Var på foreldre samtale her om dagen og fikk vite at min datter på 5 år ikke hadde fått leke på huskeapparatet sammen med to venninner fordi de mente at hun var tjukk. En av de som jobbet i barnehagen overhørte heldigvis samtalen og reagerte øyeblikkelig og fikk tatt det opp med barna. Denne episoden skjedde for noen uker siden. Datteren vår har ikke fortalt noe om dette. Kvelden etter foreldresamtalen begynte hun å snakke om det. Hun spurte pappan sin om hun kom til å få like stor mage som mamma når hun ble stor. Min samboer klarte å dreie samtalen inn på det som hadde skjedd i barnehagen, og det kom frem at det ikke var hverken første eller siste gangen dette hadde skjedd. Hun har blitt fortalt av disse to jentene at hun er for tjukk, for tung, og har for stor mage og at hun har "sånne blå streker på huden som ikke de har" (blodårer)!!!!:confused:
Nå er jeg ganske så lei meg på hennes vegne, vet ikke helt hvordan vi skal angripe dette.
Datteren min er litt strørre enn de andre, hun også høyere og har "tut"-mage. Men hun er ikke overvektig. Hun kunne sikkert hatt ett litt bedre kosthold. Men jeg er redd for å bruke ordet slanking.
Denne episoden har nok ført til at jeg fikk det sparket jeg trengte til å komme igang igjen. For hvis det er min overvekt som får andre barn til å "mobbe" min datter, så er det på tide å ta affere med min egen vekt. Men det stopper jo ikke problemet i barnehagen sånn umiddelbart.
Barn er så utrolig slemme med hverandre, er det jeg som overreagerer på denne situasjonene eller burde jeg gjøre noe med dette. Snakke med foreldrene/barnehage?
De er da bare 5 år.
Dette er en vanskelig og ømtålig tema for oss voksne. Barn er jo som sagt veldig ærlige og brutale med hverandre. Hvordan gripe dette fatt, det er jo klart at det er sikkert ikke noe problem for barnehagen å ha som tema at man er ulike på utsiden - men er ikke sikker på at "ertingen" vil opphøre. Det er jo heller ikke noe mål at vi alle skal bli like. Jeg har en gutt som er kraftig, han kunne nok ha gått ned noen kilo. Jeg prøver faktisk å begrense matinntaket hans fordi jeg ser det nødvendig. Han kan godt spise middag hos mine foreldre for så å komme hjem og spise middag her hjemme. Jeg passer også på at han ikke spiser for mye brød/ pasta/ poteter. Prøver også å finne på tings sammen som gjør at vi holder oss aktive, sykkeltur, tur i skog, tur til lekeplass m.m Sikkert mange andre her med gode tips! Det som er sikkert er at det er vondt for en mor å se barnet sitt bli stengt ute av de andre, jeg kan godt tenke meg at jenter er verre enn gutter. Lykke til!
Jeg har en guttunge som går i 8. klasse, og som sannsynligvis IKKE kommer til å få noen karakter i gym fordi han har for stort fravær.
Han er av de ungene som vokser i bredden og i vekt FØR høyden. Sååå han er ganske blubben nå, og kort av vekst.. Dermed vil han IKKE ha gym sammen med de andre. Han har alltid vært veldig sterk i hele kroppen, og tynn, men nå klarer han ikke løfte sin egen vekt lengere; noe de fleste andre guttene klarer lett. Han vil heller ikke dusje sammens med de andre for han er tykk med sideflesk..(han sier det selv)
Han spør meg stadig vekk om ikke jeg kan spørre dere her på nettet om råd, men jeg vet jo at det er nok naturen som må gå sin gang. Puberteten må nok passere før jeg tør gjøre noen drastiske endringer, men jeg kjøper dette lettbrødet til ham, lager mat som jeg spiser selv, og prøver begrense alt på en minst mulig synlig måte. MEN så er han på besøk hos andre og der fråtser de.
Jeg har ingen råd til deg, jeg kan bare si at guttungen min er nok i samme bås som jenta di...
Kanutten, det du forteller er et så stort problem at jeg ville tatt det opp med gymlæreren . Kansje han kan få alternativ gym, f.eks sykle på ergomerer sykkel og andre øvelser som passer for han. Datteren min har det for hun har endel angst som gir seg utslag i nettopp dursje og redd for å ikke klare det som de andre gjør. De andre elevene har ikke reagert noe på dette.
Jeg mener at det å unnlate å bevege seg er det verste en gjør. Men det er mange måter å bevege seg på.( dårlig egenerfaring her)
Du skal ta dette opp med lederen på avdelingen og si at dette er et problem for datteren din. Forlang at hun snakker med foreldrene til de barna som "mobber" henne. Dette er ikke bra og må jo komme hjemmefra. Unger på 5 år pleier ikke å bry seg om noen har litt mere mage enn andre.
