Vet ikke helt hvor jeg skal poste denne tråden..men prøver her...
Jeg fråtser!!! Når jeg ikke er i ketose, da kan jeg spise godteri og potetgull til det overhodet ikke er godt mer!!! Jeg MÅ spise til det er tomt!! Kan ikke legge bort en halv pakke med noe... aller helst.
Hvorfor gjør jeg dette? Hva er det denne fråtsingen liksom skal erstatte??
Jeg føler jo overhodet ingen tilfredsstillelse etter en sånn runde..
Er det andre som har det sånn? Eventuelt har hatt det sånn? Jeg vil gjerne høre deres tanker rundt dette!!
tror ikke dette er uvanlig nei...men kanskje litt tabubelagt?
Rådet må jo være å jobbe med både hodet og magen...være bevisst, unngå fristelse, være god å mett på riktig mat! Og det er ikke noe som heter sprekk, bare et dårlig måltid
Det er de som sier at dette har med "spis opp maten din" kulturen fra barndommen. Ikke gjør DET mot dine egne barn! Gi heller lite på tallerkenen og gi mer når de har spist opp minimumen!
Det er og de som sier at flaskebarn har dette problemet mer enn de som var på selvstyrt amming.
Da jeg flyttet til USA ble dette her helt prekært til jeg lærte at det var forventet at man ba om doggybag på restaurant og spiste halvparten av retten til lunsj dagen etter... Da ble det lettere. Porsjonene var jo store nok til en middels norsk familie...
Synes det er vanskelig jeg. Jeg trenger såååå strenge regler- dvs at ketolyse..eller ketogent kosthold er midt i blinken for meg, for da KAN jeg ikke skeie ut uten at det får "store" konsekvenser.. Og da klarer jeg å holde meg på matta.. Men en gang jeg skulle prøve generell lavkarbo bare, så var det igang igjen. Har ikke SJANS til å holde meg unna søtt :eek:
Det er jo de her inne som kaller seg intolerante mot karbo. Kanskje du er hypoglykemisk egentlig? Hvordan er søskenfigurasjonen i din familie, hvordan ble du oppdratt på mat?
Jeg er også en fråtser og melder meg inn i klubben. klarer overhodet ikke la chips eller sjokolade stå på bordet dersom jeg først har tatt en munnfull. Jeg blir rett og slett sinnsyk i gjerningsøyeblikket :D
Nja...tror ikke det har med blodsukker å gjøre. Har målt noen ganger og det ligger stabilt på 5-6. Har vel egentlig hatt et avslappet forhold til vekt frem til jeg ble samboer. Det var først da vekta økte.. :rolleyes: Jeg trena mye når jeg var yngre, så da var det jo ikke så vanskelig å holde vekta i sjakk heller.
Men det er egentlig ikke maten som er problemet mitt. Der klarer jeg å stoppe. Det er alt som heter godteri...og ja, tildels potetgull også. Hva slags glede har man av å spise til man blir kvalm liksom?!
Jeg kan huske når jeg var liten. Hver gang vi var på besøk hos besteforeldrene våre, så fikk vi med oss melkesjokolade hjem, og de kommer jo som kjent i mange forskjellige størrelser. Bestefar var dessverre en svært urettferdig mann, og likte guttene bedre enn jente-barnebarna sine. Så guttene fikk alltid stor sjokkis, mens jentene fikk små- om de fikk i det hele tatt.. Jeg har en eldre bror som altså fikk mer enn meg. Jeg måtte også gjerne gjemme denne så han ikke rappa den fra meg :lol: (husk at jeg var liten da :lol: )
Men kanskje det er det som sitter i meg? At jeg må få stappa innpå før noen tar det "fra" meg?!
Høres teit ut, men jeg vet at psyken er en rar ting... :o
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som blir sagt om å fråtse i godteri.
Jeg er oppdratt meget strent, det var kun godteri på lørdagene og jeg måtte spise opp alt av middagene. Det var også regel om at vi måtte spise en skive med noe sunt før vi kunne ta en skive med søtt.
For meg som ble mett av en skive betød det at jeg aldri fikk tilfredsstilt søtbehovet uten å tvinge i meg en skive til....
