Vi har 3 barn, hvorav 1 som ikke ser ut til å ha magemål...;)
Han er ikke mere enn 11,5 år, men hvis vi ikke hadde "bedrevet" noe restriksjoner på maten ville han nok vært enorm i dag.
I perioder er han svært aktiv, mens andre dager er det lite rørelser på ham.
Både jeg og hans far har, og har alltid hatt annlegg for å legge lett på oss - ingen av oss har hatt for høy bmi ( før jeg nå da...;)).
Vi mener, med god samvittighet, at poden ikke behøver dytte i seg 3 skiver brød rett før leggetid. 2 bør holde,
derfor har vi satt en tid (kl.20.00) som siste mulighet for ham å spise kvelds.
Og selvom han noen ganger vil ha mere, må han vente til dagen etter.
Vi er klar over at han er i en vokseperiode, men han får mer enn nok næring per dag. 3-5 måltider per dag. + frukt og yoghurt.
Vi er også strenge på søstaker og brus i uka. Det hører til lørdager og selskaper. Og må innrømme at vi ikke er så håndfaste i ferier ;).
Noen mener barn ikke skal slankes, og det er jeg forsåvidt enig i.
Men restriksjoner når barn helt tydelig spiser for kosen, det sosiale må vel være greit? Hva synes dere?
Kan det være at han får i seg feil mat?
Jeg overspiste også mye i barndommen, men det kom mest av at jeg spiste feil mat. Jeg ble jo aldri mett.. (Jeg elsket Corn Flakes med enormt mye sukker.. kunne spise tre store boller like før sengetid, men jeg ble jo ikke mett av dette!)
Prøvd å gi han mer proteiner og fett?
Jeg har ikke barn - det må sies før jeg sier dette.
når jeg har reflektert rundt mitt eget forhold til mat , kosthold, aktivitet - har jeg alltid tenkt at de vanene ikke skal kopieres til mitt evt barn. jeg ønsker fra starten av å gi barnet et "normalt" godt forhold til mat og aktivitet, å at det er en del av den normale hverdag. å jeg vil nok gjøre som du nevner ha restriksjoner på måltider og klokkeslett. Men når barnet ikke opplever metthetsfølelse el at det nå er nok... å opplever en konstant "sult" - vil jo dette bidra til at ønsket og mulighetene til å smugspise vil forsterkes - å da vil man som foreldre miste kontrollen, å barnet vil adoptere den samme onde sirkelen som man har gjort alt for unngå. eneste jeg ser som løsning er at man må læres til å skille mellom Lyst og Sult, å at man lærer dette fra starten av - barn som voksen.
Jeg overspiste ikke (eller hvertfall sjelden), spiste heller for lite. Første gang jeg tenkte bevisst på slanking var i elleve-årsalderen. Men jeg bare fortsatte å legge på meg samme hva jeg prøvde.
Det viste seg jo etterhvert at kroppen min ikke tåler det som blir ansett som et sunt norsk kosthold :rolleyes: Lurer på hvordan livet mitt hadde vært om noen hadde visst det og gitt meg rett veiledning da. :confused:
Hva med å sjekke ut boka "Barn i balanse" av Fedon Lindberg?
Han er i en veldig sårbar alder i forhold til matfokus og slanking. Hva med å prøve litt moderat lavkarbo? Jeg blir ikke mett/fornøyd av å spise brødmat, men egg eller nøtter blir jeg fort mett av
Vi har et normalt sunt kosthold her hjemme. Som tidligere sagt restriksjoner på søtsaker (sjokoladepålegg også!) i uka. Kun i helger. Selvom vi har grønsaker daglig i en eller annen form, betyr jo dessverre ikke det at barna spiser mengder av det. Våre barn spiser nok sunnest av de fleste barna vi kjenner. Og han har vel aldri snakket om sult egentlig, mere det at han synes det er koselig å spise med andre. Han nyter maten sin... :) Han er ikke overvektigpå noen måte, men vi ser raskt at han legger på seg i perioder hvor han ikke rører seg, eller i ferier hvor vi spiser mere usunt...;) 2 uker i syden, men burger, pommes frites, pølser og pizza er vel ikke godt for noen, egentlig...hihi
Søte frokostblandinger har vi heller ikke her hjemme.
En typisk dag innen matveien for gutta ser slik ut:
Frokost: havrøgrøt på melk med 1 glass juice
Skolemat: 2 skiver brød med pålegg (skinke, sennep, leverpostei, gulost, brunostm.m)
Før middag: frukt eller yoghurt
Middag: poteter, ris eller pasta, kylling, karbonader, lakseskiver, fiskegrateng, fiskeboller, pølser, schnitzler m.m, kokte grønskaer (brokkoli, gulrot, blomkål) daglig!
Gutta mine spiser dessverre ikke salat selvom det står på bordet omtrent daglig. :rolleyes:
Kvelds. Yoghurt (hvis ikke spist tidligere), brøskiver, korn (ikke av de søteste.
Melk drikkes til frokost hvis det ikke er havregrøt, og til kvelds. Saft drikkes til middag. det er vi begge vant til hjemmefra, så det har vi fakisk beholdt!
1-2 glass sukkerfri saft om dagen skader ikke, mener vi.
Det kommer helt an på om han reagerer på stivelse. Det er jo veldig mange karbohydratkilder i det beskrevne kostholdet. Brød, frukt, poteter, pasta, ris, farsemat (pølser o.l), youghurt.
Jeg og min bror spiste omtrent sånn i oppveksten. Han er tynn som en flis, og har alltid vært det, jeg er og har aldri vært det. Forøvrig trente jeg mye hele oppveksten, mens han aldri gjorde det, bare normal bevegelse i lek.
Grovt brød synes jeg er greit til barn, brødmat er liksom standard i Norge. Spiser de mer grønnsaker om de får velge selv? Jenta mi på 2,5år liker ikke salatbladene, men spiser gjerne alt det andre oppi salaten.
Ja, gutta spiser kun grovt brød, eller av de grovere typene i alle fall.
Birkebeinerbrødet, og Remas speltbrød går det i. Rundstykker (grove og fine) i helgene.
Mellomsten spiser INGEN frukt! Men er veldig glad i smoothies som vi forsøker å lage noen ganger i uka.
Han spiser kun gulerøtter, blomkål og brokkoli av grønnsaker.
Eldstemann spiser de samme kokte grønsakene, og kan innimellom spise noe salat, dvs. tomat, noe grønn salat og faktisk i det siste noen få løkstrimler...;)
Pølser er de selvfølgelig glad i, og er det lasagne eller kjøttkaker er det alltid av karbonadedeig. Liker det best.
Ja, ser at det er mye karbohydrater, men det er vanskelig å endre på menyen. Ville ikke vært populært eller enkelt å få noe inn i dem om vi kuttet ut potet, ris og pasta...
Hmm, så det du lurer på er hvordan du skal hindre at han legger på seg uten å endre kosten i tilefelle han ikke liker eller vil spise noe annet?
Ikke meningen å være så krass som det høres ut, men kort oppsummert blir det vel sånn? :o
Et sitat jeg har bluitt veldig glad i er: Hvis man gjør som man alltid har gjort oppnår man det man alltid har oppnådd...
