På onsdag var jeg ute og badet ved handicap-campingplassen på Malmøya. Det er veldig fint der, og stort sett aldri noe særlig folk. Og det er en deilig motvekt til hysteri-strender som Huk og lignenge.
Mens jeg satt der kom en jente i 20-årene sammen med faren. Hun gikk med mørke briller, og var tydelig blind. I tillegg hadde hun muskelproblemer som gjorde det vanskelig å gå. Utover det så hun ut som hvilken som helst jente i 20-åra, og slank som en sylfide.
Mens jeg satt der og irriterte meg over mine kilo, men bare kunne vasse uti og legge på svøm måtte hun heises utti av flere personer, og hjelpes også ute i vannet.
Plutselig var ikke kiloene og den stillestående vektnåla så viktig lenger. :o Jeg trengte den øyeåpneren, fikk kjent litt på at det er mange ting som er mye verre her i livet enn mine små trivielle hverdagsirritasjoner.
Selvfølgelig mener jeg ikke at alle andre problemer enn handicap er bagateller, men vi må kanskje bli flinkere til å stoppe opp og ta inn perspektivet på ting. :meditere:
Du har så rett !!! Vi har godt av å få slike øyeåpnere innimellom. De verdagslige problemene våre er ikke alltid så store alikevel ! Det gjelder å huske på å stoppe opp av og til å føle og tenke på hvor godt vi har det :)
Sambo og jeg var på konsert for endel uker siden. Etter konserten ønsket vi gå til nærmeste pub som er ca 1 km unna. En fremmed kar som stod ved siden av spurte om han kunne få gå sammen med oss, helt greitt det!
Jeg må si jeg ble mektig imponert over karen som slo følge. Han hadde CP. Beina var hengsla og vinkla alle veier og det så ut som det var skikkelig vondt for ham å gå så langt, men blid og sprudlende var han hele veien!! :klem: Da slo det meg at gleden over livet sitter ikke i kroppen, men INNI kroppen.
Det er litt som Dokka mi på 2 1/2år det, hun har et sndrom som ligner på Downs. hun kan krabbe nå, og sitte og såvidt stå om hun tvilholder seg fast og hun klarer ikke å spise nok til å holde liv i seg selv. Men for en glede det er å se hennes livsglede, hun gleder seg over alt mulig! Deler ut koser til alle kjente og ukjente:love: Får hun en is, så koser hun seg med den, gleden hennes betyr så mye mere enn den spiseskjea som kommer inn i munnen. At jenta ikke har noe språk enda, det får ikke hjelpe, vi jobber med saken.
Mine vektproblemer er så mye mindre enn de utfordingene vi skal møte som foreldre til et utviklingshemmet barn...
Jeg husker særlig en dag hvor jeg virkelig bare hadde en skikkelig dårlig dag; Stygg i trynet-dag, tjukkas-dag og dårlig hår-dag. Jeg tusla duknakket med min helt bedritne selvfølelse til butikken, og gikk forbi en ung dame som så ut som om hun hadde fått brent bort halve ansiktet -ingen nese, knapt nok øyelokk eller lepper, men hun gikk med hodet høyt hevet, stilig i tøyet, hatt på hodet og så ut som om hun eide fortauet -på den bra måten. Jeg begynte nesten å skamme meg, så jeg rettet opp ryggen selv, så meg i refleksen i et vindu og med ett snudde alt. Jeg er tross alt heldig! Jeg har helsen, og jeg ser normal nok ut til at ingen gjør større notis av meg, mens "alle" stirret på henne, noe hun virket helt uanfektet av.
Så hver gang jeg føler meg skikkelig stygg og feit, så tenker jeg på henne og den rake ryggen og det trygge blikket hennes :)
det er når du leser disse tråder du tenker på hvor heldig du er som er i ferd med og kvitte deg med dit problem.
fedme kan en bli kvitt.
ikke blindhet.
Campingplassen på malmøya er fin. Har hatt mange fine badeturer dit. Og ja, det får en til å åpne øynene litt.
Jeg var nettopp i Spania og der vi bodde var det mange psykisk utviklingshemmede. Jeg følte meg feit og fæl i bikini, men jammen fikk jeg litt å tenke på siden DET tross alt er det verste for meg. De som var der var like blide, uansett hvilken form for handicap de hadde.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