I voksen alder måtte jeg i mange år konsekvent la det være noe igjen på tallerken, for nå kunne jeg bestemme sjøl ikke sant? :)
Og når det gjelder sjokolade....det er ikke få kvelder jeg har lagt meg med en mage så stinn at det var ubehagelig.
Om gubben og jeg hadde kost oss med god mat på lørdagskvelden og jeg egntlig var mett så måtte jeg alikevel kjøre i meg sjokoladen jeg hadde kjøpt inn. Og lørdagsgodtet var utvidet til fredag, lørdag og søndag! og etterhvert egentlig alle dager i uka :eek:
Og fikk vi gjester i helgen så hadde jeg liksom lov til å fråtse i sjokkisposen på en torsdag, for med gjester til stede kunne jeg jo ikke spise av hjertens lyst som jeg pleide...
Uff, ble langt dette. Men jeg begynner etterhvert å se at det ligger mye følelser i mitt matmisbruk. Så for min del er det på tide jeg kjenner litt på disse følelsene og bearbeider dem med sunn fornuft istedet for med mat og sjokolade.
Vårt spisemønster stammer gjerne fra barndommen, pluss at vi la til oss noen nye i ungdommen/tidlig voksen alder. Da kunne vi bestemme selv, mere sukker og junk - ikke sant? Først skulle vi spise opp alt på tallerkenen, vi fikk godteri som trøst,- siden valgte vi et mer eller mindre bevisst et dårlig kosthold videre. Vi har lært at brød og potet er best. Og avhengigheten av sukker er vel så tøff som nikotinavhengigheten.
Slik har det bygget seg på her i hvertfall.
I tillegg ligger det masse følelser i det å spise, vi spiser for å ha det hyggelig i sosiale sammenhenger, vi spiser som trøst, belønning, glede, sorg. Og vi spiser i skam... I hemmelighet... Selv har jeg mer enn en gang spist og grint om hverandre. I ren fortvilelse.:o
Å spise har også en beroligende effekt, vi blir rolige og avslappede etter et måltid. Valium på tallerken ;) En grunnleggende trygghet som jeg i min kvasi-psykolog-hobby-tanker tenker stammer fra steinaldertiden,- mat i magen i dag igjen. Godt.
En metode for å få svar på hvorfor jeg overspiser er at jeg skriver i en bok hver gang jeg vil putte noe i munnen. Her skriver jeg tanker og følelser som ligger til grunn for fråtsingen. Og det fungerer for meg i hvertfall!
Ikke dumt!! Å notere følelser etc når man "føler for" å fråtse... hmm... :ja::ja:
Jeg er rett og slett ikke bygd for å kose meg litt. Å kjøpe èn sjokolade til helga liksom :eek: Den er jo borte på null komma nix :rolleyes: Sluker den...
Kristin: Jeg har nettopp kastet min første sjokolade... Smakte ille for første gang i mitt liv... Ville først bare spise den likevel. Ville! Men kastet den likevel :confused: Jeg er veldig forundret, denne dietten snur opp ned på smaksløkene mine!
Så et program på TVNorge igår som het noe sånn som rett diett. Der skulle ei slank, supertrent dame kjøre i seg 8 sjokolader hver dag i en 14 dagers periode som et eksperiment. Det jeg bet meg mest merke i var at hun ga uttrykk for at hun måtte tvinge i seg sjokoladene :eek: og at de var forferdelig søte!
Håper jeg også en dag vil få oppleve noe sånt :):ja:
Men jeg står imot suget som best jeg kan, vet jo at jeg gjør noe godt for meg og min kropp ved å legge om livsstilen :)
For min del handler det mye om å analysere hvorfor jeg har gjort som jeg tidligere har gjort. Brukt sjokolade som kos, trøst, selskap, feiring osv.
Men nå prøver jeg å tenke slik: blir det mer avslappet, koslig om jeg spiser sjokolade? Hvordan vil jeg føle meg etterpå? Skal virkelig sukker få ha så mye makt over mitt liv?
Er litt samme metode som beskrives i boken "endelig ikke-røyker"...