Heisan:) Eg har tre jenter med god apetitt. Eg har begrenset ein del eg og, så du er ikkje åleine. Eg har jenter på alderen 5, 7 og 9. Dei liker det meste. Dei kan ete til dei nesten sprikk viss dei får låv. hehehehe. Men eg må begrense det, dei har ikkje magemål i det heile tatt. Set me ut ei stor fruktskål, så er allt vekk på 1, 2, 3, har testet det ut. og dei et alikevel sjølv om dei er mette. Dei får berre snop lørdager og i selskap å feri så klart. Men ellers ingen saft til kvardags. Er me på besøk hos andre, og det er dekket på med masse godt. Då er dei som gribber ,og må be dei om å roe ner, for andre og skal ha. heheheheheh. :p Ja eg trur me har samme meininger om det meste på den fronten. ser ikkje noko galt i det du gjør. Så berre fortsett slik du gjør. ;):hungry:
Som tråden heter: Er det så galt å begrense inntaket?
Vet flere mener man IKKE skal begrense inntaket til barn som vokser, og jeg ville bare høre hva dere mente om den saken...;)
Selv begrenser vi i moderate mengder som jeg tidligere har skrevet, og VI mener det funker for oss. :)
Men vil det fungere når han selv tar kontrollen over sitt eget matinntak - el vil man da oppleve at man overspiser og eser ut? det fungerer jo, pga at det er dere som foreldre som har kontrollen.
Vi begrenset matinntaket til eldstejenta. I 8 års daleren begynte hun å spise store mengder mat og ble aldrig mett.Hun la også på seg endel og aktivitetsnivået gikk ned. Vi begynte da med noen regler om hvor mye mat til hvert måltid som skulle spises. Hun er i dag en sunn tenåring med et normalt forhold til mat.
Men som jeg prøvde å få fram, kanskje det ikke er begrensning som er riktig, men endring?
Det er IKKE kult å være tenåring og spise mindre og sunnere enn alle andre, men likevel legge på seg. (Vi snakker et dagsinntak på 2 grove brødskiver med kokt skinke, uten smør og 5 klementiner. Og fotballtrening 3 ganger i uka. Til sammenligning hadde jeg en lagveninne som spiste 7 brødskiver bare til frokost, lå på et dagsinntak mellom 3-5000 kaorier, trente det samme, og raste ned i vekt)
man merker blikkene fra foreldre når man tar den ekstra skiva, det ekstra eplet osv.
Nei, det funker ikke enda, men vi håper at han "lærer" seg hvor mye han kan innta etterhvert. Og i mens setter vi noen grenser. Og det er ikke slik at han sitter ved brødkurven og gråter av sult...;)
Hvis jeg spør ham om han virkelig er sulten eller bare har plass til mere, kjenner han etter og sier han egentlig ikke behøver spise mere.
De gangene han fortsatt er sulten etter 1 times tid, får han mere.
Han vokser tross alt! :ja:
Ja, jeg ser hva du mener, men jeg tror ikke han vil synes det er særlig KULT å være den som spiser salat med stekt kylling når de andre spiser burger med brød m.m...;)
Målet er å ete til det er tomt. hehehehehehe. Men det kommer jo ein pubertet om noen år og. Så eg rekner med det blir litt svingninger i matvegen. Hugser eg sjøl la på meg enormt ein sommer, fra 4-5 klasse. men det raste av igjen når eg kom på ungdomskulen.:D Det er blitt litt bedre her med jentene no. Men dei er litt der enda.
Nei, han gjør ikke det...;) Men tror ikke han ville bli glad for å miste karbohydratene i hverdagen heller...;O)
Nei, vi har et sunt kosthold, og barna skal få spise det vi pleier å spise, men vi skal nok begrense det.
Vil heller ikke at de skal merke at jeg har kuttet ut poteter, ris og pasta heller.
Vil ikke de skal fokusere på "slanking" før de evnt. må...
Vet dette ikke er slanking for meg, men kostholdsendring, men de vil synes noe annet. :ja:
Som svar på spørsmålet ditt: JA! Fra mitt ståsted syns jeg det er galt å begrense matinntaket til barnet ditt.
Grunnen til at jeg syns dette er feil (dette er min personlige mening, jeg prøver ikke å angripe deg, men siden du la ut spm så får jeg vel svare ærlig da :) - Når du begrenser matinntaket til sønnen din, så undergraver du hans primærbehov som er sult og metthetsfølelse. Hvorfor er det slik at mange barn idag ikke har metthetsfølelse lenger? Og overvekten stiger?
Lav fett- høykarbo har de siste 30 årene revolusjonert vår tankegang og gjort oss mer syke og fetere enn noen sinne. Henger dette sammen mon tro?
Konstitusjonelt er vi forskjellige- noen tåler bedre karbohydrater, andre ikke... Når din sønn kan spise og spise uten å bli mett er det en stor rød varselslampe som blinker hos meg!!
Hadde dere kommet til behandling hos meg ville jeg at dere skulle lagt om kosten i 1 mnd for å se forandring.
Han skulle spist lavkarbo- lavkarbobrød, lavkarbo snacks (LK-is, LK-kaker, bær og nøtter). Gode lavkarbomiddager også selvfølgelig. Etter 1 uke vil jeg nesten være sikker på at han ikke har sukkersug lenger, og at han begrenser sitt inntak. Dette er hva jeg har sett erfaringsmessig i min klinikk! Etter den mnd er de fleste så fornøyde at de velger å holde denne livsstilen videre. Det krever endel av dere som foreldre! Det blir mye matlaging, og jeg anbefaler å lage store porsjoner og fryse ned mat for å spare tid. Men hvis dere ser på det som et 1månedsprosjekt, så kanskje dere ser at det er mulig!
Utenom selges noe som heter Sugar Control fra Animal Parade på helsekost. Dette prepatatet er laget for barn og inneholder kun naturlige ingredienser. Formålet er å ta bort sukkersug og dempe apetitt ved å regulere krommangel (som de aller fleste overvektige i Norge har, da vi har lite krom igjen i jordsmonnet).
Håper du ikke synes dette var for krast :)
Jeg har selv vokst opp med matbegrensing, dette førte til mye rart- snikspising, altfor masse følelser ble lagt til maten, overspising, bulimi i tenårene osv. Etter lavkarbokosthold har jeg fått et nytt liv! Maten er brensel, ikke følelser :)
Ønsker deg lykke til videre og måtte du få en fantastisk sommer!!
(Kanskje fordel å begynne på lavkarbokosthold etter sommerferien da is og "kosemat" liksom hører hjemme :)
Jeg har selv en sønn på 7 år og han er blitt overvektig, og jeg må begrense hva han spiser, for han klarer ikke å styre seg.
Har godteri på lørdag, eller spesielle dager som bursdager osv, for han spiser til det er tomt, og klarer ikke å beherske seg selv, bollen må tømmes på kortest mulig tid virker det som:(.
Vi kan ha spist middag også går det ti minutter og han kommer og sier at han er sulten, men det er jo fysing ikke sult.
Jeg er litt skremt også for jeg kjenner meg selv igjen, det suget etter noe helt tiden, som for min del endelig er blitt borte takket være lavkarbo :)
Men det er fortvilende og se gutten min sånn :( så han får mat til faste tider så han får en rutine i hverdagen og et forhåpetligvis et mere naturlig forhold til mat.
Man spiser når man er sulten ikke når sukkermonsteret vil ha næring ;)
syns du gjør mye riktig jeg. Med litt justeringer blir det kjempebra. Å snakke om mat og helse er ok, men ikke å mase om hva man må og ikkemå. Fedons barnebok kan anbegfales for økt kunnskap og gode ideer.
Små justeringsforslag:
Varier med eggeretter til frokost, og lag gjerne havregrøt ja. Tilsett litt smør eller rapsolje.
Sett frm nøtteblandinger istedenfor frukt av og til.
Bruk mye bær og smoothies
Tilby babygulrtter og syukkererter istdenfor frukt
Bruk peanøtter isedenfro potetgull til godeteri
Ha rugbasert brød, og grove knekkebrød.