Jeg har jobbet mange år i barnehage og slikt som dette må tas før det utvikler seg.
På den ene siden er ikke mobbing ok, og bør tas tak i umiddelbart.
På den andre siden er barn bunnløst ærlige, og legger ikke nødvendigvis noe negativt i begrepet tjukk. Er du tjukk så er du tjukk. Jeg har mange ganger fått kommentarer av andres barn på at jeg er tjukk, og siden det er sant... ja hva skal man si? Til mine barn sier jeg at ja, jeg er tjukk, men at man sier ikke sånt til ANDRE. Innad i familien er en ting, til venner, venners familie, osv, så er det ikke greit å påpeke et svært synlig faktum.
Men når dette er noe jenta di har reagert på, så har det åpenbart vært sagt på en slem måte. Da bør det tas tak i, men det må gjøres på riktig måte...
Samtidig tenker jeg at dersom jenta ER tjukk, lubben, i godt hold, eller hva man vil kalle det, så bør dere som foreldre ta tak i den delen av det. Det er ganske mange barn i dag som er overvektige, og mange foreldre greier ikke å se det selv. Dette gjør at barna får fortsette å være overvektige i årevis, med stor sjanse for å være overvektige også når de blir voksne.
Jeg syns det er viktig å følge med, og gjør det med mine egne barn. Oppdager jeg at en av dem begynner å legge på seg vil jeg iverksette tiltak, uten å kalle det slanking.
Dette er tanker jeg også har gjort meg, Foreldrene til disse to er omgangsvenner med oss, så det gjør saken ennå litt mer betent. Jeg vet selv at det ene paret ofte glemmer at "små gryter også har ører". Disse ungene har jo heller ikke eldre søsken. Tanken på at de sitter å snakker om at min datter er for tjukk sårer meg.
Kan hende jeg er ekstra hårsår siden jeg alltid fikk høre dette når jeg var liten. jeg var heller ikke overvektig bare litt rundere i kantene enn vennene mine. De komentarene jeg fikk når jeg var liten kom fra min egen familie og de sitter i fremdeles i dag. Jeg vil vel egentlig spare henne for å få ett så dårlig selvbilde som jeg hadde.
Tror kansje det beste blir at min samboer tar å snakker med fedrene, tror det har bedre effekt enn hvis jeg snakker med mødrene.
Vi skal også ta det opp med barnehagen.
takk Mjauritz. Jenter er nok verre enn gutter ja. Men jeg synes det er tidlig å begynne i 5 års alderen. Datteren min fikk trampoline i helgen, så aktivitets nivået har økt drastisk de siste dagene :D Hun har værtfall to økter hver ettermiddag. En før middag og en etter :D
Hei Kanutten :klem: takker for sist :klem:
takker for svar. Vil bare fortelle om sønnen til en venninne av meg. Han hadde det akkurat som din sønn. Jeg traff ham da han gikk i 7.klasse. Neste gang jeg så ham var da han ble konfirmert, jeg kjente ham ikke igjen. Lang og tynn. Det hjalp jo selfølgelig ikke at han hadde farget håret svart (han er egentlig lysblond) :rolleyes:
Jeg har nevnt det før hun er ikke tjukk, hun har "tut"-mage noe man ikke behøver å være tykk for å ha. Jeg har spurt andre om de mener hun er tykk og har fått til svar at det er hun ikke.
Hun kunne ja ha hatt ett bedre kosthold med mindre sukker og kunne ha beveget seg litt mer. I likhet med mange andre barn.
Jeg har nok gjort meg tanker om at hvis jeg hadde vært slank, så har nok min datter sluppet å få høre sånne ting. For jeg vet at barna har snakket om at jeg er tjukk, noe jeg er.
Jeg ble mobbet hver dag på ungdomsskolen selv på grunn av vekta. Jeg kjenner meg igjen i de av dere som sier dere har en sønn eller datter som har fravær i gym. Jeg hadde ikke mye fravær i gym men jeg husker gymmen og dusjen etterpå som et rent helvete. Dette var jo en ypperlig mulighet for de andre til å plage meg siden læreren ikke var til stede.
Fra tidlig tidlig lærer våre barn hvordan de skal forholde seg til andre. Det er alltid rett av voksne å forklare hva som er akseptabel oppførsel og ikke, det må bare tilpasses til alder slik at de skjønner. Akkurat som at det ikke er OK for bitte små å slå hverandre er det ikke OK at 5-åringer gjør som du skriver.
Det er når avvikende sosiale handlinger ikke konsekvent blir rettet på av voksne rundt som problemene eskalerer.
