Jeg har nå opplevd å møte et menneske som ser ut til å ikke tåle synet av meg.
Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg tror det har med vektnedgangen min å gjøre.
Jeg er som jeg er, og forteller villig vekk om hvorfor jeg spiser annerledes enn mange andre, jeg forteller om at kostholdet mitt virker, at jeg har gått ned mange kilo osv.
Folk flest er gjerne intressert i alt dette, men jeg tror ikke dette mennesket tålte å høre meg fortelle.
Personen er sterkt overvektig og spiser alt det man skal spise hvis man vil forbli stor, eller gå opp i vekt.
Nå hilser vedkommende ikke på meg hvis vi er alene, bare hvis andre er til stede, smiler aldri til meg, bare til andre.
Jeg blir i ganske stor grad ignorert.
Jeg kan nevne at jeg ikke har sittet og preket for denne personen, jeg nevnte bare slankingen min i en større gruppe, ikke rettet til noen spesiell.
Jeg vil bare si du er kjempe flink. Så på bloggen din og ser STOOOOOR forskjell på deg. Du er insperasjon for oss alle;) Takk for bra oppskrifter foresten.. har stjålet noen;)
Så morsomt å høre :):):)
Bare stjel i vei..det er liksom litt meningen det, at andre kan nyte litt godt av den erfaringen jeg har fått siden jan 2006.
Jeg har også "stjålet", bl.a lavkarbobrødet og lavkarbopizzaen.
Oppskrifter på det fant jeg her inne, og gud hjelpe meg så godt den pizzaen smakte!! :p
Det er nok ikke så uvanlig, det du beskriver. Du har tatt tak det, gjort noe og lykkes med dette. er så mange der ute som ikke vet hva de skal gjøre, ikke vet hvordan de skal gripe fatt i dette. jeg hadde en veldig sår opplevelse her for en stund tilbake. En tidligere nabo og jeg var omtrentlig like store, og vi snakket litt sammen om vekt-problemer, om å trene og spsie "sundt" og alikevel gå opp i vekt. Hun fikk barn og flyttet, jeg fant Lindberg-klinikken. Traff henne for ca 6 mnd sider, og jeg har gått ned ca 20, hun har blitt enorm. Hun så meg, jeg prøvde å hilse, men vet du, hun fikk tårer i øynene, så og så på meg og snudde og gikk.
Vektoppgang er i vårt samfunn så sterkt knyttet til ikke å lykkes, til å gjøre noe feil, ødelegge seg selv og bare gi f'en. Også handler det så utrolig ofte om noe helt annet, at kroppene våre er ulike. Så det denne damen gjerne opplever er at du er så flink, det er du jo. Du får til noe hun ikke får til. men gjett om hun øsnker å klare det samme!
DU har forresten vært UTROLIG flink :klem:
ÅÅÅÅ, jeg får så vondt av din tidligere nabo.
Jeg kan så godt sette meg inn i hva hun må ha følt.
Det samme gjelder den personen jeg selv har kommet i "kontakt" med.
Det er litt synd at det har blitt sånn, for jeg synes egentlig at personen virker veldig grei på andre måter, vi er i samme alder også.
Men jeg hilser og smiler hver gang vi møtes uansett, og snakker til henne, selv om hun snur seg og ser på andre når hun svarer meg ved å snakke over hodet på meg.
Kanskje klarer jeg å bryte isen ;)
Som dere ser har jeg bestrebet meg på å omtale personen som "vedkommende", men det ble så slitsomt, så jeg skriver som det er "hun".
Det hadde dere kanskje gjettet uansett :p
Jeg vil nok anta at hun oppfattet at du fortalte om det som show-off, og at du ville framheve hvor flink du var i forhold til henne. Hun er sikkert veldig obs på vekta og utseendet sitt fra før, og følte nok at å sitte og "skryte" i nærheten av henne kun ble gjort for å sette henne i et dårlig lys. I tillegg til at hun sikkert så på det som en drålgi skjult kritikk av hennes eget kosthold og livsvalg.
Jeg kan til en viss grad forstå henne, for jeg har endel slanke veninner som hele tiden maser om den ene kiloen de må gå ned :rolleyes: Etterhvert kan man ikke unngå å begynne å lure på om de maser med vilje for å sette fokus på de kiloene jeg bør ned.
Jeg har en svigerinne som har gått ned 70 kilo de siste to årene. Hun gjør ikke annet enn å gnåle om alle "problemene" hun har fordi hun har blitt så tynn. Det er løshud, klesmangel, at mannen synes hun har blitt for tynn, hvor deilig hun er i miniskjørt, sånn at hun ikke får fred for andre mannfolk osv.