Unngå brunosten.
Lag gratinerte grønnsaker, og ovnsbakte varianter. Det liker mange.
Grov pasta og villris etc er greit å ha som tilbehør.
Speltmel og grovmel i pizzadeigen.
Lykke til!
Hvorfor skal ikke han få glede av fordelene med lavkarbo?
Hva med å fokusere på sunnhet?
(Altså, jeg har ikke barn selv, bare så det er sagt. Men jeg skjønner ikke hvorfor "sunn mat" skal være så vidt forskjellig fra barn til voksen. Greit, de vokser og trenger noe karber. Men ingen trenger brød.)
Fordi ingen barn liker å være anderledes fra andre barn - skjønenr veldig godt at det er en veldig vanskelig problemstilling - en ting er lavkarbo hjemme til middag, som en naturlig del av hverdagen, men som type niste og fast diett ift skole og raske måltider med venner skjønner jeg at det er vanskelig-.
Svar til Martine-
jeg forstår problematikken med "jeg er forskjellig fra de andre" :)
Men det finnes jo lavkarbo brød, kaker, is :) Så da trenger det ikke være så ille.. Og hvis vi tenker litt langsiktig, så er ikke brød noe særlig bra for helsa vår- det kan vel de fleste lavkarbere skrive under på!!
Så hvorfor skal unga våre putte det i seg hele tiden?
Litt planlegging må til, så regner jeg med at barna er evig takknemlige etter de merker hvor friske og mette og glade dem blir!
Jeg har også hørt om en klasse i osloområdet som la om til kylling, burgere og lavkarbo lunsj etter en i klassen begynte å ta med fristende kylling, salater og gode lunsjer! Plutselig ville alle de andre barna også ha det :)
Det er vanskelig å tenke langsiktig- men hvis vi bare prøver en måned feks, og tar en vurdering sammen med barnet etter 1 mnd, så kanskje det blir lettere å ta avgjørelsen da!
Jo, sønnen min gjør det, men dette er mitt valg, og mener at hvis han har lyst på en skive brød, så skal ha få en skive brød (og vi har kun spelt brød i huset), med et fornufitg pålegg såklart! Han spiser det samme som meg til middag, og spiser egg hver dag, men syns ikke han skal gå i ketose, han er et barn og trenger ikke tenke på slikt.
Et veldig god innlegg!! :ja:
Tror kanskje noe av søtsuget poden har nok ville forsvinne om vi gjorde som du sa,
men når jeg bevisstgjør ham på om han virkelig er mere sulten eller bare "fysen" så trenger han sjelden mere.
Og hvis han fortsatt er sulten etter 30-60 minutter får han ALLTID mere mat. Jeg sulter ikke barnet mitt...;)
Synes det er viktig åbevisstgjøre hvorfor man fortsatt er mere sulten etter endt måltid. Og det funker...;)
Det er en måte å begrense inntaket, mener jeg.
Kunne du tenkt deg å fortelle hvilke varer du sikter til her.
Vet mange her inne helst vil at man skal lese seg fram til alt selv, men hva er poenget med forumet her, tenker jeg, hvis vi ikke kan si noe her...;)
Hvilken is er LK? Og LK-kaker er vel noe man lager selv?
Kanskje oppskriften ligger her inne?
Man trenger ikke være i ketose for å leve lavkarbo.. Jeg spiser ganske mye karber, men har fortsatt godt utbytte av å ikke leve på nesten bare karber slik jeg gjorde før :D
De fleste av dere her har vel vært stor en stund? Kanskje allerede fra dere var barn? Jeg var ikke ett spesielt stort barn, men jeg kunne spise godt. Jeg husker spesielt godt hvordan det svei fordi jeg ikke fikk mer mat enn tilmålte mengder, eller fikk beskjed om å ta det med ro i godteskåle - noe som var vanskelig. Jeg fikk sjelden brus og godterier osv. Jeg fikk titt og ofte også beskjed om å gå ut av kjøkkenet, selv om jeg bare skulle ha vann.
Resultatet var at når jeg fikk tak i egne penger så handlet jeg mat og godterier i lager og hadde i smug. Resultat; Gamlingene trodde jeg hadde lært å spise ordentlig. Når jeg ble enda eldre og flyttet for meg selv, så svømte skapene over av all mat jeg ALDRI fikk hjemme, SJELDEN fikk hjemme, og fikk i tilmålte mengder hjemme. Porsjonene måtte være store og alt måtte spises, ikke gjemmes til senere når jeg ble sulten igjen.
Selv i dag merker jeg at jeg ikke kan spise ordentlig sammen med foreldrene mine. Jeg tar lite mat og spiser sakte, drikker mye drikke til maten. Osv. Jeg lar dem aldri se om jeg spiser en sjelden gang (nå til dags) en is eller en sjokolade.
Klart at dette er usunt, fryktelig usunt. I de siste årene har jeg kommet til konklusjonen at dette er en del av hvorfor jeg ble feit. Jeg skal ikke legge skylden på andre, men det er mange faktorer til vektøkning.
Derfor syns jeg heller ikke at man skal ha beinharde restriksjoner på mat alà typen "nei, du får ikke mer mat!". Min datter ligner på min søster - får de godterier, så lar de være å spise annen mat. Begge er tynne og lange som høvlefliser, men min datter kan godt bli feit når hun blir både 8 og 10 0g 14. Dessuten er det ikke bra å spise godterier hele tiden. Derfor har vi denne lørdagsregelen på det da, som gjelder for både meg og henne. Men det er annerledes med mat som man bør ha flere ganger om dagen. Hun skal slippe å føle sult og frykt dersom hun tar seg en brødskive til (noe som aldri skjer, hun spiser jo bare halve av en halv).
Sult trigger overspising. overspising trigger overvekt. Hvorfor ikke gi barna mer mettende mat enn det man gir dem da? Bytt til yoghurt med fiber som gir større metthetsfølelse f.eks. Introduser dem litt mer til den kosten du selv spiser. Det er ikke snakk om å holde dem i ketose, ei heller på lav lavkarbo, men man kan jo bytte ut noen måltider med brød og potatis med andre ting.
Veldig interessant å lese hva alle synes her.
Selv velger jeg å være streng på godteri og brus. Kun lørdager, da blir det satt frem etter lunsj og fjernet ved midnatt. Søndag morgen er resten kastet, helt ut, eller ute av syne. Min filosofi er at det er frislipp, men i veldig begrenset tidsrom.
Vi har ikke søtt pålegg i huset (syltetøy, sjokoladepålegg, brunost etc). Dette har barna fint blitt vant til.
Når vi er på besøk hos andre, kan de spise så usunt de bare vil, men når vi er hjemme, begrenses det usunne ved å rett og slett ikke ha det i huset.
Synes vinklingen om at barna ikke blir servert lavkarbo for at de skal slippe å være annerledes, er litt rar. Mine 3 stebarn elsker å ha med "annerledes" mat på skolen. Kyllingvinger, gryteretter, salater (ok, bare frøkna på 19 som synes det er stas), pølser, og andre middagsrester. Omeletter med cheddarost og chorizopølse er en stor hit. Når de to eldste i tillegg har tilgang til mikro på skolen, blir jo de andre barna misunnelige på den deilige varme maten de har med.
Dette med å styre mengden:
Vi sier aldri til barna at de ikke får mer mat, men det er alltid ved fellesmåltider en rask gjennomgang av hva de MÅ spise. Når de har spist opp det/de, kan de spise så mye de orker av resten. F.eks når mellomsten har stekt medisterkaker. Sånn cirka annenhver gang, får de også poteter ved siden av. Da får f.eks minsten (7,5 år)beskjed om at han må velge mellom stekt løk med sopp eller stekt brokkoli (eller ta begge deler), så må han spise minst to medisterkaker, i tillegg får han saus og poteter. Dette fører til at han rett og slett ikke orker så mye poteter.