Barn trives med tydelige grenser, dette er over grensen. En 5-åring forstår faktisk ganske mye om følelser...og tas ikke dette ved roten nå så kan det hende det aldri stopper.
Ett ord her, respekt...behandle andre som man vil andre skal behandle en selv.
Jeg får helt vondt. :( Mobbing er det verste jeg vet og jeg kjenner jeg gruer meg litt til høsten når eldste begynner på skolen. Jeg tror nok det går bra, hun begynner på en skole med veldig godt rykte og godt samhold, heldigvis.
Dette må tas tak i av barnehagen, fortest mulig! Er helt enig i det Energibunten skriver.
Ærlig talt. Hvis du har jobbet mange år i barnehage burde du ikke komme med slike ytringer som at dette må komme hjemmefra. Selvfølgelig kan det være tilfelle men slettest ikke fasiten.
Det er slett ikke uvanlig at 5-år gamle jenter gjenger seg sammen to og to og skviser ut andre, desverre. De kan si sånn som dette med du er tjukk, men det kan også være alt annet som er annerledes som at de har rosa joggesko mens hun som skvises ut har røde.
Dette krever oppegående pedagogisk personale som er med å lærer disse barna hva som er akseptert og ikke, og hvordan man skal oppføre seg mot andre.
I barnehagene nå snakker man mye om sosial kompetanse. Det er mye som ligger under dette begrepet. En del er dette med å kunne sette seg inn i den andres situasjon og velge dine handliger derfra. Men dette er det faktisk ikke like lett for alle å lære. Med andre ord vil det ikke alltid være nok å si sånn sier vi ikke, da vil det ofte bare komme en ny ting de vil si.
Det er ikke de som blir mobbet som det er noe feil med, men heller de som mobber som må utvikle sin sosiale kompetanse!!
Ble et langt innlegg over her..... men glemte likevel å si at jeg er enig i at foreldrene til de andre jentene også bør få vite dette. Men dette bør kanskje være barnehagens jobb i og med at de opplevde episoden og kan følge utviklingen.
Personalet i barnehagen bør i en periode følge samspillet til disse jentene nøye for å unngå nye tilfeller og for å veilede barna i riktig retning. Disse jentene er ikke onde selv om det kan høres sånn ut.
Som dere sikkert skjønner så opptar sosial utvikling meg mye, og jeg mener at med en god sosial kompetanse fra barnehagen, forebygger man mobbing i skolen :)
Skolen er ganske kjip for overvektige. Jeg var ganske overvektig gjennom hele grunnskolen (min BMI på ungdomsskolen var rundt 34-35). Jeg var heldig med første del av barneskolen, men så byttet jeg til en skole med mye sladrekultur, defekte foreldre og feige lærere. Da er det klart at det blir mer mobbing. Det blir neppe bedre av at dagens stimuli blir mer og mer aggressiv. At man i tillegg er proppfull med hormoner hjelper heller ikke.
Problemet er på mange måter at lærere ikke tørr å ta tak, og dermed lar tullingene herske. Foreldrene må ta mye av skylden, da endel folk er kritisk elendige til å håndtere og følge opp kritikk av ungene sine. Det skyldes mange ting, men jeg ser at det stort sett skyldes karrierejag (manglende tid til ungen) eller skillsmisse- og foreldrekonflikter (konkurranse om å få barnet til å like seg, som om det var målet med å oppdra en unge).
Ja! Mange foreldre overser jo glatt når barna overkjører andre barn. Dette ser man jo fantastiske eksempler på når man er på feks. Lekeland, tivoli og andre lignende steder. Køkultur er ofte ikke-eksisterende og unger brøyter seg i vei mens foreldrene står og ser på uten å åpne munnen engang. Jeg blir virkelig helt sjokkert til tider!
Jeg har ei jente på 5 år og vi har faktisk allerede i et par år snakket om mobbing, køkultur (som jeg er veldig opptatt av) og hvordan man behandler andre og lar seg selv behandle. Hun er derfor veldig opptatt av urettferdighet og at man skal oppføre seg pent mot andre. Hun har selvsagt dager der hun er sur og gretten og ønsker både meg og pappaen dit peppern gror, men det har jo alle til tider. Det jeg slår hardt ned på er bøllete oppførsel og mobbing. Dersom jeg ser at min datter mobber andre, tar jeg tak i det umiddelbart. Min sønn på 1 år er liten enda, men jeg kommer selvsagt til å ha de samme samtalene med ham etterhvert.
Foreldre må bli flinkere til å SNAKKE med barna sine. En fireåring forstår utmerket godt hvordan man skal behandle andre, allikevel er det tydeligvis mange foreldre som ikke synes det er så viktig å snakke om det. Ufattelig.
