Zoë sa for 20år siden:

Dette er 3. natta på rad jeg ikke får sove. Jeg har vanligvis ikke dette problemet, men nå ligger jeg og vrir og kaster meg frem og tilbake mens de samme tankene kverner om og om igjen i hodet mitt. Jeg er så ulykkelig i min egen kropp. Jeg er så intenst ukomfortabel, og kjenner meg ikke hjemme i min egen kropp.
Før tenkte jeg at det ultimate selvutviklingsmålet måtte være å være like fornøyd med seg selv uansett vekt. Men nå tror jeg ikke at jeg mener det lenger.
Nå tenker jeg at vi tross alt er ment å være sånn noenlunde slanke, og at vi er ukomfortable i de store kroppene våre med god grunn.
Det er ikke bare et utseendemessig aspekt - det er også den følelsen en får av å være tung og klumpete. I dårlig form. Jeg føler meg rett og slett ikke som meg selv.
[color=#483d8b][/color]
Når jeg er slank (og jeg har tross alt et så generøst kroppsbilde at jeg regner meg selv som slank med både 5 og 10 kilo for mye ;) ), så føler jeg meg så FRI!
Da passer det ytre med det indre bildet jeg har av meg selv - aktiv, utadvendt, sporty,glad,impulsiv og trygg på meg selv.
Nå, når jeg veier 20 kilo for mye, er jeg så "self concious" (finner aldri noen god oversettelse på dette beskrivende uttrykket).
Det er masse små, forstyrrende tanker som flyr rundt i hodet på meg når jeg er sammen med andre. "Hvordan ser jeg egentlig ut bakfra i denne buksa?", "Skulle tatt på meg en svart genser, ser sikkert ekstra stor ut i denne lyseblå...", "Åh, hun var tynn... Hun tror sikkert at jeg er veldig lat, og ikke eier selvkontroll."
Og alle disse tankene får meg til å føle meg så UFRI.
Og like viktig: det tar fokusen vekk fra alt det positive ved samvær med andre. Det tar fokusen vekk fra det som er viktig, og det som jeg ønsker å konsentrere meg om.
[color=#483d8b][/color]
Nå er jeg 33 år, og når jeg ser tilbake på 20 årene og de første tre årene i 30-årene, ser jeg også tydelig at i de periodene hvor jeg har vært forholdsvis slank, har jeg heller ikke vært plaget med angst.
Jeg har nemlig oppdaget at min angst henger nøye sammen med følelsen av å ikke være god nok. I perioder med lav selvtillit, har også angsten slått ut.
Det stemmer også godt med min siste angstperiode, som kom krypende etter en lang periode med følelsen av å ikke lykkes perfekt i rollen som nybakt mamma ( ammeproblemer, mye babygråting etc) + vektoppgang istedet for vektnedgang etter graviditeten.
Og dette her er jo en klassisk høna&egget situasjon også; for når jeg har lav selvtillit, får jeg angst, og når jeg har angst, spiser jeg feil mat for å dempe frykt, og når jeg spiser feil, legger jeg på meg, noe som igjen fører til dårlig selvtillit - som i sin tur fører til ...nettopp - angst....
[color=#483d8b][/color]
Det er vel også derfor jeg har slitt med vektnedgang selv etter at jeg har begynt med lavkarbokost også.
Selv i perioder med god motivasjon, som nå (er MUPer, må vite!), skjer det som skjedde i dag; etter flere uker med flott lavkarbokosthold, sprekker jeg fullstendig med pizza (:eek: ) og marsipan (:eek: ) - pga. vanskelige følelser.
[color=#483d8b][/color]
Jeg blir av og til motløs av at dette skjer - tilsynelatende uten at jeg er i stand til å stoppe det...:rolleyes: .
[color=#483d8b][/color]
Og jeg kjenner at jeg er GRUNDIG lei av at jeg som ellers er så handlekraftig og glad i nye prosjekter, ikke klarer å jobbe meg fram til den kroppen jeg fortjener og trenger ONCE AND FOR ALL!
[color=#483d8b][/color]
Vel- dette var bare noen tanker i natten fra meg.
Men det er altså dette - og ikke først og fremst kostholdsråd - som er avgjørende for min vektnedgang.
Og er det andre som har tanker rundt dette, setter jeg stor pris på litt aktivitet på denne tråden!
[color=#483d8b][/color]
:klem: fra Zoë, som forhåpentligvis er mindre sår og mer optimistisk og "gutsy" når dagen atter en gang gryr...

Kristian sa for 20år siden:

Vi har vel alle våre stunder vi føler vi fortjener noe ekstra. Når vi føler oss elendig så har vi lett for å søke etter søtt og det hjelper med det samme men etter en liten stund så blir vi bare verre. Jeg spiser helst nøtter når jeg føler for søtt. Jeg har erfart at det er mangel på magnesium som gir meg dårligere selvfølelse og søthunger.