Min filosofi er å få i dem det sunne (fett + lavkarbo), hvis de i tillegg vil ha det usunne, så må det komme i tillegg og ikke som erstatning.
Det skal sies at vi har barna halvparten av tiden. Hos mødrene er filosofien lavfett. Jeg synes dette er fint for barna, for da lærer de tidlig at dette med kosthold og sunnhet er folk rett og slett uenige om. Mødrene og stefedrene er stadig syke, spiser mer godteri og trener ikke. Barna ser sammenhengen der og i tillegg lager vi nesten alle middager fra bunnen av, noe barna synes er VELDIG bra.
Syns det ser ut som en veldig fin base å vokse opp på! Likte det med frislipp i begrenset tidsrom, og kvitte seg helt ut av huset med overskuddet. Tror det er bedre å slippe den kontinuerlige karbohydratbelastningen i hverdagen, og heller færre doser - bedre for tennene og:D
Jeg hadde samme opplevelse som mange her, da jeg vokste opp - ganske identisk med kostholdet som annama presenterte tidligere i tråden. Noe som blir oppfattet som sunt og bra, og vi fikk kun godteri på lørdager. Jeg hadde likevel ikke magemål - kunne spise 5 brødskiver til kvelds uten å bli mett - og da mener jeg uten å bli fysisk mett!! Jeg begynte ikke å legge på meg før i tenårene, selv om jeg fortsatte et rimelig høyt treningsnivå ganske lenge.
Problemet er metthetsfølelsen. Det dere beskriver som fysing, kan godt oppleves som 100% ekte sult fra barnets ståsted! Dere kan ikke vite hvordan barna opplever dette i sin egen kropp!
Det som skjer hos oss som ikke tåler den store mengden brød, poteter og hjemmelaget syltetøy som de fleste vokser opp med, er at vi etterhvert har slitt så mye på insulinproduksjonen, at man i tidlig alder får dårligere insulinføslomhet og etter hvert større og større fettlagring.
Kroppene våre er bygd opp av celler, ned til minste nesebor. Alle celler i kroppen MÅ ha energi - det er det som holder oss i live.
Når insulinfølsomheten blir dårlig, blir maten/energien vi spiser omdirigert fra å brukes som energi til bevegelse, initiativ og glede, til å sendes direkte til lagring i fettvevet. Kroppen kan faktisk prioritere å lagre energien den får med en gang, foran å sende den til viktige celler i kroppen. Dette kalles cellulær sult - og er akkurat det - en ekte sult, cellene får ikke engergien de trenger for å overleve. Og det oppleves som stor krise i kroppen, overlevese står på spill! Kroppen kan til og med kutte ut reproduksjonsevnen for å spare på energien - derav f.eks PCOS.
Cellene i kroppen opplever å sulte, selv om du spiser mer enn nok mat og fettlagrene svulmer. Her ligger metthets/sult kontrollen. Så lenge cellene opplever sult, vil det sendes signaler om å spise mer! Cellene = kroppen sulter tross alt!! Så det er ikke nødvendigvis fysing - men en 100% ekte sultfølelse. Og vi vet vel alle hvordan det er å være ordentlig sulten - det er grusomt! Og det er dette som gjør oss overvektige - det er dette det handler om! Jo større du blir, jo mer sulten blir du, jo mer karbohydrater spiser du, jo mer lagrer du, osv.
Jeg kan f.eks ikke spise brød, jeg kan bare ikke spise brød. Det er verre for meg enn sjokolade. Jeg merker det så godt når jeg er hjemme hos mor på ferie, og ikke gidder å lage masse styr om maten, at den samme følelsen av bunnløs magesekk sniker seg fram etter et par dager med brødskiver (her snakker vi hjemmelaget vedkubbe av noen brød, så brune som bark og tilsvarende fiberinnhold) og lavfettmat. Hjelper ikke.
Familien vår har desverre et dårlig genetisk utgangspunkt når det gjelder insulinfølsomhet, det merker vi alle sammen, vi er nødt til å passe på karboinntaket. Men det gjør meg ingenting! Jeg er et helt annet menneske på lavkarbo enn høykarbo! Jeg håper å slippe å gi mine framtidige barn brød, det virker sikkert rart for mange, men vi har levd helt fint uten brød og poteter i mange år, så det ville vært unaturlig for oss å skulle innføre det igjen for å blidgjøre omgivelsene;)
Det er annerledes når barna allerede er vant til et kosthold, og man kjenner selvfølgelig sine egne barn best, og noen tåler helt fint å spise masse karbohydrater mens de vokser uten å ta noe skade av det. Men fra et fysiologisk synspunkt vil jeg si at man ikke en gang kan sammenligne å begrense mengde mat, og begrense mengde karbohydrater. Det er to vidt forskjellige ting - hvis man begrenser mengden vil jo problemet fremdeles være der, bare i mindre skala - man tåler fremdeles ikke karbohydrater noe bedre! Tenk så heldig man er som foreldre hvis man kan hjelpe barnet til å unngå å bli karbojunkie?:)
Ellers vil jeg bare si AMEN til hele fetpåmidten sitt innlegg :ja:
Noe annet som overrasker meg, og som er en gjenganger her inne, er at man selv spiser lavkarbo, men ikke øsnker at resten familien skal følge dette. Hvorfor ikke? Hvis man egentlig ikke tror på det, spiser man det da bare for å være slem mot seg selv??
Jeg syns det står veldig mye bra i denne tråden, men jeg er faktisk ikke enig i at vi ikke kan begrense matmengden til barna. Men dette tror jeg må skje sammen med en hel mengde andre ting. Som f.eks ha et fokus på hvorfor kroppen trenger det vi spiser, hvor mye og hvor ofte. En omlegging som går ikke bare på mengde mat men en del andre ting også.
Da vi måtte redusere mengde mat til datteren vår så sluttet vi å ha gryter og slik på bordet. Vi tok mat på tallerknene og satt på bordet. Vi tok små porsoner men hun fikk to ganger . På den måten følte hun at hun fikk endel mat siden hun fikk to ganger. Vi laget ikke store porsoner mat, men beregnet akuratt hvor mye vi trengte og var det tomt så var det tomt. Vi tenkte nøye gjennom hva slags mat som ble servert. ( fettfri, men da visste jeg ikke om lavkarbo) . Vi passet også på at det ble servert mat oftere enn tidligere. Hun måtte også lære seg følelsen som er der når en er passe mett. Det ble nesten som et prosjekt.
Som jeg skrev tidligere så er hun i dag en flott ungdom men fine matvaner.
Så kan man lure på hvorfor jeg fortsatt er så tykk. Jeg kan love dere, det var mye lettere å gjøre disse tingene for datteren enn meg selv.
Har selv 2 barn med dårlig arv mht fedme. Begge har mer enn de liker selv. Hva gjør vi?
Vi snakker med barna om sunn mat. bruker ikke ord som slanking, lavkarbo mm. Sier at de må smake på all mat som blir satt frem. De aner ikke at de spiser nesten bare lavkarbo til måltidene og savner ikke poteter, ris etc. Tror ikke de tenker på at det skulle vært der. de er 9 og 14. Derfor begrenser vi ikke den sunne maten. Men godteri sjokopålegg mm er det begrensninger på, akkuratt som tv, spilling og data.
