Dette innlegget hadde jeg som kommentar til et innlegg i en annen tråd, men kunne tenke meg å stille det som eget spørsmål.
Hvor åpent snakker dere med barna deres om at dere slanker dere?
Datteren min er snart 4, åg jeg er litt usikker på hvor mye jeg skal forklare til henne at jeg er på slankekur. Jeg har fortalt at jeg ikke vil spise sukker, og nå har hun blitt veldig påpasselig med å spørre om ting har sukker i seg;) Jeg synes ikke det gjør noe om hun blir "redd" for sukker, men jeg prøver å styre unna å prate om slanking.
Når hun kommenterer at jeg ikke spiser pasta eller ris sier jeg at det slipper hun også om hun spiser grønnsaker eller salat. Det setter en effektiv stopper for den diskusjonen:D Hun ble forskrekket her om dagen da jeg spiste rundstykker bakt av kruskakli og bakemiks, da ble jeg svar skyldig...
Mine barn er store og de vet at jeg har lagt om kosten av helsemessige årsaker. Her er det frivillig å spise brød, pasta og potet, men ser at de gjerne spiser det samme som meg, ren og skikkelig mat. De drikker lite brus, men spiser endel frukt og yoghurt.
At jeg samtidig taper noen kg er en herlig bivirkning!
Ungene har spurt meg hvorfor jeg ikke spiser brød, poteter, spaghetti, ris og snop. Jeg har sagt at kroppen min tåler det ikke for tiden og at jeg må prøve å la det være. Godt nok svar for mine unger jaffal, de er vant med at alle kan ikke tåle all mat og syns det er bra at mamma ikke spiser det kroppen hennes ikke tåler. Og når jeg kjenner hvor mye bedre kroppen min er, både leddsmerter og hodepiner er begrenset, så er det faktisk viktigere enn selve slankingen!
Mine er 7 og 4 og syns i begynnelsen at det var rart at mamma plutselig stekte egg og bacon til frokost..hehe, men de trengte ikke mer forklaring enn at "jeg syns det er godt". Middagene har jeg ikke fått noen kommentarer på enda, men om de også vil kutte potet og pasta så skal de få lov til det! Ellers spiser jeg jo det samme kjøttet og grønnsakene som de gjør :)
Erfaringen er altså at så små som mine slår seg til ro med helt enkle forklaringer.
Barna våre er 12 og 13, og vi er åpne om alt. De er kjempeglade og stolte over at vi har slanket oss og begynt å trene. Vi har aldri gjort forskjell på dem og oss, verken på restaurant eller hjemme. Men akkurat i denne perioden får de i tillegg noe grovt brød, poteter, litt godteri i helga osv. Til å begynne med følte de litt på at de "fristet" oss, men nå har de skjønt at vi rett og slett ikke har lyst på godteri lenger. Vi diskuterer også hva som finnes i forskjellige matvarer, og de har lært hvorfor sukker og raske karbohydrater er usunt. Samtidig passer vi på å fortelle dem at de kan spise nesten hva de vil fordi de vokser og trener hver dag, og spiser sunt mesteparten av tiden.
I vår situasjon ser jeg ingen grunn til å skjule denne kunnskapen for dem, men jeg har full forståelse og respekt for at andre kan ha et mer komplisert forhold til mat og slanking.
Jeg har sagt at jeg ikke spiser noe mel, pasta, ris, poteter og sukker. De vil heller ikke spise potet til middag og da sier jeg at det er greit, men da må de også spise masse grønsaker og kutte ut sukker ;) Det setter en rask stopper for det.
Jeg sier ALDRI at jeg slanker meg, at jeg er tykk ol.
Jeg vokste opp med en hyserisk mormor og mor som maste om vekten hele tiden fra da jeg var baby...Slik skal ikke mine barn ha det.
Jeg sier bare at jeg ikke tåler karbohydrater, og derfor må spise slik jeg gjør. For jeg har "allergi" mot dem. Spiser jeg dem, blir jeg en "dårlig mamma"- jeg blir irritabel, sur, sliten, sover mye og kjefter.
Så de er glade jeg holder meg unna det som gir meg "allergi".
Nå har jeg nettop begynnt med den strengeste dietten GI-NOLL, og synes det går så fint. Jeg tåler virkelig ikke salat, grønnsaker eller ris.