Åjada, har nok hatt mer enn last jeg :rolleyes:
(men er røykfri nå da :D:D:D)
Jeg har begynt å tenke annerledes på godteri også etter jeg kuttet ut røyken. For det handler om å bryte vaner. Og det handler om å kjempe mot trangen. :rolleyes:
Også tror jeg det har litt med svart-hvit tenking. Man har sprekki, så da kan man like godt bli kvitt hele posen/sjokkisen/isboksen :D Jeg festrøyker nå, og har ingen prblemer med å ikke røyke i andre sammenhenger. Men det har vært en lang vei dit. Men jeg tror det kan overføres til godterispising. Man kan spise 1 stripe sjokkis og putte resten i skapet. Så må man bare glemme at den ligger der, og om man VIRKELIG trenger den... Det er klisjeer, men det hjelper faktisk. Tenke seg om, gå en tur, gjøre noe annet, og så vurdere om man fortsatt har trang til å spise alt. Og så må man huske på at små steg er bedre enn ingen steg! :ja:
Det er typisk søskenkonkurranseoppførsel det du beskriver. Og resultatene i voksen alder.
Nei det der høres ut som en fin forklaring. Det viktige er å FORSTÅ hva som skjer. Da kan du som voksen være rasjonell og huske at "krigen er over, alle får"... Enhver tilheling skjer ved at man forstår hva som er "sykdommen". Da kan årsaken behandles istedenfor lindres.
Mange gode forklaring på fråtsing her. En god tråd som mange kjenner seg igjen i.
Jeg er også en fråtser og har jobbet mye med å analysere hvorfor. Og endel av svarene kommer fra barndommen.
Som flere har nevnt - spise opp alt på tallerken, forskjellsbehandling fra foreldre/besteforeldre osv.
Maten blir for noen en erstatning for noe, det være seg oppmerksomhet, tillit, kjærlighet, det å være flink, snill, dyktig nok... Mange grunner.
Tilslutt blir det mat som blir ens beste venn. Den svikter ikke, den stiller ingen spørsmål, alltid tilgjengelig og i noen tilfeller har en noen som andre ønsker.
Det er viktig å stille spørsmål og kjenne på følelsene som oppstår både når en fråtser og når en skal analysere hvorfor. Noen ganger kan en bestemt type mat trigge frem gamle følelser og erindringer.
Vi har alle triggere som ligger på lur, en duft som gjør at du plutselig er i barndommen, et musikkstykke som lar deg kjenne en følelse fra dengang da. Det samme gjelder mat - noe blir trigget av mat og noe trigger frem behovet for mat.
Dersom en setter fokus på det - skriver opp når det skjer, sjekker litt hvilke omstendigheter som var i forkant, hva skjedde før jeg hentet maten og begynte å fråtse. Etter en stund vil du kanskje se en mønster, eller flere som dukker frem. Først da kan en få endret vanen, eller få fjernet minnet som "trigger" lysten.
En kan klare det selv, men det går an å få hjelp. Vet at Tankefeltsbehandling hjelper, også mange andre "alternative" behandlingsformer som kan hjelpe.
Takk for gode svar og meninger!! :heia: Ble brått myyye klokere!! :heia:
Skal tenke på og bearbeide dette mens jeg går på ketolyse, for da er som sagt ikke trangen der! :heia::heia:
litt sen å svare, men jeg har samme problemet :D
Det som hjelper veldig er å fråtse FETT og ikke sukker/karbo. Pga karbo og spesielt sukker dreper metthetsfølelsen og du får bare lyst å dytte innpå mer og mer. De værste måltidene jeg har hatt, har jeg nok spist opp en hel Meny hylle med sjokolade å møkk. Noe som er fantastisk godt og vanvittig sunt er:
Pisk krem av fløte, knekk oppi bittelitt mørk 85% sjokolade eller mørkere. Helst økologisk eller annen som ikke har soya møkk og andre kunstige søtstoffer. Så kan du også kutte opp litt jordbær. Dette er helt forbanna nydelig og råder alle til å prøve det. 0 insulin respons og balsam for kroppen :) Jeg har klart å presse ned 0.5-1 liter fløte på et slikt måltid så jeg er ganske ekstrem. Kunsten er bare å ikke ta for mye sjokolade eller jordbær oppi siden sjokoladen er veldig bitter så den gir mye smak mens kremen er mild, så du kan spise mye krem og lite sjokolade og fremdeles kjenne den gode smaken av begge. Ble sulten nå gitt, skriver dette mens jeg nå har fastet i 40 timer :) også et veldig lurt triks som omtrent er UMULIG når det står på da, fra egen erfaring er å tygge å spise sent. Bare prøv om du klarer :p metthetsfølelsen kommer kjappere da siden magen produserer stoff som gjør at du føler deg mett. Sist men ikke minst, når du får søtsug eller sug etter sjokolade og andre god saker, tyder det mye på at du mangler mineraler i kroppen. Hvis du er veldig sugen på sjokolade osv. tyder dette ofte på mangel av magnesium. Så kan være lurt å kjøpe tilskudd av magnesium. Siden dette er veldig viktig men vanskelig å få mye av i matvarer. Nøtter inneholder en del, men nøtter er ikke bra, for mye fiber og dårlig fett.
