Har noen av dere forsøkt - og lykkes! - med å overtale deres respektive mødre til å legge om til et lavkarbo kosthold? I så fall hadde det vært helt topp å lese om hvordan dere greide det. Min stakkars 100-kilos mamma har vært helt immun mot alle tips og hint gjennom snart fem år. I løpet av de samme fem årene har helsen hennes gradvis blitt dårligere, hun er blitt uføretrygdet og går på flere medisiner som hun kanskje kunne trappet ned på om hun la om kostholdet...
Hver gang jeg prøver å bringe opp temaene kosthold og fysisk aktivitet, snakker hun det bort med å fortelle om et eller annet vidunderopplegg hun har lest om i Hjemmet eller Allers som hun skal prøve. Og her hører hun sikkert på stemmen min hvor oppgitt jeg blir. Omtrent som T5PC, hvis det høres for godt ut til å være sant, så er det antagelig det, ikke sant? Eplesidereddikk og CLA er sikkert fint, diverse andre urtebaserte greier skader forhåpentligvis ikke de heller - men det hjelper søren så lite hvis man fortsetter å gumle kneipp og smågodt!
Kort sagt, jeg er bekymret og rådvill. Folk må selvfølgelig få lov å gjøre sine egne valg, men det er vondt å se sine nærmeste formelig spise seg inn i elendigheten.
Jeg har slitt meg helt ut med å prøve å få alle rundt meg til å spise sunnere, fordi jeg bekymrer meg for dem. Det er ikke lett å få andre til å forandre seg, og det er vel egentlig bedre å konsentrere seg om å forandre seg selv. Husker ikke helt hvor du er i prosessen akkurat nå, men kanskje moren din ser etterhvert hvor bra du har det og hvor slank du blir, og får lyst til å prøve?
Det at du maser på henne kan gjøre vondt verre, tror jeg. Jeg har vært i en omvendt situasjon, moren min har mast i alle år på at jeg ikke måtte legge på meg/måtte slanke meg (lenge før jeg ble overvektig, for øvrig) - og det har gjort sitt til at jeg IKKE har gått ned tidligere.
Moren din noterer seg helt sikkert det du sier også, selv om det virker som om du snakker for døve ører. Jeg har ihvertfall lyktes i å få moren min til å begynne med kosttilskudd for hele familien (hun har to som er barn nå) - og det er en seier når det gjelder henne, altså... ;) Men likevel står ikke resultatet i forhold til innsatsen jeg har lagt ned i det, da... :p
Jeg synes at du skal la moren din få tid til å la det du har sagt synke inn. Slutt å si noe, ikke gi uttrykk for bekymring, og bare vent og se om hun kanskje begynner å spørre deg om kostholdet ditt etterhvert. Hun kommer sikkert til å reagere på at du ikke maser mer, og legge ned forsvarsverkene sine. Hun er sikkert interessert i å bli slankere og sunnere hun også - det er bare ikke så lett å innrømme det bestandig når folk rundt en fokuserer veldig på det.
Men gi henne tid! Smør deg med tålmodighet. Skjønner at det er vanskelig å ikke si noe når du bekymrer deg, men jeg tror ikke du kan si noe mer fra eller til nå.
Dette ble rotete skrevet, men håper du får noe ut av det... :)
Jeg er en av de som har lykkes i å "spore" sin mor over på lavkarbo kosthold. Min mor var en typisk "mandagslanker" som var på kjøret allerede tirsdag... Hun har prøvd diverse kurer, brød, kaffe osv uten særlige resultater. Jeg kjøpte bokpakken med 4 bøker av atkins og tok med hjem til henne, samt kopierte sammendragene og hovedpunktene som er lagt ut her på lavkarbo. Jeg fortalte hvor deilig det er å ikke gå å tenke på mat hele tiden, og slippe å gå og lete i skuffer og skap etter noe godt. Jeg fortalte også hvor frisk og opplagt jeg følte meg, og bad henne i det minste lese sammendragene og prøve de to første ukene, så skulle jeg hjelpe til med matlaging, oppskrifter og tips underveis.