Jeg blir litt kvalm av henne, helt ærlig. Særlig når hun vet hvordan jeg sliter med vekta, så føles nederlaget mitt ekstra stort når hun durer i vei.
Jeg forstår godt at de som har gått ned masse gjerne vil snakke om det. For det er en bragd å gå ned i vekt, og det er en herlig følelse å få oppmerksomhet for utseende sitt når man ikke har gjort det på lenge.
Det er jo ikke alltid så festlig å høre på, men kanskje man skal unne dem den gleden, slik vi gjør med nybakte mødre som ikke kan stoppe å prate om såre brystvorter og bærsjebleier.
Det er kanskje ikke så gøy å høre om at noen andre har lykkes i det en selv ikke får til, men bruk det som inspirasjon til videre arbeid mot en sunnere kropp, for det er det det er, arbeid...
Jeg forstår denne dama veldig godt egentlig, for jeg har mange ganger selv følt meg på samme måte, da jeg veide 135 kilo.
Men det er vanskelig å unngå å snakke om eget vekttap, når folk rundt meg spør om hvorfor matpakka mi er så annerledes.
Jeg forklarer at jeg slanker meg og da kommer uunngåelig:
Virker dette da?
Det er klart folk spør, for jeg sier at jeg slanker meg, men sitter der med fløteretter og majones og virkelig koser meg med maten.
Folk er vant til å se knekkebrød med mager smøreost når damer er på slankern.
Jeg svarer som sant er, "Ja det virker, jeg har gått 45 kilo".
Jeg dytter ikke slankingen min på folk, og jeg prøver aldri å sette store mennesker i et dårligere lys enn meg selv, for jeg vet så inderlig godt hvordan det er å sitte der og føle seg helt rævva pga stor overvekt.
Men det går liksom ikke å la være å svare av hensyn til ei dame i gruppa som veier for mye heller, så jeg prøver heller å trå litt varsomt.
Men når det er sagt, jeg har klart å inspirere flere overvektige til å slanke seg også :-)
Ikke ved å fortelle dem hva de bør og ikke bør gjøre, men de har rett og slett blitt intressert i å prøve, når de ser meg, et levende bevis på at lavkarbo virker!!
Takk og pris for dette forumet....
Det er godt å ha et sted der tanker og følelser kan luftes :)
Kjære vene - det betyr at jeg som har gått ned, og venter barn nå ikke skal snakke om dette fordi det kan sitte noen rundt meg som ikke lykkes med slanking eller er ufrivillig barnløse?
Nei, nei, dette blir helt aldeles feil for meg.
Jeg synes det er viktig med en god balanse her. Trådstarteren viser til en empati, en forståelse for denne personen. Hun snakker ikke i tide og utide om slankingen. Jeg sa ikke et pip til min tidligere nabo. Men registrerte denne sårheten. Som er utrolig gjenkjennbar! Og da må vi jo vise respekt.
Samtidig må jeg kunne skryte litt av rompa mi i den nye buksa, som jeg nyter å bruke uten en tunika utenpå. Det er jo vidunderlig å endelig være normalvektig! Jeg vil vise og jeg vil bli sett og jeg vil ha komplimenter :lol: Av og til i alle fall. Det er jo så deilig!
Men alt med måte og alt med respekt.
Jeg vurderte forøvrig å ta kontakt med denne tildligere naboen, for å fortelle henne om lavkarbo. Men det føles ikke riktig. Kanskje en annen gang, når det føles mer naturlig, eller om hun spør meg hvordan jeg gikk fram.
Først må jeg si at jeg er kjempeimponert over resultatene dine! :) Fantastisk bra! Nest må jeg si at jeg synes du har en kjempeflott blott som virkelig inspirerer. Har stor gled av å lese om de ulike erfaringene du har gjort deg. Keep ut the good work! :)
Når deg gjelder å ha opplevd noe lignende, må jeg desverre si ja. Er redd for at vedkommende skal lese herinne og kjenne seg igjen, så vil ikke utdype så mye. Men det var (er) utrolig sårt å oppleve, så du har min medfølelse.
ps. Masse lykke til med de siste 15, det er ca så mye som jeg også har igjen. Jeg har tatt av en plass mellom 20 og 30 kilo tipper jeg. (Har ikke vekt) :D
Jeg tror vi inspirerer hverandre alle her inne, jeg blir bl.a inspirert av deg, som har vært så flink og gått ned så mye!!