Kristine B.
Hvis du klarer å holde deg når du er i ketose, så er vel det beste å prøve å holde seg der. Og du er så heldig å ha samboer, da får du suge deg på samboeren da, når søtsuget er som verst:)
var på Anne Kat Herland fårestilling her om dagen. Da harselerte hun med kosemerkene til Grete Rhode. Etter å ha pint seg ei heil uke kunne hun fråtse med 3 mandler og en bit mørk sjokolade på lørdag. Det er vel ikke fråtsing mente hun, fråtsing er 3ltr vaniljesaus på styrten (velbekomme)
det kommer jo ann på hvilken kostholdsfilosofi du følger. Men nei fettet fra nøtter er ikke nødvendigvis så bra. Du bør holde deg til animalsk fett, det er mye mer stabilt og bedre for kroppen. Nøtter i små mengder er ok, siden det inneholder en del magnesium som sagt. Men generelt sett er det best å holde seg unna det. Omega 6:3 er veldig stor (altså mye mer omega 6 enn 3) og det er mye fiber i nøtter. Proteinet er også dårlig.
Hei! det er ikke for sent å svare!! Det blir det aldri tror jeg ;)
Da skal jeg bli superduperflink til å ta magnesiumen min!! Men det er ikke noe problem når jeg er i ketose..det er snarere når jeg kan slakke litt på tøylene.. Om jeg da skal kose meg litt en dag, så ender det med at jeg spiser til jeg er kvalm og uvel!! :eek: Hvorfor klarer jeg ikke å stoppe?
Derfor er det mye bedre når jeg er i ketose, så jeg ikke kan unne meg NOE søtt! :ja:
Takk for tips! :smile:
Hvis du spiser deg "mett" på sjokolade å søte ting klarer du ikke å stoppe pga sukkeret og alle kunstige søtstoffer dreper metthetsfølelsen. altså stoffene som produseres som gjør at du føler deg mett. Men også som jeg nevnte kan det være mangler som f.eks magnesium hvis du bare vil blekke i deg sjokolade å søtt. Er det andre ting du får fryktelig lyst på når du først setter i gang? eller er det bare generelt mat?
Jeg orker ikke skrive så mye her nå, men mat og følelser kan utvikles til spiseforstyrrelse, ofte i form av overspising. Og da er det ikke bare mat det er snakk om, men helst godis og annet usunt!
Dette kjenner jeg veldig godt igjen. Jeg er på akkurat samme måte. Det enkleste for meg er faktisk å holde meg i ketose hele tiden. Jeg må lære meg til å unne meg selv fremgang på lavkarbo, fremfor å tro at jeg unner meg noe godt ved å ta et sidesprang.
Hvorfor er sidespranget attraktivt?
For min del handler det nok litt om mitt tankemønster knyttet til kos. Jeg tror at karbohydrater og sukker er bedre egnet til å kose seg med, fremfor andre lavkarbo-alternativer. Men er dette riktig? Finnes det fullverdige lavkarbo-alternativer?
Erfaringer tilsier at slike "spisedager" utvides for å benytte seg av anledningen, siden man ikke er i ketose. For meg kan det skli ut til flere dager, og noen ganger også uker. Alt dette bare fordi man skulle "unne" seg noe godt.