Jeg har aldri nevnt slanking her i huset.. Jeg vil at datteren min skal ha et sunt forhold til mat og til kroppen sin.. Jeg sier at jeg ikke spiser sukker og mel en periode, for da kommer jeg i bedre form..
Så det godtar hun:ja:
Tja, er det så ille?
Om jeg spiser karbohydrater, slår det ut på blodsukkeret.
Og legen har vært ut etter med pga diabetis type 2.
Jeg nekter medisiner, så da er dette min "medisin"; null sukker inn i kroppen.
Om jeg en dag blir kvitt diabetisen, og kan spise karbo, så sier jeg bare det til barnet.
Det er ikke så vanskelig. han ser jo at vi blir friske av andre sykdommer, så det forstår han fint.
Sønnen min er 3,5 år, så vi sier egentlig ingenting om kostholdet vårt. Han får mindre brød nå enn tidligere, noe han protesterer høylytt på - men i alle fall spiser han mye mer kjøtt/fisk/egg og grønnsaker. Det synes vi er veldig positivt.
Til lunsj/middag får han typisk det samme som oss. Han spiser et brødmåltid/kjeksmåltid (ja, jeg vet... kjeks :mad:) i barnehagen på ettermiddagen. I tillegg får han en banen/litt eple i løpet av dagen, havregrøt eller et grovt rundstykke på morgenen.
Siden jeg er allergisk mot mel, så sier det seg selv at mange ting i et "normalt" kosthold er utelukket for meg. Om han noen gang skulle spørre.
Generelt sett har vi valgt en åpen linje overfor barna. Nå går mine to i småskolen begge to, og selvsagt må man være forsiktig med formuleringene.
Barna SER jo at jeg er svært overvektig, og de har kommentert det mange ganger. De vet også at overvekt er et helseproblem, og at det ikke er lurt å være overvektig. Spesielt den eldste er opptatt av dette, og har flere ganger nevnt at jeg burde bli tynnere. Samtidig er vi veldig opptatt av å presisere at dette handler ikke verken om utseende eller hvor glad man er i hverandre, men at det handler om helsa, og er en personlig og privat ting.
Vi har ikke nå ved overgang til et litt annet kosthold satt barna inn i prinsippene, men de ser at vi spiser annerledes enn før, og de spør. Vi har i denne omgangen sagt at vi prøver å spise sunnere mat, men vi har ikke fokusert på vekt. Etter hvert som kiloene forhåpentligvis forsvinner og ungene ser det vil vi konkludere at sunt kosthold gjorde at vi ble tynnere.
Men jeg vil IKKE at ungene skal se tro at vi endrer kostholdet utelukkende for å gå ned i vekt. Derfor fokuserer vi ikke på vekt nå i starten.
Hei:)
jeg har en datter som snart er 4,5 år. Hun og jeg har prøvd flere "dietter" og omstillet oss flere ganger. Vi har snakket litt om allergi(som vi begge har) blant annet mot gluten og melk. Hvor vi da fokuserte mest på hva vi IKKE kunne spise....
Men så begynte mor på lav-karbo/høy-fett og nå prater vi om hva som er sunt og hva vi trenger mest av. Jeg sier IKKE at sukker/godteri etc er skadelig, men at det ikke er så bra å spise mye av det. Litt er greit så lenge det er lørdag, bursdag etc... Men hvis det blir mye så sier jeg at da blir vi trøtte, sure, kan bli syke ..
Hun skjønner/vet at hun ikke får sukker, saft, brus, boller av meg(knapt brød og poteter)... hun får det hos andre og da må vi snakke om det. Hvorfor det er forskjellig. Jeg forklarer at mamma blir trøtt, slapp og klør av det(har eksem) og at vi kan lage kos på våres måte. Hun har slett ikke noe imot bær/krem, "cocosa/sjokolade-kjeks", hjemmelaget is, lapper etc...
vi har desserter(lav-karbo) nesten hver dag, men dette forutsetter at hun har spist opp middagen sin(jeg er streng der)..