Det er inspirerende å følge andres slanking, og det er intressant å se hvordan andre lever og hva de spiser.
Klapp deg selv på skulderen og du vær stolt over det du har klart :)
Kanskje vi skulle starte en ny tråd......"Vi som slanker oss uten vekt" :p
YESS! Jeg har et par ganger lagt igjen den opplysningen i svar jeg har gitt, og lurt på om det er andre som har valgt den varianten, men har aldri fått respons. Kan hende det er fordi jeg ofte svarer sent i en tråd, når den egentlig er "lagt død". Men jeg aner altså ikke hva jeg veide når jeg startet i november måned og ikke vet jeg hva jeg veier i dag. Har ikke vært på vekten en eneste gang i løpet av all denne tiden :D Og ikke har jeg målt meg heller. :cool:
Jeg har lest litt i blogen din, Dreamy, og den er fin! Takk for det.
Ellers er jeg slik laget at jeg gjerne vil fortelle alle store mennesker,
når de feks sitter og spiser brød med magert pålegg til lunch,
og samtidig klager over vekten sin, at jeg bruker ketolyse.
Men, jeg er (nå) slank og de vil ikke høre på meg, siden jeg "bare"
har gått ned 10 kilo..
En ny jeg traff nå sist uke, hun har gått ned 20 kilo på 2 år,
og sier at "fett og sukker" har ikke noe sammen å gjøre..
Har ikke møtt så mange fordommer på dette, men jeg har heller aldri vært
så stor. 10-15 kilo, merkes ikke så godt for fremmede/bekjente.
Men mine nærmeste ser det jo, og spør hva jeg har gjort.
Som før sagt i en annen tråd, jeg ønsker meg flyers om ketolyse,
og har en side eller 5 jeg skal skrive ut senere en gang.
Skjønner at de som føler seg "mislykket" ifht slanking, kanskje ikke tør
møte de "lykkede" i øynene, det er som om de gjemmer seg..
tror jeg..
All ære til deg og dine likesinnede!
jeg går ikke på vekten hver dag, kanskje hver uke, eller mindre,
det viktigste for meg er å kjenne forskjell på kroppen.
Når mannen stryker meg over hofter/rygg og sier: du har blitt mindre!
Eller når en bukse plutselig passer og klær liksom er blitt for store..
Jeg er alltid forsiktig med å snakke om vektnedgang blant andre som sliter med vekta, med mindre de spør meg. Folk reagerer jo forskjellig. ser jeg at andre har tatt av en del maser jeg alltid om oppskrifta til suksessen ;) Mens atter andre føyer det vekk og vil ikke snakke om det, fordi noen har ikke motivasjonen selv, og da er det lett å bli sjalu og oppføre seg litt barnslig/rart.. Vekt og kosthold er jo egentlig en ganske privat sak..
Selvfølgelig skal man få snakke om det hyggelige man opplever, men man kan kanskje finne noen andre å skryte til enn akkurat de man vet sliter med vekt eller barnløshet? :rolleyes:
Den er jeg helt klar for...jeg er der nå som du var når du begynte Dreamy.
Gikk ned nesten 30 kg på atkins men alt nesten har kommet tilbake.
Skal på Linbergklinikken med gubben til uka...ser på dette som en siste mulighet
og da til å endre livsstil, ikke som slankekur. Derfor tror jeg at jeg legger bort vekta.
Det kan være sårt med andres suksess når du selv sliter. Men jeg synes folk skal få lov å være glade og stolte jeg....livet har nok mørke dager ...så vi skal ikke legge bånd på andres gleder. I dag er det din glede vi snakker om...i morgen kan det være min:)
Unner så inderlig venner og bekjente et godt liv og prøver så godt det går å glede meg sammen med dem jeg:)
Selv om missunnelsen iblant kakker meg på skuldern....
Da kan man heller ikke snakke om de kjøpekuppa man gjorde... noen har nemlig store problemer med økonomien og har ikke råd til kupp.. Ei heller snakke om DEN flotte familiesammenkomsten... noen har nemlig IKKE stor familie eller kanskje ikke kontakt med dem.
Æhhh mistolka det du skrev, leste for fort jeg! Jeg tenkte på å fortelle ting på generell basis... IKKE til spesielle folk... Unnskyld! :rodme: Du har rett!! Man trenger ikke fortelle hva man har oppnådd når man snakker med folk som man VET ikke har oppnådd eller sliter det samme..
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