Nettopp. En 5-åring har masse følelser og klarer å snakke om dette og forstå veldig mye.
Var på minsteungens første skoledag og så en lærer som kan dette med å vise klare grenser. Det tok 5min så hadde læreren full kontroll på ungene. 5min fordi læreren var konsekvent. Med en gang det var noen som bråkte når lærer snakket fikk de med en gang vennlig beskjed om at "Nå snakker jeg" og da beskjeden om at man rekker opp handa var gitt EN gang ble det fulgt opp konsekvent, hver gang. Aldri streng, bare konsekvent.
Kanskje ingen overraskelse at klassen er rolig, at man lærer mye og at ting fungerer bra ?
Vet du hva, det er absolutt ikke sikkert de har pratet om datteren din. Dette kan være noe barna har fanget opp i andre sammenhenger og bruker nå.
Har skrevet litt om det på innlegget nedenfor.
( ble så redd for utrykke meg feil igjen at jeg har vært inne å endret endel ganger nå, derfor kom det på innlegget under. )
Beklager at jeg var så bastant. Noen ganger kommer det litt feil ut. Min erfaring er at ofte kommer det hjemmefra uten at foreldrene er bevisst på det. Ikke at foreldrene nødvendigvis sier ting rett ut, men unger er snare til å snappe opp små ting . Sevfølgelig må barnehagene hele tiden jobbe med holdinger og verdier men man må faktisk ha med foreldrene på veien.
PS. Tror ikke noen mener at de ungene er slemme. Men at det må bli tatt tak i ting før det kansje blir verre.
Var litt bastant her jeg også da og det beklager jeg. Skal prøve å formulere meg litt bedre neste gang. Jeg hører desverre ofte om barnehagepersonale som gir foreldre skylden for det meste barna gjør i barnehagen også, og det kaller jeg en voldsom ansvarsfraskrivelse. Selvfølgelig er foreldrene også en del av dette. Barnehagen og foreldrene må jobbe sammen for å få sosialt kompetente barn.
Jeg vil takke alle sammen for støtte og gode råd. Vi har nå bestemt oss for å ta det opp både med barnehage og foreldre. Siden foreldrene er i vår omgangskrets.
Nå sporer jeg av tråden her, men jeg har opplevd det motsatte. En lærer som "hakket" på ungene fra første minutt, som riktignok var meget konsekvent, men som trykte ungene ned allerede de første 5 minuttene. Unger som var livlige og boblet over av iver etter å vise hvor store de var blitt, og som ble irettesatt umiddelbart. Unger som ble flaue og lei seg og følte at første skoledag ikke var noe stas lengre.
det er ikke umulig å være konsekvent og respektere ungene. Det er tydeligvis flere evner som skal til da :-)
Da ble jeg enda mer fornøyd med læreren...
Jeg syns det er synd for datteren din at hun må høre sånt i så lav alder...
Jeg har selv fått høre det av nær familie, venner, medelever, lærere osv, gjennom hele barneskola og utover, og det gjør noe med en..
Det første som slo meg i denne tråden var at jeg lurer på hvor ungene som sa dette med din datter har fått det fra. Unger begynner jo ikke å si slikt av seg selv, så dermed funderer jeg på om kanskje de har overhørt foreldre som har sagt slikt om overvektige mennesker? Mange tenker ikke på at ungene kan høre dem når de snakker, så kanskje er det slik de har snappet det opp..?
Uansett, det er ikke akseptabelt og det virker som om hun som jobbet i barnehagen hadde skjønt poenget der. Det er veldig bra, kanskje du kan snakke videre med barnehagen om hva som skal gjøres, kanskje og snakke med foreldrene til de som mobber?
Ang det med kosthold, du sier at hun kunne hatt et bedre kosthold, men du er redd for ordet slanking. Ordet slanking bør, etter min mening, ikke forekomme når det er barn til stede. Ganske enkelt fordi det retter fokus mot det å ikke være "rett". Hva med å få med hele familien, endre på kostholdet til alle sammen og bli sunnere?
Det handler da ikke om å "straffe" noen andre, men å gjøre noe bra for alle sammen.
Selv om datteren din ikke er overvektig, så vil et bedre kosthold være bra for henne, og for alle:)
Og til slutt vil jeg gi deg ros for at du tar det opp, at du ikke vil snakke om slanking med datteren din og at du vil gjøre noe med saken:)
For all del ikke gå i fella som min foreldre gikk i, og begynn å klag over overvekt.. det funker ikke...