De får beskjed at de spiser så sundt i sin hverdag at de ikke trenger å tenke på å kutte mat, men det de må er å bevege seg mer. Vi har oppmuntret til økt aktivitet uten å presse. Derved har de etterhvert funnet frem til aktivitets ting som de blir skikkelig trent av. Helt av seg selv.
Det er vi som skal lære barna våre gode matvaner, ikke de som skal fortelle oss hva de vil ha og ikke ha. Det tar i gjennomsnitt 10 ganger for et barn å smake på en ting før de aksepterer en ny smak. Selvfølgelig respekterer jeg om de virkelig ikke liker noe, men det er et fåtall av smaker vi oppriktig ikke klarer å spise. For min del er det bla. a lever... uæh..
Han minste min er ikke noen middagsspiser, så vi tar resten av middagen hans i kjøleskapet og så må han spise det senere om han blir kjappt sulten etter en minimiddag. Istedefor å gi ham brød, youghurt eller annet han elsker.
Pappan har tross alt vært på jobb den dagen for å gi ham næringsrik mat, den kan vi jo ikke kaste.
Ellers er barna med på måltidsplanlegging. kommer med forslag osv.
Jeg syns det er prinsippielt galt å begrense matinntaket til barna. At foreldrene styrer HVA barnet får spise, det er greit (f.eks ikke godteri og brus hver dag), men mengden skal og bør barnet få styre selv, mener jeg.
Min teori er at begrensning av matmengden til barna fører til problemer seinere. Der og da, når barnet er i passende alder til å la seg kontrollere, så kan det synes greit. Vel og merke hvis man ser bort i fra det faktum at mange barn kan bli veldig opphengt i maks-verdiene og konsekvent spise det (for får jeg 3 brødskiver, så tar jeg 3 brødskiver, jeg tar ikke to). Men ja, foreldrene kan ha kontroll. Og barnet blir vant med at man aldri egentlig får velge hvor mye man skal spise. Det er en tilmålt mengde.
Det å leve i et "rasjonerings-hushold" er slitsomt. Man blir opptatt av å måle, telle og vurdere. Fikk jeg mindre enn de andre? Hvis det blir en igjen, hvem skal ha den? Fokuset blir hele tiden på at jeg fikk litt mindre enn jeg ville ha. Hvor mye vil jeg ha? Selvsagt litt mer enn jeg får!
Gjennom å la barna styre matinntaket selv lærer de å kjenne på egen sultfølelse, metthetsfølelse, og barnet styrer matinntaket, ikke motsatt. Når foreldrene overstyrer matinntaket blir dette en faktor som kontrollerer barnet.
Og en dag mister foreldrene kontrollen. Kanskje skjer det i tenårene, når barnet ikke er så mye hjemme lengre. Kanskje skjer det når poden blir student og flytter for seg selv, og er vant med å tenke at man aldri får så mye som man vil. Hvor mye mat lager man seg da? 3 skiver, for det har mamma sagt? Ikke spise etter 22, for det har mamma sagt? Neppe. Sjansen for at det sklir helt ut øker slik jeg tenker hvis foreldrene overstyrer matinntaket til barna.
Bare prøv et eksperiment. Særlig bra hvis du har flere barn, eller barn på besøk. Finn fram en pakke med kjeks, en pose boller eller noe som barna liker. Si så til dem at "det er to stykker til hver". Tell deretter hvor mange som spiste mindre enn to. En annen gang gjør du det samme, men sett grensen på fire (for eksempel). Hva gjør barna? Noen få greier ikke fire, men de fleste vil spise på maks. Men hvis du ikke setter en grense, bare sier værsågod, det er nok til alle, så vil noen spise en, noen vil spise tre, og de aller fleste greier å styre inntaket ut i fra sultfølelsen der og da.
Jeg begrenser derfor ikke matinntaket til mine barn. Jeg bestemmer hva de får spise, og når de får spise, men mengden avgjør de selv. Det er ingen krav om å spise opp det man har forsynt seg med, og heller ingen maks-grenser.
Jeg har opplevd i mer enn en sammenheng at vi har hatt barn på besøk, det settes fram noe, og automatisk kommer spørsmålet fra en eller annen: "Hvor mange er det til hver?". Utrolig nok går det veldig greit å si "det er nok til alle, bare spis". Jeg har opplevd barn som har "hamstret" mat, forsynt seg grovt på tallerkenen, og et par stykker som gjerne ville ha med seg restene hjem... Men de færreste overspiser, når det ikke er noen begrensning, og ingen risiko for at det skal bli tomt.
Mener dere virkelig at et barn som er overvektig eller er i fare for å bli det ikke skal ha noen grenser på matinntaket til måltidet?
At de skal få spise så mye de vil ?
Mitt barn spiste altfor mye når det ikke var noen begrensinger.
Hun klarte ikke å lære seg å føle metthetsfølelse ved å styre inntaket selv. Hun klarte ikke det før vi hade trent på det en liten periode. Det er jo ikke snakk om å nekte de mat, men å redusere matmengden på en fornuftig måte.Hun kunne nemlig spise og spise og spise og spise. Og et sted må det jo gå en grense når barnet begynner å få dårlig helse av det.
Jeg mener det er stor forskjell å nekte og å begrense. Det å begrense seg er en egenskap som i mange tilfeller må læres ellers kan barnet bli f.eks grådig. Det handler om sosiale samspill, dele med andre, takknemlighet for det en får. Ikke alle har "det i seg". Det er derfor proseser i hjemmet som foregår over lang tid, gjerne år. Noen ganger er det passende med ja/nei som i "Nei, du får ikke en is til" eller "Ja, værsågod ta gjerne et eple til" Særlig etterfulgt av et lurt smil og et lavt "Æsj" eller "Jippi".
Hver gang jeg har laget noe ordentlig sunnt og ungene skryter av maten passer jeg samtidig på å si at det var fint for dette er veldig sunn mat. Da får jeg ofte spørsmål om når vi kan ha dette igjen.
Jeg nekter ikke barna mine noen typer mat men jeg setter begrensninger for når og hvor mye de skal få i seg av usunn mat.
Svar til det: Prøvde du å gi henne lavkarbomat før du begrenset matinntaket? Det er nemlig stor forskjell på det å bli mett på høykarbomat og lavkarbomat.. Det står flott beskrevet over i et innlegg her om hvordan insulinet fungerer og hvordan metthetsfølelsen er styrt :)
Når et barn kan spise så mye det vil av lavkarbomat kan dem endelig spise seg mette og kjenne på den gode følelsen av å være mett, samtidig som fettforbrenningen fungerer optimalt og normalt!
Er helt enig i tidligere innlegg der man skriver at man skal ha restriksjoner på HVA barnet spiser men ikke HVOR MYE!
Der er jeg helt enig. Og jeg mener fortsatt at noen ganger må vi foreldre inn å begrense hva de putter i munnen. Når vi begrenset for datteren min så var ikke det grønnsaker og salat, men kjøtt,poteter,,saus osv spesielt middagen. Samtidig så gjordet vi jo store endringer i kostholdet generelt for alle i familien så hun fikk jo aldrig følelsen av at dette handlet om henne men om hele familien.
Nå er det noen år siden og vi hadde aldrig hørt om lavkarbomat. Men hun har aldrig vært glad i brød så vi fant andre alternativer til det. Og godteri og potetgull og brus var sjelden noe hun ville ha. Gav det bort til søsknene. Jeg er helt enig i at det står mye fint i denne tråden , flere kloke innlegg som jeg er helt enig i. Men alikevel så ser jeg at det stemte ikke med min datter. At hun skulle få spise så mye hun ville.
Istedenfor å bruke ordet begrense så kan jeg bruke ordene at vi styrte henne i en annen retning matmessig og veilede henne i å finne metthetsfølelsen.
