ingen trøst for å være den jeg er nå, jeg vil jo ikke være sånn! Det hadde vært så mye mer realt om de hadde sagt f eks:
Jeg forstår du sliter med det og jeg håper du finner en måte å hanskes med problemet
Om du vil, kan vi gå en tur en kveld, så får vi snakket litt og forbrent noen kalorier
Tenk om du hadde klart å nå målene dine, så kunne du ha passet den og den kjolen. Jeg støtter deg gjerne på veien mot målet.
etc...
Er det noen som forstår hva jeg mener?
Jeg reagerer omtrent med sinne når jeg får sånne trøstekommentarer. Ærlig talt. Men mange har ikke opplevd overvekt på kroppen og vet ikke hva de snakker om.
Bare et lite hjertesukk. Hører gjerne fra andre som har opplevd det samme.
(Og ja, jeg vet "det ikke er noe vondt ment og de prøver bare å være hyggelige", men det er ikke det jeg prøver å få fram her).
Jeg fikk også sånne kommentarer da jeg var overvektig, og da jeg var undervektig (anorektiker) fikk jeg bare ros og skryt. Nå som jeg er normalvektig syns jeg det er vanskelig når overvektige venninner kommer med hjertesukk om vekta si, når jeg vet at de blir lei seg om jeg sier det jeg mener, nemlig at man må gjøre en innsats for å gå ned. Det blir mest til at jeg ikke sier noen ting.
Hva i all verden er trist med hovedinnlegget? :confused:
Heisann:)
Det var ett godt innlegg...kjenner meg så igjen..jeg har sjøl noe av de samme opplevelsene som deg. Jeg hadde skapet fullt av klær som ikke passet. Jeg ryddet vekk de som var for små og satt da igjen med en liten haug:(
Da bestemte jeg meg for at nå er det nok. jeg skal ikke kjøpe ett eneste nytt plagg..jeg skal inn i de gamle igjen. Jeg la på meg endel da jeg slutta og røyke. Det er selvforskyldt, slutta nemlig å trene samtidig. Har alltid vært lubben men..
Nå er jeg på lavkarbo siden mandag. Og i går fikk jeg utslag på stix, og jeg har gått ned 2 kg:) Det er lett å leve på den maten synes jeg. Var litt frustrert her om dagen, men fikk god støtte her inne.
Det jeg tenker på å si deg, er hvis du sitter med slike tanker så gjør du noe med det..det værste jeg vet er de som sier: "Jeg har aldri sett på deg som tjukk" huff....
Men kjæresten min han liker meg heldigvis uansett...det er viktig for meg, og han støtter meg nå og sier ja hvis du føler det så..
Det er ikke lett, men livet blir lettere når man velger å bli lettere...
Jeg sammenligner det med røykeslutt. Jeg tok ett valg om å bli røykfri etter 25 år og klarte det. Da kan jeg klare dette også..
Det kan du også. Lykke til:)
Nå er det vel ikke alle som synes det er best å få høre fra familie og venner at de er tjukke da, så skjønner godt at folk ikke vil si det til noen.
Er vel tross alt verre å høre "ja, du er tjukk" hvis man ikke vil høre det, enn det er å si "du er da ikke tjukk" hvis man vil høre det.
Jeg er nok heldig, for jeg har aldri fått sånne kommentarer. Folk vet at jeg strever med vekta og jeg får kun velmente kommentarer om hvordan det går med dietten min og vekta og at jeg ser bedre ut. En skulle ikke tro at 14kg har så masse å si på en så stor kropp som min, men det merkes og folk kommenterer det og snes jeg er flink. Og skrt har så m*e å si når man sliter.
De færreste tror vel at jeg trenger å gå ned 60kg, men det er ikke en gang nok til å få normal bmi.. Flere har sagt at de tror jeg veier 30kg mindre enn jeg faktisk gjør, så jeg tror rett og slett folk ikke ser kiloene.
Mulig jeg provoserer noen nå, men det kan synes som om det gir høyere status å være slank enn rund, på samme linje som det tilsynelatende gir høyere status å være rik enn fattig. Jeg mistenker at en del folk unner sine venner og bekjente å gå ned i vekt like lite som andre unner naboen å vinne i lotto. Det finnes heldigvis nok av rause, åpne og ærlige mennesker man heller burde diskutere vekten sin med, men jeg får meg ikke lenger til å tro at alle rundt meg har edle motiver.
Min overvekt er vel ikke det som snakkes mest om. Men jeg merker jeg blir veldig oppgitt over andres reaksjon når jeg står over et kakestykke eller ikke vil forsyne meg av godteriet som står fremme.
Jeg kan jo ikke snakke for hva som foregår oppe i huet på andre mennesker, men jeg tolker det vel dithen at når jeg står over, får de dårlig samvittighet for å "unne" seg det jeg ikke unner meg. At jeg nå, på denne kuren, faktisk ikke KAN unne meg noe sånt eller at jeg ikke har det minste lyst på noe søtt er veldig vanskelig å forklare. Men jeg synes i hvert fall ikke synd på meg selv for at jeg må stå over. Det tror jeg er vanskelig for enkelte.
Mye kommer an på øyet som ser også. Selv om en person er ekstremt overvektig, så er det ikke sikkert at det er like åpenbart for alle. Spesielt ens nærmeste.
En kamerat hadde mistet nærmere 20 kg når jeg så ham sist, og tanken som slo meg var "har du vært feit?".
Jeg skjønner deg veldig godt og har hørt det samme i forskjellige varianter flere ganger enn jeg kan telle.
Vet du hva jeg gjorde til slutt?
Jeg sluttet å fortelle om mitt vektproblem. Jeg holdt kjeft og begynte lese om lavkarbo. Det tok et lite år før jeg hadde samlet nok mot og kraft nok til å ta fatt. Nå er jeg snart ferdig med første etappe og skal ta fatt på den siste og evigvarende med å holde meg nede i vekt til jeg blir så gammel at jeg ikke husker hva det var jeg skulle veie.
Klesskapet mitt ble rensket for 10kilo siden. Da ble alle de klærne som ikke hadde passet levert til Fretex for de var blitt for stor. Nå er igjen skapet mitt fullt i klær som er for stor. Det koster å gå ned mange klesstørrelser!
I dag får jeg mange kommentarer, og enda er jeg ikke fornøyd med de for nå handler de om at jeg ikke må finne på å gå ned mer i vekt.
Min konklusjon er at jeg ser meg selv på en måte, verden utenom på en annen. Jeg ser speilbildet, de ser helheten.
Og vet du, jeg tror omgivelsene synes jeg er en mye flottere person enn det jeg selv gjør. Det har de nok alltid gjort, men nå er vi kanskje litt nærmere hverandre i oppfatningen av meg selv enn vi har vert tidligere.
Dette er en livslang kamp, både med det indre og ytre. Små steg frem gir meg stadig mer styrke til å elske meg selv for den jeg er, minus helseskadelig fett på kroppen. Jeg er med andre ord på god vei, men holder fortsatt munn om min egen oppfatning om min kropp.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