Men spist er spist og ferdig med det. En liten sprekk gir forbrenningen ett kick og da er det bare å komme inn på rett kjøl igjen så raser kiloene av igjen:cool: :) :p

Huldr sa for 20år siden:

Hei Zoë!

Et utrolig sterkt innlegg. Jeg skal tenke på det og komme tilbake med mine tanker. Takk for at du tør å være så åpen! :klem:

Tidligere bruker sa for 20år siden:

Det var et utrolig sterkt innlegg og takk for at du åpnet deg:klem:

ryli sa for 20år siden:

Hei Zoë!

Nå fikk jeg meg en skikkelig tankevekker på morgenkvisten. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver.
Jeg er 27 år, og bortsett fra et par år da jeg var 18-20, har jeg alltid slitt med overvekt. Har alltid følt meg litt utenfor av den grunn, og blir ofte ukomfortabel i sosiale sammenhenger når jeg ser alle de "vellykkede" personene rundt meg. Det har etterhvert ført til at jeg har blitt mindre sosial. Trivdes best med å være hjemme. Og da ble det til å sitte foran tv'en i selskap med pepsi, sjokolade og potetgull i stedet.
Nå har jeg gått ned over 20 kg, og er mer tilfreds med meg selv enn jeg noen gang har vært. Selvtilliten har økt mange hakk. Den gutten jeg ser i speilet er ikke lenger den feite, mislykkede typen jeg som regel har sett. Og i tillegg til at jeg selv føler meg bedre, begynner også andre å gi meg komplimenter for utseendet mitt. For en som aldri har vært vant til det, gir det et skikkelig kick til å fortsette med den livsstilen jeg fører nå.
Men fortsatt har jeg tunge dager innimellom da jeg bare har lyst til å gi f*** i alt, og bare proppe i meg all mulig slags drittmat. Det er ikke mer enn et par uker siden jeg hadde en real pizzasprekk jeg også. :p Men da gjelder det å ikke fokusere for mye på sprekken, bare ta seg selv i nakken og starte på nytt igjen. Som Kristian sier trenger ikke en sprekk å være negativt i det hele tatt. Det er bare viktig at du klarer å komme over det så fort som mulig, så du ikke havner i den onde spiralen igjen.
Du nevner også at din siste angstperiode kom i forbindelse med følelsen av å være en mislykket mamma. Jeg fikk også en knekk da jeg ble far. Gutten min slet også med ammingen (og det var belastende også for meg som far, fordi babyen var misfornøyd og moren følte seg mislykket), kolikk og mye gråt det første året. Det er først de siste månedene (junior er nå 19 mnd) at jeg kjenner at papparollen også gir meg en del glede og overskudd, og ikke bare tapper meg for krefter.

Det er ikke så lett å prøve å gi deg noen råd. Til det føler jeg at jeg kjenner deg for dårlig. Kanskje har jeg mer å komme med etter å ha lest journalen/MUP'en din. Men jeg skrev litt om mine tanker så du skulle vite at du ikke er alene om disse følelsene. Og jeg vet at det er håp. Det er mulig å vinne kampen mot det dårlige selvbildet. Det tar tid og det kommer tilbakeslag underveis, men det er mulig å vinne.
Uansett vil jeg ønske deg lykke til videre. Håper du kommer deg over kneika og inn i den gode rytmen igjen så fort som mulig. Og jeg håper at det gode samholdet og alle de flotte menneskene her i forumet kan hjelpe deg litt på veien. :snill:

Stor :klem: og :blomster: fra Ryli

Marianne sa for 20år siden:

Zoë - du er :
[color=teal][/color]
STERK som fortsetter igjen etter en sprekk
MÅLBEVISST som ikke finner deg i å være overvektig og ulykkelig, men har et annet mål
TØFF som reiser deg igjen etter en tøff barselperiode
FLINK som jobber hardt for å holde vekten nede (i motsetning til de som ER tynne)
KLOK som setter ord på problemene og tankene, og først da kan gjøre noe med det
GIVENDE som gir oss masse ved å fortelle om dette til oss
SUNN som jobber aktivt for å være sterk og sporty og få en sunnere kropp
[color=teal][/color]
Og så er du ingen maskin. En sprekk i ny og ne er MENNESKELIG
Og du lever ikke i la-la land. Du lever i en tøff og virkelig verden med up's and down's
[color=teal][/color]
Bra jobbet og fint innlegg, Zoë
[color=teal][/color]
klem marianne

guro sa for 20år siden:

Jeg ville bare si at jeg ser deg. :klem:

Legg sprekken bak deg så fort som mulig! Ellers synes jeg Marianne sa veldig mye fornuftig. Les det en gang til.
[size=3][/size]
Ny dag, nye muligheter! Sammen når vi målet!

