Må innrømme at de gangene vekta har vist opp, stillstand eller kun bittelitt ned på min faste veiedag - har resten av dagen blitt alt annet enn god. Jeg merker jeg blir frustrert, forvirret og mildt sagt irritabel de gangene dette skjer. Jeg analyserer og tenker og vrir hjernen og lurer på "hva er det nå jeg har gjort feil". Funderer og tenker på dette i mange timer etter veiing og gjerne resten av dagen. Er skikkelig lei meg og depper, og det går gjerne utover dem rundt meg (mann + barn). Vil jo så gjerne nedover - og helst fort!
Men når tankene klarner så innser jeg jo at det bare er tull å holde på slik - og iallefall å ødelegge en hel dag med negative tanker. Men nå har jeg lovet meg selv at neste gang dette skjer SKAL JEG IKKE forsure dagen min med slikt tull og heller se tilbake på hva jeg faktisk har fått til!
Så - hvordan kommer dere dere fort ovenpå igjen etter en "nedtur" på vekta? Hva sier dere til dere selv som trøst / oppmuntring? Eller blir dere ikke sure slik som meg?
Hei,
Ikke noe hjelp herfra dessverre da dette er noe som det aldri har falt meg inn å bruke energi på. Men så har jeg heller aldri tenkt på 2 kg vektoppgang som motgang eller nedtur heller da. Jeg har nå vippet opp og ned 1,5 kg i et år nå og har fortsatt en del kilo som må av og har prøvd å luke ut alle partystopperne, men foreløpig står det rimelig stille.
Når dere er villige til å bruke så mye energi på resultatet på ukes basis er det mulig at dere har litt "usunn" fokus på selve slankingen. Kanskje på tide å flytte fokus… slanker du deg eller legger du om kostholdet? En mental forskjell… og ja, jeg slanker meg ikke – jeg har lagt om kostholdet og kiloene har forsvunnet deretter.
Husk at stress er en av de største partystopperne…
Anbefaler deg å lese Gerd’s Tålmodighet og slankestress, har du allerede lest den, så les den en gang til… forum.lavkarbo.no/showthread.php?t=23811&highlight=slankestress
jeg stod stille i to år enda jeg prøvde ALT...det var da jeg gav opp og begynte med karber igjen...det skulle jeg IKKE ha gjort for jeg la på meg mye.
Nå i dag ser jeg vekten stod stille fordi jeg hadde gått ned nok og var faktisk undervektig.
Jo mer jeg stresset med vekten, jo verre var den mot meg.
Mitt råd er: Glem vekten og fortsett som før. Ikke la den styre deg for livet er så mye mer enn et tall.
Ja! Når man i teorien ikke har gått ned noe på to år og fortsatt har 10-15 kg overvekt så kan veiing bli en prøvelse.
Jeg veier meg fortsatt hver uke -like mye i kontrolløyemed, men fortsatt med hjertet fult av håp hver torsdag, men faktisk. Om resultatet er negativt uten at jeg ser noen grunn til det, så blir jeg nok litt fortvilt. Det varer i ca fem sekunder :D
Jeg har brukt så mye tid på å både tenke og føle på, for ikke å si fortelle om hvor utrolig mye kostholdet har gjort for meg helsemessig. Jeg er uten overdrivelse et nytt menneske på lavkarbokosthold. Når frustrasjonen tar litt overhånd, så prøver jeg å se for meg livet med migrene, allergier (det vil da også si uten min elskede katt!), tjue kg mer på kroppen, søvnmangel etc.
Det holder frustrasjonen på avstand.
Jeg er hundre prosent sikker på at nøkkelen finnes der! Klart, det er ikke noe gøy å være flinkheten selv i to år -så å si ingen sprekker, alle partystoppere eliminert, opp til flere retninger godt utprøvd. Men noe er man rett og slett ikke herre over.
Jeg priser hver dag jeg har sovet straka natta og våkner opp uthvilt og frisk. Sånn takler jeg min motstand. Uansett -det er ingen vei tilbake til høykarbo for min del. Den er plombet og sperra og låst, fullstendig!
Akkurat det du skriver om, er grunnen til at jeg ikke eier noen vekt. Dvs at jeg begynte mitt lavkarboliv uten å vite hvor mye jeg veide. Jeg har nå levd slik i 9 mndr. og aner fortsatt ikke hva jeg veier. Men jeg er BETYDELIG mindre. Skulle jeg tippe så snakker vi om 30 kilo pluss/minus.
Så mitt råd er: Hiv vekten. Om man vet at man gjør det rette ,så vil vekten gå nedover. Jeg har heeelt sikkert hatt mange platåer, og også dager hvor vekten har gått opp, men in the long run, så er det ikke det som betyr noe.