Når man oppsummerer blir i alle fall konklusjonen min at man må unne seg å være i ketose. Endre tankemønsteret og se virkeligheten i øynene, for det er nemlig ikke noe kos å gå opp 5 kilo på en uke.
Det som skulle være hyggelig, ble til noe uhyggelig. Dette er også noe som bør tas med i regnestykket. Slik at man neste gang kan foreta bedre og mer rasjonelle valg. Derfor slår jeg et slag for lavkarbo-godis. Et langt og lykkelig liv. Samt klokketro på at fornuften til slutt vil seire, for først da kan man virkelig kose seg og feire! ;)
Thorwald: som om jeg skulle skrevet det selv!!! At en dags "kos" blir til dager, ja uker... og resulterer i flere kg opp!! :eek: Det er sykt at man skal "unne" seg noe sånt :ja:
Og ja, du har jo helt rett, man kan kose seg på lavkarbo også :ja:
Lavkarbo forever :heia::stortsmil
Jeg har også vært der, men mer tvangsspising enn fråtsing, for de som skjønner nyanseforskjellen.:p
Jeg trodde jeg visste grunnene til dette etter hvert, sånn som f.eks. å være redd for å bli slank, ikke syntes jeg fortjente det osv. Følte alt burde bli lettere fordi jeg visste hvorfor, uten at det skjedde noen særlig forandring med psyken. :o
Men plutselig slo det ned en grunn hos meg som lyn fra klar himmel. Den er litt personlig, så skal ikke gå inn på den, men bare fortelle at det var veldig viktig for meg å forstå dette, og det har vært kjempe-lett å ikke falle for fristelsen til å "tvangsfore" meg selv etterpå.
Samme uken skjedde det noe annet med psyken min også.:
Har hatt et merkelig forhold til tid i det siste, på en slik måtte at jeg veldig gjerne ville spare på den. Få tiden til å gå sent. Begynte plutselig å tenke på tid og tidsbruk på en annen måte. Høres sikkert veldig rart ut, men det var en stor bøyg for meg. Det at disse "åpenbaringene" kom nesten samtidig har gjort meg veldig sterk og måbevisst.
Klarer nå å leve på det jeg kaller kostholdet mitt for resten av livet. Er ikke avhengig av å være i Ketose for å være standhaftig lenger.:)
Og hva vil jeg med å dele dette? Vil gjerne bare få formidlet hvor viktig det kan være å gå i seg selv og finne grunnen til hvorfor man gjør som man gjør, enten det er fråtsing eller andre ting som hindrer oss å nå våre mål.
Jeg har lest ditt innlegg med stor interesse. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg helt forstår hva du mener? Det er jo alltid grunner til at man gjør som man gjør, men jeg skulle altså gjerne vite litt mer konkret hva du tenker på. Det hadde vært fint med noen eksempler, og om du mener at det er for personlig å bruke ditt eksempel, så oppfordrer jeg deg til å lage noen eksempler knyttet til den fiktive personen "Tim Candy".
Jeg tror nemlig at Tim har en plan mht. å legge om kostholdet. Denne planen har han fordi han ønsker å oppnå noe. For å oppnå dette må han være målbevisst og rasjonell mht. hva han putter i munnen. Men samtidig vet han at han vil oppnå målet selv om han av og til faller tilbake på tidligere kosthold. Han kan imidlertid ikke være permanent på tidligere kosthold, for da når han ikke målet. Med denne vissheten prøver han å balansere seg gjennom tilværelsen. Han finner seg selv reflekterende over om det er tiden han er ute av ketose som er mest avgjørende, eller mengden med sukker som han dytter i seg i denne perioden. Og slik går dagene. ;)
Jeg tror altså at Tim bør endre sitt tankemønster ved å bli mer bevisst på hva som er godt for han. Hva er det som samsvarer best med hans overordnede plan? Dersom han stadig vekk velger å fordype seg i sukkerkrukken så er dette etter min mening en klar indikasjon på at tankerekken er korrupt. Den er rett og slett inkonsekvent i forhold til hans overordnede mål. Den beste måten å endre på dette er ved å øke bevissthetsnivået slik at man kan få en logisk konsekvent tankerekke. For deretter å forholde seg til den, gjennom en plan med konsekvente handlinger. At dette skal ha noe med hvor lenge Tim ble ammet, eller hvor mange røde non-stop han fikk i godteposen i fjerdeklasse har jeg vanskeligheter med å forstå. For meg er dette årsak virkning, men så klart - gjennomføringsevnen kan sikkert påvirkes av så mangt opp gjennom livet, også menneskets skjøre psyke.
