Ja, jeg syntes det jeg, for jeg er ikke i tvil om å nå målet mitt, som er mellom 60-65 kg. Jeg er bare 159 høy, og har kraftig benbygning, så jeg tror det er et realistisk mål for meg. Nå har jeg straks gått ned 7 kg, og håper på 3 kg til før jul.
MEN - så kommer jeg til det skremmende! Jeg kan ikke huske når jeg sist veide under 80 kg, selvfølgelig blir det en lettelse både for kropp og sinn, men alikavel. Hvordan kommer det til å bli? Jeg vet at jeg ALDRI skal over 70 kg på vekta igjen!! ALDRI!
Folk har gitt meg hyggelige tilbakemeldinger, og alle blir like overrasket når jeg forteller jeg er på lavkarbo. "Virker det altså" er mye spurt. Jeg slipper å argumentere så mye for "hvorfor" også.
Men det å klare målet, som jeg ikke tviler på at jeg klarer, blir gøy, men så er det alt det andre da. Som stor i mange år, hvordan blir det å være "normal" vektig i den stand jeg er det...
Dette er jo så utrolig individuelt. Jeg har nok alltid følt at jeg så bedre ut enn det som var virkeligheten, så jeg føler at jeg "følger etter" mitt smalere jeg helt greit. :) Vet om de som har gått ned mye og fremdeles går og kjøper for store klær fordi de ikke tar inn over seg at de er blitt mindre. det er ikke noe problem for meg, jeg følger nøye med:)
Men alvorlig talt, det som jeg tror endrer seg sist, er kroppsspråket. Dersom man i mange år har lagt seg til et kroppsspråk som har gått på å gjøre seg så liten som mulig og helst gå i ett med tapetet, så tror jeg man lett tar med seg det når man blir mindre. Jeg gjorde en ganske så tydelig observasjon i Syden i sommer. Vi var ute på båttur og det var en ung og pen styrmann der. Men det var noe som ikke stemte med hvordan han førte seg. Litt utpå dagen tok han av seg skjorten for å få sol på kroppen og da så jeg at han måtte ha vært veldig mye større og gått ned veldig mye i vekt (så det på mageskinnet). Men kroppspråket, beinstillingen og hvordan han holdt armene sine, hadde ikke "fulgt med" og det ble så klart for meg at at han var vant med å "skjule seg". Endringene i kroppen hadde ikke slått ut i "resten av personligheten" hvis du skjønner hva jeg mener. Merkelig, det der. Han var virkelig en gresk gud.
Det kan føles problematisk å få en annen type oppmerksomhet, kanskje spesielt for jenter? Hadde en periode som ung hvor jeg var overvektig og knapt ble lagt merke til. Så gikk jeg ned i vekt og fikk mye mer oppmerksomhet. Fint nok det, men da ble jeg litt skeptisk. Jeg følte meg jo som den samme personen, andre så det tydeligvis ikke på samme måten. Så det var en utfordring å sortere tilbakemeldingene, kan en si.
Så ikke vet jeg, man må vel bare prøve å nyte sin egen suksess, tro på komplimenter man får og glede seg som best man kan. For å si som min oldemor pleide å si: Jeg har hatt mange belymringer i mitt liv, men de fleste ble det aldri noe av" . Lykke til!:)
Der har jeg opplevd det motsatt (altså med kroppsspråket) har fått tilbakemelding fra venner og kroppsspråket mitt er bedre, holdningene er det osv, så er vel individuelt som alt annet her i livet....hehe
Jeg har merket akkurat det samme valleygirl!
Når jeg f.eks var på byen med venninnene mine før jeg begynte å gå ned,
var det ikke mange som viste interesse (ikke at jeg var ute etter det siden jeg har mann),
men det ble bare så synlig når jeg 1 år etter hadde gått ned 14 kg.
Responsen var en annen ja.
Det er helt sant, man mister noen illusjoner. Nå er jeg så heldig å ha en mann som elsker meg for akkurat den jeg er, så jeg er overhode ikke ute etter å kapre noen mann pga dette. Men det skal bli spennende! Nå veide jeg meg idag, og har gått ned totalt 8 kg!
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