Hmmm, tror ikke jeg skal påberope meg hurtig vektnedgang. Brukte september 08 til juni 09 på 8kg (ca)ned og opp 3 (ca) i feriens uker. Kan ikke si jeg stresser, men jeg vil så gjerne at dette skal virke - jeg har det jo så behagelig.
etter en skikkelig nedtur.. ( eller opptur ) på vekta, tar jeg tak i meg selv og starter på nytt dagen etter, men vet ikke hvorfor.. men spiser altid litt ekstra hvis jeg har gått opp i vekt.. gammel vane og tro det er greit og spise ekstra.. jeg har liksom gått opp uansett ! :mad: .. haha, men har begynt og skjerpe meg nå.. men nøttene er en dum vane...
Her har det vært stillstand i ett år og tre måneder. Det kan oppfattes som skikkelig motgang, men som Photo sier, når man vurderer alternativet - er det like greit å fortsette. For det å gå tilbake til fedme grad II, være ekstremt slapp og giddalaus, ha vanskelig PMS, sove dårlig, være skikkelig sur, ha intens halsbrann og hodepine, få dårlig hud og hår og prompe 50 ganger i døgnet orker jeg bare ikke mer! :D Dessuten blir jeg sulten hele tiden på høykarbomat, og tenker bare på mat. Det er skikkelig slitsomt - og en smule flaut!
Nå er jeg så heldig at jeg har funnet mine partystoppere, og er på vei videre nedover. Jeg skal ned 8 kilo til før jeg er fornøyd, og får jeg platåer på vei ned dit - kan ikke 20 ville hester få meg tilbake til høykarbomaten igjen! :)
Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver, for jeg kan fort bli deprimert over å ikke gå ned en uke. Enda mer deprimert hvis jeg går opp. For da prøver jg å vri hodet, og prøve å finne tusen grunner til at det ble som det ble.
Men det er mange grunner til at en står stille, eller går opp litt.... mannen min har vært på et kurs på sykehuset, hvor de fortalte at kroppen bruker fem år på å jobbe imot vektnedgang. Dvs. kroppen jobber imot endringer en gjør livsstilsmessig. Og den gjør alt den kan for å gå tilbake til den vekta en var i. Det er et lite tankekors for min del. Så nå prøver jeg å klamre meg til det at kroppen trenger litt tid. Det er bare å holde ut, folkens!! :D En annen ting er jo PMS og vann i kroppen og sånne ting. Mange går fort opp 2 -3 kg for å så gå ned igjen etterpå. Er helt normalt. Men også veldig individuelt hvordan kroppen reagerer.
Vil bare ønske deg lykke til, egentlig. You can do it!! :D
Takk for mange flotte innspill folkens! Dere er en herlig gjeng!
Dette med å sette bort / kaste vekta - det synes jeg er utrolig godt gjort! Å klare å være såpass avslappet i forhold til vektredusjonen er enda et godt stykke igjen for meg. Har vurdert det å sette bort vekta - men jeg er for redd for å gå opp og ikke "oppdage" det liksom. Vet jo at det ville jeg merka på klærne - men.....
Synes dere er utrolig flinke og all honnør til dere som har hatt langvarige platåer og fremdeles ikke gitt opp! Men som Veggpryd og Photo sier - alternativet med mye karbo er egentlig ikke noe alternativ etterhvert....
Kjenner meg igjen i følelsen, spes når vekta atter engang står i ro. Dermed har eg begynt med å legge bort vekta og ta den frem en gang i blant for å sjekke at eg iallefall ikke går opp.
Neste veiing for meg blir 01.10.09 og det er jo noen uker til :)
Men har som mange over her skriver, heller begynt å fokusere på de andre tingene som er flott med lavkarbo og siden eg går på vekta så sjeldent så blir nedturene uansett færre og eg er glad for alt det andre som har blitt bedre :)
Jeg bare tenkte på... Motgang fra vekta, det er jo nesten som når alle man kjenner samt media prøver å fortelle at dette er feil. Hvordan takler du den motgangen? Man blir enda mer inbitt på at dette skal fungere, jeg skal vis dem! Ikke sant? :rolleyes:
Prøv å gjør det samme med vekta, tenk at : jeg skal vise deg jeg! :D
Platåer har man når man legger på seg også, så da vil det være normalt at man har det når man går ned. Og at disse kanskje er lengre er jo også naturlig siden kroppen stritter imot. Prøv bare å tenke på hva du har oppnåd med den reduksjonen du allerede har hatt, og vit at det du gjør er rett;)
Jeg har også slitt med å miste motivasjonen på tidligere slankekurer jeg har vært på.. Men dette ser jeg på som en mer helhetlig livsstilsendring, og etter en helg med monstersprekk - og mange symptomer på sprekken - så kjenner jeg at det ikke finnes noe alternativ til å fortsette. Å befinne seg på et platå er kjipt, men det er verre hvis vekten viser opp, opp, opp! Når jeg ikke går ned noe prøver jeg å tenke at hvis jeg ikke hadde gjort den innsatsen jeg gjorde - så hadde jeg veid mer!
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