Det er nå i alle fall dette jeg mener, men jeg vil gjerne ha andres meninger også. Så om det ikke er vår fornuft og vilje som styrer oss, hva er det da? Jeg ville satt pris på om noen kunne forklare dette for meg... ;)
"Jeg har lest ditt innlegg med stor interesse. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg helt forstår hva du mener? Det er jo alltid grunner til at man gjør som man gjør, men jeg skulle altså gjerne vite litt mer konkret hva du tenker på.
Det er jeg enig i. Det jeg mener er at det kan være bakenforliggende grunner som er i veien for at man oppnår det man vil. Man kan samtidig ha en grunn eller 2 som man forstår og tror er årsaken til at man ikke når sitt mål. Disse grunnene man har funnet ut av kan stå i veien for at man får tak i kanskje den viktigste men bakenforliggende grunnen. Et eksempel kan være at en person bruker mat til trøst og føler seg avhengig av dette og tror det er grunnen til at han ikke kommer noen vei. Ved videre tankearbeid kan det være det går opp for ham at han er redd for alt hva verden rundt ham forventer at han skal forandre i livet sitt, hvis han endelig blir for eksempel slank hvis det var det det handlet om.
Det hadde vært fint med noen eksempler, og om du mener at det er for personlig å bruke ditt eksempel, så oppfordrer jeg deg til å lage noen eksempler knyttet til den fiktive personen "Tim Candy".
Skal prøve å si litt mer om meg selv. Det er kanskje ikke så personlig allikevel, og det er uansett sikkert noen som kan kjenne seg igjen i dette.:
Som jeg nevnte tidligere så trodde jeg at jeg visste grunnene til at jeg stadig saborterte meg selv når det gjaldt å komme i mål med dette kostholdet. Jeg kalte det sabotasje fordi jeg hadde det godt og hadde egentlig ingen behov for noen utskeielse. Derfor forsto jeg at det måtte være noen dype grunner som ødela for meg. Fant flere som jeg syntes kunne passe, slik som jeg nevnte i innlegget over. Men det var også en stor grunn som det tok lang tid å få tak i.
For meg var det at jeg ikke "orket" å være klar i hodet, aktiv og på vei til mitt nye liv. Jeg savnet sløvheten, depresjonen og alle timene på sofaen foran TV. Og så fryktet jeg å miste min "hovedinteresse" her i livet. Det som alltid har stått foran alt annet, nemlig det at jeg skulle bli slank før jeg unnet meg noe som helst her i livet. Det har tatt så stor plass i livet mitt at jeg var redd for å miste det og redd for å ta tak i alt det andre som har stått på vent i så mange år.
Jeg tror nemlig at Tim har en plan mht. å legge om kostholdet. Denne planen har han fordi han ønsker å oppnå noe. For å oppnå dette må han være målbevisst og rasjonell mht. hva han putter i munnen. Men samtidig vet han at han vil oppnå målet selv om han av og til faller tilbake på tidligere kosthold. Han kan imidlertid ikke være permanent på tidligere kosthold, for da når han ikke målet. Med denne vissheten prøver han å balansere seg gjennom tilværelsen. Han finner seg selv reflekterende over om det er tiden han er ute av ketose som er mest avgjørende, eller mengden med sukker som han dytter i seg i denne perioden. Og slik går dagene. ;)
Jeg tror altså at Tim bør endre sitt tankemønster ved å bli mer bevisst på hva som er godt for han. Hva er det som samsvarer best med hans overordnede plan? Dersom han stadig vekk velger å fordype seg i sukkerkrukken så er dette etter min mening en klar indikasjon på at tankerekken er korrupt. Den er rett og slett inkonsekvent i forhold til hans overordnede mål. Den beste måten å endre på dette er ved å øke bevissthetsnivået slik at man kan få en logisk konsekvent tankerekke. For deretter å forholde seg til den, gjennom en plan med konsekvente handlinger.