Nå var jo jeg ganske heldig, for hun var ikke motvillig til å prøve, selv om hun var litt skeptisk til den drastiske omleggelsen (kutte ut brød og poteter!!! :eek: ). Den største fordelen med hele omleggelsen (merk: jeg sier ikke kur) var at hun ikke er sulten! OG hun merket allerede i løpet av et par uker at buksene ble løsere, og humøret lettere. Etter at hun merket dette, har hun selv valgt (med glede) å fortsette på atkins. Før hun begynte, ordnet jeg med det hun trengte for å begynne (bl.a. kosttilskudd, loppefrø, ketostix og oppskrifter), og hun måtte le av seg selv hver morgen av alle pillene og frø og forskjellig hun måtte proppe i seg, men hun gjorde sin plikt, og jeg tror ikke hun kommer til å slutte. Hun har til og med holdt induksjonsnivå lenger enn hun egentlig trengte, fordi hun synes det går så greit (og hun ønsker å ta av noen kilo til i noenlunde høyt tempo). Jeg har ikke engang tenkt på å hente bøkene mine tilbake. Jeg kjøper heller nye til meg selv, for jeg er så glad for å se hvor godt det gjør henne! :D
Med tanke på at din mor snakker om ALLE andre kurer enn atkins, hvorfor ikke inngå et kompromiss?? Si: prøv i to uker /evt en måneder, du står til disposisjon og veiledning hele tiden og kan evt hjelpe med innkjøp. Etter disse to ukene kan dere evaluere dem sammen og se etter evt forbedringer (gå til legen og sjekk helsen før og etter, + mål vekt og omkrets. Vekt og omkrets kan hun kanskje få holde for seg selv, hvis hun føler seg ukomfortabel med å si det til deg) Hun må love å være ærlig både ovenfor deg og seg selv under evalueringen. Hun må ikke si "nei dette har jeg ingen resultater med" hvis hun har gått ned flere kilo, har forbedrede blodverdier, og egentlig trives, men bare ikke ville "tape" mot deg. Skjønner?? Hvis hun etter disse to ukene/måneden ikke har noen effekt, og synes alt er bare pyton osv, så lover du å ikke mase mer/ikke ta det opp igjen. Hvis alt er bare velstand (mest sannsynlig), så gratuler henne med flotte resultater og inviter på en god lavkarbo middag eller noe annet gøy.
Jeg kjenner jo ikke moren din, og det kan jo være du allerede har prøvd dette, men jeg sier bare hva jeg prøvde, og eventuelt VILLE ha prøvd. Kanskje noen andre har flere/bedre tips?
Syns du ga flott råd jeg Scilla !
Jeg har ikke dette problemet heldigvis. Min mor & stefar går på Lindberg. Eller som jeg sier "Lindberg light". De følger stort sett prinsippene, men stefar sier "det er jo ikke nødvendig å bli hysterisk da". Og hysteriske, det er i følge ham de som følger reglene..... sånn som meg. Jeg er hysterisk fordi jeg sier neitakk til kake og vafler med syltetøy (ikke lavkarbo !!) når jeg er på besøk ! Men heldigvis forstår mor meg. Hun sliter veldig fordi han ikke syns det ikke er nødvendig å være så nøye, - han går ned mer og fortere enn henne selv om han "jukser" hele tiden. Hun holder seg på matta og sliter ! Jaja, - er det ikke det ene så er det det andre !