Takk for ett fint innlegg Sesti :klem:
vil bare komentere siste linje. Nei jeg kommer ikke til å gå i samme fella, her har vokst opp med en mor som klaget over at jeg var for lubben og fortalte meg ved en hver anledning det var noe godteri innblandet at "nå må du passe på, det er sånt du blir tjukk av" :blinke:
Det satte spor jeg gikk gjennom hele oppveksten og trodde at jeg var mye tjukkere enn det jeg var. I ungdomstia trente jeg 6 dager i uken, samt spilte kamper nesten hver helt i sommerhalvåret. Men jeg hadde ett utrolig dårlig selvbilde. Når jeg ser på bildene av ungdomstia mi ser jeg en muskuløs og storvokst jente. Jeg er 177 høy og har en "maskulin" beinbygning (bred over skuldrene, ryggen og smale hofter og bein) Venninnene min var små spirer på 160-170 cm høye og tynne som "sild" Det er klart samenlignings grunnlaget mitt var ikke så bra. :geip: Skulle ønske det var i noen som fortalte meg da at det er mye sunnere å være stor og veltrent enn tynn og slapp.
Oj, sporet litt av her ::ja:: Greit å skrive ned tankene som bare kom, så jeg lar det stå.
Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Jeg er også høy (180 cm) og grovbygd med brede skuldre, store hender og føtter, osv. Husker hvor vanskelig det var å sammenligne seg med "små sild" med smale håndledd, smal midje... mine klær var jo liksom dobbelt så store uansett. Og det til tross for at jeg var ikke overvektig i tenårene. Jeg var helt normal.
Total avsporing, men jeg husker en venninne som mente at alt over skonummer 37 var "mannfolk-sko"... Ikke greit å komme labbende i str. 40 da, nei. :D Og samme hvor mye jeg ville slanket meg så hadde jo ikke skostørrelsen gått ned.
EniG med alle her som har skrevet at mobbing skal ikke aksepteres uansett alder og at det må taes tak i tidligst mulig.
Men jeg er litt skeptisk til alle foreldre som har tykke barn som skriver at "det må gå sin gang", dvs at vekten reduseres av seg selv etter hvert.
Det går IKKE sin gang bare sånn uten videre! Dere som foreldre må ta tak idet, ikke vente til etter puberteten eller finne på dårlig unnskyldninger til å slippe å ta ansvar!
Overvektige barn fortsetter å være overvektige hvis man ikke gjør noe med det tidligst mulig. Derfor er det aldri for tidlig å begynne med et nytt og sunnere liv og bedre før enn senere.
Og dere som foreldre må være et godt eksempel med å leve sunt - og her tror jeg mange foreldre svikter. En ting er at barn blir mobbet for sin overvekt, men en annen ting er at overvekt kan bli helsefarlig.
For meg er det å la sitt barn være overvektig på grensen til barnemishandling.
Jeg tror ikke tjukke barn alltid er det for at de spiser for mye!
Hvorfor kan vi da ha søsken som ser vidt forskjellige ut som er vokst opp i samme familie på de samme matporsjonene?
Jeg tror unger som er født tjukke lr blir det tidlig har problemer med insulinressistans.
Og det tror jeg du gjør vondt værre om du prøver å slanke bort de kiloene på vanlig måte. Med meg som m Nomma ble det fokusert på vekt da jeg var barn, men jeg var ikke særlig tjukk ser jeg nå....men har jo trodd det hele barne og ungdomstida. Selv om jeg ikke lot meg mobbe så oppfatta jeg meg som tjukk helt unødvendig.
Du forutsetter også at familen til tjukke barn lever usunt...noen gjør nok det.
Men jeg tror du finer like mange slanke med usunt kosthold!
Jeg tror vi først å fremst ikke må bli hysteriske om ungen veier en kilo eller to for mye.
Jeg tror vi må lære ugene våre til at alle er like mye værdt enten vi er tjukke eller tynne...små eller store ...har rødt hår og fregner eller mørk hud.Ingen er like og alle er nå engang ikke tynne og kommer aldri til å bli det...det er biologisk variasjon det:)
Ingen vits å si "nei da du er ikke tjukk" til en som er det. Men han/hun må få vite at det er ok...tjukk eller tynn...alle har samme meneskeverd det er da ikke størrelsen på kroppen det kommer ann på.
Å la sitt barn være overvektig grenser mot misshandling skriver du...det synes jeg faktisk vittner om en meget lav tolleranse for andre mennesker ...og er det ikke nettopp slike holdninger som skaper mobbere da?
Jeg er nok ganske enig med Nannah. Jeg var overvektig som barn, lubben i beste fall fram til jeg var tolv, og så ble jeg direkte feit og var det en stund.
Og hva skjedde? Jo, legene beskyldte mamma for å la meg spise for mye, og foreskrev en diett med skumma melk og brødskive uten smør :rolleyes:. Foreldrene mine gjorde det beste de kunne, bare det at de tok meg med til legen da jeg var tolv og la på meg nesten tretti kg på et halvt år, vitner om at de tok det på alvor, men legene skjønte ikke at dette var abnormalt, jeg var bare en tjukk unge som spiste for mye, hvilket jeg ikke gjorde.