Er vanskelig å få frem det jeg mener, men jeg har erfart at teori og praksis er noen ganger to ulike ting.
Jeg mener det, ja. Men jeg tror at mange foreldre har begrenset barna fra så tidlig at barna allerede har forstyrret sult og metthetsfølelse. Derfor tror jeg også at for mange barn er det vanskelig, og det tar tid, å finne den rette balansen. Likevel mener jeg altså at i det lange løp vil det være fordel for barnet å få finne ut av dette selv. Kanskje vil barnet overspise en periode, men for de aller fleste barn vil det normalisere seg etter hvert. Og jo tidligere man lar barna styre dette selv, jo bedre, tror jeg. Det jeg er "redd" for er frislippet som før eller siden kommer. Det er bedre med frislipp i 2-års alderen, hvor barnet har naturlige grenser, enn i 12-års alderen, hvor barnet i tillegg ofte er i opposisjon til foreldrene.
Jeg skjønte ikke teorien din rundt at barn kan bli grådige. Mener du at barn blir grådige av å få så mye de vil? I såfall er jeg uenig med deg. Jeg mener at barn blir grådige (i den grad det er noe de blir og ikke i utgangspunktet er) når det er begrensninger. For det er først når man frykter at det ikke er nok at grådigheten kommer til uttrykk. Sikre seg selv, sørge for at man ikke får mindre enn de andre. Det trenger ikke de barna som vet det er nok.
Når det er sagt mener jeg at grådighet er nærmest nedarvet i oss mennesker. Det er et overlevelsesinstinkt, tror jeg. Det er viktig for overlevelse å sikre at man selv får nok mat.
Hos oss er det (selvsagt) begrensninger på is, fordi det karakteriseres som godteri. Dette går på type mat. Men frukt har vi ikke begrensninger på. Så lenge vi har frukt, så er det fritt fram og ingen trenger å spørre. Ikke en gang gjester.
Og forøvrig har jeg helt fra barna vært små hatt en teori om at når det kommer til godteri, så har jeg alltid gitt ungene mer enn jeg regner med de greier å spise. Dette fordi de skal slippe å vokte som ville dyr over godteriet sitt. De spiser til de har fått nok, og så stopper de. Om det er godteri igjen plager ingen. Dette fremmer også evnen til å dele med andre, mener jeg. For det er lett å dele når du ikke føler at du gir bort alt du har. Det dummeste man gjør mener jeg er å gjøre godteriet til noe som er så regulert og begrenset at ungene til slutt er villige til å selge sjela si for en bit av en melkerull. Forbuden frukt...
Jeg har ikke noe annet fornuftig å skrive enn at jeg har selvopplevd hva det vil si å ha et barn som ikke klarte å lære seg hvor mye mat som var nok.
Vi er fornøyd med måten vi løste det på og ser at vi har en sunn ungdom i dag med et veldig fornuftig forhold til mat selv om vi måtte begrense mengden mat en periode. Jeg tror det er noe med måten dette blir gjort på.
Mye fornuftig som står i tråden, men jeg tror ikke man kan bastant si at det kun er en måte for ungene å lære dette. Det funket ivertfall ikke hos oss.
Må legge til at jeg har to barn til som ikke har hatt dette problemet.
Jeg har ikke barn, men jeg kan godt snakke for meg selv. Da jeg var tolv la jeg på meg drøyt tretti kg på få måneder, og gikk fra å være smålubben til å bli direkte feit.
Det var leger involvert, og jeg ble tilsnakket i tredjeperson, legene sa til moren min at de ikke måtte gi meg så mye mat og godteri, og var døve til det moren min sa om at jeg spiste helt normalt.
(Det var ingen som lurte på hvorfor en unge legger på seg så abnormt, men det er en annen sak). Så begynte et lite bittert nazihelvete hvor jeg ikke fikk smør på brødskiva, måtte drikke skummamelk og alt jeg putta i munnen ble målt med argusøyne. Mamma syntes det var trist, og hadde vanskelig for å skulle la meg gå sulten -men syntes hun måtte høre på legene. Faren min var noen hakk strengere, noe jeg i ettertid vet at handla om at han selv var overvektig fram til litt ute i puberteten, og var redd for at jeg skulle leve ut hans erfaringer.
Jeg vet jo at de prøvde å gjøre det på best mulig måte, med min beste interesse for øye. Men det var vondt! Jeg følte meg annerledes, for søstrene mine fikk jo ingen restriksjoner, jeg kunne i utgangspunktet ikke spise hos andre, alt var tilmålt hjemme.
Hva gjorde jeg?
Jo, jeg løy på meg sult for å få brødskiver hos naboen, eller morfaren min, jeg stjal mat, og smugspiste på rommet mitt, hver eneste kr jeg kom over gikk til godteri (jeg sykla faktisk til Sverige -hvilket er et par mil unna, for å kunne kjøpe sjokolade uten at noen jeg kjente skulle se det).
Og så ble jeg målt og veid et par ganger i uka. Det var helt forferdelig.
På et tidspunkt spydde jeg opp mat, og stjal lakseringspiller og Nutrilettpulver. Det var da jeg fikk smaken på sult -selveste adelsmerket :rolleyes:
Da jeg var rundt tretten, raste alle kg av nærmest av seg selv, like fort som de kom.
Selv i dag, i en alder av snart tredve, selv om jeg har et ganske normalisert forhold til mat nå, så sliter jeg med å skulle spise foran andre (men gjør det likevel), og har fortsatt en hang til å gå sulten.
Poenget mitt er uansett at dette er et utrolig følsomt tema, og det må tråes ytterst forsiktig. Selv om man selv som forelder prøver å gjøre ting forsiktig, så kan dette oppleves ganske forsterket for barnet.
må si meg enig i innlegget til MASKOTTEN her.
JA jeg synes også det er galt å begrense matinntaket til barn.
Jeg har en datter på 5 som har overspist siden hun ble født. Hun kan spise og spise...blir liksom ikke ordentlig mett.
Det var helt til hun fikk lavkarbo mat.
til frokost får hun ofte 1 br.skive med stekt egg og agurk/tomat/paprika.
til niste spiser hun som regel brød + fruktmåltid(får i barnehage, er ikke jeg som sender med).
Middagen spiser vi det samme. Jeg spiser ketogen kost, så middagen er ketogen. Altså bare grønnsaker, fett og protein.
Middagen holder til neste dag og hun overspiser ikke lenger på kvelden. Vi har ofte dessert også. bær og saus/krem. Hun er blitt i bedre humør og blitt mye slankere og mer aktiv den siste tiden. Hun er mer rolig på kveldene:)
Jeg prøver å ligge på ca 50 g karbo pr dag på henne. teller ikke så nøye, men følger med. bare fruktmåltid+ brødmåltid i barnehage så er hun over dette! kunne fint levd ketogen hjemme altså....
Men hun får spise så mye hun vil når hun først spiser...
Jeg lager lavkarbo-lapper og vafler...og hun får ikke noe søtpålegg av noe slag. hun får ikke syltetøy, men feks krøstet hele bringebær/jordbær uten søtning...går så fint atte!
av og til spiser vi fløteis. Da får hun 1 ss(ikke toppet) med is og 3-4 ss med bær. Før var det motsatt. Og hun er like fornøyd med det.
Som snacks har liker hun paprika med nøttesmør på..
Det har tatt tid og mange diskusjoner for få inn disse gode vanene. Hun liker ikke grønnsaker mer enn andre unger. Det handler mest om foreldrene som gir etter eller ei...