Tusen takk for gode svar! Moren min bor på en annen kant av landet enn meg, så vi treffes bare en til to ganger i året, men ringes ofte. Siden hun ser meg så sjelden, blir hun ikke visuelt minnet på hvor bra dette lavkarbo-kostholdet har fungert for meg. Det er heller ikke så lett å hjelpe henne med innkjøp etc., så det blir sånn "langdistansepåvirkning". Jeg er redd for at stefaren min ikke akkurat kommer til å være en støtte, han er skikkelig vanskelig i matveien. :mad:
Men å kjøpe inn de norske Atkins-bøkene sammen med de kosttilskuddene hun trenger til å begynne med, er en god ide. Jeg må nok lese Atkins selv først, siden PP er litt annerledes. Høres ut som et bra nyttårsprosjekt. Nå ble jeg litt oppglødd, dere! :)
Det høres kjent ut, Scilla. Jeg var overvektig allerede som 8-åring og fikk alltid beskjed om å holde inn magen, kutte ut smøret, ikke spise så mye... Det var jo helt umulig når den karbohydratrike maten jeg fikk, gjorde at jeg var desperat sulten hele tiden! Da jeg la om kostholdet, var det en av de største gledene som fulgte med på kjøpet - at jeg faktisk føler meg mett og fornøyd når magen er passe full. Stakkars alle tjukke unger med fettskremte mødre - foret opp på lett-yoghurt, skumma melk, kneippbrød og cornflakes... :(
Jeg sliter med akkurat den samme problemstillingen i forhold til min mor.
Hun har utrolig dårlig helse. Hun skjønner ikke at hun legger på seg, sier hun, for hun spiser jo nesten ingenting....
Og det er sant, det ; litt loff med syltetøy til frokost (:eek: ), brød med sjokoladepålegg/smør og sirup eller annen drit til lunsj (:eek: ), og litt pasta til middag - og gjerne kjeks, småkaker , drops og sjokolade til kvelds...(:eek: ). En skikkelig HØYkarbofest hver eneste dag!
Hun gjentar igjen og igjen at lavkarbo ikke på noe vis er aktuelt for henne - et kosthold uten brød og poteter er UTENKELIG.
Jeg prøver å fortelle henne at det ikke trenger å være så svart/hvitt. det går ann å legge seg på en moderat linje, med litt fedonbrød, fedon pasta og en potet i ny og ne...
Det ville jo gjort UNDERVERKER for min mor selv med små forbedringer.
Jeg tenker at Atkins induksjon slett ikke er veien for alle og enhver. Skal en orke en slik omveltning, må motivasjonen komme kun innenfra.
Mitt håp er at jeg kan lirke og lure til små forandringer, og håpe at hun vil føle seg bedre, og bli motivert til videre kostholdsomlegging.
Men håpet er ikke stort. Hun setter store hundeøyne i meg hver gang jeg er på besøk, for hun synes så SYND på meg som ikke spiser kakene hennes. Hun synes førøvrig synd på seg selv også, fordi jeg ikke spiser kakene hennes....
Det at jeg har vansker med å gå ned selv om jeg lever lavkarbo, er jo i denne sammenhengen riktig kjipt.... da ødelegger jeg jo litt av reklamen jeg driver muntlig, når det syns så lite i praksis...
Men det er jo en annen historie ;) .
Nå har jeg ikke vært på så altfor mange kaffeslabberas/kakefester/høykarboetegilder siden jeg la om kostholdet, men de gangene jeg har vært det, har jeg hatt samme opplevelse..
Nå er heldigvis min mor mere opptatt av kosthold enn de fleste. Når det er sagt, så er hun ikke akkurat så konsekvent.. mere sånn jojo-kostholdfreak..
Ja, helt klart. Jeg prøver å fokusere på de helsemessige gevinstene ved å legge om kostholdet. Det frustrerende er at hun er så villig til å prøve ALT annet enn å legge om kostholdet på noe vis. Alle nye legemidler mot migrene utprøves i tur og orden, inflammasjonsdempende medisiner og smertestillende mot alle slags vondt'er, antibiotika mot stadige betennelser her og der (for immunforsvaret er selvsagt nede for telling), og så hva som helst som ukebladene foreslår av piller og remedier, unntatt hvis det innebærer noen restriksjoner i matveien. :confused:
/undrende modus på
Er det sånn at noen mennesker ikke tør å ta sjansen på å bli friske og sunne? Har det å være syk blitt en normaltilstand for dem, slik at det blir skremmende å få helsen tilbake og kunne delta 100% i samfunnet igjen? Eller er det bare uoverkommelig å ta styringen over sitt eget liv og vri det i riktig retning, istedenfor å drive viljeløst med strømmen...?