Veldig enig i dette, og tror det er veldig viktig at man bevisst bruker tid på å tenke på disse tingene. Da kan det plutselig dukke opp noen klare og nyttige tanker en vakker dag når man egentlig tenker på noe helt annet.:)
At dette skal ha noe med hvor lenge Tim ble ammet, eller hvor mange røde non-stop han fikk i godteposen i fjerdeklasse har jeg vanskeligheter med å forstå. For meg er dette årsak virkning, men så klart - gjennomføringsevnen kan sikkert påvirkes av så mangt opp gjennom livet, også menneskets skjøre psyke.
Jeg tror at dette kan være av den typen grunner som er lette å få tak på og som ofte også kan brukes som unnskyldning for at man ikke lykkes. Har man forstått noen slike grunner, men allikevel ikke får bearbeidet dem og kommer videre, da tror jeg ofte det finnes en større og dypere grunn som man ikke klarer å se. Det er min mening bare. Håper ikke jeg støter noen med dette.
Det er nå i alle fall dette jeg mener, men jeg vil gjerne ha andres meninger også. Så om det ikke er vår fornuft og vilje som styrer oss, hva er det da? Jeg ville satt pris på om noen kunne forklare dette for meg... ;)
Jeg tror det er VANER, Vaner og flere vaner som styrer oss. Når jeg viser til mitt eksempel så er jo vaner veldig viktig. Vanen med å sløve foran TV sto i veien for mitt nye aktive liv og nye gode vaner. Vaner er jo også som vi vet veldig vanskelige å bryte. Matmønsteret vårt er en vane vi har hatt veldig lenge og er nok enda vanskeligere å bryte med enn en slik uvane som å se for mye på TV. Det sies at det tar minst 6 uker å bryte en vane. Hvis man er bevisst dette, så kan det kanskje være lettere å komme gjennom den første tunge tiden som vanemønsteret vårt jobber mot oss.
Det blir jo litt som de damene som er så redde for å forlate mannen, at de etter hvert godtar at han slår og mishandler dem. Det er jo tross alt det tryggeste.
Sånn er jeg også! Og det virker som om litt for mye karbo utløser det.. Hvis jeg ligger på 50-80g pr dag går det noenlunde greit. Men litt for mye havregryn f.eks så klikker det helt! Og da kan jeg ende opp med å fråtse i havregrynene, kaster i meg store mender.. Og etter en time må jeg ha mer mer mer! Får til og med denne reaksjonen av melkeprodukter! Helt sykt..(sjokolade og chips rører jeg ikke lenger, skal bare en liten bit til så rabler det helt for systemet mitt også :D)
Har lest mye her inne siste tiden, og synes det kan være flere ting som passer.. Hypoglykemi er en ting..
Men det er forferdelig å ha det slik!
Dette med hypoklykemi har jeg prøvd og det er leeeenge siden jeg måtte passe meg for rene karbemåltider. Alltid fett eller protein med! Jeg hadde nøtter i veska, proteinbar etc. For g-b jeg krasher med et smell og er ikke noe hyggelig for meg selv eller andre. Og kan ellers konsumere en hel pose snadder på rappen ja.
Ellers om det "hvem må jeg være for å være tynn" tingen har jeg vel opplevd den omvendte siden av. Når man opplever uønsket oppmerksomhet fra det annet kjønn, blir fortalt at man "bare er pen og blond" på jobb og blunker meg til ting (det skal sies at jeg har doktorgrad). :rolleyes: DA da hadde jeg en periode da jeg vurderte å "gi meg hen" til de store vektøkningene... Heldigvis fant jeg ut andre måter å takle sånt. Man MÅ ikke være sånn eller sånn, eller gå med utringninger/skjortene åpne eller bli bli knipt i baken av slibrige typer. :D Man kan faktisk være seg sjøl. Hvem nå det er.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