Men jeg fikk stort sett bare støtte fra foreldrene mine, det var aldri noen tvil om at jeg var fin og spesiell, og ikke mindre verdt fra deres side, selv om det kunne falle en kommentar nå og da, så er det ingenting mot hva andre har opplevd. Det er en bagasje jeg er evig glad for å ha med meg!
Jeg vil heller kalle det uforskyldt uvitenhet. Mange barn blir overvektige hvis foreldrene i store trekk følger de offisielle kostholdsrådene. Vi her på forumet som lever på et lavkarbokosthold har jo funnet løsningen på overvektsproblemet. Denne løsningen kan man jo med hell også bruke på overvektige barn. Ikke at man nødvendigvis skal gi barna et ketogent kosthold, men skjære kraftig ned på daglig dose karbohydrater.
Det er hardt å nekte avkommet lørdagsgodt og fire brødmåltider daglig, men det er mulig med litt innsats. Og den innsatsen betaler seg!
Lørdagsgodt kan jo være så mangt, og det er vel ikke akkurat lørdagsgodtet ungene blir overvektige av. Eldstebarnet her får lørdagsgodt (yngste er bare året), men det kan like gjerne være en skål med mørk sjokolade i biter og valnøtter og mandler, som en skål med melkesjokolade. Eller frisk frukt. :)
Utrolig bra innlegg Nannah! Var selv overvektig som barn og fikk høre det fra alle kanter. Mora mi prøvde alle mulige slankemetoder. Hun var ikke slem, men slanking var et ord som alltid var oppe fordi hun ikke ønsket at jeg skulle bli mobbet. Hun var helt uvitende om isulinresistens, ( som det i ettertid har vist seg at jeg og halve resten av familien har), og om generelt sunt kosthold. Det hjalp ikke på ! Når jeg ser på bilder av meg som 7 åring var jeg slett ikke så stor som jeg husker jeg følte meg og som alle skulle ha det til, men vekta gikk bare mere opp og som 14 åring begynte jeg å få virkelig spiseproblemer. Gikk ned 20 kg på å spise 3 rugsprø om dagen og drikke masse vann. Har sliti med spiseforstyrrelser alltid siden. Jeg ser på dattern min nå som snart er 4 og hun er langt kraftigere enn de andre barna, men sånn er nå kroppsbygningen til flere av damen i min familie! I tillegg er hun et hode høyere enn de andre på hennes alder så hun virker veldig stor. Heldgvis har det ikke kommet noen slike kommentarer der, men hadde det dukket opp hadde jeg bedt barnehagen ta det opp med foreldrene til de to som sa det. Har måttet gjøre det ang. biting i barnehagen til vesla. Og selvsagt er det uansett vårt ansvar som foreldre å gi barna våre sunne alterativer og sørge for at de for nok mosjon uten å nevne ord som tjukk og slanking ;)
Det virker enkelte ganger som om overvekt er det mest negative på denne jord!
Mye tror jeg skylles hysteriske leger. For mange år siden da jeg var akivitør på et sjukehjem hadde vi en tilsynslege(komunelegen) Som hadde totalt kilofobi...han satte samtlige gamlinger på diett:eek: Noe jeg synes var aldeles himmelropende feil!!
For det første er det ikke særlig mange feite gamlinger. Og for det andre er du gammel og ved siste stoppested i livet skal du da ikke også berøves maten!!
Jeg tror han heller fikk opp dødstallene enn ned, iaf minsket han trivselen kraftig på sykehjemmet. I dag har dette blitt mer og mer vanlig...overvektig har blitt det værste du kan være. Og kroppsidelaet blir tynnere og tynnere.
Tynn er overhode ikke ensbetydende med sunn...mangler du et naturlig fettlag på kroppen har du ingen ting å stille opp med om du fex skulle bli alvorlig syk...lr fex havne i en bilulykke. Organene dine vill da ikke ha noe beskyttende fett rundt seg.
Jeg synes ikke at folk skal bli smellfeite, det er skadelig for helsa....men jeg vill ha variasjoner! Fram for et fargerikt mangfold der disse tankene som kommer fram her om å slanke unger ikke finns. Hadde ingen mast med meg om vekt da jeg var unge så ville jeg vært en normal voksen i dag...sikkert noen kilo for tung etter dagens standard..men langt fra feit! Kanjse det beste vi kan gjøre for våre unger som blir mobba er å lære dem å ta igjen. At de ikke skal føle det å være tjukk som et skjelsord.