Albertine sa for 20år siden:

Zoë, jeg forstår så utrolig godt tankegangen din, jeg har det på samme måten selv. Jeg har dessverre ikke hatt luksusen av å føle meg slank siden jeg var i begynnelsen av 20-åra, og selv den gang syntes jeg at jeg var feit. Og nå veier jeg 60 kg mer...

Jeg går i perioder med tanker om at jeg er mindreverdig som menneske fordi jeg ikke klarer å kontrollere noe så enkelt som spisinga mi, og der andre mennesker kan gjemme sin utilstrekkelighet på innsiden viser jeg min i full offentlighet hver eneste dag. Til dom fra andre mennesker. Jeg føler meg stemplet og dømt av hvert eneste menneske som hviler blikket sitt på meg i et millisekund mer enn det vanlige jeg-ser-deg-blikket. Heldigvis gir ikke dette seg utslag i angst, men de tunge tankene preger nok hverdagen min mer enn jeg vil innrømme. Noen ganger kvier jeg meg faktisk for å hente sønnen min i barnehagen, han er så liten og tynn at jeg er sikker på at andre foreldre tror jeg spiser all maten hans....

Det er godt at vi har et forum der vi kan skrive ned følelsene våre, der vi faktisk møter andre som sliter med det samme som oss. Felles skjebne, felles trøst.

Zoë sa for 20år siden:

Tusen,tusen takk for flotte og oppmuntrende svar, alle sammen! :)

I dag er jeg "back on track".
Etter at jeg begynte på lavkarbokost, har jeg igrunnen overrasket meg selv med å gå rett tilbake på lavkarbokost med én gang etter en høyglykemisk utskeielse.
Det er veldig deilig, og er godt for selvrespekten også.
[color=#483d8b][/color]
Det gjorde veldig godt å lese svarene deres.
Jeg synes det er fint at vi kan snakke om dette med mat og følelser her inne.
[color=#483d8b][/color]
Ha en riktig fin helg! :blomster:

Zoë sa for 20år siden:

Jeg tror på å være ydmyk overfor andre menneskers liv, valg og svakheter.
Å vise respekt, heter det visst... :)

elian sa for 20år siden:

Uff... Albertine.... ! :nedfor: Det er så trist å lese hvordan du føler det...
Jeg har 2 venninner som er store. Ei er bestevenninna mi fra barndommen og ei har jeg blitt kjent med i løpet av de åra vi har bodd her.
De snakker aldri om følelsene sine når det gjelder overvekten. I steden "tuller de det bort", hvis du skjønner? Og jeg synes det er så synd, for jeg VET at de har det vondt inni seg! Jeg VET at de alltid går rundt å føler seg som den "store og stygge", de hater å gå i klesbutikker, fordi de som regel aldri finner stor nok størrelse i en "vanlig" butikk.
Disse jentene veier mye mer enn meg (Altså mye mer enn det jeg veide FØR jeg gikk ned 15kg), og jeg synes så synd på dem hver gang jeg prater om kostholdet mitt. Jeg gjør det LITT fordi jeg er stolt av å ha klart å endre vanene, og også LITT fordi jeg håper at de skal bli inspirert nok til å prøve de også... Jeg vet jo at innerst inne er det ikke noe annet de heller vil.

Men det jeg egentlig vil frem til er at disse jentene blir sett på som dumme og late, spesielt av folk som er "tynne av natur". Hvorfor skal mennesker være så dømmende?? hva i all verden sier størrelsen på kroppen om hjernen og hjertet til en person?
Det er helt grusomt! er man tjukk, blir man liksom satt i en slags bås for seg selv...

Disse jentene er de flotteste og snilleste menneske jeg kjenner, og det er så synd at ikke andre kan fatte det!

elian sa for 20år siden:

Et flott innlegg du har skrevet Zoe! Jeg vil bare si at de følelsene du beskriver, om det å være sammen med andre, er du ikke alene om å ha. Å sammenligne seg med andre er veldig vanlig, og det å tenke på hvordan man ser ut det og det antrekket...

Fint at du klarer å sette ord på følelsene dine i hvert fall! Ofte hjelper det nok til å komme seg videre!

Jeg hadde ikke klart meg uten alle de flotte menneskene her på Karrbojunkie! jeg har prøvd å slanke meg i 5 år! Uten hell....

Først når jeg fikk masse hjelp fra Nille, Guro, MHM, Anne, HP, Lise og alle de andre, så skjønte jeg hva som måtte til! Og jeg er endelig i mål!

Det mest deilige av alt er at jeg ikke føler at jeg skal falle tilbake i gamle spor igjen...

Sånn har det alltid vært før. Jeg har gått ned de 5 eller 10 kg jeg har ønsket, og innbilt meg at jeg kan begynne å spise sjokolade og drikke cola hver dag igjen uten å legge på meg....

Jeg vil i hvert fall ønske deg lykke til videre! Og du: Kommer du på "karbojunkie-julebord" eller?? :)