Vi har salat hver dag. Hvis hun ikke spiser opp så får hun ikke dessert heller. selv om det er lørdag! lørdagsgodtet har ryki flere ganger...Men det har betalt seg.. nå spiser hun salaten opp hver dag:)
Jeg har forsåvidt sagt hva jeg mener allerede i tråden, men vil henge meg på noe Photobscura skrev.
Jeg vokste også opp med strenge matrestriksjoner. Ikke egentlig for at foreldrene våre var redde for at noen av oss skulle legge på oss. Tror det var dels begrunnet i økonomi, og dels at de ikke likte at vi virket "grådige". Så derfor var det veldig begrenset. Og hva skjedde? Jo, vi lærte selvsagt å karre til oss, og virkelig bli grådige. Og jeg brukte nesten alt av lommepenger på forbudt mat. Og om natta ranet jeg kjøleskap og fryseboks. Jeg tok poser med boller og rundstykker fra fryseren og gjemte på rommet mitt.
Jeg følte at jeg aldri fikk NOK. Følte at jeg ALLTID ville ha litt til. Vi hadde begrensninger på alt. Derfor målte vi eplene, for klart alle ville ha det største. :rolleyes: Hadde vi frukt som druer ble det delt i skåler til oss, og talt eksakt like mange til hver av oss.
Den ytre kontrollen førte for meg til at jeg alltid ville ha mer. Så jeg underveis måltidet at her var det 2-3 kjøttkaker "til overs", så skyndte jeg meg å hive i meg min tilmålte porsjon i håp om å få det til oversblevne. Borte hos andre var jeg ikke sånn som tagg mat (jeg hadde jo et snev av oppdragelse) men jeg tok i mot alt som bød seg.
Jeg vil ikke mine egne barn så vondt at de skal føle at det alltid er for lite av alt.
Men seriøst, det er mye i dette med å gjøre mat til en ting å skamme seg over hos barna. De skrå blikkene, å alltid føle at noen teller og overvåker, vurderer og finner en karaktersvak. Og om man fortsetter å legge på seg på tross av begrensningene vet man at det er ingen vits om man lyver eller snakker sant for man blir ikke trodd likevel. :(
Det tok flere år før jeg klarte å spise sammen med andre, og jeg kan fortsatt grue meg i flere dager om vi skal bort og spise eller ha besøk, særlig av folk jeg ikke kjenner godt. På jobben spiser jeg helst lunsj i bilen e.l. Å sitte og spise sammen med kollegaene og ha en avslappet pause er for meg helt uvirkelig. Fra de første gangene jeg ble bevisst/bevisstgjort på dette med matinntak og vekt har mat vært fryktelig problemfyllt, og jeg unner INGEN å ha det sånn!
Hehe, ja. Det er sant! Jeg fortsatte jo å sykle til Sverige da jeg begynte å røyke, og aldersgrensen ble hevet fra seksten til atten i Norge :p
Ja, det der er faktisk noe jeg fortsatt jobber hardt med! Selv om jeg ikke er bemerkelsesverdig overvektig lenger, så må jeg hele tiden fortelle meg selv at det er greit å spise med andre. Det er greit å ha ekstra smør på maten, og det er greit å handle inn feit mat i butikken etc.
Jeg husker en gutt fra bygda mi gikk rundt og sa at da jeg hadde vært på kaffebesøk sammen med mamma hos bestemora hans så hadde jeg tømt hele kakefatet. Det gjør fortsatt vondt å tenke på, selv om det ikke var sant, så kjenner jeg fortsatt skammen knytta opp til det ...
Hei!
Her var det mye spennende og trist å lese. Kjenner meg igjen i mye av det. Jeg var stor fra jeg var født, og min kjære mor, som som sin mor alltid har slitt med vekta, forhørte seg med legen om hvordan best å takle dette. Resultatet ble begrenset inntak. Sikkert et helt vanlig inntak, med to skiver til hvert måltid, pluss en vanlig middag. Godterier på lørdag.
Resultatet:
Jeg husker at jeg i fem seks årsalderen flere ganger smøg meg ut på kjøkkenet etter leggetid og skrapet brødsmuler av fjela. Bare tanken på den stusselige, lubne, sultne jentungen får det til å gjøre vondt i hjertet mitt den dag i dag, nesten 30 år senere.
Det jeg lærte var at mat må man raske til seg der man kan. Spise til man er mett er feil og ekkelt. Spise må man gjøre diskret. Mat er forbudt. Mat er kos. Mat er trøst. Mat er belønning.
Var det det den stakkars moren min ville jeg skulle få ut av det? Nei, selvfølgelig ikke. Hjalp det? Nei, ikke til annet enn at jeg alltid har følt meg gedigen, enten det har vært tilfellet eller ei.
Jeg ville KUN fokusert på å leve sunt - eventuelt å lage en fin oversikt over alt man skal ha i seg i løpet av en dag mht til vitaminer, mineraler og alle sånne fine ting, hva som er bra for øynene, og håret og huden og tarmene og skjelettet osv, osv, også lekt oss frem sammen til artige sammensetninger man kan oppfylle dette dagsbehovet på. Da lærer ungene om hva som er bra for kroppen, hvorfor det er bra, litt om hvordan kroppen fungerer og om hvordan man skal spise i hverdagen -- alt går greit i ny og ne, så lenge rutinene er på plass.
Det er virkelig interessant lesing dette her! Hvordan flere av oss som nå er blitt overvektige altså har hatt en liknende oppvekst med matrestriksjoner.. Takk for lavkarbo sier bare jeg!! (husker selv at jeg tok inn masse kjeks på rommet og koste meg under senga og dyna, ingen måtte seg meg.. det var sååå herlig!! Og når mora mi fant ut at det var tomt for kjeks så begynte jeg å lyve om at det ikke var meg osv..UFF- tragisk!! Jeg husker også at naboen hadde snopeskål hele uka- dem kunne spise når dem ville- ingen spiste- dem var snopleie-- men dere kan kanskje se for dere hva som skjedde når vi var på besøk..... :)
Må si meg helt enig med det flere av dere skriver om grådighet og mat- vi kjøper også inn litt mer godteri enn sønnen vår orker- han plukker ut på butikken om lørdagen i posen sin- når vi kommer hjem får han det i en tallerk og koser seg virkelig!! Men han deler med alle i rommet "mamma må ha" "Pappa må ha" sier han.. (mamma gjemmer sine og gir til pappa senere..) han liker ikke sjokolade, karamell, marsipan eller lakris (slekter ikke på mora si for å si det sånn:P) men han liker det gummigodtet.. Ofte vil han gjerne spare litt til dagen etter også, og det er jo greit nok!
Hvis jeg ser på mine nærmeste som har barn- har jeg sett at noen av dem bedriver "10 smågodter hver lørdag"-restriksjon.. ungene blir jo helt gale... Dem stjeler fra hverandes "porsjoner" og det blir ramaskrik hver lørdag :) Så sitter sønnen min og "propper" seg med mindre enn deres tilmålte 10 biter og er strålendes fornøyd!!
Liker ideen til ei her på stråen som skrev at man kan lage sånne "dette er godt for håret" og dette er godt for "musklene" å spise, og få barna til å lære litt om vitaminer og hva maten gjør med oss :)
Vitaminskolen for hele familien: Hår og hud- (Bvitaminer) - nøtter, avokado, bær (Mandler, knuste, blandet med flytende honning- super ansiktsmaske) Øyne- blåbærsmoothie (kesam og blåbær, søtstoff sukrin- helt ok for barn :) og andre bær, gjerne noen ferske noen fryste. bringebær, skogsbær og eventuelt 1ss udos choice/cocosa/smakløs olje- Detox- 1/2 salat(isberg/rapid/kinakål), 1/2 agurk, stangselleri, 1 grønt eple i smoothien Muskelbyggeren-Kyllingfilet- lag snitt i den og smør med icas pesto, surr inn serranoskinke (2 stk pr filet) og dryss over parmesan- i ovnen!! Voila- lørdagsmiddag og proteinbombe samtidig :0)
Sorry hvis jeg dro i feil retning i denne tråden nå, men følte det var nokså greit mtp at dette er noe man kan gjøre med ungene. Fortelle om hva forskjellig mat gjør med kroppen vår og samtidig kose seg og nyte sunn god og ubegrenset menge :P med nydelig lavkarbomat!!