/undrende modus av
Jeg har lyktes med å 'legge om' moren min. Hun har 'alltid' slanket seg, relativt fornuftig, men alltid gått opp masse igjen etterpå. De siste kurene, har vært noe hun har vært satt på av av fagfolk i forbindelse med reumatisme - hårreisende greier med flere månender faste og så sakte innføring av ny matvare (ny type linse/bønne) hver fjortene dag eller noe i den duren. Hun ble skikkelig syk og etter det har hun vært allergisk mot alt som heter kurer og slankekurer. Eneste fornuftige som kom ut av det var at hun kuttet ut poteten og det meste av brødet. Så å ta skrittet fult ut var egentlig ikke så stor omveltning.
Så begynte jeg på Lindberg kurs, og broren min 'har fusket i faget' en stund - også ble det vanskelig å servere oss mat. Hun begynte på kurs med motivasjon om å lære litt om hva vi drev med, for å kunne servere oss mat. Og vips var hun i gang - og har nå gått ned 20 kilo.
Gammel tråd, men interessant likevel. Min mor har hele livet vært ekstremt plaget med revmatisme, kronisk migrene og astma. På grunn av medisinbruk har hun alltid hatt noen kilo for mye. Kosmetiske i mine øyne, men plagsomme for henne. Alt pratet mitt om lavkarbo oppgjennom de siste årene har visst sunket inn, for i høst bestemte hun seg for å legge om. Nå har hun tatt av 16 kg, går i korte skjørt som fremhever de fantastiske bena hennes, og har SLUTTET med medisiner! Hun er langt fra smertefri, men har en levelig hverdag.
Mamma, hvis du leser dette: Jeg er utrolig stolt av deg og det du har fått til, og jeg gleder meg voldsomt til å se deg 16 kg lettere til påske! :klem:
Det var meget enkelt å få min mor til å endre sitt kosthold, jeg bare startet med ketolysekuren uten å fortelle henne noe.
I tillegg til at jeg ikke hadde besøkt henne på en god stund så var det ferietid midt opp i det hele, så det gikk 5-6 uker uten at jeg så henne. Da hun endelig så meg igjen hadde jeg mistet 10-15 kilo og det begynte å vises skikkelig.
Hun ble jo veldig nyskjerrig på hvordan jeg hadde klart dette, men trodde jeg fleipet da jeg fortalte det.
Da hun fikk lese ketolyseboken min var hun solgt, og jeg har i dag en ny og slank mamma :)
Jeg har klart å påvirke mine foreldre også - jge selv gikk ned 24 kilo, og de undres jo da, på spiseforstyrrelser og andre forstyrrelser og alskens uheldigheter. Saken er at min mor også har vært radisjonell slanker med lettprodukter og corn flakes og ris og poteter, og ikke fattet at det faktisk GÅR ann å reelt gå ned i vekt og forbli der uten å a)sulte seg ihjel 2)ta farlige snarveier 3) en kombinasjon av a og b.
Vi var nylig på ferie sammmen i tre uker, og hun var svært overrasket over at jeg spiste kjøtt, fett, proteiner og alskens godbiter - spiste MYE mer en henne, hun tillot seg bare et minimum av føde - og JEG forble slank mens HUN forble, vel...Ikke så slank... Kremt...
Jeg forklarte henne nøye alt jeg kan om lavkarbo og snakket så ille om sukker at jeg tror det nærmest vaksinerte henne mot det. Har overhørt henne i etterkant kommentere sukkervarene til min far, stakkars. Det viktigste er nå at hun har tatt budskapet - får se framover om det faktisk kan hjelpe henne vekk fra det største bedraget som er begått mot mennesker med overvekt - feilinformeringen rundt sukker og fett.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