Er du tjukk så er du det...ikke no¨å bråke om...det er jo ikke no gøy å mobbe noen som ikke blir lei seg.
Sjøl kan jeg bare huske et tilfelle av mobbing på barneskolen.
Og han lappa jeg til så han begynte å blø neseblod:p (ikke det at vold løser alt...men det gjentok seg aldrig)
Som voksene har vi et enormt ansvar...som jeg ser det er ikke dette først og fremst ansvaret for å få tynne unger. Men heller et ansvar for at vi ikke skal snakke så negativt om hverken andre eller oss selv...mødre som er konstant på slankern er et særdeles dårlig forbilde for småjenter. Men de som er førnøyd med eller uten noen lr mange for den saks skyld...kilo for mye...de gir livsviktig ballast og selvtillit videre i en verden som ikke alltid er snill. Og gi ungene masser med ros!! Som går på helt andre ting enn utseendet..enhver er spesiell og unik på sin måte...press ingen inn i en prinsesse lr sabeltann verden i svart/hvit!
Det er klart at overvekt ikke er det viktigste i livet. Det som er synd, er jo at kostholdet som fører til overvekt ofte fører til mange plager og livsstilssykdommer. Jo eldre man blir jo mer begriper man den positive betydningen av god helse.
Dette stemmer sikkert når det gjelder deg, men ikke alle. For mitt vedkommende var det aldri noe mas om vekt da jeg var barn. Allikevel økte overvekten jevnt og trutt etterhvert som jeg vokste. Dette til tross for at jeg var svært aktiv som barn. Jeg har aldri hatt noen form for spiseforstyrrelser. Nå, i godt voksen alder, har jeg jo funnet ut hvilket kosthold kroppen min trives med, og jeg er i dag 30-40 kilo lettere enn for 3-4 år siden.
Hvis man først har en kropp som er flink til å lagre fett når karbohydratinntaket blir høyt nok, gjør dette seg ofte gjeldende allerede når man er barn. Jo tidligere man tilpasser seg dette faktum, jo bedre er det.
Hvis man først har en kropp som er flink til å lagre fett når karbohydratinntaket blir høyt nok, gjør dette seg ofte gjeldende allerede når man er barn. Jo tidligere man tilpasser seg dette faktum, jo bedre er det
I en ideel verden burde det være sånn...men pr dags dato er det ikke...
Så det blir jo opp til foreldre som selv har insulinresistens(om de har hørt om det da) å ha et kosthold i familien som er tilpasset disse behovene. Desverre kjenner jeg ingen personlig der foreldre og barn er tjukke som har et sånt kosthold.Og med enkelte legers motvilje mot lavkarbo er nok veien dit lang.
Har prøvd å lufte lavkarbo ideen for min fetter som har hatt diabetes i 30 år...men han ser bare på meg som om jeg var spedalsk:eek: For dette er så totalt forskjellig fra alt han har lært han skal spise..og sånn er det nok for de fleste.
Jo, jeg har nok også insulinressitens, men den tror jeg at jeg har slanka på meg etter utallige lavkalorikurer opp gjenom åra. Derfor er jeg imot at barn settes på diet.
Skal man oppnå resultater må hele familien leve lavkarbo tror jeg...og da må ikke barnet føle at dette er noe vi gjør for at jeg er tjukk....men at dette er noe vi gjør for at det er god og sunn mat :)
Dette er jeg helt enig i. Bare for ordens skyld; jeg klandrer ingen foreldre fordi de ikke kjenner til helsefordelene ved et lavkarbokosthold. Det er jo tross alt stikk i strid med offisiell anbefaling.
Du er bare fabelaktig Nannah! Du er megaunik til både å skrive og beskrive! :klem:
Min guttunge med ADHD var jo tynn da han var liten. MEN han har ADHD og står åpen og ærlig frem og forteller at han har det. DET ble en ting å erte ham for.. Så kommer puberteten, hos de andre gutta.. De vokser og blir lange slanke unge menn.. Min kar på samme alder er like kort fremdeles, MEN har vokst i bredden. :( Så den gang så tynne guttungen jeg hadde er blitt en lubben kort sak (som han selv sier) i forhold til de andre... Enda en ting å erte ham for... Kort, lubben OG ADHD.. Jeg ser han sliter, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre..
I dag gravde jeg dypt i lommeboka og kjøpte ham en ny sykkel, bare for å få ham til å være ute myyyye. Både pga ADHD'en og blubbenheta.
Uansett hvordan en unge ser ut eller hva han feiler, så vil det ALLTID være noen andre unger som finner feil HVIS de leter etter feil! Unga trenger ikke være mange årene gamle før de begynner lete etter feil hos hverandre. OG de trenger ikke ha blitt fortalt noe hjemme. Unger setter spørsmål ved alle som IKKE er slik som dem selv.