Jeg kjente meg også igjen i mye av det som står ang. matrestriksjoner for barn. Ble overvåket, passa på, fikk egen mat,veid hver uke, sure kommentarer osv. For meg endte det i spiseforstyrrelser.:mad:
er så enig med det mange skriver her. og noe av det er at ingen trenger brød.
en dør ikke uten. egg er mye mere neringsrikt. det tar jo bare 6 minutter og koke 2 eg og legge i matpakka. og de fleste vel vel også misunne et par deilige egg på en hard skole dag?
det ville jeg" jeg fikk bare brød. det var det vi spiste. sånn var det. ( :mad: )
men som sakt , det med karbokutt er ikke dumt. det er ikke farlig heller.
leser du litt, så finner du ut at det ikke er slankende, men vektregulerende. det er det mest naturlige for menesket. så er du under idealvekten, vil du legge på deg. men også muskler(faktisk) er du over, vil du kvitte deg med litt.
er du normalvektig. skjer det ikke stort, untat et stort helse-gevinst.
lavkarbo/LCHF/ karbokutt.. det er jo sunt. naturlige kildet til karbo, agurk, paprika.. .
jeg sier ikke " Sett gutten på Atkins!" men gi han bedre oppvekst med forstårelse rundt de forskjellige kaloriene, gi han nyttige kalorier.
Jeg har en nydelig prinsesse på 8 år som det siste halve året har lagt kraftig på seg.
Hun spiser relativt sunt, men det går mye i frukt,brød, poteter,melk o.l
I tillegg er snuppa plaget med mye snørr og er til utredning for ADHD. Leste en av bok av den her kjernesunne familien i Danmark som sier at familien har fått hele livet forandret ved å legge om kostholdet.
Nå da jeg skal i gang med lav karbo lurer jeg på om det kanskje hadde vært noe for ungene også? Det må vel være usunt for de og spise alt dette fettet og proteiner i tillegg til brød,poteter,ris og div?
Rav: lavkarbo er absolutt gunstig for alle ja, både barn og voksne. Ifølge denne danske familien er det spesielt bra for snørrete og luftveisinfiserte barn å slutte med melkeprodukter, vi er ikke kommet SÅ langt ennå men drikker ikke melk. Bruker ost og rømme og sånt, men hele familien spiser det samme (vi som ikke skal ned i vekt spiser gjerne litt fullkornpasta og grovbrød). Barn har SVÆRT godt av lavkarbo. Lykke til. :)
Jeg har vurdert dette lenge,for meg er det viktig å vite mest mulig før jeg setter i gang,så jeg leser ALT jeg kommer over.
Har pratet litt med venner om dette og de fleste er positive, men det som ofte kommer opp er matpakka? Jeg er nokså hysterisk på det at ungene ikke skal være sultne,særlig i en aktiv skoledag,så da må jeg vite at de har nok mat.
Det har gått mye i brødmat,egg,pizzasnurrer,frukt,nøtter....Ironisk nok betalte jeg nettopp 700 kr for at de skal få melk på skolen :)
Vet dere om det finnes en tråd om Matpakker? Og kanskje også hvor jeg får kjøpt store nok matbokser?
Husker ikke hvor jeg kjøpte den fra, men det var en engelsk hjemmeside. De hadde best pris etter hva jeg kunne se. Der kan man putte masse god mat i forskjellig små bokser inni matboksen. Snuppa mi et så begeistret for dette, at hun har begynt å lage maten selv. Lavkarbo, faktisk.
Både hun og jeg er litt like. Hvis vi får tilbudet om karber og vi tar en bit, greier vi ikke å stoppe før det er tomt. Vi har vært nødt for å prate om det og bevisstgjøre.
Men det har vært en prossess.
Jeg begynte på ketolysekur for snart 2 år siden. Til å begynne med serverte jeg familien(mann og 3 barn) alt jeg spiste, men med ris, poteter, pasta osv, bare droppet det selv.
Sakte men sikkert, snek karbene seg ut av middagene våre, og pr i dag spiser ingen av oss andre karber til middag enn grønnsakene og evt sausen de får. Potetene, pastaen og risen er borte, og ingen etterlyser det lenger.
Ungene får brød på skolematen hvis de vil ha, og ellers er det blitt stas å få ovnsbakte potetbåter til middag av og til i helgene...hehe...rene lørdagsgodtet...men det morsomme å se er at de spiser ikke så mye av det lenger når de får det servert.
Godteri på lørdager er blitt ostechips i stedet for potetgull, bocca i stedet for melkesjokolade, ristede mandler i stedet for peanøtter. Og ellers gulrøtter og agurk med dip. Og da koser hele familien seg.
Lørdagsgodtet er borte...med unntak av iskos i helgen og da etter middag.
Ble litt rotete dette, men det jeg egentlig prøver å formidle er at ungene har sett på hva jeg har gjort og de gjør etter dette. De spør og jeg svarer. Vi snakker ikke om slanking hvis ikke det er noe de lurer på. Vi snakker om hva som er bra for oss, og at enkelte karber kan gjøre vondt for kroppen.
Min jente på 10 og min gutt på 7 bestemte faktisk selv at de ville kutte godteriet for å spare godtepengene til nintendo DS...og etter det har vi bare fortsatt slik. Når ungene får godterier andre steder fra (barnebursdag eller besøk hos venner) har de lov til å kose seg med det, og hittil virker det som at de er fornøyde med denne ordnigen
Nå skal det sies at Snuppa mi kunne ha godt av å miste godmagen sin, og det er hun opptatt av. Derfor prøver jeg å lære henne hva hun kan spise alt det hun bare makter av og det hun må være forsiktg med. Og det ser ut som at hun syns det er en grei måte å gjøre det på.
Opplever det egentlig ikke som en bragd. De forstår ikke alt vi snakker om, men det vi er opptatt av blir de opptatt av også...i allefall har det vært sånn hittil.:p
Ser ingen grunn til å gi barna noe annet enn det jeg spiser, for det jeg spiser er jo sunt.
Ting vi har helt fjernet fra våre skuffer er kjeks og ris. Finnes ikke lenger i vårt hus.
Jeg var engstelig for å gjøre barna annerledes enn andre barn. Men når jeg fikk tenkt meg om en stund, fant jeg vel ut at jeg kunne ikke la barnas helse ofres på bekostning av om de er annerledes eller ikke.
Nå er ikke jeg helt lavkarboekstrem med ungene, men jeg har en ide om at de skal holdes under 72gk daglig (lært om dette i boken "Bedre uten brød" av Lutz/Allen)
Da er det helt i orden å gi fet mat, og de eneste restriksjoner som er er at vi passer oss for karbene...jeg er under 15gk daglig, mens ungene er stort sett under 72gk.
Tror det kan være lurt å innvolvere ungene i dette i den grad de forstår det og har interesse for det.
Og jeg lover: er maten fet nok, blir de så fort mette at de nesten blir litt fortvilet fordi de ikke orker mer...hehe...det har hendt et par ganger...:rodme:
:smile:
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