Jeg spurte henne her om dagen hva som er sunt/hva vi trenger mest av: vi pleier ofte å prate om dette under middagen...hun svarte
grønnsaker, fett, frukt, bær, egg.. ...(så kom jeg med "også fisk, kjøtt, urter kan vi også spise mye av")
Og gjett om jeg er stolt over det svaret! :D
Ok..jeg er streng. Hun får ikke lov å plukke ut grønnsaker. Hun sier at hun ikke liker osv... Jeg sier: greit det, jeg tvinger ikke i deg mat du ikke liker, men da får du heller ikke dessert i dag. Den dagen hun virkelig dropper desserten for en grønnsak vet jeg med helt sikkert at hun ikke liker! det har ikke skjedd ennå.. Det hender at hun ikke er sulten og ikke klarer å spise opp, men da får hun love å dele middagen(men ikke plukke ut noe)
og hun har lært seg å like forskjellige grønnsaker etterhvert.. det har tatt tid, men nå spiser hun det meste...
Hvis hun sier at hun er sulten, trøtt eller har litt vondt i magen etc..så spør jeg: hva tror du kroppen din vil ha nå? hun har ennå ikke svart godteri! hun pleier å si grønnsaker eller fett(vi har pratet om at fett kan være smør, ost, rømme, eggeplommer).
Hvis jeg spør hva hun har lyst på sier hun GODTERI
Hvis jeg spør hva hun tror kroppen trenger akkurat nå sier hun grønnsaker, fett etc...
Hvis jeg spør hva hun kan spise mye av sier hun også grønns, fett, frukt, bær, fisk etc...
VEKT har vi IKKE snakket om :)..
utenom om hun spør om jeg har baby i magen eller bare spist mye mat:D
jeg synes det er viktig å prate om mat i positiv mening. Da mener jeg at det er viktig å si hvorfor du spiser egg, grønnsaker, kjøtt, smør, ost etc og hva det får deg til å føle.
" Jeg spiser mye fett(eller hva du synes er viktigst) og grønnsaker etc. Og når jeg får lyst på noe godt så spiser jeg... (bær, krem, kakao etc) for da føler jeg meg bra. Da får jeg lyst å danse og smile. Da er kroppen snillest med meg og jeg blir gladere mamma av det"
istedenfor å si:
"jeg spiser ikke brød, pasta og sukker nå for da blir jeg syk og dårlig" (men jada...natrulig at det OGSÅ blir sagt, men ikke hold fokus der)
Jeg mener altså:
Snakk bra om den maten du synes gjør deg godt og hvorfor.
ikke snakk så mye negativt om sukkermaten(men gi en kort setning om det)
Elisabeth: jeg deler din filosofi. :) Viktig å trekke fram det positive ved hva vi gjør, uten å snakke nedsettende om mat som tross alt flertallet av befolkningen fortsatt spiser. Unger har jo lett for å ta det foreldrene sier som "den evige sannhet" og kan godt videreformidle det til hvem som helst, når som helst og hvor som helst, og det er ikke alltid at det er like populært. :) Men som foreldre har vi jo også et ansvar for å lære barna om sunt kosthold!
Tenk deg når min datter på 4 (som sier alt jeg sier) sier til mormor at hun blir sur og syk av å spise de potetene der eller det brødet, ... og mormor som fortsatt tror brød er det sunneste(og fett er farlig) hun kan spise vil nok ikke like det :mad:...hun vil jo tro det har "tørna" for meg..lære ungen sånt da...
Da er det bedre at min datter sier: jeg blir så glad og mett når jeg spiser egg,bacon, og tomat. ..
"da skal du få det" sier mormor da..og er like blid:D.... vil du ha en brødskive til også?.. nei, sier min datter da.."da blir jeg så sur"
Det er dette jeg har sagt til ungene også. Og de vet jo at jeg er lei meg for at jeg bare blir større og større. Men siden de bare er 4 og 6 år ( ja, hun på 2 år skjønner ikke noe, hun spiser jo ikke mat gjennom munnen selv;) ) så sier de bare ja og ha og tenker ikke mere på det.
Jeg serverer alltid mat som vi alle kan spise, jeg bare kutter ut pasta, ris og poteter, og spiser grønnsaker og kjøtt.
Snuppene mine er små, snart 2 og 3,5 år, så vi gjør det enkelt; mamma får vondt i magen av å spise ditt og datt. Særlig fordi minsta stadig skal ha meg til å smake på ting.
Jeg snakker aldri om slanking. Men gjerne om trening.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