Selv var jeg lærerunge fra jeg gikk i barnehagen til jeg gikk ut av 9 klasse.. Ikke noe stas det heller... :(
Uff, utrolig trist at det er sånn, men husker jo godt hvordan det var å være outsider selv. Enda mer sært fordi venna mine var i den kule gjengen så jeg var outsidern I den kule gjengen. Viktig at vi som foreldre gjør alt vi kan for å styrke barna våres selvtillit opp igjennom oppvektsen og også lære de å forsvare seg selv. Også vitkig at vi lærer barna våre at folk er forskjellig og at man ikke skal dømme andre for å være annerledes enn oss selv. Jeg har drøss av venner med ADHD og har aldri sett på det som noe problem, eller tenkt spesielt over det utover det de selv forteller er plagsomt for dem. Typen min har ADHD og skal begynne med medisiner nå i en alder av 28.( Heldigvis har de gått bort fra ritalin)
Sunt kosthold og mye aktivitet er "medisin" for våres barn som er i faresonen til overvekt tenker jeg :)
Dette er vel litt off-topic siden originalspørsmålet gikk på håndteringen av en mobbeepisode, men noen andre har tatt opp overvekt hos barn og da passer det kanskje litt allikevel.
Linken viser til et transcript av et intervju gjort med en forsker som kjemper mot fruktose. Det er et ganske langt intervju men interessant siden han forklarer flere sider av hvordan hans forskning peker på fruktose som en viktig syndebukk ved overvekt hos barn. Spesielt viser han til et eksempel på hvordan voksne japanere og japanske barn er forskjellige. Kostholdet til de voksne har ikke forandret seg og de spiser hva de alltid har spist og blir ikke påvirket av fruktosen. Barna mener han spiser som resten av den vestlige verden og får i seg store mengder fruktose. Han viser også til en eksplosjon av fedme hos folk etter fruktose i form av mais sirup ble oppfunnet på slutten av 60-tallet.
Som sagt er det en lang artikkel som oppsummert er omtrent som følger:
Fruktose er ikke bra på grunn av måten det virker på, men gjennom frukt mener han virkningen er liten siden man må spise så mye.
Fruktose har lav GI-verdi og oppfattes som sunn av mange, men han mener man må se på glukemisk last.
Fruktose hindrer hjernen å registrere metthet.
Fruktose kan kun bearbeides av leveren i motsetning til glukose som kan bearbeides av lever muskler og hjerne. Derav blir fruktose til fett i kroppen vår.
Sikkert mange flere ting som han mener er negativt som jeg har glemt. Før 1970 fantes det ikke fruktose tilsatt mat. I dag finnes det i nesten all bearbeidet mat og grunnen til dette mener han er at det får folk til å spise mer. Hjemmefra er jeg opplært til at appelsinjuice er kjempesunt, han mener man skal holde seg til appelsinene eller la være.
Jeg antar at poenget var at det ikke er lett å være foreldre.
Sukker er 50 % fruktose. I Amerika bruker de high fructose corn syrup istedenfor, som er ca. 55 % fruktose (det samme som honning). Det er ikke slik at fruktose blir tilsatt mat; det er bare en del av søtningsmidlene vi bruker. Men, ja, det er mange grunner til å unngå fruktose.
Jeg ser flere, hvertfall tidlig i denne debatten ser at barna er i ferd med å bli lubne, eller kraftigere enn sine jevnaldrende. Men at de er skeptiske til å ta tak i det ved å legge om kostholdet siden det kan bli oppfattet som slanking. Jeg er helt med på at man ikke skal snakke om eller starte slankekurer for barn, eller ungdom for den saks skyld.
Samtidig er jo dere som skriver endel av dette forumet, og jeg vil da anta at dere selv lever etter en lavkarbofilosofi, i større eller mindre grad. Hvorfor kan ikke hele familien leve etter samme filosofi? Ser dere på dette som såpass kortvarig, og ikke minst skummelt at dere ikke vil utsette barna deres for det? Hvorfor utsetter dere i såfall dere selv for det?
Er det bedre at barna tar en grandiosa, mens dere holder dere til kjøtt, grønnsaker og saus?
Jeg synes ikke barn skal gå på en ketolysekur, men jeg er overbevisst om at om jeg hadde spist det jeg selv ønsket i oppveksten, dvs reine råvarer og sluppet poteter og brød, ville kroppen min både sett annerledes ut og ikke minst fungert annerledes enn den gjør i dag!
Fedon Lindberg, sammen med ei fra dette forumet, har skrevet en bok om barn og balansert kosthold. Jeg har ikke barn, men om jeg noengang får det skal den boka leses i filler.... :o
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
